jlkm

Hvorfor "egoistiske" metodevalg? Er det egoistisk av meg, om jeg g岠for den metoden jeg tror er best for bikkja mi? Forvrig har du selvflgelig rett i at ethvert metodevalg br t嬥 en etikksjekk.

I en del ekstreme tilfeller så er det dette som er essensen jo, å true hundene til riktig oppførsel (eller adekvat oppførsel, eller lydighet. Kall det hva du vil). Gjør dette, ellers denne. Der "denne" er et ubehag, psykisk eller fysisk, blir dette en trussel som har til hensikt å skremme bikkja til riktig oppførsel. For det første er det viktig å se forskjeller på psyken til en tenåring og en hund. Vi sammenlikner gjerne hunder og mennesker, men da må vi ta det på riktig nivå. Det sies at en hund og en unge på et halvt til halvannet år er på omtrent samme nivå når det kommer til hvordan de oppfatter verden rundt seg, og hvordan de forholder seg til omgivelsene. Det er en lang vei å gå, fra ettåringen til tenåringen har veldig mye skjedd. Og så er det litt viktig å ikke bli for ivrig nå. Slik du formulerer deg, kan det nå virke som du tror jeg mener alle bikkjene CM kommer forbi blir ødelagte. Slik er det altså overhodet ikke, men jeg stiller spørsmål ved om den relativt hardhendte behandlingen noen av dyrene blir utsatt for kunne vært unngått, om andre metoder kunne vært mer hensiktsmessig, eller om det er etisk riktig å utsette dem for dette. Og ja, jeg (med flere) frykter langtidsvirkningene av slik behandling, og det skulle ikke være så innmari merkelig. Det er en kjent sak at disse dyrene lærer godt, de "husker" godt og opplevelser og erfaringer har mye å si for hvordan de senere forholder seg til ting. Det er ikke til å stikke under en stol at en del av hundene utsettes for svært tunge psykiske påkjenninger. Hvordan dette påvirker dem på kort sikt er en ting, men hva med langtidsvirkningene? Hva vet vi om dem?

Og hva er så en hel episode av hundehviskeren, om ikke nøye utvalgte klipp? Men ja, selvfølgelig - jeg utelukker på ingen måte at enkelte hunder kommer bedre ut av livet etter et besøk av den gode Millan. Ei heller benekter jeg at man kan true, banke og skremme en hund til lydighet. Det ville være dumt å benekte at det fungerer, noe helt annet er det derimot å påstå at det er en god løsning i de fleste tilfeller. Mange av de hundene kunne vært hjulpet på annet vis, og noen skulle vært avliva lenge før de kom på TV. Problemet her er jo heller ikke nødvendigvis kun det som skjer på TV-skjermen i seg selv, men alt det som leder opp til at folk får slike problemer at de må på TV - og de problemene folk får fordi de misforstår og misbruker det de ser og lærer på TV, av en fyr som i all hovedsak har gjettet seg fram til sine kunnskaper om hund. Det er klart det er en stor påkjenning med den gjennomgripende og relativt brutale (psykisk!) "forvandlingen" mange av disse hundene går gjennom, og man skal ikke benekte muligheten for at noen av disse kommer godt ut av det til syvende og sist. Men her er en del etiske spørsmål som er verdt å ta opp. Den påkjenningen hunden utsettes for, er stor. Kunne den vært mindre? Kunne vi gjort samme jobben, fått samme resultatet, uten å utsette hunden for de store påkjenningene? Det er nesten utelukkende vil jeg påstå, menneskers dårlige eller feilaktige håndtering av hunden som har ført til de problemene den gjerne har - er det da riktig at vi skal søke metoder som er effektive for vår del istedenfor å være litt mer skånsom overfor hunden? Noen av disse hundene blir også unektelig svært hardt presset psykisk underveis i "rehabiliteringen". Hva er langtidseffekten av dette? Hvordan påvirker dette hundens reaksjoner på liknende situasjoner i framtiden? En usikker hund er ikke alltid en hund man kan stole på. Kan man stole på en hund som har opplevd ting som gjør at den har trøbbel med å stole på mennesker som følge av hardhendt behandling (psykisk eller fysisk)? Det er mye å passe på her ... En annen interessant ting er at vold mot dyr er forbudt. Såpass enkelt er det, at også psykisk vold defineres som vold. Men hvor grensen går er en helt annen ting.

