Leaderboard

For meg er det helt åpenbart at blandinghunder på noen områder er friskere enn rasehunder med tanke på at sannsynligheten for at de får typiske arvelige rasespesifikke sykdommer er svært liten. Ta f.eks. CLAD hos irsk setter. Dette er en sykdom som mer eller mindre utelukkende forekommer hos irsk setter (eller blanding med irsk setter). Denne sykdommen har recessiv nedarving. I disse DNA-dager har sykdommen blitt et veldig lite problem, fordi hunder testes og man kan unngå å parre hunder som bærer på dette sykdomsgenet med andre hunder som bærer samme gen. Men, denne sykdommen hadde heller ikke vært et nevneverdig problem hvis ikke man hadde drevet raseavl, for sykdommen finnes jo ikke hos andre hunder enn irsk setter (eller irsksetterblanding, men da som bærer, ikke affektert med mindre de parres med irsksetter(blanding)). Sjansen for at det dobles er ekstremt liten med mindre man raseavler(dvs. mer eller mindre innavler, som mye raseavl er). Ja, det finnes utallige eksempler på syke blandingshunder, men så har man jo også utrolig mange syke rasehunder. Veldig mange hunderaser har en liten genpool, og vi fortsetter å avle innenfor de små genpolene. Raseavl er et relativt nytt begrep. Det var på 1800-tallet og 1900-tallet at det begynte å ta av. Lukkede stambøker ble innført. Det er jo ikke tilfeldig at irsksetteren har CLAD, flatcoaten ofte får kreft, bulldogen har så mye problemer at man ikke vet hvilken ende man skal begynne i, dalmatineren har urinsveissykdom, cavalieren får hjerteproblemer og syringomyeli, at rottweileren har høy forekomst av osteosarkom, west highland white terrier har atopi, lundehunden har IL, dachsen får prolaps i ryggen, storpuddelen får katarakt, boxeren har hjerteproblemer, mopsen har BOAS og at det er mulig å kjøpe bøker med oversikt over rasespesifikke sykdommer. Nei, en blanding av mops og engelsk bulldog er neppe et glansbilde av sunnhet, men at en god gammeldags blandingshund gjerne har høyere levealder og færre sykdommer sammenlignet med en rekke rasehunder? Ja, det kan jeg godt være enig i.

Denne tråden hadde jeg nesten glemt.. Min lille skatt har blitt 1 1/2 år (i går), og siden dette er HUNDEsonen får jeg oppdatere med dette

Hvor lærer man konflikthåndtrening hen? Som jeg selv nevnte tidligere, så hjelper det ikke å lese seg til dette, men praktiske øvelser må til for å kunne lære seg rette teknikker osv. Ser for meg annonse for rottweiler valper: konflikthåndtrerings kurs må gjennomføres før kjøp Kurset inneholder: balletak, vridning av bakbein, bruk av ulike slagredskaper, bruk av stemme, rollespill og stressmestring

Jeg har dessverre vært med på et par fæle slosskamper hvor hundene har hengt skikkelig godt i hverandre. Kort glatt pels, mye muskler, raske, det er søren ikke lett å få tak på de da. Men gjør som Stine, griper tak i hver vår hund og holder dem rolig, klar til å skille dem med en gang de bytter bitt. Nå vrir du på hva hun skriver! Hun skrev at hun holder hunden og skiller når de slipper! Makan til kverulant da.

Men man blir litt lei av gjenta seg selv, så jeg gir meg nå. Jeg kommer til å fortsette å gjøre sånn som har vist seg å fungere for meg hvis en sånn situasjon oppstår igjen.

En hund som lever hele livet uten plager er frisk. Det er jo pokker helt feil å si at den hunden er syk! At den kan gi genetiske sykdommer videre, ja klart, men den hunden er jo fortsatt frisk. En hund med HD, AD, bærer av et eller annet + + kan være frisk. Jeg mener det er helt feil å kalle en hund med HD syk hvis den har null plager. Det er jo ikke rart at det snakkes om at blandingsraser er så mye friskere. Klart de er. De røntges jo ikke i hue og ræva. Er de frisk så er de frisk. Vi helsetester jo rasehunder opp og i mente. Den som leter, han finner. Samme ville man ha funnet på blandingshundene om de ble testet så mye som vi gjør med rasehunder.

