spot

Som sagt jeg har meget god erfaring med flere hunder i lignende situasjoner. Det er derfor jeg skriver dette. Vi har veldig lett for å belønne etterpå i all type dressur. Og dette handler også i stor grad om dressur, og tilrettelegging for læring. Det mest effektive er å belønne når hunden utfører det vi kommanderer den til å gjøre. Men det må gjøres riktig ved at vi tar kommandoen over hunden. Og ved hjelp av vår trygge veiledning hjelper vi hunden til å mestre situasjonen. Da kan vi fint belønne i situasjonen uten at hunden opplever dette som en bekreftelse på at det er skummelt. (Bare et eksempel på når belønning skal gis i generell dressur: F eks ved innkalling. La oss si at hunden løper i fra oss, og vi kaller på den. Når er den på sitt flinkeste for å si det slik? Jo, det er akkurat i det hunden adlyder, og snur seg mot oss. Da skal rosen komme umiddelbart, og vi skal fortsette å belønne mens den er på vei i mot oss. Det er alt for mange som venter med belønning til hunden har kommet helt inn. Dette bløir selvsagt noe annet enn å være redd for gulv, men bare et eksempel på en vanlig feil ved belønning).

Ser at jeg skrev unøyaktig det jeg har uthevet. Man skal selvsagt belønne idet hunden utfører (ikke etter at de har gått over som det kan opptattes som).

Høres fornuftig ut ! Når jeg har hatt hunder som har vegret seg for lignende situasjoner har jeg jobbet etter prinsippet "hvis hunden ikke tør - vis at den kan !". F eks hunder som er kjemperedde for å gå over diverse agilityhindre som møne, trapes og vippehuske. Da har jeg alltid tatt bikkjene i bånd, kommanderte de på plass ! - og med bestemte skritt, og bestemt kroppsspråk gått mot hinderet og kommanderte på nytt på plass! - samtidig som jeg støttet hunden fysisk og mentalt, og selvsagt belønnet de når de har gått over hindreret. De første gangene har hundene alltid vært ukomfortable med dette, men det er faktisk ikke mange gangene som skal til før hunden har lært at den mestrer situasjonen. Og dette ender alltid opp med hunder som synes det er kjempemorsomt med hinderløype. Kanskje du kan bruke noe av den samme teknikken for gulvet?

Det er vel ingen som er uenig i det, Jerko ? Altså et mål og en plan for å nå målene, samt et generelt godt hundehold innenfor normalen. Slik jeg leste spm fra ts handlet det om folk som hadde en god del mer fedme enn "noen kilo for mye". Såpass mye at det faktisk går ut over funksjonalitet, og dermed evnen til å gi hunden et godt nok liv. Egen helse får nå folk ta ansvaret for selv, men i den grad jeg klarer å plassere valper hos de potensielt beste valpekjøperne, så gjør jeg det. Inkl. om jeg skulle vurdere folk slik at de ikke er i fysisk stand til å tilby hunden et rikt liv pga nedsatt funksjonalitet pga sterk overvekt. Jeg husker for et par vintre siden da vi skulle trene flere jakthunder i vinterfjellet. .En av deltakeren måtte snu etter et par km fordi hun ikke orket. Dette var en dame med normal høyde, men jeg vil tippe at hun nok bikket 100 kg. Ingen "drømmeeier" for en aktiv hunderase synes jeg.

