Tabris

Siden TS tenker på spisshund, så har vel buhund alltid vært den tradisjonelle gårdshunden i Norge?

Japaner har ikke så veldig mye jaktinstinkt, det er først og fremst en selskapshund og er vel kanskje en av de "enkleste" spisshundene. Den har også kort radius og vil nok heller dilte etter din far enn å ta lange runder på egen labb. De trenger heller ikke all verdens med mosjon og mental aktivitet. Men det er en varsler, og vil nok høyst sannsynlig bjeffe når det kommer folk til gards. Det spørs også om pelsen er noe din far ønsker og bruke tid på. Nå krever ikke japaneren så mye som man skulle tro i henhold til pelsstell, men den blir jo fort skitten under buken når det er vått ute siden den er såpass lav, og et par omganger med børsten må jo til en del i røyteperioden.

Foreldrene til ei venninne av meg hadde hunden ute i hundegård i løpetiden. Hun parret seg med nabohunden gjennom gjerdet i hundegården. (Som førte til abortsprøyte. Som førte til kreft og avlivning).

Det er vel kanskje en yrkesskade som hos så mange andre? Når de har sett hva stress og en del atferder kan føre til, så blir de litt føre var. Mange som jobber med HMS i min bransje er kanskje ekstra obs på slikt hjemme, har brannøvelser med barna osv. Jeg vet en som er kjørelærer for oljebransjen (som er mer enn gjennomsnittelig opptatt av sikkerhet) og han nekter og i det hele tatt sette seg i en "Buddy" pga manglende sikkerhet. Det er en vanskelig balansegang og vite hvilke atferder man skal ta på alvor og hvilke man ikke trenger og bry seg så mye med. Også er det kanskje også individuelt hos de ulike hundene hva som går over av seg selv og hva som evt. utvikler seg til et større problem. Har man da sett en del stygge ting hos problemhunder, så har jeg forståelse for at man blir litt føre var egentlig.

Oksen Ferdinand, ja. Beskriver Thorvald meget godt, er akkurat det inntrykket jeg også har av ham.

Signerer Raksha. Ser ut som en fantastisk hund.

Jeg må si at hvis en politihunds liv skal bestå av og tilbringe all tid, bortsett fra trening og jobb, i kennel, samt at all tid utenom faktisk bitearbeid skal tilbringes med munnkurv - da synes jeg man må begynne og diskutere hundens livskvalitet og om dette kan regnes som god dyrevelferd.

Takker for tips! Tror vi går for god ost, spekeskinke og melon eller jordbær på spyd. Så blir det jo chips, nøtter og sjokolade utenom.

Lakseruller er supergodt, men det hadde vi på forrige klikkersamling, så kan være greit med noe annet. Pai blir litt for avansert akkurat nå, tenkte mer ren fingermat. Men takk for tips! Går det an og kjøpe noe ferdig tapas-sett, også evt sette det på spyd? F.eks fetaost, oliven og krydrete kjøttboller på spyd? Kan kjøttbollene serveres kalde?

Jeg skal ha klikkerfolkene over på en samling/fest i dag. Helt uformelt, det blir øl og chips. Jeg skal ikke lage i stand noe mat, men tenkte og kanskje ha noe som metter litt mer enn bare chips, og som passer godt til en fest-sammenheng. Noen som har noen tips til noe som er godt og mettende snacks til fest som ikke krever mye tilberedning? Kan godt være noe som kan kjøpes ferdig eller som kan ordnes veldig enkelt.

Selv om jeg der og da hadde veldig lyst på den saluki-hannen, så var det egentlig ikke en ordentlig drømmehund - det var bare en hund jeg hadde svært lyst på som glapp fra meg fordi jeg ikke turde. Men min egentlige drømmehund hadde jeg i et halvt års tid. Ei schäfertispe som jeg gikk tur med som tenåring. Eierne var et eldre ektepar hvor hun var skranten i helsa og han var delvis alkoholiker, så hun sto ute i buret sitt og hadde ikke noe særlig kontakt uten de gangene jeg gikk tur med henne. Det ble etterhvert vondt og gå fra henne, og hun ble etterhvert mer knyttet til meg enn til eierne og ville ikke gå til dem når jeg var ferdig med turene. Hun var som en BC i schäferkropp - dekket så raskt at du kunne høre et *fomp* i det brystkassen landet i bakken. Hun snudde på en femøring på innkalling og hadde en lærevilje, et fokus og en hurtighet jeg aldri før eller siden har sett hos en schäfer. Etterhvert ble paret for gamle og syke til og ha henne og jeg fikk overta henne. Det var en drøm og få henne hjem, det var en hund som var min i hjertet lenge før jeg fikk overta henne. Så på en måte glapp hun unna - jeg fikk henne altfor sent og altfor kort.

