Tabris

Jeg synes det er synd at disse såkalte "sterke personlighetene" skal kunne overstyre et forum med å brase inn og avfeie all kritikk som sutring, naziregime, ømme tær osv. Det tipper over i bruk av stråmenn for å bagatellisere eller latterliggjøre de man er uenig med, og da er det ikke lenger mulig med saklig debatt. For meg handler det ikke om tandre følelser, høyden på taket eller ingen evne til å tåle kritikk. Det handler om at jeg ønsker en saklig debatt uten å bli ilagt meninger, avfeid med stråmenn eller på andre måter havner i en debatt som ikke lenger er saklig og ordentlig. Vanlig høflighet holder egentlig lenge. De som snakker om å gå rundt på tærne eller at man ikke kan være uenige med hverandre har ikke forstått særlig mye av det kritikken handler om.

Ah, beklager, da misforsto jeg litt. Det som da blir utfra egen erfaring er spesielt dette med bernere og nuffer. Jeg har passet et par slike hunder, og det blir for mye skitt, pels og sikkel for meg. Ellers er det jo vakre hunder. (Og jeg blir ikke støtt om noen skriver at de ikke vil ha en liten japaner. )

Det er flere raser jeg for min del ikke kunne tenke meg: - Molossertyper, inkludert nuffer og bernere. De blir for store for meg, med for mye arbeid etter en tur (ser for meg å gjøre ren en regnvåt og sørpete nuffe etter tur) samt at de sikler. - Flatnesede hunder. For hundens del. - Rene jakthunder. Fordi jeg ikke driver med jakt. - Bartehunder. Fordi jeg helt personlig ikke synes det er pent. - Miniatyrhunder. Det er svært få miniatyrhunder jeg kunne tenke meg, tror pomeranian er eneste unntak. De blir for små for meg og har ikke en personlighet som passer mitt hundehold.

Der mente jeg at jeg ble ilagt en mening om at jeg "opphøyet dyr til mennesker" og at det jeg skrev dermed var "skremmende". Det var derfor jeg reagerte. Det kan være det var en feiltolkning fra min side, jeg har da aldri påstått at jeg er perfekt. Men jeg kan ikke se at å dra frem det ene eksempelet fungerer som et argument mot noe jeg har skrevet i denne tråden?

Nydelig!

Så kjekt å lese! Jeg har fulgt tråden, men har ikke skrevet noe da jeg ikke følte jeg hadde noen gode råd til din situasjon. Men krysser og fingrer og tær for Putle fremover.

Det er vanskelig å vite intensjonene til de andre, og det er viktig å formulere nøyaktig og presist. Hvis man er usikker på hva en debattant mener, så er det vel bedre å spørre enn å anta, tenker jeg.

Ja, det er en mulighet.

Det er ikke debattantene jeg beskrev, det er innleggene.

De eneste japanerne jeg hadde møtt før jeg fikk min nåværende pels var de jeg hadde sett på utstilling, samt et par som en nabo hadde da jeg var liten (men som jeg vel aldri hadde hilst på). Så kan vel si at jeg ikke hadde truffet dem noe særlig før vi fikk Ozu.

Men det er jo nettopp det å rapportere som er så vanskelig. For det ofte ikke snakk om direkte regelbrudd. Det er snakk om spissformuleringer, retoriske angrep og en spydig tone i svaret. Det er ikke lett for moderatorer å forholde seg til slikt - for man må jo ha en grense å forholde seg til, og disse innleggene er som regel innenfor grensen. Det er ikke personangrep, innleggene er bare sarkastiske og ufine. Hvordan skal en moderator kunne slå ned på sånt? Det handler mer om hva slags tone man ønsker å ha på forumet. Og som jeg forstår det så er det mange som trives med den type innlegg. Og da blir det jo heller ikke riktig om moderatorene slår ned på noe som mange trives med. Da kan det rett og slett være at dette forumet ikke er for meg og andre som tenker tilsvarende som jeg gjør.

