Leaderboard

Veldig hyggelig å høre at du liker programmet. Alle har jo ulike ønsker og "smak og behag" og det er mange småting jeg også gjerne kunne hatt sånn eller sånn, men alt i alt synes jeg selv at det er et fint program som jeg tenker at setter lys på flere gode verdier :) Og det er jo sånn at det er mange "gullkorn" man ikke får med når 4-8 månder prosjekt skal klippes ned til 39 minutter tvprogram! I siste episoden lå det feks flere uker med trening på sosialisering med kjente og fremmede hunder. Dingo har reist med meg rundt når jeg har holdt hundekurs, vært med på tog, busser, i byen, på hundetrening, i parker og levd med hundene mine her hjemme i flere uker for å utvikle sosiale ferdigheter og språk og trygge ham på fremmede hunder. Jeg som hundetrener skulle gjerne vist et helt program bare om dette, men det er ikke det programmet hovedsaklig handler om, og det er så mye annet som er viktig å fortelle, så da blir noe også valgt vekk (også er det jo kun enkelte dager som filmes - det meste av treningen foregår uten et kamerateam i helene, for å få god og rolig hundetrening). Dingo kom fra et hjem med rusproblematikk og har antagelig vært mest overlatt til seg selv og har nok ikke vært så lenge under stress før han ble hentet ut. Atferdssenteret han etterhvert bodde på antok at han var mer utsatt for et par enkelthendelser med mishandling og at han har vært mest for seg selv, siden de også opplevde ham som ganske normal, men bare ekstremt kosete og litt stresset i form av positiv forventning til aktivitet. Hadde han vært utsatt for mye eller systematisk mishandling vil jeg (og atferdssenteret) tro at han ikke hadde vært så trenbar og tillitsfull som han er? Det er vanskelig å vite når man ikke vet hvordan det var, men av det vi ser på hundens atferd, så ser det ut som en veldig livlig og kul hund. Han er ekstremt kosete (unormalt kosete) - det er vel det eneste som er "rart" med ham. Han hadde også total panikk for kloklipp når vi fikk ham, men bare 4 uker med trening på hundens premisser, gradvis tilvenning og mye godbiter, så bare koste han seg og nærmest sovnet under kloklipp. Så igjen - denne panikken han hadde kan skyldes bakgrunnen hans, eller det kan bare være at han ikke har blitt trent til det før og sånn sett ikke har fått noen varige men av hendelsene, det er vanskelig å vite.

og jeg vil nok aldri bare ha en...Siden hunder er sosiale dyr, tenker jeg at det å være to er veldig kjekt når matfar/matmor er på jobb osv. Men det er nok lurt å ha to hunder med noenlunde samme behov. Evt en som ikke trenger så mye.

Vizla, eller Cani Lee Choice of Diamonds, er en dalmatiner tispe født den 31. august. Hentet hun hjem på lørdag og så langt går alt strålende! Tenkte det var kjekt å opprette en tråd som det går an å se tilbake på. Hun er så etterlenget! Jeg har ønsket og planlagt hundekjøp i mange år, og endelig stemte det med tid, økonomi og bosted. Planene for hun er rett og slett å være en god turkompis og kanskje litt trening på si for gøy. Har også tenkt å prøve meg litt på utstilling! Hun har virkelig blitt varm i trøya de siste dagene, og virker veldig trygg på både meg og hjemmet. Så nå fremover skal vi utforske verden utenfor! Litt bilder fra idag: Gleder meg til fortsettelsen!

Jeg har fire nå, og synes igrunnen to er ganske enkelt. Jeg har hatt minst to hunder nå i 7 år og kunne ikke tenkt meg bare en. Vi er riktig nok to om hundene, men ofte går vi tur sammen, og gjør vi ikke det er det som regel jeg som går tur med dem alene. Jeg har gått doble turer nå i 8 måneder, fordi den yngste min ikke kan gå tur med de voksne. Jeg var forberedt på det og tanken er at det ikke skal vare evig. Likevel synes jeg det går helt fint, det har blitt en vane. Jeg tror det er en personlig preferanse-greie. Vi har ganske forskjellige hunder både i størrelse og egenskaper, men alle kan være med på like lange turer. Det som stopper oss fra å ha alle på tur samtidig er at yngstemann er en krevende frøken og for min egen sjelefred og nerver skyld, så velger jeg å gå dobbelt. Jeg tenker også at den jobben jeg legger i den yngste får jeg masse igjen for når hun blir eldre så det går igrunnen veldig greit.

