Leaderboard

I trekkhundløp er ting litt enklere, og løpske tisper er helt i orden. Jeg blir alltid litt ekstra påpasselig ved passeringer e.l- får man linesurr e.l er det bare å løpe frem og sikre løpetispa Det å løpe fremover og trekke er nok mindre krevende enn andre konkurranser, og jeg forventer at hannene mine fungerer selv om det er løpetid. Altså, det er greit at de reagerer litt på høyløpske tisper, det er jo naturlig, men å bli helt idiot, det er ikke greit. Og grunn til disk fra avl spør du meg. Det samme gjelder alt for påvirkede tisper.

Nå er det jo også forskjell på løpetid og stådager samt å jobbe med lukta vs å ligge oppå den. Jeg skjønner at det er kjipt med begrensninger, men her handler det ikke kun bare om trening og avl. For det er jo et stort problem dersom man avler på manglende kjønnsdrift der hannhunden ikke vil parre feks? Jeg selv har hannhunder og trener selvsagt på løpetid, og det er som regel ikke et problem med lukta ? Men det blir selvsagt noe annet dersom jeg er så uheldig at jeg får dekk akkurat der kanskje en tispe med ikke bare løpetid, men stådager har sittet så begynner det å stride litt mot naturen ?? Selvsagt kan man trene på det meste, men er jo begrensa hvor mye man får trent på det også da det ikke er ofte det er tispe med løpetid og/eller stådager på trening... Man trenger ikke akkurat å være hormontroll for å ha problemer med å ha løpetidslukta rett under nesa? Det er trossalt levende vesen vi snakker om og ikke roboter ? Avl går begge veier... Jeg er helt enig i at man bør tenke på dette ved avl, at hannhunden ikke skal være hjernedød fordi det er løpetid i nerheten... Men det gjelder også tisper som sliter med hormoner før, under OG etter løpetid? Mange tisper er så preget av hormoner at de blir helt ubrukelige 2 ganger i året. Litt avsporing ? Livet er desverre urettferdig ? Hos oss er løpetidstisper velkommen på trening.

Jeg syns man forventer skrekkelig mye av hundene våre. Alt skal liksom være så naturlig, og sånn som det alltid har vært/ i gamle dager. Men hvor mye har vel ikke verden endret seg for hundene våre også? Her jeg bor var det for 60 år siden noen spredte gårder. Tviler på at det var mange hunder her. (Det bodde ikke mange 100 mennesker her heller). I dag bor det ca 25000 personer ganske tett her og det kryr av hunder. Jeg ser på andres hunder, og erfarer av mine egne hunder at dette er ikke lett miljø for dem. Det er ikke bare alle de fremmede hundene de treffer på turer, men lyder av andre hunder. Og ikke minst lukten av de 100-vis av hundene som passerer huset/området vårt. Det er tisper i forskjellige tider av syklusene sine, dominante hannhunder, osv... Denne verden er ikke lenger så naturlig for hundene våre lenger (ikke for oss mennesker heller?). Noen mener at hunder med masse hormoner kan nærmest trenes til å ikke la seg styre av hormonene sine. Jeg mener at da vet man ikke hvor mye hormoner styrer oss alle. Ikke bare kjønnshormoner. Det er skrekkelig stor forskjell hvordan hunder påvirkes av hormonene sine, og jeg syns det er helt greit å ta hensyn. Høyløpske tisper er ikke enkelt for mange hannhunder å bare overse. Til tross for masse trening. Jeg syns det er helt greit å nekte høyløpske tisper adgang til stevner. For en hannhund som reagerer på slike tisper er nødvendigvis ikke noen hormontroll/griser. Men de er noen helt naturlige hannhunder som ikke lenger har et normalt miljø rundt seg.