Pelayo er nå så godt som voksen, og er en veldig stabil og god hund. Han går godt sammen med alle, enten det er hunder eller mennesker. Andre familiemedlemmer er ingen problem lenger han er en hund med mye energi, men er veldig rolig og avslappet når det ikke skal gjøres noe. Han er veldig utholdende og har ingen problemer med å løpe lange distanser i raskt tempo uten å bli spesielt sliten. Han går også (i likhet med ambullene mine) lett 50 km fjellturer i bratt og vanskelig terreng, og er klar for mer action når vi kommer hjem. Han er litt vaktsom om det kommer noen inn i huset, men i det øyeblikket han ser at gjestene er mottatt og godtatt, er han helt avslappet igjen. Og så er han en skikkelig "pappagutt", og er lite begeistret om jeg går noe sted uten ham. Eneste minuset jeg kan komme på med ham, er at han kan bli urolig av høye lyder som vedvarende geverskudd og lignende. Han blir ikke panisk, men urolig. Jeg er veldig fornøyd med Pelayoen min

Her slår du jo effektivt i hjel dine egne argumenter. På den ene siden er det himla galt med innavl og dermed liten genetisk variasjon, på den andre siden ønsker du å ta ut friske hunder fra avlen bare fordi de bærer på et sykdomsgen som kan kontrolleres ved DNA-testing (forutsatt at det finnes DNA-test for akkurat den sykdommen)? Da reduserer man jo effektivt avlsbasen ytterligere...

liten oppdatering herfra. har vært endel bekymring og slit med begge to, men spesielt minstegutten. han gikk ned i vekt de første dagene, og nektet og få melk av Bliss. melkeerstatning ble kjøpt inn, men det var utrolig vanskelig og få i han noe av det også. størstegutten fikk melk av Bliss og begynte og legge godt på seg. Heldigvis har Maja fått mer melk de siste par dagene, og så lenge størstegutten spiser mye hos Bliss, så er det nok melk til minsten hos Maja. Så nå har han endelig begynt og legge godt på seg:D bilder er det fremdeles dårlig med, fordi jeg ikke får importert dem fra kameraet til pc'n. irriterende, for og si det mildt! skal få tatt noen mobilbilder i dag, for de er veldig søte♡

Ved å kjøpe en rasehund vil du jo vite langt mer om hvor stor hunden vi komme til å bli og hvilke egenskaper den vil ha - faktorer som i hvert fall for min del betyr litt når jeg skal velge hund. Helseaspektet har du også en viss peiling på dersom du har satt deg inn i hvilke sykdommer rasen er mest disponert for. Det handler jo ikke om å vite 100%, men man har større forutsigbarhet.

Svaret er vel så enkelt som at det er forskjell på en blandingshund og en blandingshund. Og det er forskjell på en rasehund og en rasehund Noen raser ER gjennomgående sunne og friske - andre ikke. Lager man blandinger av de som ikke er, blir de neppe så mye bedre enn opphavet. Den eneste av rasene jeg har som ikke er en "frisk" rase (DC). Er vel nesten å regne som en blandingshund. Da den ble mikset fram av div. raser for bare få generasjoner tilbake. Det hjalp altså ikke på helsa

Som sagt i akkurat nå. Min første rasehund er nå 16 år. Han har *bank i bordet* ALDRI vært sykere enn litt løs mage når han har spist for mye ræl. Tenner har han også, alle sammen. Det samme gjaldt Puli-tispa sambo hadde når vi møttes. I en alder av 14 fikk hun akutt livmorbetennelse og ble avlivet pga alder. Man kan fint få friske rasehunder, man kan fint få friske blandingshunder. Jeg sjekker det jeg kan og krysser fingrene...

Forsikringsselskapene har hvert fall en klar formening av hvem som er sunne og ikke. En del rasehunder er utrolig dyre å forsikre, og det er typisk raser som ofte har en del sykdommer (engelsk bulldog, rottweilere ++), mens andre raser er veldig billige (typisk sunne og friske raser). Blandingshunder ligger et sted i mellom, og blandingshunder kan være så mangt. Jeg vil tro at en chihuahuablanding har mye større risiko for å bli syk enn en renraset whippet, mens en renrasa bulldog har større risiko for å bli syk enn en blandingshund av relativt friske raser.

Jeg hadde tenkt å ikke svare på dette, men klarer dessverre ikke helt å overse dette utsagnet. Alle hundetrenere har en erfaringer som har vært med på å forme dem som hundemennesker. Denne utviklingen er konstant og påvirkes av nye erfaringer, samt annen påvirkning utenfra. De færreste er så heldige som deg; at de bare er født med en ferdig utviklet evne til å trene hund. De aller, aller fleste må lære det. Endel er i tillegg så uheldige at de har opplevd hunder som har vært vanskelige å trene, eller kommet borti "feil" treningsmiljø. For noen har nettopp en "ren" metode vært redningen eller løsningen, eller fascinerende i seg selv. Derfor føles det du skriver over, og beskriver som "forkastelig", ganske nedlatende og dømmende.

