jlkm

Alle pattedyr har de samme nevroanatomiske strukturer og nevrokjemiske baner som er viktige for følelser og hukommelse, enten de er hund, menneske eller for den saks skyld; hval. (Nyere forskning har antydet at virveldyr utenom pattedyr også har mye av det samme i seg.) Man hører stadig historier om hester med humor, elefanter med posttraumatisk stress, sinte bavianer, og hunder som ser for sine blinde venner. I dyreriket overraskes vi stadig når vi finner empati, sosial organisering, intuisjon, til og med det vi beskriver som "magefølelse". Hos dyrene, også hunden (eller kanskje spesielt hunden), ligger absolutt alt til rette for at de skal kunne oppleve det samme følelseslivet og hukommelsen som vi gjør. Evolusjonen har allikevel gjort oss litt forskjellige, slik at enkelte ting oppleves annerledes - motivasjon, handlinger, prioriteringer. Forskjellene vi dessverre (mis)bruker til å heve oss over dyrene, er egentlig så forsvinnende små at det kan bli flaut å tenke på. Motivasjonen og "livsfilosofien" til en hund kan være forskjellig fra et menneske, men følelseslivet og hukommelsen er i prinsippet det samme. De fleste er også enige i at hunder kan føle både glede og sorg - så hvorfor skulle de ikke også kunne være deprimerte? Denne artikkelen er forøvrig både relevant og veldig interessant.

Ja, der står navn, men ikke noe mer. Veldig lite info om disse. Men beskjed mottatt Nja, det spørs litt hva du mener .. Såvidt jeg vet er der ingen krav til at man feks må være medlem av NAS for å få sertifiseringa. Det er tildels strenge/tøffe krav ja, men så lenge man oppfyller disse er der ingen som utelukkes - i alle fall etter hva jeg vet.

..ser der har kommet en ny fane øverst her, "Hundetips". (Eller er det meg som er håpløst utdatert og ikke har oppdaga den før nå??) Har ikke studert innholdet kjempegrundig, men har et par spørsmål allerede - om noen kan svare. Noen av tipsene berører tildels vanskelige og innfløkte tema. Det er ikke noe man lefler med uten å ha en viss peiling på hva man driver med. Hvordan kvalitetssikres innholdet her? Eller sagt på en annen måte - hvem i alle dager er forfatterne? Det er ikke til å stikke under en stol at det er under temaet Aggresjon jeg kanskje synes det mangler mest. Dette er et tema det kan (og bør) sies svært mye om, og det vil alltid være vanskelig å gi en kort og grei sammenfatning av hva det er og hvordan det bør håndteres. I dette tilfellet har man greid det bare sånn delvis. Spesielt synes jeg det skulle være nødvendig å oppfordre folk til å ikke svelge unna hva som helst fra hvem som helst når man oppfordres til å oppsøke atferdskonsulenter. I alle fall i Norge kan hvem som helst gå hen og kalle seg atferdskonsulent, og hvem som helst kan kalle seg hundetrener, hundepsykolog, hundeekspert, og hva det nå er alle kaller seg. Poenget er at det er litt tynt å kun oppfordre folk til å oppsøke atferdskonsulenter, uten å understreke at man i alle høyeste grad bør være kritisk til hvem man henvender seg til her. (NAS jobber forøvrig med en sertifiseringsordning for atferdskonsulenter, som bør komme på plass innen rimelig tid. Dette vil etter alt og dømme bety en langt større trygghet for at de som oppsøker slike faktisk får kvalitet for pengene)

Å, vi visste det før, ingen fare Men du har nok rett, raseklubben er riktig forum for rasespesifikke spørsmål (selv om disse klubbene dessverre innimellom kan være temmelig dysfunksjonelle, men det er vel en annen sak). Men jeg tenkte nå det kunne være interessant å ta det opp her også, og da på et litt mer generelt grunnlag. Det er nå ikke bare OES som blir jåla opp før utstilling ..

