jlkm

Og der har du min manglende kunnskap om reglene her. Har bare forholdt meg til "egen" raseklubb og hva vi blir fortalt der. Der er det slik at HD er "no go" på avl. Tilsynelatende helt ukritisk. For enkelte oppdrette kan det sågar virke som at HD er tilnærma eneste kriterium for avl eller ikke avl. Bra pels og ikkeno HD, så er det bare å kjøre på! Da er ikke veien lang til stupet. My point excactly. Men så kan det vel også virke som at jeg lar min forståelse av en enkelt raseklubbs holdninger legge lista for hvordan jeg oppfatter at dette foregår mer generelt. Det kan hende det er dumt, men jeg er ikke i tvil om at der er en del fjasete avlskriterier ute og går, både hos OES og hos andre raser/oppdrettere. Enkelt og greit fordi oppdretteren (en del av dem..) ikke har filla peiling på avl og genetikk og det maset der (nå sier jeg ikke at jeg akkurat er doktor på området, men et minimum av kunnskap har jeg tilegnet meg - og i alle fall nok til å skjønne at en del misforstår hvordan slikt funker. A la det latterlige regnestykket "puddel + labrador = allergivennlig, søt familiehund for alle", for ja, skremmende mange tror faktisk det er slik..). Selvfølgelig. Vi kan helt sikkert også lære bikkja vår å løpe i ringen med kjempehøyt hode og med halen godt oppunder magen så ingen ser den (helst skulle hun jo være kupert, men..). Problemet mitt er bare at jeg ikke kan se at noen gir meg en særlig god grunn for at jeg skal gjøre det. Ok, det med gangart kan jeg se, og at det er et poeng at alle hundene beveger seg nogenlunde likt - men slik det oppleves for meg har det gått en smule for langt og i alle fall har man bevegd seg litt ut på siden av hva som strengt tatt er nødvendig eller naturlig eller for hunden spesielt givende.

Ja, hvordan vet man egentlig sånt? Og la oss nå ikke ta hverandre for å være dummere enn vi er. Jeg snakker ikke om å drive rovdrift på tisper med kraftig HD, jeg snakker om å la hannhunder med en viss grad av HD få pare seg. Det er ikke så svart-hvitt at man bare kan utelukke alle individer med visse "feil", og så regne med at rasen blir sunnere av den grunn alene. Om en hanhund ellers er frisk og rask, har godt lynne og ellers ville egnet seg veldig godt til avl - men er belemret med svak HD, kanskje som den eneste i sitt kull, ja så skulle man ikke nøle med å la denne få være med i avlsarbeidet. Per idag blir ALLE individer med HD utelukket, og da har man gjort dette til noe mye enklere enn hva det egentlig er. Dess flere individer vi utelukker på altfor svart-hvite kriterier, dess dårligere genpool vil vi sitte igjen med - med alt som hører med av elendighet.

Nei, det må vi vel kanskje få dissa damene til å fortelle oss? De som har mast på meg og Fruen om at det er det bikkja skal gjøre i ringen og at alt annet er fy-fy? De trener og trener og trener, på at bikkja ikke skal passe. De fleste OESer passer helt naturlig, slik jeg har skjønt, og da skjønner jeg ikke hvorfor det er fy-fy. Men, jeg må vel til "roten" for å finne ut av dette, må vel møte opp på ei utstilling igjen - og få kjeft for det håpløse bikkjeskinnet vårt Men du nevner vel muligens noe viktig, idet du nevner personlige preferanser og skjevt dosert folkeskikk. Vel, her trøster vi oss med at manglende evner i utstillingsringen er kompensert med at vi faktisk har ei bikkje som oppfører seg skikkelig i hverdagen. Vi har ikke KUN øvd utstilling på dyret, slik en del av disse gærningene gjør ..