Jeg vil gjerne igjen understreke at det jeg reager ikke på ikke har så mye med "såre følelser og ømme tær" å gjøre. For det er nettopp den saklige og kritiske debatten med kildehenvisininger jeg ønsker. Det jeg reagerer på er spydigheter og sarkasme i den hensikt å enten heve seg selv eller (som oftest) å latterligjøre eller bagatellisere motstanderen i et forsøk på å ufarliggjøre dem. Da har man for lenge siden beveget seg bort fra saklige diskusjoner og er på god vei inn i hersketeknikkenes rike. Det er da jeg mister interessen fordi det hele blir lite konstruktivt og det er de som klarer å formulere de "kuleste" spydighetene som får liker og som blir svart på, ikke de saklige svarene. Og denne spydigheten er vanskelig å rapportere, fordi det ikke er lett for moderatorene heller å sette fingen på om det bryter regler eller ikke. (Milde eksempler på dette finner vi allerede i denne tråden - ved å implisere at de som reagerer på debattmiljøet her på sonen er sarte, har såre følelser, har ømme tær, vil ha puseforum, uinteressante diskusjoner osv. Da har man allerede i lagt motdebattantene en haug med smålatterlige og negative meninger).

Problemet er jo at den type debatteknikker blir dratt inn i resten av sonen også.

Det er der vi har forskjellige meninger. Jeg for min del er ikke interessert i "høy temperatur". Det som gjør en debatt interessant for meg er når den holder seg saklig. Hersketeknikker, spydighet, skjulte personangrep og retoriske stikk ødelegger debatten for meg. Ikke fordi jeg er "tander" og blir personlig såret, men fordi jeg finner det slitsomt og lite konstruktivt for debatten. Jeg forstår at enkelte foretrekker en skarpere debatt. Faren med det er at de som ikke liker slike debatter holder seg unna og en liten gruppe overtar debattene. Det kan gjøre at man skremmer bort nye medlemmer, og de nye medlemmene man får som deltar er av samme type. Da får man et lite og heftig miljø kun for de som tåler og liker den type debatt. Dette er kanskje litt svartmalende, men jeg er litt redd for at sonen kan gå den veien. Og det synes jeg er synd, for det er egentlig et flott forum.

Hehe, smågrumpy pus.

Problemet med rapportering er at en god del av innleggene er i gråsonen. De er ikke direkte personangrep, de har heller bare en spydig og småvemmelig tone. Det bryter kanskje ikke reglene, men det gjør sonen mindre trivelig å være på og øker terskelen for å delta i debatter - i hvert fall for meg. Sent from my C6603 using Tapatalk 4 Beta

Jeg har også en bjefferase. Japaneren er en varsler og en innbruddsalarm, de er temmelig på alerten og har en skarp lyd. Vi har ikke kommet dit vi vil enda, men siden denne rasen har blitt brukt som alarm så betyr det at de bjeffer til eier kommer. Så når han bjeffer så går jeg umiddelbart helt bort til ham og ber ham om å slutte, blokkerer utsikten (han bjeffer mot det han ser ut vindet/hører ut døren) og ber ham gå inn. Eventuelt roper vi på ham og roser masse når han kommer. Hvis vi ser at han får oppheng på å stille seg ved vinduet for å bjeffe, så får vi ham til å gå og legge seg på plassen så han ikke stresser seg opp med selvforsterkende varsling.

Wow, så nydelig! Smelter helt, jeg. (Og kult navn!)