For det første; jeg har altså ikke bare sett triste hunder på utstilling. Det er leit om du har oppfattet det slik. Og ja, jeg kjenner til rasestandarden, og halsen skal være sånn og slik - men det står ikke at den skal gå og stå med hodet høyt hevet, slik vi blir fortalt rundt ringen. Slik den "skal være", eller slik den "er"? Det er her jeg mener å se radikale forskjeller, som kanskje kunne kalles unødvendig. Hvorfor må bikkja tuperes og blåses opp til en ball som ikke overhodet likner på en OES slik det faktisk ser ut? Det er her det skurrer for meg. Jeg er vel i grunnen enig med deg her Jeg har lett etter slike bilder, og var helt sikker på at jeg hadde det, men det har ikke vært så enkelt.. Jeg må bare lete videre.. Du påpeker det åpenbare - rent bortsett fra i siste setninga. Vi har ingen problemer med pelsstell, og vi har ingen problemer med å stelle bikkja litt ekstra foran ei utstilling. Problemet oppstår når vi må fjase bikkja opp til noe totalt ugjenkjennelig, til noe som vi på ingen måter oppfatter har noe med denne hundens naturlige utseende å gjøre. Da stiller vi spørsmål ved hva motivasjonen for dette sirkuset er, og det mener jeg vi er i vår fulle rett til å gjøre. En ting er litt dill og fjas, men noe annet er det når det blir så mye dill og fjas at man havner veldig langt unna hva dette egentlig er - en hund og et kjæledyr, ikke en teddybjørn eller ei barbiedukke. Forøvrig fikk jeg snoka litt rundt ang gangart igår, og fikk beskjed om at OES er blant de få (om ikke muligens eneste) rasene der passgang faktisk blir akseptert i ringen - nettopp fordi det anses å falle dem så naturlig. Det er mulig de vi har møtt på der ute er veldig uenige i dette siden vi stort sett har fått beskjed om at det er fyfy, men nå viser det seg altså at dette jevnt over ofte blir godtatt. Jeg ser noen nevner at passgang kanskje bør tolkes som at noe kan være fysisk galt (om jeg ikke misforsto?) med hunden, eller at den er i dårlig form. Men det er en veldig energibesparende gangart, og det er veldig typisk for denne rasen å nytte enhver sjanse til å spare energi. De er (opprinnelig) avlet for gjeting og vokting, og for å gå sammen med saueflokken i marka. De har stor utholdenhet, og de er eksperter på energisparing - nettopp for å ha den energien som kreves når det virkelig gjelder (gjeting/vokting). Hos oss kommer det fram feks ved at hun nesten konsekvent lener seg inntil ting om hun har sjansen når hun sitter - en vegg, ett bein, en bil. Hun legger forsåvidt seg helst ned fremfor å sitte, og hun har (etter litt trening som valp) en svært effektiv av-knapp og kan nok ofte fremstå som litt bedagelig på grensen til daff. Til gjengjeld går hun i kjelleren og henter fram store mengder energi når det virkelig gjelder og "villdyret" våkner til gangs når det skal jobbes (i det siste - på agilitybanen. Der går hun fra å ligge og halvdøse i bilen til å regelrett brøle seg fram mot draleka når vi sender henne avgårde). Så har vi det på det rene, okei? Det finnes raser der passgang er det som faller seg mest naturlig. Og det viser seg at det maset vi har hatt om at hun ikke må passe i ringen har vært tull og tøys.