Hæhhh? På Instagram faktisk *ler*. Og ja, det gikk veldig bra for Siri og stor, svart hund . Næææææ, det hadde vært kult å se . Ja, jeg må vel bare si at det var verdt både å legge om til vinterdekk, kjøre langt og være megadårlig natt til søndag (det kom begge veier, for å si det sånn), for Willersen dro til med CACIB, BIR og 1. BIG, han . Jeg fryktet jo at den berømte/beryktede dommer Soile Bister fra Finland skulle gi oss ei blåsløyfe - eller kanskje gul til og med - for hun var rause med blå- og gulsløyfene i alle rasene som var inne før oss i ringen - også til champions (og det visste jeg jo forøvrig - hun er som sagt "berømt"). Jeg var temmelig lettet da ringsekretæren dro fram rød, rosa og hvit sløyfe til oss . Som prikken over i'en gjentok Willy bragden fra i fjor - og plasserte seg som nr 1 i gruppe 1 . Kule guttungen .

I ni av ti tilfeller? Hvor har du den statistikken fra? I dette tilfellet handlet det uansett om en veldig lite fair match. Uheldige situasjoner som denne, hvor en ung/voksen hund holder grep i en valp uten å slippe, er absolutt IKKE tid og sted for å legge sin lit til tvilsomme statistikker. En bullehund i jaktmodus (som denne antagelig var), befinner seg ikke i en tilstand hvor den er mottakelig for påvirkning av verken en eier som står én eller 20 meter unna den. Mitt poeng er at i min verden, er det ikke hundens oppgave å løse konflikter. Og jeg er generelt i uenig i den tankegangen om at hundene skal "få ordne opp selv". Hvilket jeg finner direkte uansvarlig av åpenbare årsaker.

Da ønsker jeg og bonnie lille mann velkommen i flokken han har nå vært hos oss i 11 dager ca.

Særlig at jeg lar det skje at mine får ordne opp med hverandre eller andre hunder selv

Jeg fornærmet en tidligere nabo grovt med det. Jeg spurte om tispa hans, som han slapp ubedt bort, var snill med valper "jada, hun setter dem bare på plass først - så er hun så grei så!"... "Eh de trenger ikke hilse de." Sa jeg og plukket opp snuservalpen på 12 kg. Han ble oppriktig sur og fornærmet. Fikk høre det hver gang vi møttes på tur. "Der er den du ikke får hilse på fordi eiern er så "pedagogisk".

Det er en ting vi mister med rasehundavl, og det er muligheten for en slags "naturlig seleksjon". Før (og tildels nå på steder hvor hunder får formere seg mer fritt) så valgte hundene i mye større grad partnere selv, samt at menneskene som holdt liv i hundene ved å gi de mat og ly i større grad styrte dette gjennom å prioritere de friske og gode hundene. I raseverdenen styres avl 100%, og der kommer gjerne eksteriør i første rekke eller i hvertfall samme rekke som helse, mens bruksegenskapene er avlet vekk for mange av rasene. Hos de rasene som brukes til noe så virker det som helse-eksteriør-bruksegenskaper er omtrent like viktige. Jeg vil tro at det er nærmest umulig å skape eller bevare en frisk rase når så mange faktorer skal stemme. I tillegg blir genpoolene stadig mindre delvis fordi så få hunder slipper igjennom nåløyet, pga matadoravl, og fordi mennesker er noen merkelige vesener som synes det er OK å parre søstra med broren eller moren med sønnen ... det kunne vel i og for seg også skje blant blandingshunder som får holde på fritt, men da ordner kanskje naturen opp på et vis? Og jeg registrerer at det sies at man vet hva man får når man kjøper en rasehund kontra en blandingshund. Det er jeg ikke helt enig i. Det er rett at bakgrunnen er bedre kartlagt, men å tro at vi har full oversikt over hva slags valper en gitt kombinasjon kommer til å gi fordi foreldrene er sjekket for et par sykdommer eller plager vil jeg si er noe optimistisk.

En valp av syke foreldre, uansett rase/opphav har vel større sjanse for å selv bli syk enn en valp med friske foreldre. Om den er blanding eller renraset endrer jo ikke på det?