Nå må valpen få seg en egen tråd hun også! Wuna er en svart schäferhund som skal bli redningshund når hun blir stor, forhåpentligvis trippelgodkjent! Det er i hvertfal målet! Torsdag 25 April kom jeg frem til Sverige og det var meningen vi skulle vært hjemme i går. Men vi havna midt i streiken til SAS og endte med å være på reise fra 06 om morgenen til 01 natt til idag. Det endte med at det ble satt opp buss fra Stockholm til Oslo. Dette til tross, så har alt gått kjempebra! Wuna virker som en helt perfekt liten valp! Jeg tror vi kommer til å få det helt topp sammen! Nå er vi på hotell på Gardermoen og blir her ei natt til før vi kommer oss hjem med Widerøe i morgen. Wuna har fått masse miljøtrening ihvertfal! Var godt med en roligere dag idag, og så gleder jeg meg masse til å komme hjem med henne i morgen, to dager forsinket. Min lillesøster er på besøk (hun fløy Norwegian) så ser frem til å kose oss hjemme før hun må dra tilbake til Oslo. Jeg er så glad for å ha fått henne hjem, og ikke minst for at jeg var så heldig å få kjøpe denne valpen, som var eneste tispen i kullet. Et veldig sterkt kull hvor hun på ingen ting sto tilbake for brødrene sine. I kullet er det tre som skal bli politihund og tre som skal bli redningshund, blir spennende å følge brødrene også!

Jeg ble en stund etter at jeg fikk min første hund presentert med idéen om at tisper med løpetid måtte holde seg unna fellestreninger. I min klubb er det vel litt varierende meninger og, så vidt jeg vet, ikke noe formelt vedtak og det har stort sett også gått greit i praksis. Men jeg må si at det at det i det hele tatt var et tema (ut over å ta generelt hensyn, selvsagt, og muligens holde seg helt unna når tispa står) sjokkerte meg litt. Og jeg vet det er klubber under NKK som har forbud mot oppmøte for løpetidstisper. Det neste jeg blir presentert for er at løpetidstisper ikke kan stille på de fleste konkurranser i regi av NKK. Begrunnelse for er åpenbar, men elendig. Å avle på hormontroll som ikke klarer å fungere i nærheten av løpske tisper er altså ok. Og eiere av hannhunder er uten ansvar for å trene hunden sin også med tisper som lukter godt som forstyrrelse. Begge deler er forøvrig dårlige idéer om man ønsker å få velfungerende hunder der hvor de skal fungere mesteparten av tiden: i hverdagen. Det ser heller ikke ut, med unntak av noen grener/klasser, som at NKK har vurdert i særlig grad tiltak for å kunne la alle hunder stille ved hjelp av tilrettelegging og jeg ser heller ikke at et er gjort noen god vurdering av hvor stort et slikt problem egentlig vil være når man bare tilrettelegger. Men det stopper ikke der. Ikke bare kan ikke løpetidstispa stille, men man krever dessuten veterinærattest for å få refundert noe av påmeldingsavgiften. Noe som vel raskt koster like mye som påmeldingsavgiften. Så NKK har altså laget et system hvor mange tispeeiere ikke bare får sterkt begrenset mulighet til å bedrive hobbyen sin, men i tillegg påfører de samme økonomisk tap. Dette mens man ellers er nødt til å betale full årlig medlemsskapsavgift. Det er så grunnleggende, hårreisende urettferdig at jeg nesten har problemer med å skjønne hvordan det har gått til. Og hvorfor folk finner seg i det!? Og jeg lurer på hvordan denne praksisen ville stått seg om man tok det med forbrukermyndighetene? Kjøp hannhund neste gang var en løsning jeg ble presentert med. Vel, foruten at hannhunder - som nevn - bør avles og trenes til å takle løpetidstisper, så kan vi jo ikke ha det slik at halve populasjonen nærmest blir ekskludert fra å holde på med ting de er avlet til å holde på med. Både for individenes skyld, men også for å ha best mulig grunnlag for valg i videre avl. Jo mer jeg får innsikt i hva NKK holder på med (og ikke, som feks å virkelig kjempe for etisk avl) jo større blir bismaken over å måtte være medlem og frustrasjonen over at det i praksis ikke finnes alternativer.