La meg nå være så syndig at jeg - inntil du forteller meg noe annet - antar at du aldri har hatt en OES i ditt eie i mer enn noen timer i slengen. Den bikkja du ser i første post er en helt vanlig "hverdags-OES" om vi kan si det slik. Her blir du nok nødt til å tro meg, med mindre du av en eller annen merkelig grunn har opplevd noe annet enn meg. En berner har såvidt jeg vet rimelig glatt pels. En OES har stritt, tykt og hardt hår og mye ull. Lar du det gå mer enn et par dager uten børsting står det gjerne til alle kanter og det vikler seg sammen både her og der. Vi holder ikke vår hund (men noen gjør jo det..) fullstendig flokefri til enhver tid, men sørger selvfølgelig for å holde pelsen rimelig stelt og ordentlig slik at hun aldri vil lide noen form for ulempe pga floker eller tjafs i pelsen. "Grusomt" har jeg vel ikke vært i nærheten av å kalle det .. om en ser bort fra ekstreme enkelttilfeller. Og nei, jeg sutrer ikke. Jeg prøver å forstå hva som ligger bak alt jåleriet, hvor behovet for jåleri og fjolleri kommer fra og hvorfor det må fortsette å være slik. Ja, det er rimelig generelt, og alle over en kam og alt slikt, men jeg gidder virkelig ikke ta absolutt alle forbehold i det jeg skriver. Regn heller med at jeg selvfølgelig er klar over at ikke alle er slik, eller at det ikke er slik for alle raser på alle utstillinger.

Og klippet, tupert, børsta igjen, klippet litt til, tupert enda litt, børsta litt, osv osv .. vi snakker ikke bare "vanlig vask, føn og børst" der.

Eller, det er enkelt og greit ikke meninga at hodet skal så høyt opp - på den rasen. Prøv å se etter en gang, om du ser en OES labbe avgårde på sitt vis, det er uhyggelig sjeldent at de går med hodet så høyt som enkelte drar det på utstilling.

..og ingen må altså tvile på at vi steller pelsen til bikkja vår, vær så snill. Men vi holder henne ren og pen og flokefri innenfor rimelighetens grenser, vi står ikke i timesvis hver dag og fjaser henne opp slik enkelte altså gjør, og slik man må/bør gjøre før utstilling av disse. Men selvfølgelig er der forskjell på rasene og hva som kreves av stell før utstilling. Vi kunne selvfølgelig ikke stilt bikkja vår om hun hadde tovete pels og lange klør. Vi må skille snørret fra barten her altså ..

Nå, men her vil jeg si at de på det siste bildet er rene, velstelte, sunne og glade hunder. Den første er en oppdolla variant som hører hjemme kun i eventyr. De ser sånn ut bare i omkring 5 minutter før man igjen må fram med børste og kam for å dille og tupere og fluffe og styre, og jeg ser veldig lite naturlig i det .. det er i alle fall veldig, veldig få (om noen i det hele tatt) som faktisk ser slik ut til hverdags, som den på det første bildet. Det må kunne sies å være skrittet forbi ren og velstelt.

OES på utstilling, slik du ofte ser dem; Og her er en del flotte bilder av hvordan en OES egentlig ser ut. eksempelvis - og her godt representert ved en langhåra og en kortklipt, det er helt vanlig at noen klippes ned av ymse grunner (men disse er det selvfølgelig ingen som tør å stille..); Hvis ikke dette er fjasing og jålerier, så vet ikke jeg ..

Men nå snakker du vel om din hund, din rase. Og det kan så innmari godt være at dine hunder mer enn gjerne står slik, men min hund (OES) står bare aldri slik. Eller jo, det hender om hun ser noe spennende uti horisonten, men da reiser hun seg gjerne opp på to bein også. Det har ingenting med å vise seg fram å gjøre, og ihvertfall har det lite å gjøre med hva som er typisk for denne rasen - i alle fall slik jeg har lært å kjenne rasen. Og jeg lover deg at enkelte av disse som stiller OES faktisk løfter opp hodet til hunden med hensikt, "fordi de ser best ut da" og dette med makt. Selvfølgelig snakker vi ikke om reinspikka vold og store smerter, men min grense for unødig styr og jålerier går lenge før dette.

Og det er heldigvis ikke det som er "problemet" vårt. Det skulle være helt naturlig det, at man forventer et minimum av hverdagslydighet hos hunden som stilles, og at den oppfører seg tålig ordentlig mot folk og dyr.