Hvis det eneste formålet med hundekjøpet er å gå ned i vekt så ville jeg ikke ha solgt valp til denne mannen. Men det er vel lite trolig at det kun er formålet? Jeg har for så vidt vært borte i et lignende tilfelle. På et av mine kull kom det en valpekjøper på snaue 160 cm, og jeg tipper rundt 100 kg + / -. Og rasen er av den aktive typen. Jeg gjorde meg jo mine tanker da jeg så henne. Knapt terrenggående for å si det slik...... Kan et såpass overvektig menneske gi aktive hunderaser nok aktivitet? Det er så klart store forskjeller her, men dette var et setter kull, og da må kan kunne holde ut mange dager i fjellet, lange sykkelturer, være ute hele dagen i skogen etc., etc. I hvert fall hvis hunden skal ha et godt liv etter mitt syn. Jeg kan ikke tenke meg at folk med en vekt som henne ville kunne ha greid det. Det var jo kjappere å hoppe over henne, enn å gå rundt henne..... Nå hadde heldigvis denne kvinnen en terrenggående mann, så det ble ikke noe problem. Men hadde hun vært alene så kanskje hun ikke hadde nådd opp i konkurransen. Forøvrig har jeg overvektige kamerater som gir mer meningsfylt aktivitet til sine hunder enn det mange andre, slanke folk gjør. Så man kan selvsagt ikke sette likhetstegn mellom vekt og et godt hundehold. Nå har ikke jeg noe i mot folk med litt kjøtt på beina. Tvert i mot er jo en formfull kvinne flott, men det er forskjell på det og å være bælfeit. Ja, det er selvsagt mange grunner til overvekt, men jeg tror kanskje at det ofte henger sammen med for mye energi inn, og for lite energi ut. Altså at hvis folk hadde beveget seg mer, og spist mindre så hadde mye vært gjort. Man trenger ikke gå lenger enn til seg selv. Når buksa strammer litt for mye rundt livet så ordnes det ved å spise mindre, og å øke på med fysisk aktivitet. Samtidig forstår jeg også at det naturligvis ikke alltid er så enkelt. Men jeg skal også innrømme at jeg vemmes litt når jeg står i kassa på butikken med et sterkt overvektig menneske foran meg, og handlevogna er full av skjokolade og annet "dritt".

Ikke velg jakthunder om du ikke jakter, og ikke velg trekkhunder om du ikke bruker de til trekk. Altså; bruk hunden til det den er ment for.

Etter over 30 år med et aktivt hundeliv, og eier av mange raser, er det flere hunderaser som jeg ikke ønsker at mine hunder skal komme i kontakt med. Så kan man jo spørre om det skyldes erfaringslære eller fordommer? Forøvrig er det enda flere hundeeiere jeg ikke ønsker å ha noe med å gjøre......

Jo, for så vidt enig i det.

Uenigheten er at jeg vil ikke bruke uttrykket kriminell om vanlige folk som bryter f eks traffikkreglene. Like lite som jeg vil omtale hundeeiere som kriminelle om vi bryter båndtvangen.

Ja, det er et lovbrudd. Det er brudd på en forseelse - ikke en forbrytelse. Nei, man er ikke kriminell ved å bryte forseelsen båndtvangsbestemmelsene. Like lite som man er kriminell når man bryter f eks trafikkreglene.

Nei, jeg bryr meg ikke så veldig mye om båndtvangen. Det kommer imidlertid an på hunderasen. Alle de 8 fuglehundene som jeg har / har hatt har blitt holdt i bånd i den verste yngleperioden, ellers er de mye løse i skog og fjell da det er godt dresserte hunder. Og jeg starter jakttrening med de helt i begynnelsen av august. Da er kullene fullt flyvedyktige. Men jeg går aldri tur med de løse (uansett tid på året), da det forringer jaktsøket. Er de løse så er de på jakt, og da må jeg følge de opp og ikke gå å sløve på tur. Ellers løper jeg mye med de, og da er de alltid i bånd. Men slippes løse ved vann og bekker hvis det er varmt. Før trente jeg mye apport, vannapport, søkapport og spor i sommerhalvåret. Da var også naturligvis hundene løse under utførelsen. Og selv om de da til tider var et stykke unna meg så var de såpass fokusert på oppgaven at jeg anser heller ikke det for noe problem. Alle "famliehundrasene" som vi har hatt har vært løse hele året rundt. Disse har jo en langt mindre aksjonsradius enn f eks jakthundene, og da ser jeg intet problem i å ha de løse. Man tar selvsagt hensyn slik at løse hunder ikke er til sjenanse for folk. Sledehundene, 13 i tallet, slippes løse stort sett hver dag året rundt, men da selvsagt på inngjerdet området. Løse hund = god hundevelferd, og har man god innkalling og ellers god lydighet på hundene ser jeg intet problem i å ha de løse.