Har ikke møtt noe særlig uvilje i klubbene jeg har trent i,.men prøver og konkurranse er jo noe annet selv om min opplevelse her oppe fra er at arrangørene har prøvd å tilpasse å få med løpetisper så langt det er mulig, noe jeg synes er positivt. ? ellers tenker jeg det finnes flere mulige tilpasninger som uten å kreve for mye kan gjøre situasjonen mer rettferdig for alle, Og da samtidig inkludere løpetisper. Det er alltid noe som er urettferdig, men som flere her sier, det er helt normalt. Løpetid er normalt, hannhunder som fatter interesse for denne lukten er normalt, hunder med forskjellig utgangspunkt for konkurransen er normalt. Hvorfor er det automatisk kun en av disse partene som skal lide for det? Og som flere her påpeker så kan jo også tisper ha sitt å slite med både under og etter løpetid. Det er det tispeeierne som får jobbe med og gjøre sitt beste og ellers bare forholde seg til at det er vanskelig eller forstyrrende eller hva det nå er, om det er et problem. Kan ikke alle heller få starte da også får vær og en konsentrere seg om egen hund? Kanskje blir det mer om å gjøre å avle på fornuftige bikkjer og da om man ikke får hjelp til å unngå problemene? Kunne man feks ha sagt at kun i klasse 1 skal løpetisper gå sist, i resten av klassene får de tåle at det finnes lukt på banen, men man kan evt dele opp fellesøvelsene så man slipper løpetispe og hannhund sammen der. Evt klasse en og to uten løpetidslukt på banen. Da er det minimalt med ombygging, om noen, som er nødvendig og iallefall fellesdekken kan vell slås sammen så det ikke går unødig mye ekstra tid. Det burde iallefall kunne stå at det er opp til arrangør så muligheten finnes for de som vil. Undres på om det har vært noen regelendring der de siste åra minnes jeg fra en tidligere diskusjon, om jeg husker rett. Kan man ha et område på banen hvor det er lite trafikk som kan være plassen for fellesøvelser for hunder uten løpetid slik at man slipper at hannhunder blir liggende oppi akkurat der ei løpsk tispe har sittet? Løpetisper må gå med truse etc. Litt lukt synes jeg burde være overkommelig. Utfordrende, ja sikkert, men nå er det ikke sånn at reproduksjonsinstinktet skal blokkere all fornuft, skru av hjernen og skape kåte voldtektsmaskiner heller. Sånn funker det sjeldent i naturen heller, i mange tilfeller er det hukjønnet som styrer mye og skal de klare å være hensynsfulle så må de faktisk ha noe selvkontroll. Og å moste besinnelsen fullstendig for at det lukter, men uten å ha faktisk sett eller hørt løpetispa er jo heller ikke helt naturlig, mener iallefall jeg. Naturlig at en løs hund uten oppsyn kanskje ville virret rundt for å finne opphav, ja, sikkert, men det er noe annet enn å ikke være kontaktbar eller ikke greie å ta seg sammen sånn høvelig greit de 10 minuttene man er i ringen. Viss ikke må det være hardt å være hannhund i tettbygde strøk hvor det mest sannsynlig "alltid" er en eller annen løpetispe som har vært å markert i området om de blir så satt ut av det og disse instinkter er så sterke og blokkerende. Og man hører jo generelt stor enighet rundt at normale hannhunder skal kunne oppføre seg rundt løpetisper, vell, det må jo være langt vanskeligere og mer krevende det, enn å skulle jobbe litt en plass det lukter løpetispe uten noen faktisk løpetispe i umiddelbar nærhet/synlig. Personlig blir det neppe noe stor utfordring, lokale prøver finnes det som regel flere av her oppe, ipo åpner for løpetisper så det er det ikke noe problem, Og mesterskap osv(skulle man må komme så langt) gjør det samme. Men generelt sett så tenker jeg det finnes bedre løsninger enn i dag. I det minste burde det holde med egenmelding på løpetid. Så får nkk heller takke seg selv om de er redd det blir brukt også av folk som bare ikke kan stille likevel eller slikt.

Kjønnsdrift består seg som regel i at hannhunder vil prøve å formere seg når de får ferten av ei fertil tispe. Det er helt naturlig og slik det skal være. Å forvente at hannhunder skal prestere uberørt rundt høyløpske tisper er litt naturstridig. Instinktet til å formere seg er et av de mest grunnleggende og sterkeste driftene en organisme har, jeg ser det som ganske naturlig at en hannhund ikke kan gå et prikkfritt LP-program på en plen som oser parringsklar tispe. Greit at normale hannhunder skal kunne oppføre seg rundt løpetisper som ikke står, men å oppføre seg er en ting og å jobbe er en annen. At brukshunder klarer å arbeide i nærheten er en rimelig forventning, men hva med alle de andre rasene som gjerne deltar i de laveste klassene? Jeg ser ikke for meg at majoriteten av disse vil klare et bra program rundt ei løpetispe. I den forbindelse tenker jeg også det er viktig å skille mellom en hund med overdreven kjønnsdrift og en hund som er lite belønningsmotivert. På en konkurranse ville det forøvrig være helt umulig for arrangør å bedømme hvor tispa er i løpetida, man ville derfor risikert å møte på høyløpske tisper på området. Et annet problem i dette scenarioet er at man ikke har all verdens tilgang til å trene rundt løpetisper, selv når man har tispe selv er det begrenset. Jeg liker den løsningen vi har i noen grener/klasser der løpetisper er tillatt, tispa går sist og får ikke være inne på området før. I konkurranser der flere hunder skal arbeide samtidig er det forståelig nok ikke like enkelt å løse det på denne måten. Den største utfordringen med dette blir da for arrangør som må bruke ekstra tid og ressurser på å dømme løpetispene til slutt. Skal man dømme 1-3 klasser en ekstra gang pga. løpetispe, går det raskt bort mye tid. På treninger er løpetisper velkommen for min del. Vil helst ha en heads-up i forveien da så jeg kan forberede meg til denne forstyrrelsen i treningen. Hvordan gjør de det i Sverige?