..og det er selvfølgelig viktig å ta med, at jeg betviler overhodet ikke at veldig mange, både hunder og eiere, liker dette og trives med det. Men for vår del fremstår det som et sirkus mer enn en sport, hobby eller som det det er ment som - et sted der man kan bedømme resultat av avl og en arena for å ha en viss kontroll på avlen.

Åkomigjen da, jeg er ikke dum. Selvfølgelig sier jeg ikke at du plager hunden din. Men jeg har sett det jeg har sett, og jeg sliter i tillegg med å forstå hvorfor en hund som nesten utelukkende går og står med hodet bare rett over skulderhøyde må stilles i giraffstil.

Og det er nok sannsynligvis det som kommer til å skje. Men jeg klarer liksom ikke helt å fri meg fra tanken på hvor vanvittig unødvendig det sirkuset noen ganger ser ut til å være, og gudbedre, alle de hundene jeg har sett mistrives og bli mast på på utstilling. Som sagt, vi har ikke vært på veldig mange utstillinger, men vi rakk å la oss skremme av mye tøys og tull. Men for all del, det er ikke sikkert det er veldig mye verre der enn andre steder - det er bare veldig mange ekvipasjer klemt sammen på ett sted og da ser det kanskje nødvendigvis ille ut. Jeg mener, jeg så en schäfer få grisekjeft for å ha oppført seg "dårlig" i ringen - etter at de hadde kommet ut av ringen og fått plassert bikkja i et litt for lite bur. Etter hva jeg kunne se oppførte han seg bare som nesten enhver annen litt ivrig unghund uten kadaverdressur.

Jo, det er (dessverre) en del ekstra styr med pelsen også. Det er bare å leite opp utstillingsbilder av OES og sammenlikne dem med et nesten hvilket som helst bilde av en OES i hverdagen. Noen ganger er de nesten ikke til å kjenne igjen. Men jo, vi fikk et sånt lite bånd den ene gangen, husker ikke helt fargen og det der i farta (det er Fruen som har oversikt over dette), men den var i alle fall ikke brun (er det ikke det som er fyfysløyfa?). Kritikken var vi også fornøyde med, excellent ditt og very good datt. Men vi dro derfra totalt utslitte fordi både vi og bikkja mistrivdes i det sirkuset og maset og kjaset som oppsto rundt oss. Litt for mange velmenende hjelpende hender virket også inn på stressnivået til både oss og bikkja, som ble såpass høyt at selv ikke en god kritikk var verdt turen.

Nei, nå snakker jeg om de litt mer "ekstreme" tingene. Ref bildet jeg la ut i den andre tråden, og det generelle maset vi har fått om at halen ikke skal synes og at vi må løfte hodet til bikkja så høyt som mulig - etter båndet som henger øverst på halsen. Det har vært vanskelig for oss å få det til på en måte som er hyggelig for både oss og bikkja. Hun har forøvrig ingen problemer med å stå rett opp og ned og la noen klå på henne, ikke i det hele tatt. Men vi har et problem med at hun ikke samtidig får vise at hun er en glad hund og at vi må drive og løfte på hodet hennes. (Jeg vet, vi må ikke strengt tatt gjøre alt dette, og vi kunne nok klart oss uten å styre slik. Men det er altså det enkelte gjør, og det er dette som forundrer meg - at det i det hele tatt skal være nødvendig å jåle seg til slik).

Mnjo, det er greit nok det, men jeg tenker det er forskjell på å trene bikkja til å løpe, hoppe og ha det gøy - og å trene henne til å gå og oppføre seg på en måte som for henne faller seg rimelig unaturlig? RED Ang floker - bikkja er per def så flokefri som en OES kan forventes å være. Jeg er helt enig, det handler om hygiene og velferd, absolutt, men det skulle ikke være det viktigste i verden (for det er det nemlig for enkelte) at bikkja til enhver tid er ett hundre prosent flokefri - DET er jåleri, og et slikt "behov" vil kunne ha potensiale til å være til direkte ulempe for bikkja, siden man er nødt til å nedprioritere veldig mye annet enn børsting og greing. Det er dessverre slik for en del OESer. Jeg snakker om de mer eller mindre ekstreme her altså, ikke de som har et rimelig sunt forhold til hunden sin. Der finnes en del slike, og det er muligens disse som ødelegger for oss også ..