Ok, nå er ikke jeg voldsomt bevandret i dette miljøet, det skal jeg innrømme, og har selvfølgelig bare mine egne opplevelser å sikte til. Det er godt mulig jeg har vært innom "feil" miljø, men jeg har fått et helt bestemt inntrykk av at det er et voldsomt styr for å feks få bikkja til å løpe med høyt hevet hode. Jeg har mislikt det fra første stund, enkelt og greit fordi disse hundene ikke har for vane å løpe med hevet hode. Jeg har vel aldri finlest standarden, og har kun forholdt meg til hva jeg har blitt fortalt av andre underveis her. Så kan det godt hende som sagt, at jeg har vært borti "feil" folk Men vi har altså fått endel "kjeft", fordi bikkja vår nesten konsekvent passer (og det akter vi å fortsette å la henne gjøre, enkelt og greit fordi det virker å være det hun foretrekker), hun har aaaltfor høy (som i synlig, det har ikke noe med festet å gjøre) hale - og vi må da bare løfte henne opp så halsen vises skikkelig! Vår hund passer, med lavt hode og høy hale. Rent fysisk er hun skrudd sammen akkurat som OES skal være, hun er såvidt jeg har skjønt et meget fint eksemplar. Så hvorfor i alle dager skal jeg ha henne til å trave, med høyt hode og halen mellom beina? Mitt helt bestemte inntrykk er at dette er noe man gjør utelukkende fordi noen (hvem det nå enn er) har bestemt at "sånn skal det være" uten videre eller spesielt god begrunnelse. Det er fjaserier, synes jeg. Men det bunner kanskje i dette eksteriørhysteriet. At hunden er frisk, sunn og glad er ikke alltid like viktig som at den ser riktig ut - jeg mener det skulle være motsatt. Det samme gjelder forsåvidt den lett hysteriske avlinga der man ofte utelukker helt ypperlige avlshunder fordi de kanskje har litt småskjeve hofter eller er allergiske mot midd - ting man uansett sannsynligvis aldri vil bli helt kvitt uansett hvor hardt man utelukker alle former for "skavanker".

Selvfølgelig. Dommerne dømmer vel "bare" etter regler og standard. Derfor mener jeg det kanskje kan være viktigere å jobbe for å endre dommerne (og standarden) enn å skulle endre "alle" hundene..

Jojo, alt har jo sine mer eller mindre vettuge forklaringer. Men i mange tilfeller må en kunne greie å se om bikkja er skrudd riktig sammen uten å måtte mase den til å gjøre helt unaturlige ting. Det var en ting til med OESen, rasen vår - de skal også gå med hodet hevet.. høyt, altså. Det gjør de ALDRI ellers. Helt, klinke unaturlig for en OES å gå eller småløpe med høyt hode. Men, noen har altså bestemt at for å få vist fram halsen skikkelig, må bikkja henges opp i utstillingsbåndet slik at dommeren får se halsen. Jeg mener, den fordømrade dommeren kan da klare å se om bikkja har lang hals eller ikke uten at man skal plage hunden slik. I "verste" fall får dem bøye seg ned og kjenne etter. Og at hundene bør gå i samme gangart er jo forsåvidt greit, men så kan man jo da gå for en gangart de fleste individene innen samme rase fikser bra da, ikke den som er mest unaturlig for dem ...

Og dette er en av grunnene til at jeg innimellom har litt problemer med å "takle" detta utstillingskonseptet .. Hunden skal løpe sånn og slik, halen skal være sånn og slik, hode høyt, lavt, stivt her og mykt der. HELT uavhengig av hva som faller seg naturlig for dyret å gjøre. Vi har ei som løper feil (passgang) og har stort sett rimelig altfor høy haleføring. Disse skal ikke passe, og halen skal helst ikke synes overhodet (derfor blir de i mange land også kupert - derfor bobtail). Dette altså på tross av at passgangen er det suverent beste alternativet for henne, og at den høye, løst viftende og stolte halen kun vitner om en glad og fornøyd hund som trives og koser seg. Det skulle ikke være noe galt i det. Nei, la bikkja være bikkje! Vi vil ha sunne og friske hunder som beveger seg og oppfører seg slik det er naturlig for dem å gjøre! Ikke plag bikkja med dette, jobb heller med dommerne (Men for all del, jeg tviler ikke på at det er mulig å lære bikkja på en hyggelig måte å ikke flashe for mye hale i ringen, men jeg klarer bare ikke helt å forstå hvorfor dette skal være et tema i det hele tatt)

Skal måle når jeg kommer hjem i kveld! Men - inntil videre - gjør virkelig katter slikt? Det er isåfall helt nytt for meg. Det er selvfølgelig en mulighet, her er et par hannkatter som lusker rundt her, og vi har ei hokatt gående også, ikke bare hobikkje .. Katta er sterilisert da .. men det bryr kanskje ikke gutta seg om.