Du må gjerne kalle det konspirasjonsteorier. Min viktiste konspirasjonsteori er at ting ikke alltid er hverken så svart-hvitt eller så enkelt som det kan se ut til å være. Der er nok av videoklipp og bilder som viser vettskremte og psykisk nedbrutte hunder som blir fremstilt som rolige, underdanige og velbalanserte. Fred og harmoni skulle være et krav for bikkjedyret også, ikke kun TV-seerne og muligens hundeeierne.

Men er det nødvendigvis så mye bedre etter han er ute av bildet da?

Hm, om jeg forstår dette riktig; Fam er en sosial hund som gjerne vil bort og hilse på alle, og eieren slipper henne løs for å "lufte seg selv" i et greit bebodd nabolag. Høres ut som en av disse som bidrar greit til strenge lover for hundeeiere.

Dette ER verdt å gjenta til det kjedsommelige - i alle fall til alle har skjønt at de ikke behøver å slåss med bikkja si for å kunne kontrollere den.

Den er grei nok den, men det forutsettes da at handelen omfattes av forbrukerkjøpsloven. Alt kjøp og salg gjør ikke det. Tanken var da at man i en avtale kan "avtale" seg bort fra forbrukerkjøpsloven. Men den er nok tynn.. Ulovfestet ja, men allikevel et prinsipp som gjelder i vårt samfunn, hele veien fra grasrota til høyesterett. Men avtalefriheten er ikke helt ubegrenset, selv om den er ganske vid. Fordi ikke alt er svart-hvitt, vil det selvfølgelig alltid være områder der avtalefriheten begrenses ovenfra når det kan tenkes å være hensiktsmessig, feks for å forhindre uønsket import av stygge sykdommer. Den er altså også begrenset gjennom forbrukerkjøpsloven, slik jeg har forstått det nettopp for å sikre et vettugt maktforhold mellom forbrukere og firmaer med større ressurser enn hva en privatperson gjerne har. Din frie tolkning basert på sunn fornuft er forsåvidt grei nok, men såkalt fornuft er ikke alltid nok. Her vil også dine motiver og interesser spille en stor rolle, og det er ingen grunn til å anta at de sammenfaller med hva som faktisk gjelder her.. Hva jeg virkelig ønsker meg, er eksempler, saker eller dommer, der dette har vært aktuelt. Rettspraksis eller sedvane som sier noe om hvor grensen går for når en privatperson kan sies å opptre i næringsvirksomhet? Og hva er for eksempel forskjellen på en hund og en sofa (bortsett fra det rent åpenbare)? Jeg kan over noen måneders tidsrom ha kjøpt møbler og solgt dem igjen på bruktmarkedet når jeg vil ha nye, noe som kunne gi en omsetning 50 000 - 100 000 kroner om jeg er riktig stor på det. Er det næring da? Jeg kan ikke minnes at noen noengang har stil spørsmål ved det? I sommer solgte jeg møbler og diverse på finn.no for sikkert 20-30 000 kroner. Var det næringsvirksomhet? quotes er lett bare man knekker koden :angel:

Ikke for å være nesevis altså, men hvor har du dette fra? Ser poenget absolutt, men om ei fancy hjemmeside er avgjørende for hvilke lover som gjelder ved kjøp og salg av valper, synes jeg det er litt underlig. Men skjønner jo tanken din, å "opptre i næringsvirksomhet" er ikke vanskelig om man er bevisst på hva man gjør. Men samtidig, skulle det ikke i det minste kreves et registrert enkeltmannsforetak eller liknende? Men jo, inntil videre ser jeg på det som en rimelig selvfølge at om vi fikk et valpekull nå og solgte noen valper rundt oss, så ville ikke det være stort annerledes enn da jeg solgte kjøleskapet og noen møbler før vi flytta nå i sommer. Samtidig, avtalefriheten tatt i betraktning; om en oppdretter kan tenkes å "opptre i næringsvirksomhet" men allikevel fører på en kjøpskontrakt et punkt der man forutsetter at ved dette salget gjelder vilkår gitt i kjøpsloven unntatt særskilte vilkår i kjøpskontrakten som evt overstyrer kjøpsloven. Om en kjøper leser dette, godtar det og signerer - hva skal så til for å si at denne avtalen ikke er gyldig? Jeg mener avtalefriheten er viktig. Den gir selvstendige mennesker rett til å ta egne valg, på egne premisser. At lovverk skal detaljstyre hva jeg kan avtale med en kompis eller naboen er galt, det tar fra oss friheten. Samtidig er det slik at avtalefriheten også gir folk ansvar for sine handlinger. Det er tilsynelatende ikke like lett for alle.. Synes stadig jeg hører om folk som har inngått avtaler de ikke akter eller kan å holde, det er i beste fall fryktelig useriøst, i verste fall kriminelt. Presenterer noen deg en avtale som inneholder vilkår du ikke liker - diskuter vilkårene, eller ikke signer. Forøvrig anbefaler jeg stadig denne; http://www.jusinfo.no/index.php?site=default/721/839/842