Jeg fikk tilbud om å overta en hvit saluki-hanne for mange år siden. Jeg hadde SÅ lyst på, men var fortsatt så ung og ubesluttsom at jeg endte med og takke nei. Jeg angrer egentlig ikke i dag, men jeg angret da - jeg var helt syk etter den, og hvite salukier er utrolig vakre.

Mer generelt så er jeg veldig svak for brune hunder. Brun labbis, brun border collie, brun kelpie, brun doberman... Det er noe med brune hunder, altså. *sukk* Så hvis jeg går for BC en dag (som ikke er helt utelukket), så vil drømmen være en brun-og-hvit.

Hvilken farge kommer an på hvilken rase. Nå er den temmelig enkel på japaner, da, siden de bare kommer i hvitt. Min drømmerase er schäfer, og der må jeg innrømme at jeg synes sort sadel og rødbrune tegninger er det vakreste og er det jeg drømmer om.

Vel, jeg har nå skrevet flere innlegg om hvorfor jeg mener det er som det er i dag.

Vi har nok ulike erfaringer, det var nok mange måter og gjøre det på. Slik var det der jeg vokste opp. Og ja, det du skriver er da ikke noe argument mot det jeg skrev? Det var jo nettopp pga alle de faktorene jeg har nevnt i tidligere innlegg at kastrering IKKE var vanlig før.

Høres ut som om han utvikler ressursforsvar. Jeg ville tatt kontakt med noen gode atferdsspesialister (noen som ikke forsøker å forklare den slags atferd med "dominans") og fått råd fra dem.

Jeg tror det er en kombinasjon av flere årsaker, som jeg nevnte ovenfor. Til en viss grad tror jeg problemet er større i dag enn i "gamle dager" fordi vi har en annen livsstil og hunder må leve med og "tvangsomgås" mange flere hunder og mye mer bråk og ståk enn før (nå snakker jeg helt generelt). Men i tillegg tror jeg det er mer villighet i befolkningen om å løse problemet. (Dvs, de gangen man faktisk ønsker og løse det og ikke bare tyr til quick fix i stedet for å jobbe med problemet). Tidligere så trakk man bare mer på skuldrene og godtok at "Fido liker ikke andre hunder" og "Peik hyler når eier er på jobb". Sånn var det bare. Ble problemene for store så ble hunden skutt bak låven. Jeg setter det kanskje litt på spissen, men ikke mye. Det var litt sånn som dette i mitt nærmiljø da jeg vokste opp på 80-tallet. Ellers er jeg helt enig i at hvis man bare kastrerer eller kaster hunden i et bur og anser det alene som en løsning på problemet, da er det er snakk om en "quick fix" som ikke løser noe for noen. Det er vel kanskje også en trend i tiden - vi vil ha enkle løsninger på kompliserte problemer (Er vel derfor FrP er så store. ). Men ting som kastrering, bur, kurs, thundershirt (akkurat det aner jeg ingenting om), atferdsspesialt osv kan gi deg de verktøyene du trenger for å ta tak i et problem som uten disse verktøyene kan være mye vanskeligere og løse. Og hvis da problemene faktisk blir løst for den hunden (ikke kamulfert), så synes jeg ingenting er bedre. Så må man selvsagt utenom dette ta tak i dårlig av, dårlig mentalitet, holdningsarbeid mot quick fixes som ikke er kombinert med videre trening, lite kunnskap hos førstegangseiere osv. Men jeg mener man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og se at samtidig som at man driver et langsiktig arbeid for å bedre problemene generelt, så må man også bruke de verktøy som faktisk fungerer for det individet man har slik at det får et bedre liv om det trengs.

Kanskje du kan starte of trene dette med noen du kjenner. Gå ut på så lang avstand du trenger med en gang du ser den andre hunden. Min også blokkerte helt om jeg ventet for lenge, og det er sekunder om å gjøre. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg tror dette kommer av en kombinasjon av flere ting: 1. Mange hundeiere som skaffer seg hund uten å vite hva de går til. De har ikke satt seg nok inn i hva det vil si og ha en hund, og kanskje skaffer de seg også en rase som ikke er den letteste uten og vite om utfordringene man kan med den rasen. 2. Vårt hverdagsliv er svært annerledes fra det som ville vært hverdagslivet for en hund fra naturen av. At mange hunder blir stresset og redd av dette synes jeg er helt forståelig. Og hvis vi "tvinger" en hund til å leve og fungere i vår hverdag, så synes jeg også vi skal ta ansvaret for å følge opp og hjelpe hunden om det er noe den sliter med. 3. Dårlig avl. Det er ingen tvil om at det er mye dårlig avl ute og går, det har vi masse diskusjoner om allerede. Noe som gjør at vi får hunder med dårlige mentalitet enn gjennomsnittet av hundene. De tingene som nevnes i denne tråden kan brukes som "quick fixes" hvis man ikke gidder oppdra hunden. Ofte vil de quick fixes da ikke fungere noe særlig, for det er en misforståelse og tro at de tingene som nevnes kan erstatte trening. Men brukes dette riktig, som et vertkøy for å få til trening på det hunden sliter med, så ser jeg virkelig ikke problemet med å bruke dem. Faktisk synes jeg det er vårt ansvar ovenfor hunden, hvis det er noe hunden sliter med pga vår hverdag. Da synes jeg det er lite snilt og si til hunden at den bare "har med og oppføre seg" fordi vi sier det - uten og ta hensyn til at en hund er redd. For hvis hunden faktisk ER veldig redd og stresset, så blir ikke problemet mindre for hunden om man avfeier den som "drittbikkje" og et resultatet av dårlig avl. Hunden er fortsatt like redd og stresset. Hva om en av disse såkalte "quick fixes" (som ikke alltid er det) sammen med trening fungerer der trening alene ikke gjør det? Hvis det gir hunden en bedre hverdag hvor den slipper og stresse og være redd - er ikke det det beste for hunden? Eller skal hunden "bare tåle det" og stresse hele livet fordi vi er i mot det vi anser som "quick fixes"? At det blir en prinsippsak i stedet for hva som faktisk er best for hunden?

