Tabris

Jeg må bare dele dette blinkskuddet. Ozu og den unge hannkatten vår, Talos, er som Knoll og Tott noen ganger der de stikker snutene sammen og planlegger (snø)revestreker. Rampeguttene våre!

Tusen takk for betryggende svar! Det hjalp en svart samvittighet. Da fortsetter jeg med skogsturer i ulendt terreng og bekymrer meg ikke om trapper, så blir det uansett patellatest når han runder året (og selvsagt en vet-sjekk før om det skulle være nødvendig).

Når det gjelder turområder, så har man jo Mosvannet og Stokkavannet. Mosvannet er ca 3 km og Stokkavannet 8 km, så da har man både en kort og en lengre tur alt etter hva som passer.

Jeg er også enig med dere at det er bedre å ha en trent hund. Men så er det så mange ulike meninger om tur på valper og unghunder, noen mener jo de knapt skal gå tur før de er ett år gamle. Så noen vil nok synes at jeg har gått for mye og for lange turer med ham, men jeg har alltid fulgt det jeg anser som hans behov samt vært bevisst på å ikke belaste ham for mye med hopping og klatring. Men nå som han er over ni måneder gammel så har jeg nok slakket litt på dette (trappetrening, tur i bratt fjellterreng osv).

Ja, og da var han fri.

Takk for svar, betryggende å høre! Det kan jo være at det er ingenting og jeg som overtolker det. Men kan han altså sjekkes for patella ved 10 måneders alder? Jeg trodde, som ved HD, at jeg måtte vente til han bikket året?

Vil bare starte med å si at dette er ikke en aprilspøk, bare for å få det ut av verden. Jeg har jo en japaner, og jeg vet at noen av dem kan slite med patella. Foreldrene er, i følge oppdretter, fri, og valpen hadde ingen problemer da han var hos dyrlegen for siste valpesprøyte. Men det er jo noe som kan komme senere, spesielt om hunden blir utsatt for påkjenninger i ben og ledd som den ikke bør ha (om jeg har forstått det riktig). Så jeg har vært bevisst på dette hele tiden med pelsen. I den første tiden var det for det meste korte turer i bånd og mest miljøtrening. Etter hvert som han ble fem-seks måneder begynte vi å gå lengre turer samt å gå med ham løs, men fortsatt kun på grusveier og lett ulendt terreng. Ingen hopping, klatring eller store fysiske påkjenninger. Nå er han ni måneder gammel, og jeg har begynt å gå lengre turer i skog og mark, samt også tatt ham med på en (kortere) fjelltur i bratt terreng. Det har aldri vært et problem. Her om dagen var vi også på besøk hos et vennepar. De har en leilighet i to etasjer med en litt bratt, gammeldags tretrapp. Ozu har aldri lært å gå i trapper (vi bor bare på et plan i vår leilighet), men han var temmelig nysgjerrig på denne trappen. Han gikk halve trappen opp, og så ned igjen. Så opp halve igjen, og ned igjen. Til slutt gikk han helt opp, men turde ikke gå ned igjen,så vi bar ham ned de bratteste trinnene og han gikk ned resten selv. Dette gjentok seg et par ganger mens vi var på besøk, og mot slutten gikk han opp og ned hele trappen selv. Jeg syntes bare han var flink og tenkte ikke over det - men den kvelden så jeg for første gang at han strekte den ene bakfoten bakover, slik jeg har lest de kan gjøre om de har patella. Mulig jeg så feil, selvsagt, og han bare strekte seg, men syntes det var påfallende at det var akkurat den dagen. Jeg har i ettertid tenkt over at han av og til sliter med å hoppe opp i sofaen om han ikke får god rennfart og avsats, men det kan jo bare være fordi sofaen er høy og han er liten. Jeg har totalt to ganger nå sett at han har gjort noe "rart" med ene bakfoten, men ingen halting eller noe annet som skulle vise at han plages med det. Jeg vil selvsagt sjekke ham for patella, men jeg må vel vente til han er året før jeg kan gjøre det. Jeg sitter bare nå her og lurer på om jeg har gjort det helt store med å la ham gå opp og ned den trappen så mange ganger, og om det kan ha utløst noe.

Ken!

For min del - og nå snakker jeg bare for meg selv - så handler det om at alt havner i den samme potten uansett. For meg hadde det blitt kunstig om jeg skulle passe på å betale "mine" regninger fra hans konto og "hans" regninger fra hans konto. Uansett hvem som betaler hva og hvor mye penger det er igjen på kontoene, så går det i samme potten til slutt uansett. I en periode var vi begge studenter. Så var jeg student og han jobbet fulltid. Nå jobber vi begge og jeg tjener mer enn ham. Gjennom alt dette har vi alltid hatt felles økonomi. Vi ser på det som "våre penger", ikke "mine" eller "dine" penger. Jeg tror jeg har arvet den holdningen fra mine foreldre. Når jeg vokste opp så var vi èn familie, èn enhet og pengene var felles for mine foreldre. Jeg tror jeg har tatt det med meg. Samboer og jeg har ikke barn, men vi er fortsatt en enhet og en familie. På samme måte som vi har felles økonomi så har vi f.eks alltid feiret jul sammen også.

Det kommer an på hva som menes med hverdagslydighet. Det var ganske mange småting som jeg aldri bevisst lærte min forrige hund, men som hun lærte seg bare ved å være rundt meg. Ting som "gå inn", "gå ut", "gå ned" osv. Det samme så jeg på min tantes terriere. Stridige og instinktsterke hunder som ikke var noen racer i lydighet - men alle slike hverdagskommandoer adlød de uten å mukke. Hunder som har levd livet sitt i bur/bånd ute mangler jo dette, og er vel mer slitsomme å omgås i hverdagen, tenker jeg.

