Tabris

Jeg aner ikke hvordan de legger det opp, for jeg har aldri trent agility før. Det er også gjennom en annen raseklubb enn min rase, så jeg vet egentlig ingenting. Er helt grønn når det gjelder agilitytrening, så det vil bli å starte som absolutt nybegynner.

Jeg klaget nettopp i valpetråden om at jeg ikke er så begeistret for akkurat den perioden - men nå ble jeg valpesyk.

Jeg ser for meg at agility blir mer fysisk utfordrende, mens kurset blir mer mentalt. Jeg kan jo eventuelt prøve å kombinere begge et par ganger, og se om det fungerer.

Denne er jeg også skeptisk til. Jeg har alltid hørt at poenget er å få hunden til å flytte seg dit du vil, ikke at du flytter deg etter hunden. Sistnevnte vil den ikke lære noe av. Men for all del - hadde jo vært interessant om noen fikk det til å fungere.

Jeg sliter også med dette. Han går pent "på plass", og er med meg på vendinger, og setter seg også når jeg stopper. Men jeg har fortsatt ikke fått ham til å komme og sette seg i utgangsstilling ved innkalling. Jeg forsøkte kassametoden, men Ozu forsto ikke hva jeg ville. Han forflyttet seg nærmest ved å hoppe sidelengs, ikke bevege bakparten. Og hvis han ikke forstår hva jeg vil, så mister han fort interessen. Så jeg ga opp kassen.

Jeg vet ikke om de har roet seg de siste årene, men det har pleid å være temmelig pinlig for oss som virkelig elsker rasen å se det sirkuset de har der borte. Flere ganger på litt større utstillinger har jeg sett at schäfer-ringen har blitt plassert langt unna alle andre ringer. Det virket som om arrangørene hadde gitt opp og tenkte at de fikk styre på selv der borte, så får vi andre ha utstillingen vår i fred. Ellers synes jeg rottweiler-ringen ikke er langt unna når det gjelder "mannemann" og harry fremtreden - og aggressiv tone mellom hundene. Jeg kommer aldri til å glemme den gangen jeg vandret bort til rottweilerne, og hørte en av hannene som knurret mot en annen. Det var ikke snakk om et lite "grrr...vraff!". Det hørtes ut som selveste helveteshunden der knurret startet som en buldring fra de laveste delene av hundens anatomi før den utviklet seg gjennom det kraftige brystet og kom ut som et tordenskrall som fikk hårene til å reise seg på ryggen. Aldri har jeg hørt noen rase men en tilsvarende skremmende lyd i seg!

Jeg regner ikke med jeg kommer til å gjennomføre dette, da jeg tror selv det blir for mye. Men tenkte det kunne være greit å høre hva dere mener også. Jeg har meldt meg på et hundekurs i høst, som skal gå èn kveld i uka utover høsten. Jeg hadde også tenkt å starte å trene agility èn dag i uka. Resten av uka ville bli vanlig tur og trening. Men så viser det seg at kurskveldene faller på samme ukedag som agilitytreningen. Da ville det blitt agilitytrening 1730-1830. Så en liten pause hjemme før det ble kurs (trening av grunnmomenter til konkurranselydighet) 2000-2130. Jeg synes det er veldig dumt at dette havner på samme dag, da jeg virkelig har lyst å komme i gang med agility også. Men jeg er redd det blir for mye for en liten japaner på èn dag? Hva tenker dere? (Har en frisk japansk spisshund gutt på litt over ett år). Alternativet blir da å drøye agilityen til nyåret, og så bare fokusere på kurset i høst.

Jeg kjenner jeg blir skikkelig provosert av slikt. Møkkaunge og møkkavoksne. Jo, når ungen er ni (!) år og fortsatt ikke hører etter, da er det en møkkaunge. Møkkavoksne som ikke passer bedre på når de vet at jenta er slik. Og det er hunden som må lide for det. Jeg blir så sint av slike historier at jeg blir mannevond.

Jeg får helt vondt av å se disse hundene. Krum rygg, utstikkende brystkasse og så korte og forkrøplete ben at jeg ikke forstår at de klarer å bevege seg ordentlig. Hva vi mennesker gjør i forfengelighetens navn er horribelt mange ganger.

Jeg ble med på dette i går av ren nysgjerrighet, og er allerede bitt av basillen. Fant min første cache i dag! Det viser seg at det er haugevis av dem i gåavstand fra her jeg bor, så nå har lufteturene med pelsen fått enda en ny giv! Jeg har etterhvert lyst å legge ut egne cacher, men er usikker på dette med å kontakte grunneier. Hvordan kan jeg vite hvem som eier områdene jeg ønsker å legge ut på? Kan være det er kommunen, men vanskelig å si.

