Tabris

Jeg har kommet borti et interessant (synes jeg) fenomen med Ozu nå i det siste. Jeg tenkte å dele det med dere for å høre deres tanker og erfaringer om dette. Jeg meldte på Ozu på hans (og min) første utstilling for en måneds tid siden. Etter det begynte vi seriøst med ringtrening. Spesielt det å stå oppstilt var vanskelig for ham i begynnelsen. For hver gang jeg sto i ro og så forventningsfullt på ham, så satte han seg. Det var nesten automatisk, så fort jeg sto i ro lenger enn et par sekunder så tilbød han sitt. Siden jeg aldri har trent hund til utstilling før, og dermed selv var supernervøs, så bestemte jeg meg for å trene godt og trene masse. Jeg sluttet derfor helt å kommandere sitt, og ignorerte når han tilbød sitt, men ga godbit hver gang han sto et lite øyeblikk. Det var aldri noen straff eller negativitet rundt det å sitte, selvsagt, men jeg ga ham ikke sitt-kommando og ignorerte som sagt sitter han tibød selv. Det tok en liten stund før han klarte å slutte å tilby sitt, men til slutt løsnet det. Nå er han en racer på oppstilling, og står som en prins i de fleste situasjoner. I går var vi på en samletrening vi aldri har vært på før - nye folk, nye hunder, flere hunder enn han pleier å trene med og helt nye omgivelser. Og han sto som en prins gjennom hele timen treningen varte. Så min metode har så absolutt fungert, og han har uten tvil lært og forstått hva jeg ønsker, og har ingen som helst problemer med å tilby det. Jeg har ikke lagt på en kommando, men har en posisjon/kroppspråk som gjør at han lett forstår når jeg ønsker at han skal stille opp. Når jeg dermed så at dette virkelig satt (no pun intended), så våget jeg må på å trene litt sitt igjen - ikke sjans! Jeg hadde lært inn både håndsignal og kommando for sitt, men det var ikke antydning til at han forsto hva jeg ville når jeg viste signalet og sa "sitt". Han så nesten ut som han tenkte "Ne-hei, jeg vet nok hva du prøver på! Jeg lar meg ikke lure, jeg blir stående!" Hvis jeg setter meg på huk foran ham og gir håndsignal og kommando, så setter han seg. Men med en gang jeg reiser meg og gir samme signal/kommando, så blir han stående. Ikke sjans om han sitter så lenge jeg står og gir kommandoen! Dette er sånn sett ikke et problem, jeg vet det er bare å gå noen steg tilbake i treningen så vil sitten snart sitte (no pun intended - again!) igjen. Men jeg syntes det var fascinerende å se hvilken bivirkning min treningsmetode for stå hadde. Andre som har vært borti noe lignende?

Ikke like redd, nei. Men fortsatt ikke helt trygg.

Takk, godt å høre. Jeg vet jo egentlig alt dette, fornuften min vet at staffer ikke er verre enn andre hunder og at sjansen for at jeg treffer på en kamptrent hund er svært, svært liten. Men frykten sitter litt i likevel, og det irriterer meg egentlig.

Huff, synes det er trist å se.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fordommer mot staffer. Egentlig temmelig irrasjonelt og ulogisk, og jeg har personlig ingen som helst negative erfaringer med rasen. Men jeg frykter at det er blanding med pitbull eller amstaff, og hvis eieren er en ung mann med hettegenser så kjenner jeg at jeg stivner og frykter både mannen og hunden når vi passerer. Og, ja, dere trenger ikke fortelle meg at det er tåpelig. Jeg er helt enig.

Jeg gjør som jeg alltid har gjort. Jeg tar hensyn til folk og fe, og roper hunden inn og tar den i bånd når jeg ser noen kommer. Jeg har den ikke løs i områder hvor det er stor sjanse for å treffe folk eller fe. Utenom det så har jeg den løs i kontrollerte former.

Jeg liker det for min del. Som du også nevnte, siden min hund har så mye pels så slipper jeg floker. Jeg synes også det blir for mye styr og fare for gnaging når det er for mange remmer og bånd å holde styr på. Jeg hadde tidligere samme sele som den Ozzy bruker. Jeg var fornøyd med den, men etterhvert vokste han ut av den. Jeg hadde fortsatt en del å gå på når det gjaldt å utvide remmene, men den begynte å bli for smal rundt hodet, og da ble belastningen feil og faren for gnaging stor. I tillegg kan jeg kjøpe avtagbare kløv på den jeg har.

Hm, det var et godt tips. Er det ikke lett å dra av bittesmå biter av ballen, da? Ser for meg at Ozu vil rive den i filler temmelig fort.

Helt for ******!

Hehe, litt juling, ja. Den så bra ut, men tror han liker best tau-leker og ting som han lett får tak i med tennene. F.eks holdt han som regel aldri i den tykkeste gummidelen av den lyseblå leken jeg har bilde av i førsteposten. Han foretrakk å tygge, dra og bære i taudelene. Jeg har to konger og et gummipinnsvin, og de leker han sjelden med.

Jeg føler jeg har sett en del mer chihuahuas de siste par årene her jeg bor.

Ja, hvis hun står i bånd ute så kan det forsterke vokteratferden hennes. Så lenge det er et problem så ville jeg ikke hatt henne ute i løpestreng.

Tygger de på den grønne ballen? Den ser så stor ut, tror den hadde blitt for stor for min lille pels (men tauen hadde nok vært veldig interessant).