Jeg ser veldig godt poenget til dem som helst bare vil ha en hund pga økonomi, tid og plass. Men jeg synes det er veldig koselig at hundene har selskap i hverandre. Så har jeg dager som jeg er mye borte fra dem, så har jeg mye bedre samvittighet om jeg vet at dem har selskap i hverandre. Så det spørs jo egentlig hva man vil prioritere å bruke tid og penger på.

Jeg tror jeg aldri vil ha to hunder igjen. Føler jeg ikke har tid til 2, og får derfor dårlig samvittighet for den hunden som ikke får... Mine hunder har begge vært krevende; Men da jeg fikk valpen, så kunne den selvfølgelig ikke gå de lange turene som den eldste ville ha. Etter hvert trengte den yngste hunden masse miljøtrening, og da må jeg ha full fokus på den. Og da vil jeg ikke ha den eldste med. Siden de krever så forskjellig så må jeg gå to turer, trene 2 ganger (trener de forskjellig) osv. Jeg har rett og slett ikke tid til dette siden jeg er i full jobb. Så dette gjør jeg ikke igjen. (og så koster det mye mer. Bare for-utgifter og forsikringer... ?) Fordelen er at nå som den eldste er pensjonist og ikke trenes mer, og må ha kortere turer, så er det trivelig med en yngre hund som er i sin beste alder, og som alltid er klar for å trene/gå lange turer.

Noen tanker jeg har rundt det: Vanskeligere å få pass, vanskeligere å ha hundene med seg rundt og på besøk (kanskje mye dårlig samvittighet for at man er nødt til å etterlate en eller begge mer hjemme), mer krefter og mer å holde styr på på båndturer, viktig å ha ca samme str for å unngå å hele tiden måtte passe på at ingen blir skadet under lek/uhell, leier man er det ofte veldig vanskelig med èn hund - 2 altså betydelig mer problematisk, dobbelt opp av utgifter (må kanskje ha større bil etc og). Får man to hunder som hauser hverandre opp negativt, får vidt forskjellig aktivitetsbehov eller ikke går overens/ikke alltid gjør det, blir det selvsagt betydelig mer utfordrende. Får man derimot to som har mye glede av hverandre, kan alt jo være verdt det. Husk også at det ikke akkurat er mange uker du har mulighet til å bære rundt på en dalmisvalp eller tilsvarende str (antar jeg, kan jo hende du er veldig sterk).

Greit å ha to like hunder med tanke på aktivitetsnivå og behov. Også aldersmessig. Da kan man få mye "gratis" ved at de aktivitserer hverandre og leker sammen. Men desto mer trening fra din side, fordi du må lære de å gå pent i bånd sammen og innkalling osv. Ellers er det meste sagt. Økonomi, plass, finne hundepass, det å genrelt farte/reise omkring blir mer "pes" av å ha to. Og at det kan bli sjalusi og andre utfordringer. Nå har jeg to store hunder, så det det nok noe å si. I tilegg er det stor aldersforskjell og behov som gjør det vanskelig med tanke på aktiviteter. Jeg blir nok å holde meg til 1 hund i fremtiden. Fordi det rett og slett er enkelst. Men blir jo selfvfølgelig å savne samspillet to hunder gir.

Men det er jo snaddermat! Særlig hvis en tar litt soyasaus, ketchup og sweet and sour saus til ?

Vakker dalmisfrøken du har. Rykker i dalmishjertekroken min kjenner jeg.? Men allergi, sykdom og litt forskjellig mentale ting, gjør at jeg nok ikke skaffer meg den rasen med det første. Men lykke til med en herlig humorbombe:) Er det jeg savner mest, smilet og personligheten.

Ja jeg går fort rett i krise ved slike ting, hønemor nummer 1! Vil også bare tipse om at å råfore på vom og hundemat også er veldig bra for hunden, spesielt med tanke på hud og ører. Hvis det skulle vise seg at det kom tilbake altså (og med mindre du allerede forer på det!)

Tilbringer kvelden på jobb. Veldig rolig kveld, så det har blitt mest tv-titting egentlig. Har hjemmevakt i natt, men fordi det blir så glatt ute om nettene så sover jeg på jobb for tiden. Idag tidlig, når jeg skulle hjem fra nattevakt, ble jeg stående fast. Brukte 1time hjem, vanligvis bruker jeg 5min. Men det var speilblank is, og jeg kjører piggfritt. Så ble stående (meg og en mengde andre biler) til strøbilen kom. Skal på fest imorgen, og tenkte jeg kunne lage litt drinker. Tenkte derfor å lage sour mix, og har funnet oppskrift på det. Men der skal det altså 5dl sitronsaft og 1dl limesaft. Må jeg ikke ha sykt mange sitroner for å få 5dl? Tror dere det funker greit med sånn på flaske i stede?