Så langt jeg har forstått, er det blitt slik for å sikre "maktforholdet" mellom kjøper og selger noenlunde. Ved en eventuell tvist vil et firma eller et større selskap stille så sterkt overfor en "vanlig" forbruker at man har sett seg nødt til å begrense avtalefriheten. Men poenget er altså at ved kjøp og salg står avtalefriheten sterkt. Som sagt, så åpner kjøpsloven (som da er gjeldende ved kjøp og salg mellom privatpersoner) i §3 for at Bestemmelsene i loven gjelder ikke for så vidt annet følger av avtalen, etablert praksis mellom partene, eller handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene. Om en "tilfeldig" hundeeier gjør en avtale om omplassering med en annen "tilfeldig" privatperson, kan jeg ikke forestille meg at forbrukerkjøpsloven gjøres gjeldende. Da er det kjøpsloven vi har å jobbe med, og her er det til og med rom for å avtale vilkår som bryter med kjøpsloven - så lenge de ikke kan sies å være urimelige for en av partene, men her blir det vanskelig igjen. Hva er urimelig? Jeg mener at så lenge vilkårene er klare og tydelige, skal det mye til før noe blir urimelig så lenge begge parter signerer avtalen, dvs de har lest, forstått og godtatt vilkårene. Men ja, når det gjelder oppdrettere er det litt vanskeligere. Men jeg ville trodd at om jeg i løpet av livet til tispa vår skulle selge et kull eller to med valper (si over en 3-års periode), ville det nok ikke kunne kalles "næringsvirksomhet" og kjøpsloven vil gjelde - og avtalefriheten. I det andre ytterpunktet har du det som nærmest er "valpefabrikker" (evt kennel). Her kan det godt tenkes at man kan påstå det er næringsvirksomhet. Men hvor grensa går her er som sagt veldig usikkert så langt jeg kjenner til .. om noen kjenner til saker, eksempler eller dommer som kan hjelpe til med å trekke opp grensene her, er jeg veldig interessert!

Ja, og det denne advokaten sannsynligvis hsr gjort, er å legge forbrukerkjøpsloven til grunn. Den sier at tingen skal være fri for tredjepersons rett i tingen (hunden). Men så er det neste spørsmål; gjelder forbrukerkjøpsloven? Det er essensielt, for om "bare" kjøpsloven gjelder, vil et slikt vilkår være høyst gyldig. Såvidt jeg har skjønt, må det en viss omsetning til før man kan si at oppdretteren opptrer i næringsøyemed og at forbrukerkjøpsloven trår inn. Ellers er det bare et vanlig kjøp mellom private, der avtalefriheten er stor. Men akkurat hvor dette skillet går er jeg usikker på, og jeg tror ikke det er helt tydelig i lovarbeidene eller ved evt dommer.

Nå sier du ikke mye om hvilken kontrakt denne oppdretteren gikk til advokat med. Men det hører med til historien at de lærde strides om hvorvidt en oppdretter opptrer i næringsøyemed eller ikke. Dette spm har stor betydning for graden av avtalefrihet. Men ja, like mye som det er frivillig å ta i mot omplasseringshunder, er det også frivillig å signere på kontrakter. Men jeg mistenker at mange krangler seg ut av avtaler som ellers ville vært bindende, fordi man ikke er klar over den rimelig vide avtalefriheten man har her til lands, og kanskje fordi ikke alle ser det verdt å krangle over filleting.. (Penger er filleting, når det handler om framtida til et levende, tenkende og følende individ..)

Ja, ok, men det er da mye det samme. Forbrukerkjøpsloven gjelder ikke ved kjøp og salg mellom privatpersoner, derimot er det kjøpsloven man bruker - som igjen åpner for svært utvidet avtalefrihet. Forkjøpsrett vil være vanskelig slik jeg ser det, å få til å være et urimelig vilkår.