Jeg driver med jakt ja Jeg tror ikke det er uten grunn at labradoren er overrepresentert i jaktmiljøet, og jeg tror det handler om mer enn ryktet. Uten at jeg kan si det med sikkerhet, så har jeg jo inntrykk av at dette ikke gjelder kun i skandinavia, men også bredt utover landegrenser. Også er du inne på noe interessant. Jakttrening og LP, bruks, AG er veldig forskjellig I jakttrening så jobber man med/mot sterke instinkter hundene har, det er krevende for hundene. Man skal hele tiden kontrollere og ha kontroll på instinkter. I de andre grenene er man på detaljnivå innenfor hvert element, det krever annen konsentrasjon og forståelse. Jeg tror kanskje vi kommer til å få se flere goldens fremover, ettersom også jaktprøver har blitt mer konkurranserettet og populært. Det er ikke bare jegerne som viser seg frem på prøver lengre Jeg har også fått en forståelse av at det er langt flere jaktgoldens i alle de andre konkurransegrenene innenfor hundesport. Så jeg har ingen tanker om at det ikke er gode hunder, for det må det åpenbart være. Ser også at noen oppdrettere avler mer bruksrettet. På den andre siden er det ikke mange jaktlabbe oppdrettere som selger valper som ikke er tiltenkt jakt. Det blir en og annen, men jegere kommer først på lista. Iallefall var det slik for ikke så lenge siden. Jeg er enig i at vi er enige om at valget styres av hva man skal holde på med, men også hva man selv har av preferanser. For de har forskjellige væremåter. Så det kommer an på hva man liker tenker jeg. Skal man ha en trenings/konkurranse hund så kommer man et godt stykke uansett om det er en lab eller golden tenker jeg. Hunden skal være trenings/konkurransehund en bitteliten del av døgnet, uka og livet. Resten av tiden henger den på eier som en skygge, man skal bo sammen hunden. Det er viktig å trives med den biten, og jeg synes at dette bør styre valget med mindre man har landslagsplaner og internasjonale mesterskap som fremtidsplaner.

Sverige klarer helt fint å inkludere løpetisper i alle grener jeg har vært borti i alle fall, men NKK er vel ikke kjent for å være spesielt løsningsorientert...

Jeg tror ikke det vil være gjennomførbart at stådager er et særtilfelle... Utrolig mange vet ikke når stådager er. Og ærlig så tror jeg mange kommer til å gi blaffen ? Fin tanke at løpetid går sist, men jeg tror ikke klubbene vil gjennomføre dette... I praksis vil dette feks bety at de må bygge alle baner på nytt helt på slutten i feks rally og lydighet. På et stevne vil dette skape store forsinkelser. På rally og lp kjøres det ofte premieutde for kl1 og 2 midt på og kl3 og elite på slutten, denne muligheten vil feks utgå... Stevner tar utrolig lang tid fra før og det er ikke uvanlig at premieutdeling er både er kl 15 og 16 fra før. Og hvis man da har 1 løpetidstispe i hver klasse så vil man på slutten måtte bygd bane kl 1, 2, 3 og elite og deretter rekna poeng før evt premieutdeling... Det gir mye merarbeid for de som arrangerer og mye unødvendig venting på de som deltar. Stevner tar etter min mening mye tid fra før om man ikke skulle måtte ha premieutdeling kl 17 eller senere ? Feks på NM hadde vi premieutdeling i mørket fordi det tok så lang tid, men løpetid og ombygging i tillegg ville gitt premieutdeling på natt ? Så jeg vet ikke om det er praktisk gjennomførbart å ta løpetid til slutt med mindre vi kun snakker 1 tispe.