Jeg er her. Bare ikke så aktiv for tiden

Den siste måneden har det skjedd litt. Hun har nå blitt 5 mnd, og er straks ferdig med tannfellingen. Ørene har, bank i bordet, vært fine etter ørebetennelsen i desember, så krysser fingrene for at det fortsetter sånn. Problemet med bjeffing på andre hunder pga usikkerhet er vi ikke blitt kvitt enda, men vi jobber mye med det. Vi går på light-trening 1 gang i uka, hvor vi er 8+ hunder, og hun har forbedret seg betraktelig. Nå sist roet hun seg raskere ned og vi fikk trent en del. Vi har også møtt en del hunder for å prøve å gi hun gode opplevelser og erfaringer, slik at hun forhåpentligvis forstår at andre hunder ikke er noe skummelt. Dette har gått veldig fint, og hun blir raskt komfortabel og byr opp til lek. Hun virker som generelt en litt usikker type, men med litt tilvenning takler hun det meste fint. Personer på ski var jo veldig skummelt de første gangene og måtte bjeffes på, denne uken var hun med meg på en kort skitur for første gang, og hun storkoste seg! Sprang løs hele veien. Utenom de få problemene vi har hatt så er hun bare god og grei. Vi storkoser oss masse ute på turer i fjellet hvor hun får springe løs, og inne i sofaen på de kaldeste dagene. Legger ved noen bilder fra den siste måneden. Også litt bilder sammen med "søstera", hunden til venninnen min som vi bor sammen med.

Bare 8 dager igjen til henting ?

Cyan har blitt så gøy å trene med nå! Hun lærer så utrolig fort at det er en fryd, så lenge man holder frustrasjonen på et minimum. Som jeg har nevnt tidligere så har vi jobbet litt med rygging, og det har fort blitt Cyan sin favorittøvelse. I dag var jeg innom en byggevare butikk og fant med en stor, fin plate de hadde tenkt å kaste. Jeg kjøpte også noen dørmatter og fant fram et av de tusen fleeceteppene vi har liggende. Litt saging, litt stifting og da var ryggebrettet laget! Vi måtte ta en økt for å se om det fungerte, og det vil jeg si det gjorde! Vi kan ikke bruke det så mye enda da, for det er nok ganske belastende trening for en så ung kropp, så vi får smøre oss med tålmodighet til hun er litt eldre tenker jeg, og jobbe med lavere vinkel på brettet inntil hun er blitt noe eldre.

Superhundene er en dokumentar om reisen hunden og den nye eieren gjør sammen og ikke et hundetreningsprogram, så vi får ikke mulighet til å dokumentere all hundetrening desverre! Jeg kan svare litt på enkelte av spørsmålene om dere vil: Vi vet ikke nøyaktig hvor lenge Lucky var forlatt ved huset i skogen alene, men det anslås å være rundt 6 uker. Han fikk mat av noen i nærområdet (typ en sekk med fri tilgang) og han var faktisk litt lubben når han ble hentet inn. Det var på den tiden av året det var 120cm med snø i Sande og det er sannsynlig at han har tatt rådyr. Det ble gitt fellingstillatelse på hunden fordi det var utvidet båndtvang på den tiden og ingen tok ansvar for hunden (fordi de hadde dratt).Han var skeptisk og skvatt unna når folk prøvde å fange ham, men når han først var fanget var han med ett veldig tillitsfull og absolutt ikke redd likevel. Han var helt sykt sårbeint, men ikke tynn. Lucky var kun festet i selen på trekktur. Han hadde på grimen i tillegg, uten at grimen var festet i noe som helst. Hvis Lucky mot formodning skulle gire seg opp noe voldsomt (det var første skitur noen sinne og man vet aldri) så kunne eier holdt en finger i grima i pausene/ved passeringer og dermed hatt kontroll uten hjelp fra noen rundt, altså "just in case...". De trengte ikke bruke den i det hele tatt (hurra!). På vanlig tur var båndet festet i en kortere tursele også hadde eier et lengre bånd festet til grimen, slik at det kunne brukes som en nødbrems. Nå har de kommet så langt i treningen at de kun fester hunden i selen, og bare har på grimen uten å ha den festet i noe. Neste steg er dermed veldig nær: de kommer om kort tid til å gå med bare sele, da de nå i lang tid har fått erfare at de ikke trenger grimen lenger. Jeg prøver alt jeg kan å gjøre all hundetrening enkel å forstå, da de fleste som er med aldri før har trent hund og skal få til mye presis trening på kort tid. Så for folk som kan en del hundetrening fra før, så vil hundetreningen kanskje virke litt enkelt og mange skulle nok gjerne sett mye mer. Men jeg kan røpe det er ikke noe veldig hokus pokus - bare helt vanlig hundetrening: Masse motivasjon og stort sett positivt og noen (få) grenser der jeg tenker at det er lurt å ha.