Neei? Ifølge første innlegget her er det snakk om at folk vil omplassere hundene sine, men med vilkår som TS finner merkelige. Jeg ser ikke kjøp/salg i omplassering? Men her er uansett flere ting som ikke stemmer; forbrukerkjøpsloven gjelder i alle fall ikke ved kjøp og salg mellom privatpersoner. Så havner man gjerne i det vanlige dilemmaet; opptrer en oppdretter i næringsøyemed, eller som privatperson? I det ene tilfellet gjelder forbrukerkjøpsloven, i det andre kjøpsloven. Her vil man nok måtte skille litt på "omsetninga" til den aktuelle oppdretteren. En hobbyoppdretter med et kull annethvert skuddår skal man i alle fall anta at agerer som privatperson. Forbrukerkjøpsloven begrenser avtalefriheten noe, det stemmer. Kjøpsloven er litt stikk motsatt, der åpnes det i §3 for at bestemmelsene i loven kan omgås ved særskilt avtale. Dermed; signerer du på en avtale om valpekjøp fra en oppdretter som sier at denne har rett til å plukke inn bikkja vederlagsfritt om du vil omplassere den, ja så er det din postkasse som fylles opp av skjegg den dagen det skjer. Det er ikke et veldig urimelig vilkår (men igjen; subjektivt), og avtalefriheten gir rom for dette - mellom privatpersoner. Det samme vil gjelde for en avtale om omplassering. All verdens vilkår om besøksrett og medråderett vil ikke gjøre en slik avtale ugyldig, med mindre vilkårene kan sies å være svært urimelige for den ene parten (det bør være relativt ille før man kan påberope seg dette, all den tid man signerer på slike avtaler med åpne øyne). På generelt grunnlag mener jeg folk ofte er litt for raske til å rope opp om "men det kan da umulig være lov å gjøre slikt!", etter at de med åpne øyne har signert og gyldiggjort en avtale eller kontrakt de ikke gadd å lese gjennom. LES kontraktene før dere signerer, og diskuter eventuelt innholdet før du signerer - ikke etter. Da er det veldig ofte for sent. Men misforstå meg nå for all del rett. Jeg prøver altså ikke å si her at jeg mener det alltid er rett og rimelig med slike vilkår i kontraktene - bare at de er gyldige når de foreligger, under visse forutsetninger.

Vel, for det første - om et kjøp ikke finner sted, blir ikke kjøpsloven aktuell i det hele tatt (omplassering, forvertavtaler, slike ting er ikke "kjøp"). For det andre har vi i praksis full avtalefrihet her til lands. Unntaket, som gjør avtaler ugyldige, er vilkår som kan bety lovbrudd, og brudd på ærbarhet. Men som et utgangspunkt skal vi alltid ha at en avtale er en avtale, den er gyldig og bindende så lenge begge parter har akseptert vilkårene og er ved sine fulle fem og myndige ved avtaleinngåelse. Samtidig, ang lovbrudd - om et kjøp finner sted, vil der fortsatt være rom for å inngå avtaler som bryter med enkelte av paragrafene i kjøpsloven så lenge ikke disse vilkårene blir urimelige for en av partene. Det er først når det er snakk om forbrukerkjøp at avtalefriheten virkelig begrenses. Red; Anbefaler forøvrig denne: http://www.jusinfo.n...721/839/842/845

Hvorfor ikke? Det skal relativt mye til for at en skriftlig avtale mellom privatpersoner ikke skal kunne regnes som gyldig og bindende.

Avtalelova gir oss ganske vidt rom for å inngå de mest utrolige avtaler såfremt ikke vilkårene i disse er helt urimelige og forutsatt at partene er ved sine fulle fem når avtalen inngås. Så spørs det hva som kan regnes som urimelig da, men det blir gjerne subjektivt. Personlig mener jeg visse forbehold i en omplasseringsavtale må være greit. Det er såvidt jeg skjnner helt vanlig feks at gammel eier ønsker å ha et ord med i laget ved evt ny omplassering, sykdom eller avlivning. Til saken, så er det vel ett fett om man kaller det omplassering eller foravtale, så lenge begge parter er enige om vilkårene. Det er alltids noen som går med på slikt, så hvorfor ikke prve? Edit; denne er spesielt interessant her; Alle Contracter som frivilligen giøris af dennem, der ere Myndige, og komne til deris Lavalder, være sig Kiøb, Sal, Gave, Mageskifte, Pant, Laan, Leje, Forpligter, Forløfter og andet ved hvad Navn det nævnis kand, som ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere. (Fra Kong Christian den Femtis norske lov (1687), som stadig er å anse som gjeldende..)