Nei, dette er ikke et faguttrykk fra etologien. I Tyskland (Munsterlanderens hjemland), og flere andre steder nedover i Europa brukes flere av fuglehundrasene langt mer allsidig enn det vi er vant med. Som nevnt brukes de f eks på villsvin, rev, grevling og som ettersøkshund på hjortevilt. En hund som skal brukes på villsvin har naturligvis behov for en del andre egenskaper enn det en vanlig fuglehund trenger. Hunden trenger å være "skarpere". Dette har blitt til uttrykket "rovviltskarphet". En venn av meg har flere ganger jaktet i Tyskland med Munsterlandere. Da var det vanlig at de gikk med hanhundene i kjetting, og en stokk i andre hånda. Av og til fikk de et rapp av stokken.... Ved skadeskyting av hjort kunne de slippe hundene som gikk på og avlivet dyret. En hund her i Norge som jeg kjente godt til ble en gang sluppet på et skadet rådyr som man ikke klarte å skyte ved hjelp av vanlig ettersøkshund. Denne Kl. Ml hanhunden gikk i strupen på rådyret og drepte det. Dette var en hund som førte mye av det såkalte "rovviltskarphetsblodet". Jeg har sett flere av disse hundene i søk i fjellterreng. De går som regel hardt, og noen lar seg imponere av det. Problemet er imidlertid at det viser seg at de ofte bruker vinden lite effektivt med tanke på rypejakt. En god fuglehund vil slippe seg ned i vinden og runde f eks et kratt, og slik sett fange opp evt vitring av fugl for så å ta stand. Hunder med "rovviltskaphet" styrter ofte rett inn i krattet, og støkker ut evt vilt. Det er jo en atferd som ikke er ønskelig for den norske jeger. Vel, dette bl.a langt utenfor ts spørsmål, men det er noe av bakgrunnen for at folk får problemer med en del individer innen denne rasen. Folk tror at de kjøper en fuglehund, men det er ikke alltid tilfelle.

Hvis det jeg har skrevet har blitt oppfattet som at de kan være reserverte i mot fremmede så har jeg uttrykt meg feil. Det man så tidligere var imidlertid at de kunne være temmelig skarpe i mot andre hunder. Særlig hannene. Og noen av disse kunne også være til dels aggressive i mot folk. I mitt hue er ikke det å være reservert. Og som jeg har skrevet, så har noe av dette nå dukket opp igjen pga importhunder med for mye rovviltskarphet i seg. Jeg ble ikke særlig overrasket over at hunden kommer i fra Danmark.

Kanskje fordi det finnes færre av de? Forøvrig er jeg også i mot felling av alle de store rovdyrene. Vi må i dagens samfunn kunne akseptere rovdyrene.

Jeg skjønner at du ikke vet hva Nordenstam står for. Jeg har gått flere kurs der, og GN er en god venn av meg. Derfor anbefaler jeg å ta kontakt der. Besitter utrolig mye kompetanse nettopp med "problemhunder". Ellers er det ikke riktig at de er reseverte i mot fremmede. Det er ikke rasetypisk. Tvert i mot.

Du trenger ikke å ta kontakt med noen som er fuglehund folk for denne type atferd. Fuglehundfolk kan å trene fuglehunder til sitt bruk, men det er veldig få som kan noe om denne type atferd. Ja, de nevnte folkene er "allroundere". Forøvrig er det veldig vanskelig å si noe på et forum. Man må se hund, og ikke minst eier sammen for å kunne gi noen konkrete, gode råd.

