Eloise

Det ble mange å sitere, så jeg bare skriver generelt. Det dere skriver om hvorfor erfaring er så bra er jo alle enige om, men det er ikke kun erfaring som ligger bak. En hundeeier som har hatt hund i 20 år, er ikke en hundeeier som har hatt hund i 20 år. Det er forskjell på innstilling, lærevilje, engasjement, nysgjerrighet, og ikke minst evner. Man trenger ikke å ha lest en eneste bok for å bli en dyktig hundeeier, men man trenger mer enn erfaring.

Mulig det har noe med miljøene man er i. Jeg driver ikke med noe spesiell trening av hund, har den bare som venn/turkamerat. De treningene og treffene jeg drar på er altså ganske mange nye hundeeiere på, samt en del gamle travere. Det er bare sosialisering, passering og ringtrening vi driver med, så nivået er nok en del lavere en det mange på sonen driver med. Men jeg mente ikke at man må stå med forskningen klar i hånden altså, bare at det er greit å kunne ha en begrunnelse for det man gjør annet enn at man alltid har gjort det sånn.

Skiller de seg fra hverandre på personlighet så langt? De er jo vakre begge to! Nydelige tegninger på Popcorn, forresten.

Det er vel ingen som mener det er negativt med erfaring i seg selv? Det som er negativt er de som tror at 30 år som hundeeier gjør at du kan hund så mye bedre enn andre, og at man ikke trenger å underbygge påstander eller råd med annet enn at man har hatt hund i 30 år. Jeg har selv rundet de 29 og har hatt hund mesteparten av livet, men jeg skjønner godt hva som menes med de "som hatt hatt hund i alle år."

Den hunden er jo doblet i størrelse! Minst! Herlighet, og jeg som tippet 4 først. Jeg synes til og med 5 virker lite nå.

Tusen takk for svar! Dette er ikke to hunder som bor sammen fast, men som er på besøk hos hverandre flere dager i uka. Det har derfor vært lite spising sammen før valpen plutselig ble unghund, og de få gangene det skjedde ble valpen holdt unna fordi den valpen glatt kunne stjele fra den voksne uten respons. Det er ikke helt usannsynlig at de kommer til å måtte bo sammen en del i årene som kommer, derfor ville jeg gjerne høre andres tanker rundt dette.

Hvordan vil dere løse problemet med en unghund på rundt året som ikke holder seg unna når den eldste hunden spiser? Lar dere de ordne opp selv, eller holder dere dem adskilt?

Oi!

Hvorfor får man egentlig tilbake ved testikkelmangel? Jeg trodde det var fordi hunden var utelukket fra avl? Det var en periode hvor det var vanlig å kastrere (på grunn av kreftfare) dersom ikke begge stenene kom på plass, men da vi fikk vår første hund var ikke dette vanlig. Vi fikk likevel igjen penger.

Her må jeg si meg uenig med Mattilsynets mening. Jeg tror ikke at dette ville stå i veien for at hunder fikk nødvendige operasjoner. Hvis noen er så kyniske og bryr seg så lite om hunden sin at de vil la den lide for å ikke ta den ut av avl, så er de nok også så kyniske at de ikke vil betale 15.-20.000 kr ut av egen lomme for en sånn operasjon uansett (forsikringsselskapene har begynt å reservere seg for lengst). Samtidig vil man jo ha muligheten til å sjekke om tidligere kull eller søsken har blitt opererte, så en oppdretter vil ikke kunne snike seg unna dette bare ved å droppe operasjon på egen hund. At flere kull ville være uregistrerte eller importerte/smuglet enn det er i dag kan jeg se som et mulig problem, men det vil være en mulig følge av ALLE innstramminger. Skal man bruke det som argument, så kan man like gjerne droppe alt av tiltak, inkludert NKKs egne planer og raseklubbenes krav. Jeg er skuffet, det legger jeg ikke skjul på.

Jeg synes det er spennende å få vite hvordan andre hundeeiere ordner seg. På sonen finner man jo gjerne andre mennesker som er like opptatt av hund som det jeg er, så jeg blir veldig glad for at folk svarer! Ikke for at noen skal skryte eller føle seg flinke, rike, fattige eller noe annet, men fordi jeg synes det er spennende å få et litt bredere syn på ting. Forsikring og penger er ikke vanligvis et tema jeg er veldig komfortabel med å legge ut om på hundetrening eller når jeg kommer i prat med andre hundeeiere. Nå skal jeg avspore bittelitt, men synes dette går fint inn i tråden her i stedet for å lage enda en forsikringstråd! Er det bare jeg som føler at det er litt...tja, ikke helt greit å droppe forsikring? At alle ansvarlig hundeeiere "skal" ha forsikring i disse dager? Eller er det bare jeg som blir påvirket av alle plakatene på veterinærkontor eller tråder på internett?