Forsovidt enig med Tabris. Det er mye unødvendig ræl på mange raser. Og god helse er langt mer enn godkjente helseresultatet. Om hunden har perfekte øyne, og A i alle hjørner, så hjelper det lite om hunden klør seg til blods, har ørebetennelser av dimensjoner og heftige betennelser i tannkjøttet. Jeg tror ikke rasehunder er friskere. Men ikke nødvendigvis sykere heller. Dog har de et potensial til å bli friskere fordi man kan drive såpass sterk seleksjon. Dessverre er jeg redd for at på mange raser utnyttes ikke dette for fem flate øre hvilket gjør dem sykere enn gjennomsnitt. Sent fra min GT-I9100 via Tapatalk

Jeg vil påstå at det faktisk er en frisk hund - så fremt EIEREN faktisk vet at hunden ikke er plaget da... Det finnes jo tilfeller av hunder som er både halt og mer til uten at eieren legger merke til det - eller reflekterer over det - og da er jo hunden kanskje ikke helt frisk selv om eieren ikke ser sykdomstegnene. Og det er kanskje litt der det ligger med en del blandingshunder også - eierne er ikke så oppmerksomme og vet hva de evt skal se etter hos hundene? En hund som er bærer av et sykdomsgen er da ikke syk?

Takk, fine deg Har helt glemt bort denne tråden jeg, så bra @ oppdaterer Hun har nå vært på sitt andre valpeshow, hvor hun ble BIR og BIG2 (?) Fineste valpen som snart ikke er valp lengre. Hun er fortsatt perfekt for oss. Takler alt fint, selv om det blir litt bjeffing til tider Ingenting er noe problem for henne, hun kan til og med være med på praksisen (psykiatri) uten problemer. Barn er det beste i hele verden, og på andreplass kommer mat. Hun kan være løs over alt uten problemer, er med på rideturer og er rett og slett ganske så perfekt Under kommer det noen bilder av Stella. De ble litt store, men jeg klarer ikke å få de mindre Her er verdens beste bestevenner:

Miljøtrening og rotrening.

Jeg har forklart hva jeg ville gjort med større hunder og, så kanskje du kan begynne å lese litt nøyere? Og ja for 3 eller er det 4 gangen nå? Jeg venter på at hunden selv skal slippe, da blir det ikke unødvendige rifter og sår. Må du ha det inn med teskje?

Jeg skrev at Ozu ødela lite, og det stemmer. Men når han først ødela noe, så hadde han i hvert fall sans for ironi.

Det varierer litt, det går jo raskt så noen ganger reagerer man før man tenker, situasjonene er forskjellige, er man alene eller flere. Om en eller begge har fått tak og holder så tar jeg halsbånd/sele på begge(evt bare den som biter om den andre er medgjørlig å ikke svarer opp, om de har det, holder de oppe i luften slik at lufttilførsel stenges og de har begrenset mulighet til å rive og slite i hverandre også slipper de når de er tomme for luft. Om de ikke henger i hverandre, men "fekter" så tar jeg gjerne tak langt bak (type hale/bakbein etc) slik at både jeg og hunden har tid til og reagere/tenke om hunden skulle hive seg rundt og bite etter meg når jeg tar tak. Ellers så har det blitt brukt forskjellige "metoder" opp igjennom, jeg har stukket hendene midt i å fått tak i kjaker på begge (når jeg har vært alene), ryggskinn, spark, jeg har tatt "stage-dive" over malamutene å rett og slett lagt meg på dem så de har gått i bakken begge to (tispe og hannhund så ikke alvorlig, men de blokkerte nok til å drite i både skrik og spark, å når de fekter slik så frister det ikke å stikke hender inn siden det går så raskt for seg), brøling, jeg har smelt sammen en kasserolle og et lokk så det smalt... Personlig så skiller jeg alltid hundene så lenge jeg har sjangs, uansett hvem det er, hvorfor de sloss å hvor ille det er, de får ikke lov. Kun en gang har jeg blitt bitt, men det var min egen feil. En hund ble hold og "sakset" rundt seg i forsøk på å få tak selv, jeg stakk handa for nærme da jeg prøvde å få den andre til å slippe og den fikk tak i handa mi. Mine hunder har heldigvis vært veldig fornuftige der, når jeg har klepet tak i ryggskinn, hale eller ben så har de hivd seg rundt i refleks, men altid rukket å skru på hjernen før de har kommet så langt som til å bite meg også gått tilbake til den andre hunden, og når jeg først har tak, da er ikke jeg noe tema lengre så da er det bare å dra de unna.