Går fortsatt veldig fint med Vizla, men siden sist har det dukket opp et par problemer. Har egentlig gått rundt å ventet på at det skulle dukke opp noen utfordringer, da valpetiden så langt har gått over all forventning. Hun har startet å bjeffe på andre hunder ute på tur fordi hun er nervøs og vil "skremme" dem bort. Fryktelig frustrerende, får ingen kontakt med henne når hun først setter i gang. Hun er sosialisert en hel del, og har mange faste hundevenner, men hun trenger et par minutter på å bli trygg på nye hunder. Så nå jobber vi med å få til passering på en grei måte. Har begynt og "sladde", og det fungerer greit, men ikke alltid jeg har like god plass å får stor nok avstand til den andre hunden. Sliter også med at mange bare slipper hundene bort, veldig frustrerende. Regner med at dette er noe som vil gå over når hun får bedre selvtillit og med trening. I tillegg til dette så fikk vi konstatert startende ørebetennelse hos dyrlegen i går. Hun har klødd seg litt ekstra i et par uker, og nå den siste uka begynte det og lukte og ørene var litt røde. Satser på at det gir seg med antibiotika, og at det ikke blir et tilbakevendende problem, eller at det er allergi.. Prøver å ikke tenke for mye på det, men vet jo at allergi ikke akkurat er et ukjent fenomen på rasen. Utenom dette så storkoser vi oss, og hun er virkelig verdens beste! Tannfellingen har startet, og hun virker ikke plaget av det. Ingen ekstra biting eller noe. Hjemme alene treningen går også supert, og vi har begynt og trene litt mot utstilling på nyåret. Hun oppførte seg eksemplarisk på julaften med fullt hus. Vi var 15 stk, og hun lå og slappet av og sov i kurven sin mesteparten av kvelden. Hun vokser raskt, og nå veier hun 14,5 kg! Legger ved noen bilder fra de siste ukene. Noen har lært seg gi labb.

Vizla er snart 3,5 mnd så tenkte det var på tide men en liten oppdatering! Mye har skjedd siden sist, og hun har fått bedre kroppskontroll og mye mer energi, så nå er hun med på litt lengre turer (har gått maks 50 min). Hun har også vært med på sine første fjellturer hjemme på vestlandet. Hun satt en del i sekken på den litt lengre turen, mens den korte gikk hun opp og ned helt selv (40 min sammenlagt). Vi har kommet oss tilbake til Lillehammer, og hun trives i snøen, foruten at hun fort blir kald, selv med dekken. Hun har også vokst mye de siste ukene, og har nå like stor som min venns finsk lapphund tispe som vi bor med. Hun har sluttet og bite på hender, sover gjennom hele natten, har ikke hatt noen uhell inne på 2 uker og er rett og slett bare skjønn. Vi har også begynt og øve oss på å være hjemme alene, men hun har foreløpig bare vært hjemme alene sammen med en annen hund. Idag var hun faktisk hjemme alene i 1,5 time for første gang, og foruten om at juletreet veltet, så gikk det strålende. Jeg filmet alt, og Vizla var rolig hele tiden. Hun gikk litt rundt og logret, bet på noen julekuler, og lekte sammen med den andre hunden. Så ikke ut som om hun enset at vi var borte en gang. Legger ved litt bilder fra de siste ukene: Julekort bilder: Også noen på tur i snøen en fin dag:

Vizla har idag blitt 10 uker. De første 2 ukene har gått veldig bra. Så langt er hun en rimelig enkel valp. Må fortsatt ut om natten noen dager, men hun sover fint til 7 etter det. Hun har også forstått at hender ikke er til å bite på, og med litt hjelp så klarer hun fint å finne roen inne. Vi bor jo sammen med en venninne av meg som har en finsk lapphund tispe på 8 mnd, og de to er gode venner allerede. Kan bli litt mye tull og herjing innimellom, men det regnet vi jo med med to såpass unge hunder. Hun har vært med en del på tur i sekk, og det takler hun helt fint. Har også startet med miljøtrening, og vi har blant annet vært en tur i gågata. Det tok hun på strak arm og hun syntes det var veldig gøy med alle som ville hilse på. Noen bilder som jeg tok tidligere i uken:

Jeg har fredagsfeeling - på en mandag. Spørs om dette blir en lang uke

Jeg har mistet min elskede hund Aska ? Det er helt forferdelig. Igår var det nøyaktig 4 uker uten henne. Jeg klipper/limer inn noe jeg postet på Facebook. Nå begynner jeg på min fjerde uke uten Aska. Det føles lenge, når det fortsatt kjennes som igår da vi dro til dyrlegen og hun var kjempesyk. Men samtidig så går det jo litt bedre, jeg tenker på henne hele tiden samtidig som jeg klarer å tenke på litt andre ting også. Det hjelper å komme seg ut med hesten og det hjelper å ha en kjempeherlig pusekatt hjemme og ikke minst å ha fantastiske folk rundt seg. Mange lurer kanskje på hva som egentlig skjedde med Aska, så det tenkte jeg at jeg kunne fortelle. Aska fikk immunmediert hemolytisk anemi 31 oktober 2018. Hun responderte bra på medisineringen (kortison) og kom seg raskt. Hun hadde et "tilbakefall" hvor hun fikk en infeksjon, men fikk antibiotika og ble veldig raskt bra igjen. Jeg tok det naturligvis tungt da hun ble syk og var veldig redd for å miste henne da det er dårlige prognoser med denne sykdommen, men hun kom seg så bra og trente etterhvert som vanlig og jeg tenkte at dette kom til å gå bra. Hun var i god form og sterk. Dessverre gjør kortison at immunforsvaret blir svært nedsatt og man har lett for å pådra seg infeksjoner. Dette skjedde igjen. Hun ble dårlig, og vi var hos dyrlegen to dager på rad hvor hun fikk antibiotika og væskebehandling. Jeg ventet på den samme raske bedringen som ved forrige infeksjon, men denne gangen ble hun liksom ikke bedre. På den tredje dagen var hun kjempedårlig, og orket ikke en gang gå ut og tisse. Vi var hos dyrlegen da de åpna. Hun gikk selv ut til bilen hjemme, men da vi kom frem var hun allerede blitt så mye dårligere at hun ikke lengre klarte å gå. Hun holdt på å sige sammen utenfor bilen, og jeg løftet henne opp og bar henne inn til dyrlegen. Hun hadde kjempesterke smerter på dette tidspunktet, spesielt i magen, men hun så på meg med et blikk fylt av tillit da jeg løftet henne opp og bar den tunge hunden inn mens jeg åpna døren til veterinærkontoret med den ene hånda. Hun ble satt på væskebehandling med en gang, og videre undersøkt med røntgen og ultralyd. På dette tidspunktet hadde jeg grått i strekk siden kl 6 om morgenen og fikk beskjed om at de så væske i buken hennes og at dette var blodforgiftning. De måtte operere henne for å prøve å berge livet hennes, men jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert hun kom til å overleve operasjonen. Jeg var knust og kjemperedd. Jeg satt hos henne helt til hun fikk bedøvelsen og sovnet og etterpå satt jeg ute i resepsjonen i tilfelle de skulle komme med dårlige nyheter. Hver gang en dør åpnet seg trodde jeg de skulle komme og si at de mistet henne, eller at jeg måtte komme inn og si hadet til henne. Jeg gråt og gråt mens jeg håpet og ba om at det måtte gå bra. Jeg fikk beskjed om at de fjernet milten hennes men at hun kunne leve fint uten den om operasjonen ble vellykket. Hun overlevde operasjonen og jeg fikk komme inn til henne. De hadde egentlig stengt klinikken nå, men vi fikk sitte der med henne til hun våknet litt. De har ikke overvåkning over natten hos dyrleger i Lofoten, så jeg var nødt til å ta Aska med hjem. Ute var det full storm og stengte bruer og veier, så å kjøre til Tromsø med henne var ikke et alternativ. Det å ta en hund