Ikke ta meg på ordet her for jeg har ikke forsikring lengre, men mener at det hos Agria ville kostet meg mellom 4.500 til 5.000 for å forsikre min boxer. Derfor bruker jeg heller bufferkonto. Min venninne har to franske bulldoger og har dem begge forsikret. Det er rundt 10.000 kr i året! Det som er med forsikring av hund er at det gjerne er de med minst penger som må ha det, og som da ofte ender opp med å betale mest.

Jeg tenker som så at uansett om en oppdretter offisielt er regnet som en privatperson eller en bedrift, så bør man tråkke litt forsiktig. For det er en privatperson bak oppdrettet, en privatperson som driver med sin hobby. Kunnskap og erfaring er viktig, men det tar tid å tilegne seg dette, spesielt erfaring! Genetikk er et komplisert tema, og de fleste raser har ganske mye man jobber med å redusere/plukke vekk og arbeide med. Og selv med den beste matchen på papiret, så kan resultatet bli noe helt annet enn forventet. Samtidig er ikke hundene produksjonsdyr. De er kjæledyr, familiemedlemmer. Det er et sårbart tema. Noen er tøffere enn andre, men jeg tror de fleste oppdrettere vil synes det er ganske sårt dersom de får høre at de gjør en dårlig jobb og ikke bryr seg om at valpene skal ha gode, friske liv i nye hjem.

Snørrklyser er da ikke normalt at en hund legger fra seg verken her eller der, så det ville jeg tatt som et sykdomstegn og fått time hos vet dersom det var min egen. Ellers så må du nok snakke med henne om alenetrening stueren trening. Dersom hunden bare bæsjer inne når eier har gått, så kan det være et "symptom" på at den er utrygg uten henne. Nå vet jeg ikke hvor dere bor, men jeg går ut i fra at det er på hybel eller noe sånt ut i fra det som skrives. En hund som bråker kan føre til større problemer enn en sur og sliten romkamerat. Her er det viktig å tenke på utleier/naboer.

Jeg har egen hundekonto med over 30.000 kr hvor jeg setter inn 400 kr hver måned sånn at den vokser seg gradvis større. I tillegg har jeg sparekonto/bufferkonto. Hundekontoen er i stedet for forsikring, og de 400 jeg overfører hver måned er ca. det jeg måtte ha betalt hver måned i forsikring. For meg er det litt en prinsippsak (jeg liker ikke måten dyreforsikring blir håndtert eller reklamert for), men hadde jeg ikke hatt muligheten til å betale i dyre dommer på flekken så ville jeg hatt forsikring på hunden min. Jeg tror det er en del faktorer som spiller inn når det gjelder penger/forsikring, blant annet synet på behandling/overbehandling av hunder, samt behandlingsmuligheter og pris på lokale veterinærkontor/dyresykehus.

Sånne spørsmål er alltid vanskelige, for det er helt opp til eier å avgjøre veien videre. Samtidig så vet jeg hvordan det er å ha et sånn hundehold, og hvordan det er å holde ut i årevis. Jeg hadde en som ble 8 og ble avlivet på grunn av urelatert sykdom. Selvtilliten min som hundeeier fikk seg en solid knekk, jeg var i lang tid redd for at det var meg det var noe galt med. At jeg hadde ødelagt henne, at jeg ikke hadde trent henne bra nok. Jeg sliter med angst selv, så når jeg fikk en ekstremt engstelig hund så var veien kort for å tenke at det var min angst hun hadde blitt påvirket av. Det var den første hunden som bare var min. I ettertid har jeg klart å godta at akkurat som at jeg har en liten mental defekt fra naturens side, så kan hunder også bli født med sånne svakheter. Noen mer enn andre. Du har ikke feila henne! Når det gjelder din hund, så er den 7 år, har magesår og forkalkninger i ryggen, samtidig som den er veldig nervøs og engstelig. Ut i fra det du skriver så tåler den dårlig å bo i bymiljø som dere gjør, og dette er ikke en hund som kan omplasseres til andre som bor mer heldig til. Sannsynligheten for at det blir verre med tanke på hennes fysiske plager er stor. Å avlive en hund som ikke har det godt og ikke vil bli bedre er ikke noe man skal ha skyldfølelse for. Det er ikke å feile, det er faktisk vår plikt som hundeeiere, selv om det er et tungt valg å ta.