Jeg syns det er litt forskjell på valper på 10 uker kontra en på 9 mnd. Jeg er overbeskyttende for de små, men når de vokser til og begynner å få mer selvtillit og blir større (og kanskje blir litt for høy på pæra) så er det helt i orden med litt oppdragelse fra andre hunder. Jeg opplever ofte at andre hunder kan si ifra til mine, og eierne korrigerer sine hunder for dette, så jeg må hele tiden si: la de ordne opp, det er bra at de sier ifra. Når hunden har blitt litt større så kjenner man den mer og vet hva den tåler. Men en liten valp på 9-10 uker vet man ingenting om, og i værste fall kan den bli ødelagt av dårlige opplevelser og det er kjipt å måtte leve med videre.

Så det blir mindre hull ved å rive dem i bakbeina og klype dem i ballene? Har du vært med på en ordentlig slosskamp før? Sånne ting trigger bare enda mer. Så her har teknikken vært å løfte opp begge hundene, og vente på at dem bytter tak. Det her er visst dem henger fast, henger dem ikke fast har jeg bare nappet opp bikkjene etter nakkeskinnet eller sele/halsbånd.

Jo, jeg er enig i dette, og jeg foretrekker jo selv rasehund også, spesielt fordi jeg da har en god ide om bruksegenskaper. Men jeg har faktisk ingen illusjoner om at rasehunder generelt er sunnere en blandingshunder. Så lenge det skal tas hensyn til både bruksegenskaper, eksteriør og helse så er det begrenset hvor mye det "hjelper" å teste hundene. Jeg føler at rasehundavelen hele tiden balanserer mellom disse tre ... alle er selvsagt enige i at hundene skal være så friske, pene og brukbare som mulig (ja, faktisk så gir jeg blaffen i eksteriøret så lenge det er praktisk, men de fleste er iallfall enige), men når det kommer til stykket så blir man alltid nødt til å forsake noe for å oppnå noe annet, og sånn jeg kjenner eksteriørverdenen så kommer et pent ytre foran en vakkert indre, for å si det sånn. Og poenget mitt .. tja, nå har jeg pratet meg skikkelig bort... jo, poenget er at man kan teste så mye man bare vil, men så lenge det er så mange faktorer som skal spille på lag så er det begrenset hva man får valgt bort, nettopp fordi det godtas noen skavanker for å bli kvitt noen andre.

*signerer* Vi valgte rase ut i fra helse, radius , barnevennlighet og at de skulle være greie å sosialisere med byttedyr. Vi har INGEN garantier for noe av dette selvfølgelig, men oddsene for at vi får det som er viktig for oss er selvfølgelig uendelig mye større enn ved kjøp av en tilfeldig blanding.

Skal til Finland i juni, der skal vi kjøpe gojibær, myykje billigere enn her. Så da blir det all in med sink-salve, gojibær, strengt kosthold og medisinsk bad i sommer, nå BØR det bli bra!

Det jeg hadde trodd ville være det vanskeligste, selve skrivingen, gikk veldig lett. Hadde ei hyggelig, norsk dame som satt ved siden av meg og dikterte, så det gikk helt fint. Måtte bare spørre henne noen få ganger om å gjenta hva hun sa. Det jeg slet mer med var hvem som skulle ha krysset av for hva på premieringen, hvilken av kritikkene som jeg måtte bla frem og tilbake til etter som BHK/BTK/BIR kom frem, hvilke kritikker jeg kunne gi med en gang og hvilke jeg måtte vente - samtidig som jeg oppi dette måtte passe på og hele tiden vite hvilken kritikk som skulle være den neste jeg skulle skrive. Heldigvis hadde jeg en superflink og tålmodig ringsekretær som hjalp meg, det samme gjorde dommeren. Og så ille kan jeg ikke ha gjort det, da dommeren syntes det var synd at jeg ikke skulle være der søndagen siden "når jeg først har fått en god skriver, så vil jeg gjerne beholde henne begge dagene", som hun sa.

