Tabris

Jeg kan ikke få reklamere nok for de geniale, små plastgaflene som flåttfjernere. Tre flåtten inn på "gaffelen", vri rundt (ikke nykk) og flåtten er ute. Så er det bare å kaste flåtten i do og trekke. Beste oppfinnelsen jeg har vært borti.

Jeg føler for å kommentere et par av poengene dine her, 2ne. Det er ikke gitt at all fysisk korreksjon er feil, av mennesker til hund. Og det er heller ingen tvil om at det forekommer mellom hunder. (Dog våger jeg fortsatt å påstå at man vil få MER fysisk knuffing og rene slåsskamper mellom fremmede hunder enn familiære hunder som har vokst opp sammen, selv om jeg vet at sistnevnte også forekommer). Men det er mange utfordringer med fysisk korreksjon. Det første er definisjon av begrepet. Noen tenker på en forsiktig dytt i hundens side sånn bare for å få oppmerksomheten og fokuset tilbake. Andre ser for seg kraftig nakkeristing til hunden kryper sammen. Det sier seg selv at hvis man har helt ulike bilder i hodet av HVA en fysisk korreks er, så blir det jo vanskelig å diskutere. Førstnevnte ser jeg overhodet ikke problemet med, det siste anser jeg som ren dyremishandling. Den andre utfordringen er at fysisk korreks, som da ment som straff (litt mer enn dult i albuen, men mildere enn nakkeristing), er timing og styrke. Hunder har som oftest en helt utrolig kontroll nettopp dette - jeg har selv sett "diskusjoner" mellom min forrige hund og katt, hvor pus viftet vilt med poten mot hundens nese, og hunden snappet i lyntempo etter poten - ikke en eneste gang på 14 år traff hun den poten. For det var ikke hennes hensikt. En hund vet (som regel - igjen vet jeg at det er unntak) instinktivt hvor kraftig korreksjonen skal være. Vi mennesker sliter med det. Naturlig nok, for vi er en annen art. Timing må være lynsnar, og korreksjonen må komme på en slik måte at den ikke er verken for mild eller for hard i forhold til vår fysiske styrke, hundens fysiske størrelse, hundens mentale styrke og feilen som ble begått av hunden. Det er en svært vanskelig oppgave, når vi skal forsøke å fysisk korrigere innenfor det som anses som forståelig og rett for en helt annen art. Den tredje utfordringen er at hvis vi feiler med timing og/eller styrke, eventuelt fordi vi også kan handle i affekt (som noen andre også har nevnt), så kan det etterhvert svekke tilliten mellom hund og eier. Fysisk korreksjon utført på feil måte kan føre til en hund som blir utrygg, usikker og mister tiltroen til eieren. Den fjerde utfordringen er at både hunder og mennesker lærer mye bedre av ros når de gjør noe riktig enn kjeft/korreks når de gjør noe feil. Jeg husker ikke hvilken trener som utførte dette lille eksperimentet, men han satte sammen mennesker i par, en "hund" og en "eier". "Hundene" skulle først lete etter noe i rommet som de ikke visste verken hva var eller hvor var. Hver gang de beveget seg i feil retning, fikk de en fysisk korreks av "eieren". Etter kort tid var "hundene" blitt irritable, og hadde også mistet lysten til å utforske rommet videre pga frykt for korreks. De gjorde samme øvelse hvor "hundene" fikk en liten sjokoladebit hver gang de gikk i riktig retning, noe som førte til at humøret ble mye bedre og at de ivrig utforsket mere. Nå var ikke akkurat dette en vitenskaplig undersøkelse, men det ER altså gjort studier som viser at både hunder og mennesker lærer mye bedre av ros enn ris.

Dette med "alfarulling", evig klatring i rangstige og den ubestridte "alfahannen" som slåss seg oppover, og tilsvarende, bygger på en misforståelse basert på observasjoner på kunstig sammensatte ulveflokker. Der ble fremmede, voksne hunder satt sammen - og DA får man den type krangling det snakkes om her. Fordi da snakker vi om en haug voksne, fremmede ulver uten noe forhold til hverandre som blir tvunget sammen og tvunget til å forholde seg i naturen. En konstruert situasjon, som ikke skjer i naturlige ulveflokker. Men som skjer en del mellom tilfeldige hunder som møtes, vil jeg tro. Men det har altså lite å gjøre med naturlige ulveflokker, som består av foreldrepar og deres barn (i varierende alder og kull). Der bestemmer foreldrene mer i kraft av å være foreldre enn å "alfarulle" tilfeldige opposisjonelle rangjyplinger. Skal vi sammenligne hunder med ulver (noe vi bør være svært forsiktige med), så bør vi sammenligne oss med den myndige og naturlige foreldrelederen som er leder i kraft av sin naturlige rolle som forsørger og oppdrager. Vi bør ikke sammneligne oss med tilfeldig og kunstig sammensatte voksenulver som må unaturlig slåss seg til rangordning. (Og sånn egentlig så bør vi være forsiktig med å sammenligne oss for mye med noen som helst ulveleder, da en hund faktisk ikke er en ulv lenger. De fleste villhunder lever i store, løse flokker og lever som åtseletere og søppelspisere, ikke som rangfaste jaktdyr på storvilt, slik ulven gjør).