Det har vært oppe. Bare kaste seg uti det og gjøre det beste ut av det på steder man er mer "sikret" å gjøre det godt. Joda, men så tenkte jeg det passa greit med en diskusjon om selve konseptet også i samme slengen

Jo, men da tror jeg ikke du helt fikk med deg alt her. Det er interessant for oss å delta på utstilling, nettopp fordi vi tror vår hund vil kunne ha noe godt å bidra med i avlsarbeidet innenfor rasen. Men på grunn av alt fjaset (som ofte ikke har noe med hundens faktiske egenskaper å gjøre), sliter vi med å få til dette.

Jeg får vel starte med å unnskylde meg for å ha "kuppet" denne tråden Og så må jeg - for dere som "hang på" i den andre tråden - få si at jeg har i prinsippet ikke noe imot utstillingskonseptet. Men så kan det så veldig godt tenkes at jeg har misforstått hele greia, der jeg har tenkt at dette er et viktig verktøy for å holde en viss kontroll på hvordan de forskjellige rasene utvikler seg, for å "bedømme resultatet av avlen" som NKK skriver på sine egne nettsider. Med det utgangspunktet, er jeg ett hundre prosent enig i at det er viktig å få hunder som skal brukes i videre avl på utstilling, få de sjekket og bedømt av tredjepart og ikke bare oppdretteren selv. Det er også med dette utgangspunktet vi har dratt på utstillinger og stilt bikkja vår. Vi har en hund vi elsker, og som vi er rimelig overbevist om at har det fint hos oss. Vi har fra første dag fått høre fra "høyt hold" at hun er et nydelig eksemplar av rasen sin, og at vi burde få valper på henne - og vi kan selvfølgelig tenke oss å gjøre det om det faktisk er et godt bidrag til å holde denne rasen sunn og frisk (og så er det vel ikke til å stikke under en stol at valper generelt er litt gøy). For ordens skyld, siden dette nå er et sånt et forum på både godt og vondt - vi er absolutt ikke helt grønne når det gjelder både hund og valper. Ingenting å bekymre seg for, folkens Og så er vi ærlige mennesker som ønsker å gjøre dette så riktig som mulig. På hjemmesidene til Norsk Old English Sheepdog Klubb (NOESK) kan vi lese følgende under "retningslinjer for avl og oppdrett"; Avlsdyrene skal ha oppnådd minst to førstepremier i kvalitet på offisielle utstillinger, for minst to forskjellige dommere, etter fylte 15 måneder, før de brukes i avl. Dette i tillegg til det som best kan oppsummeres som "er hunden din født med selv den aller minste skavank, kan du bare glemme valper". Det er skremmende kategorisk og unyansert. Dette har vi antatt at er gjeldende, og at det ikke vil være et poeng for oss å forsøke å sette valper på detta dyret før vi har et par sløyfer på veggen. Noen som ser hvor detta bærer? Vi har møtt opp på utstillinger vi, og vi har stilt ut (ikke mye, et par ganger bare). Og vi har latt oss skremme av hele sirkuset. Vi har sittet igjen med en masse spørsmål som vi ennå ikke føler har blitt besvart særlig godt, og vi har ihvertfall ikke fått vist fram potensialet i denne bikkja. NKK skriver også følgende på sine nettsider; Den viktigste bruksegenskapen hos norske hunder er nemlig at den skal kunne fungere som familiehund, både mentalt og på turer i skog og mark. Allikevel, på de utstillingene vi har vært på, har det (for veldig mange, ikke nødvendigvis alle) virket som at dette er lagt helt til siden, og at dill, fjas, dall og dingel er det aller viktigste. Jeg har trødd rundt, og sett folk kjøre hundene sine rundt i barnevogner, jeg har sett hunder sitte på store puter med blonder og glitter, og jeg har sett folk regelrett mishandle hunden sin for å få fram eller fremheve en eller annet fjasete eller unyttig egenskap. Og jeg ser - som før nevnt - folk få hundene sine til å både oppføre seg unaturlig, og å se unaturlige ut. Så her sitter vi, med en hund som visstnok ser veldig bra ut, som har et (for oss) ypperlig gemytt, som (såvidt vi foreløpig vet) er frisk og rask og ikke feiler noen ting - men vi kommer sannsynligvis ikke til å kunne bruke henne i avl fordi vi er sære og ikke finner noen glede i å utsette oss og henne for dette utstillingssirkuset slik vi opplever at det fungerer idag. Men hun er en helt utmerket familiehund, hun er mentalt godt skrudd sammen, hun er fysisk i kjempeform og hun fungerer omtrent knirkefritt på de fleste områder. Nå i det siste har hun vist seg å kunne ha potensiale på agilitybanen, og hun ligger an til å muligens gjøre en liten karriere som besøkshund/terapihund/alt etter hva vi får til framover. La oss i alle fall si det slik - sjansen for at noen ser oss på pallen etter en ag-konkurranse er nok for tiden betydelig større enn at noen får se henne trave rundt med halen mellom beina og hodet hengt opp i et bånd .. I den andre tråden virket det ikke som der var særlig mye forståelse å hente, for vår lille frustrasjon rundt dette. Det er jo ingen big deal egentlig, vi kan enkelt og greit bare droppe det, både utstilling og valper, men det vil jo være en smule bortkasta - sett at bikkja vår faktisk egner seg såpass godt som mor som vi faktisk liker å tro. Vi tar det ikke så innmari tungt egentlig, det er ikke vi som har laget reglene - skal det være så vanskelig så kan "de" bare ha det så godt for vår del. Men når jeg nå har fått utdypet dette litt, så er der forhåpentligvis noe mer forståelse å høste Om ikke - ja så skal jeg vurdere om jeg er helt på bærtur og ta en runde med meg selv iløpet av de neste par ukene, jeg lover. Her er forøvrig det så mye omtalte dyret - sammen med "valpen" sin (jo, hun har øyne inni der). RED Ser det nå at dette ble jo ei hel avhandling. Men det måtte vel være såpass. Slang på ei avstemning også, for moro skyld. RED2 Og unnskyld meg nå for all del om dette temaet har vært oppe her tidligere (jeg regner egentlig med det), men det var nå slik det ble denne gangen..