Men vi må altså ikke ha kjøtt for å leve.

Må det egentlig være så mye mer enn det, holder det ikke?

Dette er selvfølgelig riktig - men samtidig, burde vi ikke godtatt å betale litt mer for buksa og TVen? De fleste av oss HAR faktisk råd til å bytte ut TVen annethvert år, og til å ha ørten bukser liggende ubrukt i skapet..

Ja takk, begge deler! Pels er så åpenbart, så lett å være motstander av, og det koster lite å være motstander av. Jeg forstår godt poenget i åpningsinnlegget her, det ER litt vanskeligere å være motstander av barnearbeid og dårlige arbeidsforhold forøvrig - enkelt og greit fordi det gjerne også innebærer at man er nødt til å bruke hodet litt når man er ute og shopper. I tillegg er det også slik at om jeg skal jobbe for å bedre lønna til pakistanske arbeidere, må jeg også regne med å betale litt ekstra for klærne jeg kjøper. Personlig mener jeg at jeg, og de aller fleste av mine landsmenn, har råd til det. Vi betaler generelt sett ganske lite for klærne våre. Det man kan gjøre, som er relativt enkelt, er å melde seg inn i Framtiden i Våre Hender og støtte dem i det arbeidet de gjør på denne fronten. Det er lett, og relativt rimelig

Ja, dette er jo egentlig "gammelt nytt". Men allikevel, forsåvidt bra at det settes litt fokus på - det er enkelt og greit for mange som anskaffer seg hund uten å vite hva det innebærer. Bajas var et altfor klassisk eksempel; http://hundesonen.no/forum/topic/65687-bajas-trenger-et-nytt-hjem-narvikofoten-og-deromkring/

Jo, greit nok, og det er vel mye på grunn av dette at Bajas nå ville vært avliva om ikke disse svært lovende menneskene i Trøndelag hadde meldt seg. Men når det er sagt så er ikke Bajas en "drittbikkje" .. han er ikke hverken aggressiv, spesielt usikker eller har andre problemer (såvidt vi vet, selvfølgelig) som skulle tilsi at han er en "umulius". Han behøver bare enkelt og greit litt intensiv avlæring av valpeoppførsel og han behøver trygghet og stabilitet for å få bukt med litt stress som har oppstått de siste ukene. Men du har rett, en dau hund lider ikke. Vi bestemte oss nå før helga for at om det ikke dukka opp noen veldig raskt som virkelig overbeviste oss om at de kunne håndtere dette og som forsto hvilken utfordring han er, så ville avlivning bli løsninga. Flere slike "todagershjem" var helt uaktuelt i hans tilfelle. Og så, hva med alle disse velfungerende bikkjene ingen vil ha? Vel, vi fikk Bajas i fanget, og vi har gjort en innsats her for å hjelpe ham. Jeg har vanskelig for å tro at det har gått på bekostning av andre, velfungerende hunder som ingen vil ha, enkelt og greit fordi vi har såvidt jeg vet ikke avvist noen underveis her - heller tvert i mot. Andre hunder har blitt omplassert samtidig, også av Dyrebeskyttelsen i Narvik. Både velfungerende og litt mindre velfungerende, for å si det sånn. Jeg skjønner tankene dine, men er ikke helt enig i at vi skal velge noen fremfor andre her så lenge det finnes en sjanse for at vi får hjulpet begge. Ja takk, begge deler, som han sa. Samtidig - ja, der er nok en del bikkjer rundt om i landet som ikke får hjelp men som nok kunne trengt det. Men vi er nødt til å se litt snevert på det, og si at de er ikke vårt ansvar (vårt, altså som oss her i Narvik). Alternativet kunne kanskje være å si at nei, Bajas er en drittbikkje så da ringer vi noen på østlandet og får sendt noen hunder opp hit derfra heller fordi de er mere "normale" .. ? Neeh..

Ja, har notert meg dette med hvitbalansen. Vi snakker god, gammeldags glødepære på badet og auto-wb på kameraet, så der har jeg nok en jobb å gjøre neste gang .. (ingen blitz, dog. Liker ikke det.)

Hehe, reservemamma Åse som får melkebartnuss er vel såpass søtt at man risikerer diabetes..