Mnjoo.. ser jo den. Men her snakker vi om boligfelt. Masse barn, katter, og alt som hører med. Selvfølgelig - skulle det faktisk komme ei gaupe (!) forbi her, labbe opp til andre etasje og besøke bikkja på trappa så skulle jeg ikke klandre den om noe gikk galt. Men, til forskjell fra ville dyr er det fint mulig for enhver hundeeier å ha rimelig kontroll på hannhunden sin. Selvfølgelig løper vi en viss risiko ved å la bikkja ligge på trappa og kose seg (aldri når vi er borte, og sjeldent mer en noen få titalls minutter uten at vi sjekker ståa - så er det sagt ) men jeg mener jeg skulle kunne ønske å slippe tyvparringer og hundepiss på veggen (sett at det faktisk er hundepiss). RED Men for all del, vi har løst "problemet" for vår del. Det er ikke verre enn å følge litt ekstra nøye med når hun er utpå der. Hun digger å ligge på trappa, så det må hun får gjøre. Nå når sommeren nærmer seg kan vi også stadig oftere bare enkelt og greit ha døra åpen så vi får med oss hva som skjer

Men er det noen som gjør det da? Bruker timer og uker på å "komme over" en enkeltting? Jeg fortsetter å bruke gravemaskinskuffa - den episoden tok vel omtrent 4 minutter. Selve perioden varer gjerne noen uker ja. For oss var det på ut av det blå og forsvant like brått. Husker ikke nøyaktig, men vil tro vi snakka om ca 3 uker der hun skvatt litt ekstra av ting. Tar en enkeltting, eks gravemaskinskuffa, flere timer eller mange "møter" til for å kunne takle - ja så er det vel neppe snakk om stort annet enn generell usikkerhet/utrygghet. Og bare for å ha det helt på det rene - men her kan jeg selvfølgelig kun snakke for meg selv - så har det aldri vært slik at denne "spøkelsesalderen" (jeg får bruke det ordet til jeg har et bedre) har hemmet oss på noe vis. Vi har aldri tatt ekstra spesielle hensyn eller gått rundt og tenkt mye på det. Turer akkurat som vanlig, eneste forskjellen var at hun innimellom fant ting hun ikke helt fiksa der og da, og da tok vi oss tid til å håndtere det. Ingen dramatikk, heller litt god underholdning - det er utvilsomt litt festlig å se bikkja streeeekke seg så lang hun er for å snuse på dette merkelige mens bakbeina helst skulle være et par meter unna. Men jeg lover deg, du hadde merka det om bikkja hadde en slik litt ekstra skvetten periode, i alle fall slik Gaia hadde det. Selv om du ikke går rundt og tenker veldig mye på det For dere som mener å aldri ha opplevd dette - har bikkja deres aldri gjort sånt som dette? Det der er et ganske greit eksempel på hvordan Gaia kunne oppføre seg. Etter litt bjeffing og spretting kunne hun begynne å nærme seg søplekassa forsiktig, sprette litt tilbake igjen og sånn holder hun på til hun innser at bøtta ikke kommer til bite henne i nesa, snuser litt på den, og så labber vi videre som om ingenting overhodet har hendt. Hele seansen kunne ta alt fra 30 sekunder til et par minutter. RED; Her er en til; Veldig typisk for hvordan Gaia kunne oppføre seg. Men merk nå at slik kun har skjedd i perioder. Utenom disse (to?) periodene har ikke slike ting skjedd overhodet - såvidt jeg kan komme på nå ihvertfall.