Vi har hatt felles økonomi fra dag èn. Vi er en familie, og for meg hadde det blitt helt unaturlig å ikke ha felles økonomi.

For min del tenker jeg mest på langhår.

Schäfer har vært en av mine absolutt yndlingsraser så lenge jeg kan huske. Utrolig vakre, intelligente, lojale og utrolig søte! Jeg passet i flere år en schäfertispe som hadde førerfokus, tempo og jobbevilje som en BC. Sa jeg dekk så smalt hun i bakken så du kunne høre det. Jeg måtte slutte med innkalling på grus, fordi hun snudde så på en femøring at det gjorde vondt å høre labbene på grusen. Hun kunne alltid være løs, var alltid glad og øynene glitret av glede når vi var på tur. Jeg var med på utstilling med henne en gang. Hun kom sist i sin klasse, men fikk rød sløyfe. Jeg knyttet sløyfen rundt båndet og gikk rundt på utstillingen med henne så stolt som om jeg hadde vunnet BIS. En helt uforglemmelig hund som har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Min forrige hund ble avlivet hos dyrlegen 14 år gammel. Hun var i helt fin form hele livet, men ble fikk akutt bukhinnebetennelse og ble alvorlig og smertefullt syk fra en time til en annen.

Vår pels var matlei. Vi ga ham mat tre dager om dagen (reduserte til to) og han kunne gjerne hoppe over et måltid eller bare spise noen få munnfuller. Hvis han tømte en skål så var det mest pliktspising av sult uten noen form for entusiasme. Dette forsvant når vi skiftet til V&H. Han får 125 gram morgen og kveld, og renslikker skåla hver gang.

Takk for gode svar! Hva vil dere si at en hollender kan passe til?

Hvordan tenker du da? Hva er forskjellene du ser?

For meg ser det ut som om den tyske (schäfer), belgiske og hollandske gjeterhunden er temmelig beslektet og er - stort sett - av samme type, både utseendemessig og når det gjelder gemytt. Men hva er de store forskjellene mellom disse? Da tenker jeg hovedsaklig gemytt. Finnes det ulike bruks- og showlinjer innenfor den hollandske og belgiske slik det gjør på den tyske? Er det forskjell på gemyttet i hårlagsvariantene mellom dem? Det hadde vært interessant og fått vite om det er noen tydelige forskjeller på disse tre ulike rasetypene,og hva de forskjellene består i. Noen innspill?

Her er et eksempel på en brindle-farge jeg synes er nydelig. Den finnes en god del hos hollands gjeterhund, og jeg så en gang en retrieverblanding som så ut som en brindle golden. Aldeles nydelig!

Så skikkelig koselig ut! Håper det kan bli et skikkelig sonis eller Canis-treff her på vestlandet også en gang!

Når det gjelder schäfer så har jeg lagt min elsk på Quando von Arminius. En aldeles nydelig hann som var en tysk stjerne på 80-tallet. Hadde bare schäferene fortsatt sett slik ut!

Har den liggende her foran meg nå.

Vi har alle våre favorittraser som vi synes er nydelige. Også har vi selvsagt våre egne hunder som alltid er verdens vakreste. Men når man ser bort fra dette - har du noengang sett en hund, et enkelt individ, som var så usedvanlig vakker at du aldri har glemt den? Kanskje fra en rase du ikke har noe spesielt forhold til eller en hund du ikke har sett igjen. Jeg har to eksempler: 1. Den ene var en blue merle collie. Vi var på ferie i Danmark, jeg var kanskje 13 år gammel, hundegal som jeg hadde vært hele livet. Jeg hadde vel aldri sett en blue merle collie før. Denne var stor og utstrålte verdighet og ro der den gikk. Pelsen var aldeles nydelig sølv, og pelsen bak ørene var "kreppet". Jeg husker jeg snudde meg etter den, og husker den enda selv om jeg bare så den noen sekunder for over tyve år siden. 2. Jeg vet ikke om det er en bok jeg kjenner til, men en av mine favoritthundebøker er "Hundens første år". Den følger et valpekull med border collies (lysebrune og hvite) fra de er født til de er ett år gamle. Masse bilder av en dyktig fotograf samt interessant tekst som beskriver utviklingen til hvert individ i kullet samt nyttig generel informasjon om valper og hunder generelt. En utrolig bra bok, synes jeg. Kullet er mellom to brune og hvite border collies, men i huset bor også deres bestefar. Jeg har aldri før (eller siden) sett en border collie som ser slik ut, men himmel und hav han er noe av det vakreste jeg har sett! Lang, tykk pels, nesten mahognyfarget i den mørke brunfargen og svarte tegninger rundt øynene. Jeg syntes jeg kunne kjenne utstrålingen til hunden poppe opp av boka. Jeg finner bare et (dårlig) bilde på nettet av ham, men det får bare duge: Har noen av dere hatt noen tilsvarende erfaringer, med enkeltindivider som av en eller annen grunn dere oppfatter som langt over det normale vakre?

Tusen takk for tilbakemeldinger, ingenting er bedre enn slike tips så jeg kan bli bedre. Alzenas: Ja, hadde vært veldig interessant og sett din versjon av bildet.

Jeg skal. Min første utstilling, og jeg er supernervøs!