Dette er egentlig litt interessent da det er snakk om en fuglehund, og slik sett er det en utypisk atferd. En del andre raser kan jo ha en del vakt i seg, men som regel ikke fuglehunder. Men jeg er likevel ikke overrasket da det er snakk om en Kleiner Munsterlander. For mange år siden var denne rasen kjent for å ha en del "kvasse" individer. Særlig de med mye tysk blod i seg. Tyskerne bruker jo disse rasene mer allsidig enn de vi gjør. Bl.a. brukes de til f eks villsvinjakt, revejakt og ettersøk på hjortevilt. Rasen er imidlertid delt også i Tyskland, og ellers på kontinentet. En del blodslinjer er avlet mer i retning "ren" stående fuglehund, mens andre har mer "rovviltskarphet" i seg. Derfor spriker egenskapene, tersklene og motivasjonen for forskjellig typer atferd mye innen denne rasen. Mer enn det som er vanlig på de andre fuglehundrasene. Det viser seg at de linjene som er avlet mer i retning stående fuglehund er enklere å ha med å gjøre. Etterhvert avlet man seg mer og mer bort i fra "rovviltskaphetlinjene" i Norge da disse blodslinjene inneholdt egenskaper som var lite ønskelig for den norske jeger. Og ikke minst fordi hunder fra disse linjene også hadde et gemytt som var vanskelig å håndtere. Bl.a. gav det seg utslag i vaktsomhet, og at hanhundene hadde problemer med å omgå andre hanhunder, osv. I de senere årene har man igjen tatt inn en god del hunder med mye tysk, og dansk blod i seg. Mange av de danske hundene fører også mye tysk blod fra "rovviltskarphetlinjene". Og da har man det gående igjen.... Folk har ikke i tilstrekkelig grad visst hva som ligger bak på importhundene, og man har fått en ny oppblomstring av vanskelig gemytt. Folk klarer rett og slett ikke å hanskes med mange av disse hundene. Nå vet jo ikke jeg hvilke linjer som din hund fører, men det kan være noe av årsaken. Og da handler det om dressur, styring og kontroll !!! (Godhet og omsorg for hunden regner jeg som en selvfølge) Jeg anbefaler deg å ta kontakt med f eks Nordenstam Hundeskole, Terje Østlie eller Geir Thunes. Ellers er jeg helt enig med Krutsi. Hunden må ikke stå alene ute i løpestreng. Jeg tror heller ikke at det er noe fysisk galt med hunden din, men uansett kan man jo ta en skjekk hos dyrlegen.

Vedr. dominans; jeg anbefaler alle å lese bøker og artikler skrevet av dr. i etologi Kent Svartberg. Han skriver mye interessent, og det er skrevet på en lettfattelig måte. Og Svartberg er slettes ikke bare en teoretiker, men har mange års erfaring i praktisk trening av hund. Anbefaler f eks. bøkene Mentalitetsboken og Bra relation.

Dominans og underkastelse er bare en del av hundens flokkenliv. Det innebærer så mye mer enn bare dette som enkelte synes å tro. Samhandling, vennskap og omsorg er også en viktig del av hundens sosiale liv. Noen hunder kan helt klart vise dominans atferd ved å lene seg tungt inntil, andre ikke. CM har ofte alt for enkle forklaringer. Hundens sosiale liv / flokklivet er langt mer nyansert og sammensatt enn som så.

Ja, de er en liten bedrift...... Dvs. en mann, som av og til får hjelp av en til..

Jeg synes det er bra at når man velger å gi en muntlig og / eller fysisk korreksjon, så ser man at hunden tar det til seg. Jeg er enig i at dette normalt sett ikke er noe stort problem, men har man mange hunder, og mange hanner så må man sørge for "orden i rekkene". og et av flere tiltak kan være å gripe inn overfor hanner som "bresker" seg bl.a. ved pissing.

Nei, som sagt det er det ikke. Se forøvrig svaret mitt til Sri om hvorfor jeg slår ned på dette når anledningen byr seg.

Nei, jeg kødder ikke.

"Problemet" er at jeg har 9 hanner og 6 tisper, og da er det vikitg at ingen av hundene gis anledning til å utvikle atferd som kan bli et problem. Nei, jeg tillater ikke at noen av hannene "booster" egoet sitt. Bl.a. derfor har jeg heller ingen problemer.

Jeg ser ingen grunn til at en hanhund skal få lov til å pisse og markere på alt mulig. En del av de sparker også gjerne kraftig bakut, og i tillegg også med noe lyd. Jeg vil ikke at mine hanner skal "booste" egoet sitt på denne måten. Jeg slår alltid ned på det straks med et NEI ! og evt et kjapt rykk i lina. Da faller halen ned, og hele holdningen til hunden endrer seg. Jeg griper alltid tydelig inn ved tilløp til uønsket atferd / atferd som kan utvikle seg i negativ retning. Det er mye lettere å gripe det an i starten eller å plukke av noe som har festet seg over tid.