Vi har nok mye forskjellige erfaringer også basert på hva vi har selv og hvilke raser som preger miljøet der en er. Jeg har erfaring med (jakt)labrador, og kan ikke tenke meg noe annet. Synes helt klart de har gjort seg "best" jevnt over på de treninger og prøver jeg har sett. Samtidig er har det vært en betydeligere større andel labber enn goldens på de prøver og treninger jeg har vært på. Så det er kanskje ikke så rart. eg opplever labradoren som mer seriøs og forutsigbar i jaktsammenheng. Med bedre impulskontroll, samarbeidsvillighet og generell "drive". For meg er det mye enklere å finne meg en god labbevalp enn en golden feks. Når det kommer til show variantene har jeg ikke så mye, men det deltar endel labber og goldens som ikke er jaktavla på nybgynner kurs og BK prøver, så jeg har jo sett noen. Der har jeg sett tendenser til "mer av alt" hos labrador. Mer fart, mer apporteringslyst, mer svømmevillig, men også kanskje mer egenrådig, mindre impulskontroll, enig i kjønnsdrift hos endel hanner. For show avla labradorer har jeg sett mye egenrådighet og knallapportering ? MEN jeg har også sett vanvittig flotte hunder som hevder seg fint, og som kommer til å hevde seg. Som er samarbeidsvillige, gode apportører som går å dirigere. Av show goldens jeg har sett har de virket mer samlet, beina på jorden, roliger, men med mindre fart og arbeidslyst. Men alt jeg skriver må tas med en klype salt. Det er vanskelig å bedømme hunder en ikke har sett i trening over tid. Hva er egenskaper, hva er trening. Tror valget bør styres av hva du skal bruke hunden til og hva du liker. Finn en oppdretter som har verdier du setter pris på og snakk med vedkommende. Mange skal/bør klare å si noe om hva de ser for seg er styrkene til et kull, og hva som blir utfordrende. Lykke til! Uansett hva du velger, så er retriever et godt valg!

Jeg ser ikke problemet fortsatt jeg... Altså, unge tisper med uregelmessig løpetid er vanskelig å beregne. Men alle jeg trener med vet ca når tispa forventer løpetid og unngår da å melde på i det forventa tidspunktet ? De fleste tisper er vell sånn passe punktlige etterhvert... Flere klubber jeg kjenner til er også forståelsesfulle og tillater sen påmelding dersom man snakker med dem og forklarer problemet.

Det er nok veldig fint å starte en plass det er litt åpent. Er sted det er både oversiktlig og plass til å trekke unna og trene på avstand. Kanskje kan det være like greit å ikke nødvendigvis gå tur, men bare være et sted å trene litt på avstand. Kontakt, desensitivisering, sladretrening. Og pass på dere selv. At ikke også dere er litt berørt av det som skjedde og blir anspent eller nølende og overføre det til hunden. ? Om dere går tur så kan det være greit å igjen gå plasser hvor det kan være forholdsvis enkelt å skape avstand, krysse veien, gå ut på et jorde eller noe slikt. Samt i starten iallefall kan det være kjekt å gå å jobbe litt med hunden hele tiden så den er i arbeidsmodus og har fokus på deg/noe, da er det større sjans for at du greier å få fokuset og holde det til forstyrrelsen er forbi. Ha med den beste forsterkeren du har, bruk gjerne sitt/dekk og bli eller noe slikt for å hjelpe han til å holde seg i skinnet, samt avledning som hjelp også får du finne en avstand eller en måte det virker på å starte der, og øke på vanskelighetsgrad gradvis som det begynner å gå inn? der det ikke går å få en grei passering er det som regel greiest å ikke prøve for hardt heller, bare late som ingenting, holde relativt kort bånd så han ikke får masse plass på å kave frem å tilbake i enden på båndet å fyre seg opp, og bare komme seg forbi enklest mulig. Med å jobbe med hunden gjennom turen får dere også unngått at han evt går å stresser seg opp generelt, enten han bare er lettgiret eller han går å speider etter hunder, om stressnivået generelt sett og hjernen er på et bedre sted før han får øye på noen er det gode sjanser for at reaksjonen vil være annerledes bare pga det, når han evt får øye på en hund, selv om det sikkert krever litt mer enn bare det..?