Det er helt tydelig dresskoder for de ulike rasene. Jeg kjenner noen som først drev i kanskje tyve år med schäferoppdrett, og var alltid å se på utstilling med grilldress, kanskje også med kennelnavnet bakpå. Så skiftet de til småraser, og mannen var alltid å se i dress og kona i penere klær etter det. Ikke èn gang var grilldressen å se når de stilte småraser, og ikke èn gang var dressen å se når de stilte schäfer.

Min eldre bror er kjent for å være mer direkte enn de fleste. Han var tidlig i 20-årene da han så noen unggutter som sparket en hund i ribbena utenfor en dagligvarebutikk. Bror har både kort lunte og er kjent for å være lite politisk korrekt, så han fulgte guttene inn i butikken og sa til dem: "Ser jeg deg gjøre det èn gang til, så får du bank!" Hvorvidt det er den rette måten å gå frem på er en annen sak, men forhåpentligvis satte det en støkk i dem om ikke annet.

Schäfer - menn i grilldress med "badlå" i lommen og generelt harry opptreden. (Ikke for å rakke ned på rasen, jeg elsker schäferen. Men det er direkte pinlig å se dem på utstilling med alt ståket og sirkuset). Miniatyrhunder - Oversminkede damer med høye hæler, miniskjørt og like oppdullete som hundene. Etter å ha gredd hundene i timesvis på bordet, så tar de børsten også med seg INN i ringen, og børster hvert ledige sekund der også. Hm, det er vel de største fordommene jeg har mot utstillere.

Jeg har to forskjellige holdninger til dette når det kommer til hunder og katter. På katter synes jeg kattungetiden er enestående. Selvsagt er jeg utrolig glad i mine voksne katter, ikke misforstå, men jeg elsker kattungetiden over alt! Når det kommer til hunder, så foretrekker jeg dem når de har blitt voksne. Selvsagt er valper supersøte og herlige, men for å være ærlig så synes jeg perioden er stressende og krevende. Etter den kommer puberteten, som er enda verre. Men så blir de voksne, mer forstandige, mer oppdratte, forstår mer av hva du vil og DA blir de den enestående kameraten jeg er så glad i.

Det er lettere å time et klikk enn fysisk korreks. Og om man timer rosen feil, så er som regel ikke konsekvensene så store som de kan bli om man gjør feil ved fysisk korreks. Ellers har jeg ikke skrevet så mye om hva jeg antar, så går utfra den ikke var myntet på meg. Sent from my C6603 using Tapatalk 4 Beta

Jeg kan ikke få reklamere nok for de geniale, små plastgaflene som flåttfjernere. Tre flåtten inn på "gaffelen", vri rundt (ikke nykk) og flåtten er ute. Så er det bare å kaste flåtten i do og trekke. Beste oppfinnelsen jeg har vært borti.

Jeg føler for å kommentere et par av poengene dine her, 2ne. Det er ikke gitt at all fysisk korreksjon er feil, av mennesker til hund. Og det er heller ingen tvil om at det forekommer mellom hunder. (Dog våger jeg fortsatt å påstå at man vil få MER fysisk knuffing og rene slåsskamper mellom fremmede hunder enn familiære hunder som har vokst opp sammen, selv om jeg vet at sistnevnte også forekommer). Men det er mange utfordringer med fysisk korreksjon. Det første er definisjon av begrepet. Noen tenker på en forsiktig dytt i hundens side sånn bare for å få oppmerksomheten og fokuset tilbake. Andre ser for seg kraftig nakkeristing til hunden kryper sammen. Det sier seg selv at hvis man har helt ulike bilder i hodet av HVA en fysisk korreks er, så blir det jo vanskelig å diskutere. Førstnevnte ser jeg overhodet ikke problemet med, det siste anser jeg som ren dyremishandling. Den andre utfordringen er at fysisk korreks, som da ment som straff (litt mer enn dult i albuen, men mildere enn nakkeristing), er timing og styrke. Hunder har som oftest en helt utrolig kontroll nettopp dette - jeg har selv sett "diskusjoner" mellom min forrige hund og katt, hvor pus viftet vilt med poten mot hundens nese, og hunden snappet i lyntempo etter poten - ikke en eneste gang på 14 år traff hun den poten. For det var ikke hennes hensikt. En hund vet (som regel - igjen vet jeg at det er unntak) instinktivt hvor kraftig korreksjonen skal være. Vi mennesker sliter med det. Naturlig nok, for vi er en annen art. Timing må være lynsnar, og korreksjonen må komme på en slik måte at den ikke er verken for mild eller for hard i forhold til vår fysiske styrke, hundens fysiske størrelse, hundens mentale styrke og feilen som ble begått av hunden. Det er en svært vanskelig oppgave, når vi skal forsøke å fysisk korrigere innenfor det som anses som forståelig og rett for en helt annen art. Den tredje utfordringen er at hvis vi feiler med timing og/eller styrke, eventuelt fordi vi også kan handle i affekt (som noen andre også har nevnt), så kan det etterhvert svekke tilliten mellom hund og eier. Fysisk korreksjon utført på feil måte kan føre til en hund som blir utrygg, usikker og mister tiltroen til eieren. Den fjerde utfordringen er at både hunder og mennesker lærer mye bedre av ros når de gjør noe riktig enn kjeft/korreks når de gjør noe feil. Jeg husker ikke hvilken trener som utførte dette lille eksperimentet, men han satte sammen mennesker i par, en "hund" og en "eier". "Hundene" skulle først lete etter noe i rommet som de ikke visste verken hva var eller hvor var. Hver gang de beveget seg i feil retning, fikk de en fysisk korreks av "eieren". Etter kort tid var "hundene" blitt irritable, og hadde også mistet lysten til å utforske rommet videre pga frykt for korreks. De gjorde samme øvelse hvor "hundene" fikk en liten sjokoladebit hver gang de gikk i riktig retning, noe som førte til at humøret ble mye bedre og at de ivrig utforsket mere. Nå var ikke akkurat dette en vitenskaplig undersøkelse, men det ER altså gjort studier som viser at både hunder og mennesker lærer mye bedre av ros enn ris.