ok, det er kanskje modig av meg å si at hun er "perfekt", men selvfølgelig er det innenfor en viss grad av relativitet! Vi har møtt en del av disse selverklærte "ekspertene" på OES, og har enda til gode å høre stort annet enn "åå, hun er jo sååå nyyydelig, dere MÅ jo stille henne!" Så møter vi på utstilling, og så har hun alltids ei floke her eller der, og vårt fokus i treninga av henne har ikke vært på utstilling - så hun løper "feil", hun logrer for høyt hele tida, og hun snuser rundt i bakken istedenfor at vi holder hodet hennes opp. Hun har ingen problemer overhodet med dommeren, de får klappe og klå på henne så mye de vil og sjekke tenner og kropp alt det der så mye de bare orker, men vi har ikke stressa for å dolle henne opp slik mange gjør. Så siden vi ikke henger opp bikkja etter halsen, feiler vi. Det er mulig vi er stae, men vi har altså småproblemer med å finne det hyggelig eller naturlig for oss (der "oss" også inkluderer bikkja) å leve opp til en del av kravene som stilles i ringen. Men ja, selv de hundene som vinner ser nok ut som vår til hverdags. Men hvor er poenget i at forskjellen på hverdag og utstilling skal være så radikal? Vi har vært på en del treff og utstillinger de siste par årene, og det er KUN 5 minutter før og 5 minutter etter ringen at de dyrene ser ut som på det øverste bildet.