Nå er vel vår "lille" ennå bare halvannet år, så det er selvfølgelig kanskje litt tidlig å si at hun er "svært stabil", men i hverdagen er det veldig lite hun reagerer med usikkerhet på. I disse spøkelsesperiodene (hva det nå enn er, men la oss nå kalle det det), har det vært litt varierende hvordan hun har fått avreagere. Eksempel den gravemaskinskuffa jeg nevnte over her som hun lot seg vettaskremme av (bare skuffa altså, selve maskinen brydde hun seg ikke om ), der lot vi henne bare få styre på og nærme seg den på sine egne premisser. Vår har reagert med litt bjeffing og knurring og litt "dansing" rundt, hun vil gjerne bortpå men tør liksom ikke helt. Når jeg tenker meg om er det vel stort sett slik vi har gjort det - latt henne få finne ut av det sjøl, at ting ikke er så skumle som hun først tror selv. Har det tatt for lang tid har vi av og til hjulpet til med litt lokking og feks gå bort til tingen sjøl og klappe litt på den for å vise at den ihvertfall ikke biter oss. Når hun først tør å bortpå, får snust litt og sjekka ut dette skrekkelige hva-det-enn-er, har hun bare dilta videre som om ingenting har hendt etterpå. Gravemaskinskuffer har vi sett mange av både før og siden, men kun den ene gangen var det et problem. Vi har hatt veldig tro på at hunden er en mestringsjunkie, og har i veldig mange situasjoner latt henne finne ut av slike ting stort sett uten innblanding fra oss. Det ser ut til å ha fungert bra, og som sagt så er det ikke mye som skremmer henne nå, til hverdags. Eksempelvis var vi just på nybegynnerkurs i agility, og vår hund var vel den som nølte minst når de forskjellige hindrene skulle "overvinnes" - der enkelte hunder kunne bruke 10-15 minutter på å komme gjennom pølsa. Hvordan hun ville komme ut i en MH, aner jeg ikke - i alle fall ikke ennå (Det kan vel også nevne at hennes første ordentlige nyttårsaften sammen med oss også forløp helt fullstendig uten dramatikk)

Dette er vel som med så mye annet - der er forskjell på raser, og ikke minst er der forskjell på individer. Noen opplever dette, andre ikke. De har det nok i seg, de fleste. Hos noen kommer det tydeligere fram hos enn hos andre. Om det skyldes mentalitet, eller trening, eller begge deler, ja hvem vet - dette varierer nok også. Selv har vi ei rimelig "hard" tispe her på halvannet år, som har vært gjennom minst to slike relativt korte perioder der hun kunne skvette litt ekstra av ting. Ei gravemaskinskuff husker jeg spesielt, den måtte jobbes en del med. Hun er vanligvis tøff som et spyd, men så er det brått ting som virker skremmende. Ene perioden var i 16-ukers alder, andre runden hadde hun rundt andre løpetid. Begge gangene var hun fjollete og teit på mange andre områder også, og vi har ikke hatt problemer med å henge dette på hormon-knaggen. Men om så var, at det skyldes "dårlig" trening (slik jeg synes det virker som enkelte vil skylde det på), så er mitt inntrykk at de aller, aller fleste kommer greit gjennom det og at alle klarer seg bra seinere. Og så er det vel et poeng da, å skille mellom de som er generelt nervøse og skvetne, og de som bare har en periode hvor de er litt ekstra skvetne enn ellers. Som sagt, tispa her regnes som rimelig trygg, selvsikker og stødig, men også hun har hatt slike skvetne perioder på noen uker. RED Jeg mener det er veldig dumt, det man ofte prøver på på forum som dette - å lage enkle, universelle "regler" som skal gjelde for alle hunder - for eksempel om "spøkelsesalder" er fjas eller reelt. Det er litt som hva helsesøstra på skolen alltid sa, uansett hva man kom innom med av skavanker i ungdommen - "du er helt normal!". Hver eneste gang, uansett hvor forskjellig fra alle andre man var eller utvikla seg.