Jeg tror dette er nøkkelen her. For det gjelder som ligger fremme hjemme. Jeg har to konger, men de er han ikke så interessert i. Noe av det han viser mest interesse og iver for, er tomme dopapirhylster som han kan rive i bittebittesmå biter på noen minutter. Takker for mange tips! Jeg skal se etter disse neste gang jeg er i dyrebutikken. Jeg likte også de man fletter selv, men jeg vet ikke om jeg tør prøve med mine ti tommeltotter.

Jeg er kjempefornøyd med denne XTreme Teflon selen. Den sitter godt, har få strapper og remmer og gnager ikke. Har kun to brede remmer - en over brystet og en under buken, og ett feste.

Jeg har bare selv sterke motforestillinger mot løpestreng. Delvis fordi jeg i min oppvekst har sett altfor mange hunder som har bodd i løpestreng med svært lite aktivitet og sosial kontakt. Det har gitt meg veldig dårlige assoiasjoner til det. I tillegg tenker jeg at de aller fleste hunder er, om ikke flokkdyr på samme måte som ulven, sosiale dyr som ikke trives med å være alene. Jeg har sett folk som "venner valpen til å være ute" og lar den stå der og hyle og bjeffe til den finner ut at det ikke virker lenger. Til slutt blir den rolig, den sover bare ute, den gjør ikke motstand når den blir tatt ut - og det blir tolket som at den synes det er greit å være ute. Jeg får bare vondt i magen hver gang jeg ser en hund i løpestreng.

Det er ikke så kategorisk at jeg alltid til enhver tid synes det er feil, og at det eneste alternativet er at hunden bor i fanget til eieren. Men jeg ser et mulig problem i at en hund fort kan bli for selvstendig, miste kontakt med eieren og bli for vaktsom om den er for mye ute. Hunder er også vanedyr, og man kan mista deres samarbeidsvilje med at de faktisk ønsker det. En katt som ikke vil noe sier klart i fra med å klabbe til deg eller sprelle. En hund finner seg i mye selv om den egentlig ikke vil. Jeg sier ikke at det alltid er slik det er, men at det er de mulige faktorene til at jeg ikke liker for mye bruk av løpestreng/hundegård.

Jeg har kong. To, faktisk. Den minste og den hakket større. Han tygger litt på dem hvis det klør i tennene, men ellers synes han de er litt... rare...

Mja... hvis du heller sier "åpne for at det er mulig å ha både et aktivt hundeliv og ha hunden noe ute alene", så skal jeg være enig med deg. Uansett synes jeg ikke alltid "aktivt" automatisk er det samme som "bra". Det hjelper ikke om hunden får fire timers joggetur hver dag hvis den tilbringer resten av de 20 timene i døgnet alene.

Jeg har ikke noen stor schäfer med sterke tenner eller en rottweiler med kraftige kjever. Jeg har bare en liten japansk fluffball - likevel har han nå klart å ødelegge de fleste lekene han har. 1. Han fikk med seg en tøyand fra oppdretter, hans favorittleke. Den tygget han fort hull i og begynte å spise innmaten, så den måtte kastes. 2. Han hadde også med seg en god leketau. Skikkelig tykk, gøy som draleke og god å tygge på. Etter noen lykkelige måneders tygging så den slik ut: Noen dager etter dette bildet ble tatt så var den enda mer sjaber og det var løse tråder overalt, så da havnet den også i søpla. 3. Etter disse hendelsene var jeg i dyrebutikken på jakt etter en god leke som tåler Ozu-tenner, men som ikke er for stor. For problemet er jo at de lekene som er skikkelig stødige er beregnet på schäfer eller boxer, og er altfor store for min lille pelsdott. .Men jeg fant en sak som så lovende ut, med fast og stram tau og skikkelig tykk og kraftig gummi i midten. Etter noen uker så den slik ut: Løse tråder overalt. Nå har han tygd over begge taubitene og bare midten er igjen. Han er i ferd med å forsøke å svelge alle løstrådene, så nå må den også gå i søpla. Er det andre med mellomstore hunder som har tips til gode og stødige leker som tåler en del? Han liker leker som vi kan ha drakamp om og som er gode og tygge på. Når han får en leke (eller finne noe forbudt), så virker det som om han legger seg til med dem med intensjonen om å virkelig ødelegge og rive den i bittebittesmå biter ved hjelp av møysommelig og gjentatt tygging fra små japanertenner. Hjelp?!

Nei, kunne ikke ramlet meg inn. Jeg har store fordommer og motforestillinger mot løpestreng (samt utstrakt bruk av hundegård). For meg er det latmannshundehold hvor hunden står alene time etter time og eneste kontakt den får er kjeft ut vinduet av eieren når den bjeffer av kjedsomhet. Det er i verste fall. Litt mildere versjon så får man en hund som blir for selvstendig, for vaktsom og bjeffete og med lite kontakt med eier. .

Mulig jeg også er interessert!

Hm, jeg er ikke så avansert, jeg. Jeg kjøpte mitt i den nærmeste dyrebutikken da jeg var der for å handle inn masse annet bånd, leker og stæsj.

Jeg hadde flaks, fant 12 egg på bare noen minutter! (Men så gikk jeg metodisk til verks også). Kan være det 13. egget ligger under Fame Shop som jeg ikke har tilgang til.

Jeg liker bildene og kommentarene dine! Og for en gangs skyld skal jeg IKKE si noe om hvor søt Ozzy er. Så det såh!