Jeg har aldri betalt på forhånd hos veterinær, selv ikke da hunden min skulle bli operert på en klinikk jeg aldri hadde vært på, og operasjonen kom til å koste mellom 15-20.000 kr. Jeg synes dette høres rart ut, men jeg har overhørt noen som skulle ha ormekur til katt som ikke fikk det før de faktisk betalte det de hadde utestående. Noe de ikke kunne. Så jeg ser ikke helt bort i fra at det er noe mer her, dersom 2 forskjellige steder nektet å operere uten forhåndsbetaling.

"Boffen" - kinnet/leppa til hunder med hengekinn, sånn som boxer, bulldog og mastiffer. "Han har noe gris på boffen" betyr gjerne at hunden har sikkelskum på leppekanten som henger ned.

Huff, så trist. Jeg skjønner hvordan du har det, det er grusomt å miste noen man er glad i, og kjæledyr lever så alt for kort. Jeg er veldig glad jeg har hatt familie å sørge sammen med, altså andre som har vært glad i hunden som ble avlivet, for vi har snakket mye i ettertid. Utenom det å dele både gode og vonde minner, så har det vært viktig for meg å tenke på hva jeg sparte hunden fra å oppleve. Hvis jeg ikke hadde valgt avlivning, hva ville skjedd med henne da? Min hund ville ha lidd mye, og til slutt dødd en smertefull død. Jeg sparte henne fra det. Jeg lot henne slippe så snart jeg så tegn til ubehag/kvalme (hun hadde kreft). Andre avliver når hunden allerede har blitt ganske syk, og når det da ikke er flere behandlingsalternativer så blir valget tatt. Når det gjelder avlivningen så er jeg enig at det ser mye mer brutalt ut enn det man ser for seg med å "sovne inn," men hunden er bedøvet. Min hund sovnet, etterpå skulle hun avlives. Kroppen reagerte, men hun sov allerede. Hun var ikke klar over noe av det. Samtidig så var jeg der sammen med henne helt frem til slutten, selv etter hun ble bedøvet. Det var viktig for meg. Å se henne dø var vondt, men det var et offer jeg gjorde for hunden jeg var så glad i. Jeg hadde det motsatt av deg. Jeg måtte ha ny valp med en gang. Det å leve uten hund gjorde sorgen min mye sterkere, for hunden min er så viktig i hverdagen. Samtidig følte jeg at jeg hadde lært så mye av hun som døde. Jeg følte meg som en bedre hundeeier på grunn av henne. Det er kanskje litt teit, men det å få en ny hund ble nesten som en måte å ære minnet om henne. Alt hun hadde lært meg fikk min neste hund dra nytte av. En ny hund blir aldri en erstatning for den som er borte, men kjærlighet er en av de tingene det blir mer av jo flere man deler den med. Har du ingen du kan snakke med i virkeligheten? Jeg er sikker på at familie eller venner ikke vil føle seg plaget a at du snakker med dem om dette. Hvis jeg kunne hjelpe en venn med å bearbeide noe vondt, så ville jeg vært kjempeglad for at personen valgte å betro seg til meg og lene seg på meg.

Nei, det er ikke lovfestet enda, som du sier. Det kunne jeg sikkert vært tydeligere på, vil jo ikke akkurat skremme folk heller! Det er likevel "selveste" mattilsynets føringer for hundehold og god dyrevelferd, og det synes jeg er ganske viktig. Hva folk gjør rundt om i de tusen hjem skal ikke jeg blande meg inn i (med mindre de spør ), men jeg reagerer på at så mange anbefaler nye valpekjøpere å bruke bur, noe som går i mot det mattilynet sier om dyrevelferd. Nå mener jeg ikke på hundesonen, men at mange oppdrettere og andre hundeeiere gjør det synes jeg er betenkelig. Hvem skal man tro på? Oppdretteren, eller en tilfeldig fremmed på internett? Da er det litt mer tungtveiende å trekke frem hva mattilsynet sier om saken, og jeg håper det hjelper de som er i tvil.