Hvorfor er det negativt og gå på kurs eller oppsøke atferdspesialister hvis man har et problem? Ellers ser jeg at du er mer dømmende til at jeg har kastrert hunden min enn hva jeg er til ditt burbruk. Min erfaring har gitt meg et mer nyansert syn på kastrering enn hva mange her på sonen. Men jeg kommer ikke til å diskutere kastrering her, jeg kaster meg ikke frivillig inn i det vepsebolet. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg føler vel egentlig at burbruk brukes nesten mer som quick fix enn hva kastrering og medisinering gjør. Førstnevnte ER faktisk en quick fix, du har lukket bikkja inne og slipper og tenke på tisseflekker på gulvet, ødelagte møbler og løpe villmann rundt omkring. Kastrering er sjelden en quick fix i seg selv, kastrering kan bare - i en del tilfeller - gi den roen som trengs for å nå inn med trening. Trening er fortsatt like nødvendig som på en ukastrert hund.

Veldig enig i dette, har tenkt på det samme selv nå nettopp. Jeg synes mange krever for mye av hunden. Den skal gå pent i bånd (men trekke om man ønsker det), den skal ikke bjeffe (bortsett fra og varsle når eier synes det er greit), den skal ikke snuse for mye, ikke vise noen reaksjon mot andre hunder og mennesker, tåle alt fra barn, være miljøsterk i alle settinger, trene når eier vil, leke men ikke stresse, ikke hoppe på folk, ikke være for ivring når besøk kommer (men helst være akkurat så passe sosial som eier ønsker), tåle bur, tåle og kjøre bil, tåle og være alene, ikke stjele mat, kun gnage på det den har lov til, og den skal aldri, aldri få lov til å bruke eget språk og reagere - hvis den ikke oppfyller alle disse kravene så er den en "drittbikkje". Hunden er et dyr med sine instinkter, sitt språk og sitt behov. Den er ikke en robot som skal "sees, men ikke høres" som en slags firbeint teddybjørn.

Når du forsøker kindereggmetoden, hvor langt ut går du? Hvis han er for stresset/hormonell/interessert i de andre hundene til å klare og fokusere på deg eller ta imot godbit, så ville jeg gått enda lenger ut - så mange meter som du trenger for å få kontakt. Jeg måtte gå flere meter ut i grøfta med Ozu lenge for å klare og få kontakt. Pass også på at du står med ryggen til den passerende hunden, slik at din hund lett kan se på og ha kontroll med den. Dette varierer jo som regel også, på dagsform, hvilke hunder de møter osv. Vi har nå kommet så langt med kinderegg at på mange hunder kan jeg nå faktisk passere som vanlig i slakt bånd så lenge jeg jobber hele tiden med og holde fokus. Noen ganger går det ikke, men da klarer jeg ni av ti ganger og få fokus om jeg bare får ham ut i grøfta og får kontakt. (Den ene av ti ganger blokkerer han uansett, tror det er enkelte hunder han bare ikke takler uten laaaaang avstand).

Jeg kjenner meg igjen, og får egentlig vondt av alle dyr som må leve i bur/akvarium/monter. Det er ikke naturlig, og jeg kan ikke forestille meg at de kan få utløp for sine naturlige behov når de må begrenses til å leve på et så lite område. For min del så kan jeg ikke tenke for mye på det, da drar jeg bare meg selv ned. Mennesker er jævlige mange ganger, og jeg kan bare ikke fokusere for mye på det, da ødelegger jeg meg selv for ingenting. Angående og tråkke på maur og slikt så gjør jeg aldri det med vilje, men tenker ikke mye over det om det skulle skje. Ser mer på det som en del av naturen - om det ikke er mennesker som tråkker på en maur, så er det en hund, en katt, et rådyr osv.