Tabris

Jeg er også en av dem som hadde en blandingshund (korthåret collie, husky, støver) som var bortimot frisk som en fisk til hun fikk en akutt sykdom i en alder av 14 år. Og har nå en rasehund som ikke har mye sykdom i seg, og hvor jeg gjorde research på den rasetypiske sykdommen jeg visste om, og endte likevel opp med en HD-hund med tvilsomt gemytt. Så alt er relativt.

Det har vel å gjøre med hvor fort de kommer over en negativ hendelse, og hvor mye eller lite denne setter spor. Som eksempel kan jeg min forrige hund. Vi var inne hos dyrlegen for vaksine, og dyrlegen klarte å treffe ei nerve med nåla, noe som førte til at Vinnie satte i et høyt hvin og krympet seg. Dyrlegen begynte umiddelbart og snakke til henne med oppmuntrende og lekende glad-stemme og ga henne noen godbiter - og Vinnie begynte med en gang og logre, "smile" og var avslappet i kroppspråket og viste ingen tegn til frykt, aggresjon eller skepsis mot dyrlegen etterpå. Dyrlegen sa at et slikt skifte var tegn på et "godt gemytt", men kan vel kanskje heller kalles god avreagering? Hvis hun derimot hadde fortsatt og henge med hodet, vært unnvikende, redd - eller til og med vist tegn til aggressjon - pga den erfaringen, så kan man si at hun hadde hatt dårlig avreagering. Altså, dårlig evne til å glemme og legge bak seg negative erfaringer.

Det jeg hadde trodd ville være det vanskeligste, selve skrivingen, gikk veldig lett. Hadde ei hyggelig, norsk dame som satt ved siden av meg og dikterte, så det gikk helt fint. Måtte bare spørre henne noen få ganger om å gjenta hva hun sa. Det jeg slet mer med var hvem som skulle ha krysset av for hva på premieringen, hvilken av kritikkene som jeg måtte bla frem og tilbake til etter som BHK/BTK/BIR kom frem, hvilke kritikker jeg kunne gi med en gang og hvilke jeg måtte vente - samtidig som jeg oppi dette måtte passe på og hele tiden vite hvilken kritikk som skulle være den neste jeg skulle skrive. Heldigvis hadde jeg en superflink og tålmodig ringsekretær som hjalp meg, det samme gjorde dommeren. Og så ille kan jeg ikke ha gjort det, da dommeren syntes det var synd at jeg ikke skulle være der søndagen siden "når jeg først har fått en god skriver, så vil jeg gjerne beholde henne begge dagene", som hun sa.

Det kan den. Men hunden i seg selv er jo frisk. Jeg argumenterer ikke mot testing, bare så det er sagt. Synes bare det var interessant hvordan man definerer ordet "frisk".

Dette er jo interessant i seg selv. Hvis man har en hund, uansett om den er blanding eller rasehund, som har god allmenntilstand, glansfulle øyne, frisk pels, masse energi og viser ingen tegn til sykdom på noe vis og fungerer kjempegodt i hverdagen og gjør dette år ut og år inn - kan man ikke da si at den hunden er frisk? Den er jo tydeligvis ikke plaget eller hemmet av noe.

Nei, jeg vil ikke si at rasehunder er sunnere enn blandingshunder. Men jeg tror heller ikke det stemmer denne troen hos mange på at blandingshunder i de fleste tilfeller er sunnere enn rasehunder. Jeg har vært en av dem, og er sånn sett enda, som argumenterer for rasehunder fordi man da kjenner til bakgrunnen, man vet mer hva man får, man kan gjøre research for å unngå kjente sykdommer på rasen osv. Men det er vanskelig og fortsette med en slik argumentasjon når jeg ser hvor mye sykdommer det faktisk ER i rasene. Så egentlig er jeg temmelig skeptisk til hele raseoppsettet, slik det fungerer i dag. Ikke det at jeg mener blind blandingsavl er løsningen, men jeg kan ikke se at raseavl på hunder fungerer slik det praktiseres i dag.