..hva KAN slikt være egentlig, om ikke ivrige gutter på tur? Og så rett utafor døra vår .. Litt leit i grunnen, i og med at bikkja vår (tispe, selvfølgelig) pleier å ligge på trappa der .. i bånd. Lite ønskelig med slikt uanmeldt besøk, om jeg får være ærlig. Hun er ikke verdensmester i å håndtere fremmede hunder. Men hva kan man gjøre? Bikkjer er bikkjer. Selvskudd er bare dumt. Henge opp lapper og be folk holde bikkjene sine i bånd? Slutte å ha vår på trappa? Grml.. Se nå mest på dette som bare et lite frustrasjonsutbrudd. Vi skal nok finne på noe.

Jeg mener å ha forstått det slik at man ennå ikke helt har greid å avle helt ønskelig - altså helt "tamme"/domestiserte dyr som ennå ser ut som man vil og ha den pelskvaliteten man ønsker seg (den fra de "ville" dyrene). Forøvrig om oppdrett av ville pelsdyr; Et typisk minkerevir er ca 100 mål, rødrevens mellom 200 og 20 000 mål. Innenfor Oslos landarealer ville det kun være plass for noen få hundre dyr - om Oslo ikke var der. Skulle man gi disse dyrene noe i nærheten av hva man kan kalle et "naturlig" liv (som man jo forsøker med hi og baller og gras), ville man måtte gå helt bort fra burholdet og satse på enorme innhengninger ute i det fri. Såvidt jeg kan skjønne vil det være uaktuelt, med tanke på produktet som jo skal produseres i et volum som skal lønne seg økonomisk. Oppdrett av ville/halvville dyr slik faller på sin egen urimelighet hva gjelder dyrevelferd..

En nesten hvilken som helst dass vaskes nok oftere (og er følgelig renere) enn mye annet - som penger, dørhåndtak, rekkverk, osv. Nei, her er det hver mann (og kvinne) for seg. Jeg løfter opp og fruen tar ned. Enkelt og greit, og en helt rettferdig arbeidsfordeling.

Tja, det "bevises" da til stadighet både det ene og det andre. Man kan nå langt på ymse steder med både pisk og pølse. Personlig synes jeg det ofte blir for mye mas etter "resultater", underforstått sløyfer og pokaler, som et slags bevis for at "din metode" er den "riktige". Ps, den avstemningen var langt fra særlig seriøst ment. Skal få det med. Ellers er det spesielt imponerende synes jeg, at forfatteren greier å dosere i vei om både Sissel Grana og Gry Løberg i samme "åndedrag" som om det driver med det samme og har samme bakgrunn. Det er jo en av tidenes misforståelser. Jeg er forsåvidt enig med deg, det blir kanksje litt mye analyse og vitenskap til tider. For den "vanlige mann i gata". Allikevel er vi helt avhengige av at noen setter seg ned og går grundig og vitenskapelig til verks for å finne ut av hvordan disse dyrene "fungerer" - slik at vi vanlige, dødelige kan få enkel og lettfattelig forståelse av hvordan dyrene våre skal og bør behandles. Problemene oppstår først når Hvermansen tror han er utlært ekspert og kan bestride vitenskap etter å ha hatt en hund eller to i eget hus.

Tror ikke denne har dukket opp her ennå, så jeg får ta litt ansvar. Det er underholdende lesning, og bør for all del ikke tas som noe annet enn underholdning. LINK Jeg siterer; Personlig vil jeg både le og gråte. Her er det noen som har misforstått veldig mye, og som har trøbbel med å skjønne det selv. Jeg synes oppriktig synd på uerfarne og ferske hunde-/valpeeiere som havner hos disse folkene og tror de skal lære gode ting om hundehold og -trening. Eller holdninger generelt. Og jeg beklager til vedkommende forfatter, men greiene ligger åpent tilgjengelig på nett, du får tåle det. RED Avstemninga er bare tøv. For moro skyld. Tull og tøys altså.