Sosialisering i ordets rette forstand stopper vell i 4 mnd alder, for hunden. Etter det er det miljøtrening og lære seg å oppføre seg det handler om, med den bagasjen man har. Med hunder som din så tenker jeg man må treffe enten hunder som er likesinnede som kan ha en kjekk lek på sin måte, som blir positivt for begge om enn det kan virke litt pågående å voldosmt for oss. Eller så bør man treffe (voksne) hunder som er trygge og solide nok mentalt til å tåle litt bus fremtreden og samtidig evner å si ifra. Tydelig, men uten å knøvle din hund, med mindre det er helt nødvendig. Hunder som trekker seg unna, prøver å ignorere eller synes det blir ekkelt med sånne som din vil bare bli overkjørt og det blir ikke hyggelig for noen. Ville nok heller avtalt møte med noen, kontra hundepark eller tilfeldige i skogen, så alle vet hva de er med på og du kan sørge for at begge hundene får et hyggelelig(eller fornuftig iallefall) møte.? Nødvendig er det jo ikke nødvendigvis med leketreff, eller slik interaksjon.. Hunder er jo forskjellige og med forskjellig naturlig utgangspunkt. Ting som mye energi og muligens noe overivrig eller litt uhøflig lek kan like godt roe seg selv med annen trening samt alder og modenhet, Og for mange så finnes det nok en kjekk og trivelig hund under der som sklir rett inn i sosial interaksjon senere uansett. Men det kan jo være hyggelig for både hund og eier selvsagt å få lekt litt med jevnbyrdig?

Ja og det er jo derfor mange ender opp med nr 2, fordi hund nr 1 ikke er helt med på det man ønsker å drive med - jeg kunne feks aldri trent redning med den amerikanske cockeren, eller konkurrert i lydighet, for han vil bare når det passer seg selv. Så nr 2 hos meg kom jo også opprinnelig fordi nr 1 ikke tilfredsstilte alt, han var selvsagt morsom å trene med, lærte mye osv, men jeg fikk ikke gjort det jeg ville - så når han på toppen av det ikke kunne være alene hjemme, så ble det nr 2 når jeg flyttet ut. Jeg har en sær hund som ikke finner selskap i andre hunder på den måten som mange gjør, hun kan godt leke med de ute, men inne synes hun andre hunder helst skulle vært et annet sted ? Lita er stort sett en enkel sjel på tur og i det daglige, og den største skrekken er at den nye som kommer skal være type "mareritt" å gå tur med eller å ha inne, i bil osv...? Det vil jo komme en til i hus etterhvert her også, fordi hun ikke blir yngre, og jeg vil ha en som etterhvert kan ta over for å være den som er i aktivt bruk når hun en gang skal bli pensjonist - men det forutsetter også at lommeboka får litt mer penger først ?

Akershus er stort. Kan anbefale Lisa Havro på Canis Follo, hun har erfaring med den type problemer og er en superflink trener. Du kan også sjekke ut Lahaugmoen hundesenter og Catch hundetrening. Her har dere mye arbeid foran dere. Hjemme, inne må dere jobbe masse med ro og kontakt-øvelser, som dere etterhvert kan bruke ute. Når dere er på tur er det viktig at dere prøver å øke avstanden og unngå de andre hundene FØR unghunden reagerer. Når han først har tippet over er det, som du har sett allerede, vanskelig å nå inn og hunden lærer ingenting av det dere gjør og det den får belønning for. Så fort dere ser en annen hund på lang avstand kan du begynne å jobbe med kontakt. Belønn, og øk avstanden til den andre hunden (det vil være en belønning i seg selv). Når/hvis hunden din begynner å reagere går du bare videre, den situasjonen er tapt/ferdig. For hver gang du greier å holde nok avstand til at hunden din ikke reagerer så lærer han litt mer. Noen ganger er det ikke mulig å unngå, og du vil feilvurdere en hel del, men det blir bedre. Sjekk/søk opp sladretrening, BAT, kindereggmetoden på forumet her og nett ellers, som er varianter av det over. Kan på det sterkeste anbefale å lese bøkene Control Unleashed og BAT 2.0 som jobber konkret og veldig bra med dette. Det kan være dere kan ha fordel av å oppsøke en klubb eller et passeringskurs. Om dere har mulighet vil jeg anbefale passeringskurs på Hund i Fokus, hun jobber konkret med metodene fra disse bøkene og har hatt seminarer med forfatterene av begge. Det finnes også en del tråder her om lignende tema, her er et par jeg fant:

Du nevner det jo litt selv, at aktivitet og hvilket miljø man tilhører kan farge en. Så hvis vi tar høyde for at du (om jeg skjønner deg rett) driver med retrieverjakt så er jeg ikke så sikker på at erfaringene våre er så forskjellige. Det er åpenbart at labrador har vært et førstevalg i mange år der, og derfor kan det godt tenkes det er mye lettere å finne en hund til den bruken blant labbene. Men i fjor var det en golden oppe på pallen igjen i årets jaktretriever (med en labrador foran og bak seg), og jeg synes jeg ser et økende antall golden som deltar i elite. Jaktgoldenoppdrettere har i større grad fokusert på feks LP, i alle fall i Norge. Ser man feks på retrievermesterskapet for 2018 (lp, rally, agility og bruks) så er det vel knapt en labrador på lista (ok, jeg fant 3), mens alle de andre tre vanligste retrieverene er godt representert (lenke til komplett liste nederst her:https://retrieverklubben.no/retrievermestere-2018/). Nå er det ikke opplyst om det er jaktavlede goldener eller ikke, men etter kennelnavnet så er i alle fall majoriteten det. Det rimer dårlig med at jaktgolden generelt har dårligere samarbeidsevner, feks, men at det er "noe annet" som eventuelt får det til å se slik ut under retrieverjakt. Det KAN være så enkelt som at de mest drevne førerne velger labbe for retrieverjakt, siden de har fått ord på seg for å gjøre det best i retrieverjakt. Det blir et selvoppfyllende profeti. Det KAN også være noe med akkurat jaktsituasjonen som gjør at goldener i større grad koker over og mister fokus, feks (ikke min erfaring, men kan ikke se bort fra det heller). Men det er åpenbart ikke noe man nødvendigvis kan generalisere til andre aktiviteter. Dette var ikke et forsøk på å motsi deg eller å starte en "hvilken er best" - diskusjon. Jeg ville bare poengtere litt det du sa om at treningsmiljøet kan avgjøre både hva man får muligheten til å se og hvilke briller man har på når man ser det. Og at det man ser i en en gitt situasjon ikke nødvendigvis er direkte overførbart til andre situasjoner. Noe som er viktig å ha i bakhodet siden trådstarter ikke har nevnt hva de skal holde på med. Når det kommer til de ikke jaktavlede linjene og retrieverjakt, så er jeg enig i det du beskriver om mer motor i den gjengse labbe enn golden. Jeg har sett noen goldens som er avlet til å åpenbart ikke synes det er gøy en gang, noe som er trist. Men det gjelder ikke alle. Så da sitter man igjen med, som vi jo er helt enige i, at man uansett må kartlegge hva man skal holde på med, hvilket ambisjonsnivå man har og gjøre hjemmeleksa si når man velger oppdretter.

Mitt mål når jeg var ferdig med videregående og fikk fast jobb, var å få meg hus med hage så jeg kunne ha hund. Så det fikk jeg da jeg var 21. Jeg har aldri hatt lyst på barn, det var hund jeg ville drive med. Så uten barn, med fast jobb, og hus med inngjerda hage, så gikk det veldig greit. Vi var med på diverse kurs og treninger, og jeg kjørte sykt mye rundt om kring de første årene for å være med på ting.? Tørr ikke tenkte på hvor mye utgifter jeg hadde på bensin. ? Bikkja klarte seg fint hjemme aleine da hun ble voksen, så jeg føler ikke at det gikk utover mitt sosiale liv. Hun var og veldig sosial, så det hendte jeg hadde vorspiel og sånt hjemme og. Så for meg var det akkurat sånn jeg ville ha det.

På jaktvarianten er mine erfaringer: Golden: mye armer og bein særlig de første årene kan slite med allergi og pelsproblemer happygolucky hunder hele tiden kan ha litt for mye stress kan ha for mye lyd for jakt labrador: mer samlet mindre lyd dårligere mentalitet, mer nervøsitet generelt ikke så lett å finne gode individer som på golden

Det er nok mange flere likheter enn ulikheter. Men min personlige erfaring (hadde lab før mens «resten av slekta» hadde Golden) var at det nok var mer futt i labbene de første årene. At labradoren rett og slett var mer vilter og all-over-the-place.