Jeg får venner og bekjente til å passe hunden når jeg er på ferie. Det er folk som ikke har tid til hund i hverdagen, men som er svært glad i hund. Derfor får de masse tur og oppmerksomhet når de er der. Hadde slike kenneler vært alternativet, så hadde jeg droppet hele ferien.

Tidligere denne måneden var vi på tur og gikk forbi bjellesau for første gang - for Ozus del. Ikke bare var det bjellesau, men også en vaktsom vær. De var selvsagt innegjerdet og vi gikk på veien utenfor, men det var nært nok for Ozu, han syntes de var skumle! De måtte selvsagt boffes litt på. Også avslutte med et et lite sommerbilde. Ozu nyter sommerdagene - på sitt vis.

Ingen som kan kooose seg som en katt!

Herlig bilde.

Hehe, takk, Michellus! Jeg setter pris på innspill fra dere alle. Det er godt å høre fra nye øyne og perspektiver. Jeg tror jeg skal steppe inn litt mere og roe ned Ozu. Jeg tror Ozu blir litt bøllete fordi katten LAR ham bølle. Vi har en katt til, en småsur gammeltante. Hun tillater ikke at han snuser på henne en gang, og han ville aldri livet våget å oppføre seg slik mot henne. Han våger knapt å hilsesnuse en gang, og har stor respekt for henne. Det har han ikke til kompisen, så jeg får sette foten ned litt mere.

Interessant poeng. Jeg kan forsøke å stoppe Ozu litt tidligere når han holder på sånn, og se om han roer seg etterhvert.

Takk for innspill. Jeg går en del i mellom og stopper, men da ligger pus fortsatt bare og venter til Ozu er tilbake og de leker videre. Det er sjelden han løper bort når jeg stopper Ozu, så jeg vet liksom ikke helt. Det kan også være Ozu vil roe seg litt når han blir skikkelig voksen.

Interessant, Malamuten. Jeg har lenge syntes Siberian er en av de vakreste hunderasene jeg vet om, men har alltid slått det fra meg fordi jeg ikke kan gi dem det de trenger - men ca 1,5 times tur i hverdagen og litt lenger i helgene er omtrent det jeg gir til min lille japaner per i dag.

Ja, mulig. Det er slik jeg også har tenkt de gangene jeg har avbrutt. Men da har katten som regel ikke valgt å gå bort når jeg har stoppet leken, så jeg er usikker på om det er jeg som overfører mine egne følelser til katten.

Jeg er enig med deg, jeg synes også det ser voldsomt ut. Men se mot slutten av videoen når Ozu går bort - katten løper ikke forskremt og gjemmer seg, han blir liggende med et (i mine øyne) utstrakt og avslappende kroppspråk. Og de gangene jeg går inn og stopper, så er det svært sjelden katten benytter anledningen og går bort. Så jeg vet ikke om det er bare jeg som er for følsom, eller om jeg faktisk gjør katten en tjeneste. (Det skal sies at katten har høyt klatrestativ og flere steder han kan gå og legge seg og være i fred, så det er ikke slik at han ufrivillig blir herjet med hele dagen).

Hunder har også forskjellige meninger om hva som er viktig for dem. For den ene hunden kan det å ligge på den ene plassen i sofaen være viktigst, men for den andre så kan den ene leken eller tyggebent bety mer. Da vil det se ut for oss som om de "vinner annenhver gang", når det heller er slik at de ikke alltid gidder krangle om alle godene siden de har ulike meninger om hva som betyr noe for dem.