Mnjoaa.. altså, det er da forskjell på jakt og gjeting? Sauen flykter ikke for livet, det gjør disse kaninene definitivt. Jeg ser tanken din, men jeg vet ikke om jeg er helt enig. Misforstå meg rett, det foregår nok ett og annet uhumsk i treninga av gjeterhunder også, men dette har jeg det for meg er i overkant. Greit nok at kaninen er et byttedyr med naturlig flukt, men den flykter ikke av glede. Det er, per definisjon, en påkjenning og handler helt klart om frykt. Når dette gjøres med fullt overlegg og kaninen sperres inne på et avgrenset område uten mulighet til å flykte skikkelig, vil jeg stå på at det er unødig og sannsynligvis brudd på et par av paragrafene i Lov om dyrevelferd. Med mindre der finnes unntak jeg ikke vet om, selvfølgelig.

Ja, at kaninene utsettes for noe som i beste fall kan kalles høyst unødig stress og påkjenninger, er det ikke tvil om. Det er et soleklart brudd på Lov om Dyrevelferd, men den er jo norsk. Om dette foregår i Sverige kan vi vel ikke gjøre stort. Men det finnes da vel andre måter å lære bikkja slikt på?

Ja, altså.. jeg også sendte dem noen tanker. Mye kan sies om det, men først vil jeg vite om dette er en vanlig måte å gjøre det på ..

Såvidt jeg ser, slipper de løs kaniner og lar bikkjene jage dem for å kunne lære å avbryte jakta. Er dette en vanlig måte å gjøre det på? Jeg kjenner ikke disse jakthundmiljøene så godt, men jobber med saken altså. Derfor dette Video: http://youtu.be/EDuqEUDc6JE Er dette i Norge, forresten? Noen som vet?

Ja, ikke sant. Vel, vi har nå bestilt billetter (SAS), må jo bare hoppe i det og så går det som det går. Kan ikke holde oss hjemme bare fordi vi er paranoide Men, det er interessant å høre på andres erfaringer, så er man kanskje litt bedre forberedt. Forstyrrer meg litt at jeg leser en del opplever at bikkja blir plassert som en hvilken som helst koffert i bagasjehallen og forlatt. Det er jeg redd kan ende med litt styr og ståk fra min side, men vi får gjøre vårt for å være på plass når hun ankommer også IdaC - grattis med OES da! Du kan se fram til mye kos, mye moro og en hund som garantert velter den fine blomstervasen i hjørnet av stua

Det er forsåvidt ganske viktig det, å ikke bare kjefte og smelle (på lavt nivå!) når de gjør noe "galt" - men også huske å rose når noe er bra! Så skal dere også huske at aggresjon avler aggresjon på et øyeblikk. Vær hyggelige med King også, ikke bus på og lag et voldsomt spetakkel ut av det (kan fort oppfattes som aggresjon), bare be han pent og pyntelig fjerne seg, eller dra han unna om han ikke hører etter. Det var et viktig poeng fra Margrete over her også, at denne bøllinga fra King også er læring for valpen. Dere risikerer at han tar dette med seg videre, og bruker lærdommen senere. Det er ikke ønskelig, så det er best om dere griper inn nå og forteller både valpen og King at dette ikke er oppførsel som godtas sånn uten videre.

.. og der oppdaga jeg den klistra tråden om samme emne.

Jeg ville ikke latt King holde på slik, heller. Det er ikke hyggelig for valpen, og valpen risikerer å utvikle en "greie" for schäfere som du ikke vil ha. En ting er å leke og tulle litt, men når en først er over på rygg, bør den andre gi seg. Ta King unna når han begynner slik, det er han som er atal og det er han som må "straffes". Det kan gjøres ganske enkelt med å be han gå unna evt ta han unna valpen når valpen har "gitt" seg. Selvfølgelig gidder ikke valpen å legge seg på rygg lenger, når han bare får kjeft uansett RED: Du kan gjerne hilse denne "hundetreneren" fra meg og si at han må ta seg ei bolle og revurdere "tittelen" sin. Sjalusi, kontrollbehov, gjeterinstinkt gone crazy, dominans.. det er egentlig ikke så nøye. DU er sjefen, og DU bestemmer hva som er ok oppførsel. Valpen fortjener å kunne ha det hyggelig uten å ha en atal schäfer hengende over seg, det må King også godta.