Dette er jeg helt uenig med deg i. Tvert om for min del - det er kunnskap om klikkertrening og de metodene i detalj som har gjort det mulig for meg og bli svett samt legge på trøkk og motivasjon der det trengs. Nettopp fordi jeg nå har de verktøy som skal til for å lese hunden, analysere situasjonen og finne løsninger. Forøvrig har vi kanskje ulike oppfatninger om hva "rene metoder" er, fordi for meg er det noe helt annet enn å følge en oppskrift. Det er aldri slik at bare en oppskrift er den eneste rette som funker for alle hunder, slik er det heller ikke i klikkertrening. Det er mange metoder og mange måter og løse situasjoner på.

Det er jo også læring. Det er ingenting fra hundens perspektiv som tilsier at den skal gjøre våre kommandoer. Hvis hunden skiter i hva vi vil, så tenker jeg det er det vår oppgave og gjøre det slik at den har mer lyst til å gjøre hva vi vil enn noe annet.

Jepp. Avklipp fra klørne sine, avklipp fra tåneglene mine, egen pels når jeg grer ham... Han er ikke kresen, i hvert fall, det skal han ha.

Jeg ville ikke fokusert for mye på bur i begynnelsen. Han er en liten baby som først og fremst trenger nærhet og trygghet og å bli kjent med dere og familien. Hvis du har buret på soverommet med dere med burdøren åpen, så kan du legge inn gode tepper og kanskje noe godt hundegodt eller et bein der, slik at det blir en kjekk plass å være. Jeg ville ikke lukket burdøren for hele natten, jeg personlig synes det er altfor lang tid for en liten valp (og voksen hund, for den saks skyld) og ligge på så liten plass. Men det er det jo ulike meninger om, som så mye annet. Vi hadde to katter da vi fikk valp. Det viktigste er at kattene har noe de kan rømme opp på - et klatrestativ, en bokhylle el.lign - slik at de har et fristed hvor valpen ikke rekker, og hvor de kan betrakte denne nykommeren på trygg avstand. Selv hadde vi vår valp i bånd de første minuttene, bare for å se hvordan det gikk og for å unngå at han, på valpers vis, løp bardus rett på dem og fikk et klor i øyet. Lykke til med ny valp!

Gratulerer med herlig valp - og velkommen!

Hvorfor er Ozu alltid mest interessert i det jeg har, selv om han har tilgang til det samme selv? Beste eksemplet er da jeg drakk vann fra en bekk - han kunne selvsagt drikke selv fra samme bekken, men var mye mer interessert i vannet jeg samlet opp i hånda og drakk.

Ozu var egentlig utrolig enkel å ha med og gjøre som valp. Gjorde aldri fra seg inne, tisseuhell kunne regnes på èn hånd (hovedsaklig fordi jeg ikke var kjapp nok til å ta ham ut om morgenen, så var bare min feil uansett), sov hele natten, ødela lite, lærte raskt og omgås kattene... Men ting ble litt vanskeligere som unghund. Han begynte å utvikle fryktaggresjon mot hunder i bånd, alt annet enn meg var interessant når vi var ute, begynte å vaktbjeffe på naboene, jokket på katten, knurret når jeg tok ham ned fra sofaen eller sengen... Men med kombinasjon av trening, chip-kastrering, mer trening, og det faktum at han snart er to år, så har ting blitt mye bedre. Men det har vært mer enn èn gang jeg har hatt lyst å kaste hele hunden ut vinduet og legge ham ut på Finn.no - samtidig.

Jeg har alltid hatt fire uker som en tommelfingerregel, men med min gamle hannkatt måtte jeg gi opp etter en uke siden han da - bokstavlig talt - klatret oppover veggene for å komme til vinduet og komme seg ut. Så jeg tror også du må se det an, se at katten slår seg litt til ro og oppfører seg som om det nye huset er hjemme.

Fant tre i dag. Hadde egentlig tenkt å ta en hel runde som inneholdt 14 cacher, men når halve runden var på beitemark med sau og sauelort, så var ikke det særlig gøy med Ozu, fluer, lukt og det hele. Så ble en kortere runde enn beregnet. Ble tre cacher, da.

Så herlig søt - gratulerer så mye med ny valp!

For en skremmende opplevelse - masse god bedring til Asti!