som var så syk med hjem var mitt verste mareritt, men jeg hadde ikke noe valg. Dyrlegene sa at de nå hadde gjort det de kunne for henne, og hun ville ha det best hjemme hos meg hvor hun følte seg trygg. Andreas og jeg dro til hytta med henne slik at vi kunne ha kortere vei til dyrlegen. Jeg gjorde det jeg kunne for at hun skulle ha det komfortabelt. Hun var heldigvis sterkt smertestilt og fortsatt ganske dopet/trøtt. Timene gikk, og jeg prøvde å tenke slik mamma sa jeg skulle gjøre, ta en time om gangen og håpe på det beste. Noen timer før hun døde snakket jeg med søsteren min Synnøve på telefonen, og jeg husker jeg sa til henne at jeg hadde litt mer håp nå, for hun lå foran peisen i sengen sin og sov, og hun virket avslappet. Dessverre endte det med at hun sovnet inn i armene mine, det er det jævligste jeg har vært med på, men jeg må bare prøve å trøste meg med at hun ikke var alene, hun var sammen med meg og Andreas, hun følte seg trygg og hadde ingen smerter. Det å miste henne så ung er grusomt og veldig vanskelig å liksom innse. Hun var i toppform da hun ble syk. Tilbakemeldingen vi fikk etter regodkjenning på ukas arbeid i sommer var at vi hadde cruiset gjennom godkjenningen og jeg hadde en veldig god hund. Jeg ser levende for meg hvordan hun første dagen på kurset runderte helt fantastisk og besto både det og sporet på første forsøk. Alle rideturene gjorde at hun til tross for varmen var i veldig god form. Hun ble sliten på slutten av løypen, men det stoppet henne ikke fra å finne den andre figuranten i løypen som lå helt i enden på 800 m. Jeg ser også levende for meg A-prøven vår på lavine samme året. Begge figurantene ble raskt funnet, og tilbakemeldingen fra dommerne var at det var vakkert å se på hvordan vi jobbet sammen og at vi selvfølgelig bestod. Jeg var veldig stolt av Aska og følte meg utrolig heldig som hadde en så god hund. Men jeg vet også at vi fikk frem det beste i hverandre vi to, og kanskje hadde hun ikke vært den samme hunden om hun var hos noen andre. Idag da jeg red ut på tur holdt jeg på å miste hansken min idet jeg tok de på meg, og et millisekund hadde jeg følelsen i kroppen som sa meg at det gjør ingenting om jeg mister hansken, for Aska plukker den opp til meg så jeg slipper å hoppe av hesten. Aska har plukket opp hansker, teppet til hesten, mobiltelefoner og reflekser fra bakken og gitt det til meg mens jeg bøyde meg ned mot henne fra hesteryggen. Dette var faktisk til utrolig stor hjelp når man har en hest som er så høy at man må stå på noe for å stige opp, og det er så utrolig mye mer enn hva man egentlig kan forvente av en hund, men for Aska var dette en selvfølge. Hun var helt fantastisk å ha rundt hester og å ha med seg på rideturer. Hun gikk alltid løs. På en tur til stranden i sommer følte jeg virkelig at jeg fikk testet lydigheten. Det var varmt og nydelig vær, og det var masse folk og unger på stranden og to andre hunder. Hun gikk ikke bort til noen. Hun holdt seg tett til hestene når hun fikk beskjed om det, og løp lykkelig etter oss resten av tiden. Hun fikk til og med svømme ved siden av hestene den dagen. Aska hadde et alt for kort, men 100 % lykkelig liv hvor hun var første prioritet hver dag. Jeg satte virkelig pris på henne hver eneste dag og er utrolig heldig som fikk lov å ha en så fantastisk hund. Hun har lært meg alt jeg kan om brukshundarbeid og hundetrening og jeg har så mye å takke henne for. Tusen takk Kaja for at du kom og satt med Aska og meg hos dyrlegen og hadde med mat til meg fordi du tydeligvis skjønte at jeg ikke hadde spist noe hele dagen. Takk Lisa for alt du gjorde for å berge Aska, for at du skjønte hvor mye hun betydde for meg og for at du svarte på mine meldinger døgnet rundt. Det er så mye mer enn hva man kan forvente av en veterinær. Andreas, mamma og resten av familien vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten i denne vanskelige tiden. Å miste en hund er en stor sorg, det vet alle som selv har hund. Jeg satt Aska så høyt som det var mulig å sette en hund, og det kommer nok alltid til å være vondt å ha mistet henne, men jeg har ufattelig mange gode minner som jeg aldri kommer til å glemme.