ok, Siri .. det var gangarten, jeg skal innrømme at der er reeelativt greie forklaringer på det. Men så til halen, og hodet. Hvorfor mener noen at en OES skal løpe med høyt hode i ringen? Og hvorfor er det et poeng at halen ikke skal synes? Ref; (bilde fra noesk.no) Sånn står de, alle som en. De holder opp hodet til bikkja (helst i et tynt utstillingsbånd - etter øverst på halsen), dette er ikke noe den gjør frivillig. Men klart - det som alt annet kan trenes på og man kan utvilsomt lære bikkja å stå slik - og nyte det. Men om du ser en OES i hverdagen, så er det uhyggelig sjelden de står slik. Så at det er slik de skal vises fram finner jeg enkelt og greit unaturlig. Her er forøvrig bikkjedyret vårt - som hittil ikke har gjort det rasendes godt på utstillinger, selv om hun ser ut AKKURAT som hun skal gjøre iht standarden Ja, er det ikke et herlig bilde? Dette er også en OES Jeg mener.. det er så til de grader unaturlig at jeg klarer ikke å se hva det har å gjøre med skjønnhet (som i skjønnhetskonkurranse). Det blir jo litt som om damene på catwalken skulle begynne å gå baklengs.

Skjønner poenget ditt Synnøve, absolutt. Men der er altså forskjellige grader av sykdommer, og der er forskjell på hvordan det oppleves for enkeltindivider. Og jo, det er helt klart en fordel å ha fokus på HD, men jeg mener bare å ha sett at dette fokuset er litt for ensidig rundt forbi. Enkelte oppdrettere virker å ha HD som ENESTE kriterium når de velger ut dyr til avl, og det er en skummel sti å gå på. Her risikerer man veldig mye ved å være relativt ukritisk til en del andre elementer, og man risikerer å avle fram annet uhumsk samtidig. Det er et godt eksempel hos kyr, der det viser seg at genene som "styrer" fettsammensetning i melka henger nøye sammen med genene som fører jurbetennelse. Man har sett at når man avler for en viss (ønskelig) fettsammensetning i melka, øker sannsynligheten for jurbetennelse. Dette henger nøye og komplekst sammen, og en ønsket effekt kan samtidig gi en uønsket effekt. Jeg har et helt bestemt inntrykk av at hos hund har man ofte dårlig oversikt over disse sammenhengene, og man risikerer å gå på en smell om man kjører altfor enspora avl. Dette fungerer forøvrig på omtrent samme vis for oss mennesker, men jeg ser ikke at vi går rundt og dikterer hvem som kan få barn og hvem som ikke kan få, og her snakker vi om alle mulige slags skavanker som føres videre! Helt uten kvaler, som oftest. Selv er jeg, statistisk og arvelig sett, nesten garantert å måtte forlate jorda litt for tidlig på grunn av en eller annen form for hjerte- eller karsykdom. Ingen kan se det på meg, men det er en del av hverdagen min å hele tiden konstant måtte tenke gjennom hvordan jeg lever, hva jeg gjør og hva jeg spiser. Misforstå meg for guds skyld rett nå, jeg sier ikke det er det samme som konstante smerter, men det ligger et betydelig psykisk press i dette. Men hei, det er kanskje på grunn av det relativt store og solide mangfoldet at menneskeheten stort sett klarer seg veldig bra som art? Nettopp fordi vi ikke har tradisjon for å være så fordømt kritiske til oss selv og hvem vi får barn med. Og jo, jeg mener det er sammenliknbart Men du har rett, dette er innmari off topic.. og jeg ønsker deg selvfølgelig alt godt og håper du får orden på skrotten en dag RED Det eksempelet med kyrne - ta nå detaljene der med ei klype salt. Jeg ble litt usikker i farta på hvordan dette nå egentlig var, men poenget er det samme, om sammenhengene altså.