Det er mye mer likt enn ulikt. Jeg har vansker for å se at noen som trives med en golden ikke vil trives med en labrador, og motsatt. Det kan være vel så store forskjeller mellom forskjellige linjer innen rasene som mellom disse to rasene. Om jeg skulle forsøke meg så vil jeg kanskje si at golden er litt større tøyeskopper og klovnete av seg enn labrador, om det gir noen mening. At labrador kan være litt mer samlet og seriøse. Det er KANSKJE litt mer motor i den gjengse labradorene enn i en av dagens typiske showgoldener, men her er det enorme forskjeller i linjer. Blant hannene ser jeg en tendens til at labradorene KAN bli noen skikkelige hormontroll, av typen som du til slutt ser deg nødt til å kastrere, i større grad enn hos golden. Helsemessig vet jeg ikke, men jeg er usikker på om labber kanskje har litt mindre sjanse for allergi/eksem enn golden. Tar vi jaktvariantene så ser jeg det samme totalbilde mellom golden labbe, men begge har jo motor og energi sammenlignet med standardvariantene. Jeg har imidlertid hørt mer piping hos jaktlabber enn hos jaktgolden, samtidig som at det kanskje koker litt lettere over for jaktgolden enn for jaktlabber slik at det kan bli litt mye armer og bein. Men, og dette kan ikke understrekes nok, her er det store forskjeller i linjer. Jaktvariantene er som regel vesentlig mindre og nettere en standardvariantene, det gjelder begge raser. Det kan heller ikke understrekes nok at det avles i hele spekteret mellom rolige showvarianter og høymotors jakt/bruksvarianter. Hadde jeg skulle valgt mellom disse to rasene så ville jeg kun tenkt linjer og oppdretter og ikke rase. Besøkt foreldrene og oppdretter og se om det blir kjemi. Høre hva slekta er brukt til, hva målet med kombinasjonen var og om det passer overens med dine ønsker og behov. Har du tanker om forskjeller i pels og utseende blir det selvsagt andre betraktninger.

Så skjedde det utenkelige På tur med minien, i bånd, på fortauet, Ingen hunder i sikte og vi aner fred og ingen fare. Vi passerer en parkert bil, en jente går ut av bilen, og jeg hører at hun åpner døren til huset bak meg. Ut hopper en diger hund, stormer etter oss bakfra, minien oppdaget ham ikke engang før han ble overfallt. Minien ble regelrett knøvlet, flere hull og sår i huden, knusningsskader, 4 knekte ribbein, og en kollapset lunge. I dag har han ligget i kuvøse med oksygen i hele dag, og skal tilbake i morgen for mer oksygen. Så får vi bare se om det går bra. Jeg forstår at ting kan skje, men likefullt er det smertefullt for min hund, og skremmende og sjokkerende for oss begge. Oppfordrer alle til å passe på hundene sine!!

Takk ❤️ Ja, det var dessverre ikke aktuelt her å ta henne med hjem Det kom litt uventet at jeg måtte avlive henne. Natten før var jeg sikker på at det første jeg skulle gjøre på morgenen var å dra til veterinæren å avlive henne. Men så kom hun seg i løpet av natten, og på dagen var hun egentlig ganske glad og fornøyd. Men pga slik hun var på natten og fordi hun var veldig bleik i tannkjøttet valgte jeg å dra til veterinæren. Hun ble sendt på obduksjon etter avlivningen også, så jeg kunne ikke ta henne med hjem. Tidlig dagen etter drog jeg fra Tronheim til Bergen, en reise jeg hadde planlagt lenge som var nødvendig for masteroppgaven min, så det var enda en grunn til at jeg ikke kunne ta henne med hjem. Jeg tok med Blondie til veterinæren etter at hun bare spiste mindre og mindre. Viste seg at hun hadde vondt i ryggen pga prolapsen hun har igjen, så det var en grunn til at hun ikke spiste annet enn at Tidi ikke er her mer. Nå er hun ganske glad og fornøyd, men det virker som at hun leiter etter noen hver gang jeg kommer hjem. Akkurat som at hun hver gang jeg kommer hjem tror at jeg har med meg Tidi. Hun løper ofte ut i gangen etter at jeg har kommet inn i leiligheten, og ser virkelig ut som at hun leiter etter noen. Det er litt trist ? Hun skjønner jo ikke hvorfor hun ikke er her lenger og hvorfor hun ikke kommer tilbake nå.