Ja, og det er kjempetrist. Det har blitt så vanlig med misbruk av bur at mattilsynet har gått ut med regler om burbruk med tanke på god dyrevelferd. Det skjedde for et år siden, men det kommer nok til å ta noen år før de fleste har fått det med seg. Jeg blir veldig glad når folk som deg kommer inn hit og sier: "er ikke dette litt mye?" etter å ha blitt anbefalt bur fra den ene og den andre. Som hundeeier er det lurt å ha åpne ører og et åpent sinn, men samtidig å tenke over de råd man får og vurdere de nøye. Høres ut som at du gjør en god jobb på det området! Her er et infohefte fra mattilsynet om hundehold. På side 9 står det om burbruk og størrelseskrav dersom man bruker bur som oppholdssted (altså bur hjemme alene og den slags, ikke bur til bruk under transport). http://nettblankett.com/flipbook/mattilsynet/hund/#8

Dette er ikke en rase som er kjent for å være bjeffete, men det er en rase som er kjent for å vite hva de vil, og de er kjent for å si i fra og sutre ved behov! Det er heller ikke helt uvanlig at franske bulldoger oppfører seg som de har ADHD som valper. Jeg passer to stykker, og har fulgt dem siden valpetiden. Den ene av dem var ekstrem. Den kunne ikke sitte stille, den hadde så mye energi. Hadde boxeren min oppført seg sånn som valp, så hadde jeg fått litt panikk. Men denne valpen som nesten tok knekken på sin nye eier vokste opp og ble en rolig, trygg, herlig sak, men veldig glad i å bruke hodet (og kroppen). Trenger å bruke hodet, ellers kjeder hun seg raskt. Jeg er enig med de andre om at valpen trenger flere utfordringer. Er det kaldt, så klipp av ermet på en gammel ullgenser og lag hull til ben. Valpene vokser så raskt at det ikke er noe poeng i å kjøpe inn fine klær som er ubrukelig to uker senere. La den være litt mer ute. Ikke for å gå tur, nødvendigvis, men for å lære seg å bli trygg på snøen, på biler, folk som måker snø, bruker spark eller sykkel, bli trygg ute i mørket, på barnelatter, søppeldunker osv. Litt om gangen! Akkurat nå er det å være ute helt nytt for valpen, og selv om den ikke raser fra seg så bruker den hode og nese mye for hver gang. Det er kjempebra, og valper blir slitne av det. Hvis hunden maser når du lager mat eller noe, så slutter du med det du gjør til den blir stille før du fortsetter. Det er en fin måte å lære valpen at masing har motsatt effekt fra det valpen ønsker.

Hehe, jeg vet, det var ment som en spøk om hvor skummelt det er med vanlig matlaging til mennesker, siden vi tross alt håndterer rått kjøtt når vi lager egen middag.

Det aller verste med råforing er at man må håndtere rått kjøtt i husstanden!

JA! I stor grad! Jeg holder øye med fransk bulldogmiljøet. Rasen har dessverre fått en meget dårlig timet popularitetsboost. Om den er kjendis-skapt eller moteskapt (det er franske bulldoger på ALL reklame og masse puter, klær, og møbler for tiden) vet jeg ikke. Dette har vært en relativt liten rase i Norge, og det er ikke mulighet for at oppdretterne som eksisterte før populariteten får dekket etterspørselen. Jeg tror ikke jeg tar sterkt i når jeg tipper at 50% av valpene folk har kjøpt i 2015 er enten smuglerhunder, puppymills, "renrasede" uten stamtavler, folk som har tatt penger/depositum for valper som ikke eksister, osv. Det er tragisk, og det er spesielt ille fordi denne rasen har så desperat behov for seriøs avl på grunn av helsen. Folk vil ha valp med en gang, og har ikke tålmodighet til å stå over et år på venteliste. Folk vil også ha valp tilgjengelig i nærområdet, ikke reise langt for å hente. Folk vil også ha de billigere enn 20.000 kr, som dessverre er hva prisen til en renraset frenchie ligger på. Og man trenger jo tross alt ikke stamtavle, for man er jo ikke interessert i utstilling. Jeg er engasjert i rasen, og jeg vet jeg sa jeg følger med i miljøet, men for å være helt ærlig prøver jeg å la være for min egen del. Det er bare deprimerende å se på.