Dette med "alfarulling", evig klatring i rangstige og den ubestridte "alfahannen" som slåss seg oppover, og tilsvarende, bygger på en misforståelse basert på observasjoner på kunstig sammensatte ulveflokker. Der ble fremmede, voksne hunder satt sammen - og DA får man den type krangling det snakkes om her. Fordi da snakker vi om en haug voksne, fremmede ulver uten noe forhold til hverandre som blir tvunget sammen og tvunget til å forholde seg i naturen. En konstruert situasjon, som ikke skjer i naturlige ulveflokker. Men som skjer en del mellom tilfeldige hunder som møtes, vil jeg tro. Men det har altså lite å gjøre med naturlige ulveflokker, som består av foreldrepar og deres barn (i varierende alder og kull). Der bestemmer foreldrene mer i kraft av å være foreldre enn å "alfarulle" tilfeldige opposisjonelle rangjyplinger. Skal vi sammenligne hunder med ulver (noe vi bør være svært forsiktige med), så bør vi sammenligne oss med den myndige og naturlige foreldrelederen som er leder i kraft av sin naturlige rolle som forsørger og oppdrager. Vi bør ikke sammneligne oss med tilfeldig og kunstig sammensatte voksenulver som må unaturlig slåss seg til rangordning. (Og sånn egentlig så bør vi være forsiktig med å sammenligne oss for mye med noen som helst ulveleder, da en hund faktisk ikke er en ulv lenger. De fleste villhunder lever i store, løse flokker og lever som åtseletere og søppelspisere, ikke som rangfaste jaktdyr på storvilt, slik ulven gjør).

Jeg får venner og bekjente til å passe hunden når jeg er på ferie. Det er folk som ikke har tid til hund i hverdagen, men som er svært glad i hund. Derfor får de masse tur og oppmerksomhet når de er der. Hadde slike kenneler vært alternativet, så hadde jeg droppet hele ferien.

Tidligere denne måneden var vi på tur og gikk forbi bjellesau for første gang - for Ozus del. Ikke bare var det bjellesau, men også en vaktsom vær. De var selvsagt innegjerdet og vi gikk på veien utenfor, men det var nært nok for Ozu, han syntes de var skumle! De måtte selvsagt boffes litt på. Også avslutte med et et lite sommerbilde. Ozu nyter sommerdagene - på sitt vis.

Ingen som kan kooose seg som en katt!

Herlig bilde.

Hehe, takk, Michellus! Jeg setter pris på innspill fra dere alle. Det er godt å høre fra nye øyne og perspektiver. Jeg tror jeg skal steppe inn litt mere og roe ned Ozu. Jeg tror Ozu blir litt bøllete fordi katten LAR ham bølle. Vi har en katt til, en småsur gammeltante. Hun tillater ikke at han snuser på henne en gang, og han ville aldri livet våget å oppføre seg slik mot henne. Han våger knapt å hilsesnuse en gang, og har stor respekt for henne. Det har han ikke til kompisen, så jeg får sette foten ned litt mere.

Interessant poeng. Jeg kan forsøke å stoppe Ozu litt tidligere når han holder på sånn, og se om han roer seg etterhvert.

Takk for innspill. Jeg går en del i mellom og stopper, men da ligger pus fortsatt bare og venter til Ozu er tilbake og de leker videre. Det er sjelden han løper bort når jeg stopper Ozu, så jeg vet liksom ikke helt. Det kan også være Ozu vil roe seg litt når han blir skikkelig voksen.