Det er mange nydelige turstier her. Melsheia er et nydelig, det samme er Foss-Eikeland skogen og Vagleskogen. Du kan også gå i Arboretet, som er nydelig i seg selv. I Stavanger har du bl.a Mosvannet, Store og Lille Stokkavannet - i Sandnes har du Stokkelandsvannet og Sandvedparken. Det kommer litt an på hva slags turområder du er ute etter. Tenker du mer parker og rundt vann hvor det er pent ryddet, grusvei og en del folk og sitteplasser, eller tenker du mer skog, stier og toppturer?

Litt vanskelig å si, men hun høres litt stresset og "bøllete" ut. For meg høres det ikke så veldig dominant ut - de hunder som faktisk er dominante i situasjoner, har ikke behov for å hevde seg hele tiden. De er trygge nok til å la ting være og løper ikke etter for å knurre på den minste ting. Ozu kan også være litt slik, spesielt når han møter hunder som er veldig unge eller fysisk mindre og mer forsiktig enn ham. Mulig jeg menneskeliggjør ham for mye, men for meg virker det som om han overkompanserer når han endelig finner noen der han er "den tøffe". Jeg tror din hund kan ha godt av å møte trygge og stabile hunder, hunder som verken lar seg skremme eller som blir provosert av hennes oppførsel. Slik at hun over tid kan lære at hun ikke trenger å knurre og stresse, for andre hunder er ikke så farlige.

Jeg tror din hund er mer usikker enn hun er dominant. At hun bjeffer på andre hunder og knurrer for å få dem bort er mer et tegn på usikkerhet enn på dominans. Jeg kan godt relatere, dog. Jeg har selv en japaner som bjeffer og utagerer på andre hunder i bånd og som er forsiktig når han er løs. Selv har jeg gått et passeringskurs og trener hver dag på tur med passeringer. Da bruker jeg det som kalles kinderegg/sladremetoden, som vi lærte godt på kurset. Kan godt forklare hva det går ut på her i tråden (evt kan du google og lese), men hvis mulig så anbefaler jeg et passeringskurs slik at du får øvd deg i praksis med gode instruktører. (Bare pass på at du går et kurs som har som mål å gjøre hunden trygg, ikke de av den "gamle skolen" som vil straffe bort "dominans"). Ellers har jeg min løs med få og kjente hunder slik at han kan bli mer trygg. Hvis den andre hunden blir litt for pågående, så stopper vi den. Ellers går vi bare tur med trygge og stabile hunder slik at han lærer og erfarer at andre hunder ikke nødvendigvis er så farlige. Det vil jeg også anbefale på din, gi henne gode erfaringer med trygge hunder. La henne knurre om de kommer for nær, det er bare hennes måte å si fra på om at det blir for nært.

Så utrolig nydelig!

Rundering ser kjempegøy ut - og Bris var jo veldig flink!

Tirsdag denne uken hadde vi konkurransetrening. Jeg hadde stor tro på at dette ville gå veien, jeg hadde bestemt meg for å vise 30 skritt fvf, noe han har gjort flere ganger når vi har trent på tur. Det jeg ikke tok høyde for var at konkurransetreningen for første gang skulle foregå på gress. Jeg har aldri trent på gress, bare på grus og asfalt. Og det viste - gutten ville bare snuse og rulle seg, det er jo det han pleier å gjøre på gress. Med en gang vi kom oss av gressbanen og gikk mot bilen (som sto parkert på asfalt), så gikk han fvf som en prins. Det var temmelig tydelig at her trengtes det mer trening på ulike underlag! Legger ved noen bilder som ble tatt, jeg kjenner jeg er litt imponert over at de klarte å fange de få sekundene han faktisk jobbet! (Var ikke klar over at han jobbet i det hele tatt, nesten, så hvordan de har klart å ta disse bildene, husker jeg ikke. Men ser på tredje bildet at han begynner å skli ut. ).

Har du jobbet med helhetstrening? Dvs, strekke strikken og trene lenger enn vanlig før hunden får belønning - også belønne svært mye og lenge! Slik at hun lærer seg at jo lenger hun må jobbe uten belønning, jo større blir belønningen etterpå.

Det er jo dette jeg egentlig har lyst til. Og @Malamuten - du har selvsagt helt rett. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4