Ozu er nå litt over ett år gammel, og vi har en kastrert hannkatt som nå er litt over 1,5 år. De to fant tonen temmelig fort når vi fikk Ozu som valp. De leker og herjer sammen, kan sove ved siden av hverandre, snuser og slikker litt på hverandre og finner på ugagn sammen. Det er kjekt å se hvor gode kompiser de har blitt. Men når de leker og herjer så lurer jeg ofte på om Ozu likevel er litt for voldsom. Greit katten kan ta igjen med skarpe klør og tenner, men Ozu har såpass tykk pels at det når jo ikke gjennom uansett. Jeg har selv sett katten nærmest brette seg rundt baklabben til Ozu, sparke og bite - og Ozu bare så på meg med et overbærende "Hva ER det han holder på med?"-blikk. Det er kun når pus får inn en fulltreffer på snuten jeg hører et hyl, og det er svært sjelden. Det er jo umulig for dere å si noe om dette uten å ha sett dem sammen - så jeg tok opp en liten videosnutt fra i dag. Jeg pleier ofte å stoppe Ozu når jeg synes han blir for voldsom, men det er jo utfra hva JEG synes. Ni av ti ganger når jeg stopper hunden, så ligger bare katten der og venter på å leke videre. Så det kan være jeg er mer følsom enn hva katten er. På denne videoen ser det veldig herjete ut, men samtidig synes jeg katten har en temmelig avslappet kroppsholdning, som viser at han ikke er redd - men kanskje litt småirritert? Hva synes dere? Hadde vært veldig interessant å få kommentarer fra noen utenfra som kan se det fra et annet perspektiv. https://dl.dropboxusercontent.com/u/118836079/MOV_0173.mp4

Jeg kunne gjerne tenkt meg å gi Ozu frossen kong, men ser for meg et griseri av en annen verden. Vi bor i leilighet med egen terrasse og felles plen, så blir vanskelig å gi ute. Ellers gir jeg også Dentastix innimellom. Men det blir ikke så ofte, for han sluker dem så kjapt uansett.

For noen herlige bilder!

Dere som gir frossen kong eller halvfrosne kjøttstykker - hvor gir dere hunden mat? Jeg ser for meg at det må bli utrolig mye griseri av slikt?

Flyselskapene sier vel at de bevisst laster hunden inn sist i flyet, og tar den først ut - for at den skal tilbringe kortest mulig tid i selve flyet og stressede omgivelser.

Jeg la tydelig merke til dette da han begynte å røyte for fullt, og lurte på om det også kan være en måte for hunder å bli kvitt løspels på? Spesielt siden han ser ut til å foretrekke å gjøre det i gress/lyng/kratt, hvor det da er større sjanse for å få revet av løshårene.

Ja, jeg lurte litt om det kunne være selen som klødde, men han gjør det når jeg går med ham med halsbånd også.

Får nå ikke håpe det, da. Jeg tror ikke stress er årsaken, for han gjør det i situasjoner hvor jeg har vanskelig for å tro at han er stresset (f.eks når han er løs på tur og vi tusler gjennom vante skogsområder).

For en nydelig hund! Jeg er svak for salukier. Er dette en korthårsvariant? Og har hun på det siste bildet vært hos naboen og stjålet ei høne?

Jeg flyttet ut og skaffet meg hund og to kattunger da jeg var rett over tyve år. (Vet ikke om det regnes som "ung" i denne sammenheng. ). Jeg fikk jo etter noen år lyst til å studere, kanskje da reise til en annen by og gjøre dette. Men med hund og to katter så ble det, om ikke umulig så i hvert fall veldig vanskelig. Selv om jeg aldri angret eller ville vært uten dyrene, så var jeg litt misunnelig på de unge studentene som bodde i småhybler midt Oslo eller Bergen og levde det frie studentlivet. Men ville jeg byttet? Nei. For meg var det å ha dyr viktigere enn å leve det studentlivet. Slik vil det alltid være - når man tar et valg, så utelukker man samtidig andre valg. Problemet i dag er at vi så altfor mange valg, og blir da derfor så altfor bevisst på hva vi går glipp av når vi tar et valg.

Jeg har en hund som elsker å legge seg på ryggen ute og vri og vrenge seg i gress/lyng/grøftekanter. Han startet med det som valp i snøen og jeg trodde først det bare var valpefakter. Men nå er han over året og gjør det fortsatt. Han gjør det kun når vi er ute, og da helst i grøftekanter/gresshauger/lyng. Han borrer nesen nedi gresset mens han velter seg sidelengs, og så legger han seg på rygg og vrir og vrenger på seg mens han lager kosete gryntelyder. Veldig søt, egentlig. Noen som vet hva dette kommer av? Klør han på ryggen? Forsøker han å kvitte seg med løspels? Eller er det rett og slett bare gøy?