Jeg for min stiller meg en del skeptisk til en del av rasekriteriene. Jeg er ikke "i mot" verken rasestandarder eller utstillinger i seg selv, og jeg synes det begge deler er en gode for å ta vare på det som er sentralt og viktig i en rase. Jeg er nok bare ganske uenig i hva som faktisk ER sentralt og viktig i en rase. For mange av rasestandardene slik vi ser dem i dag er egentlig bare et kunstig frossent øyeblikksbilde av en rase. Hvis vi har en brukshund som skal brukes til gjeting/IPO/vokt/jakt, så forstår jeg godt at det er svært viktig med korrekt bygget hund (vinkler, sterke ledd og muskler, riktig proposjonert osv) for at hunden skal kunne gjøre jobben sin. Det er også viktig med rett type gemytt for den jobben den skal gjøre. Men hvorvidt den har hakket lysere øyne enn "ønskelig" eller hvorvidt pelsen har 10 % mer hvitt på seg enn hva standarden sier - det må jeg ærlig talt si blir litt latterlig. En del av kriteriene i rasestandardene føler jeg ikke har noen funksjonell årsak, men de er der fordi de hører til et ideal som er basert på et fastfrossent individ eller periode om hva som var utpreget for den rasen (f.eks var, etter hva jeg forstår, samojed en rase som kom i flere farger. Helt til vi begynte med moderne avl og bare ville ha hvite). Og disse kriteriene mener jeg skader rasen mer enn det gagner den, fordi den begrenser genpoolen på vilkårlig grunnlag.

Twin Peaks anbefales! Kombinerer hverdagsdrama, horror og tv-serie - alt i ett.

Nei, hvis man har problemer med grunnleggende ting som soving, spising og generell bevegelse pga smerter så vil jeg jo våge å påstå at det går utover livskvaliteten. Jeg tenkte mer generelt, det er normalt for både mennesker og hunder at vi får diverse stivheter og vondter når vi blir eldre. Men jeg mener at en hund trenger ikke automatisk å avlives av den grunn. Det var poenget jeg forsøkte å få frem. Slik jeg leste deg så anklaget du meg for å opphøye hund på samme nivå som menneske, noe som slett ikke var mitt poeng med min sammenligning. Poenget mitt med det jeg skrev i mitt første innlegg ser du ovenfor, i svaret til Emilie.

Nå har jeg ikke fulgt med på akkurat den debatten dette handler om, men jeg synes generelt at enkelte av brukerne har en - etter min mening - unødvendig skarp og spydig tunge. Jeg tar meg ikke nær av det personlig, men jeg synes det er slitsomt, og det gjør det mindre interessant å diskutere. Synd, for det er mange svært spennende temaer i hundeverden jeg gjerne kunne tenke meg å diskutere med andre hundemennesker. Men en diskusjon skal for meg være konstruktiv og saklig for å være givende. Blir man personlig eller spydig, så legger jeg inn årene.

Det var ikke rettet mot deg. Jeg synes det er en interessant problemstilling, og mener det ikke er gitt at en hund ikke kan ha god livskvalitet selv om den har smerter i blant. Hvor grensen skal gå er jo det vanskelige. Sent from my C6603 using Tapatalk 4 Beta

Jeg kjenner jeg synes det er slitsomt å diskutere når noen legger ord og meninger i munnen på meg for så å stemple det de tror jeg mener som "skremmende". Hva er hensikten med det? Sent from my C6603 using Tapatalk 4 Beta

Jeg synes dette er en interessant diskusjon. Et par av dere sier at dere selv har slitt med smerter - men betyr det at dere ønsker at dere ikke lenger levde? Selvsagt skal man avlive en hund som går konstant med store smerter, men jeg tenker at når man blir gammel så blir man litt stiv støl og har mer vondter. Men det er vel ingen eldre mennesker som ønsker å dø av den grunn? Det er først når man blir så dårlig at det går utover livskvaliteten og at smertene overtar hverdagen at man ikke vil mere. Så er jo selvsagt det vanskelige spørsmålet - når har en hund passert den grensen? Det er jo ingen fasitsvar på det, men jeg har på mine hunder sett tydelig når øynene ikke glitrer av liv og lyst lenger og de ikke trives.