Svart/hvitt svar, nei. Men det er jo ikke så enkelt. Det kommer nok an på både rase og individ. For min del er det hele raser som er utelukket ene og alene pga helse/mentalitet, så jeg kommer aldri til å påstå at tilfeldiger utelukkende bra. På samme måte som jeg ikke er imot alle typer blandingsavl. I all hovedsak så er forskjellen slik jeg ser det, at på rasehunder er det enklere å finne den rasen som passer meg og sjekke linjer og dermed enklere å velge den oppdretteren/det kullet som gir størst sannsynlighet for å få den hunden som er nermest det jeg vil ha, både i mentalitet, helse, egenskaper og utseende. Samme syn har jeg forsåvidt på blandingsavl, så lenge det er et formål og ting blir gjort riktig, helse og mentalitet dokumenteres, så har jeg ingen problem med blandingsavl heller. Der det derimot blandes helt tilfeldig, uten at man kjenner helse/mentalitet på linjer, ikke taes hensyn til hvilke raser som blandes osv, der har man jo ingen statistikk så umulig å si hvordan det står til, men de kommer jo fra rasehunder de også så genetiske sykdommer som ligger i de rasene som er opphavet forsvinner jo ikke bare fordi man blander to forskjellige. Så hvorfor de skal være noe friskere er et spm for meg. Personlig erfaring tilsier også at de ikke er friskere, har kjent mange som har vært avlivet tidlig eller dødd av seg selv pga hjerteproblemer, kreft, allergi og dårlig mentalitet m.f.

Så bra! Og det er jo derfor det er helt bortkastet å diskutere dette. Folk formulerer seg så forskjellig og alle kjenner noen som trener sånn og sånn og tilhører den og den metoden. Jeg står fremdeles for dette:

Det kan den. Men hunden i seg selv er jo frisk. Jeg argumenterer ikke mot testing, bare så det er sagt. Synes bare det var interessant hvordan man definerer ordet "frisk".

Dette er jo interessant i seg selv. Hvis man har en hund, uansett om den er blanding eller rasehund, som har god allmenntilstand, glansfulle øyne, frisk pels, masse energi og viser ingen tegn til sykdom på noe vis og fungerer kjempegodt i hverdagen og gjør dette år ut og år inn - kan man ikke da si at den hunden er frisk? Den er jo tydeligvis ikke plaget eller hemmet av noe.

Det finnes mye useriøs hundeavl som gjør at det koker over av syke rasehunder, men rasehundavl gir meg muligheten til å undersøke slekt og genetikk på en mye bedre måte enn jeg hadde hatt mulighet til om jeg hadde kjøpt meg blandingshund. Jeg sitter her med tre supre rasehunder som overhodet ikke har kostet meg mye i veterinærutgifter. Cita på 12 har hatt litt ørebetennelse og fjernet en jursvulst, og har fått spondylose på sine eldre dager. En spondylose jeg overhodet ikke har merket noe til, og som jeg har oppdaget pga egen nysgjerrighet. Tia på 7 og Pim på 2 har aldri vært syke. Jeg har tydeligvis vært heldig.

Grønn hannhund ( som jeg hadde valgt på flekken hvis jeg skulle hatt en hund å trene med . Han var mer enn litt leken , dødskul! ) havner i Horten Da blir det to stk i Norge og begge på Østlandet

Morsomt med beardisen som endelig ble champ, snart åtte år gammel. Du kjenner vel Cathrine @Siri

Da får du si i fra på en måte som han skjønner da. Ikke verre enn det.

Beklager sen oppdatering - måtte bare spise og ordne litt ting og tang før jeg var hjemme ved pc'n og kunne legge ved bilde. Jordmora gikk grundig gjennom alt fra tær til hjerne, og alt stod bra til og var innenfor normalen Vi fikk også vite at vi venter ei lita jente Fikk et ganske fint bilde av ansiktet i profil hvor vi så både munn og nese og hake godt, men da jordmora skulle skrive ut bilder ville lille damen helst ligge i fosterstilling og gjemme seg - så UL-bildene ble ikke noe særlig bra. Men uansett, herlig å vite at alt stod bra til og en ekstra bonus at det skulle vise seg å være jente Ny termin er satt til 10.10.2014, og da er jeg 17 uker og 5 dager på vei idag.

Hun skulle passe på bikkja, fått både instruksjoner og betalt for jobben. Når hun avviker fra instruksjonene får hun ta det på egen kappe mener jeg.

Oliver 3bhk res cert, Arya bir cert og cacib, Stella bir&big2:)

http://lillebartemann.wordpress.com/2014/05/05/smellerkurs-dag-1/ Første smeller-trening!

Hvis 56,6 prosent av alle spanielhaler får skader bare fordi de eksisterer så virker det på meg som skikkelig brannslukking å bare skjære de av. Man fikser jo ingen verdens ting, bare kamuflerer det som må være noen skikkelig defekte haler siden de ikke tåler å løpe rundt i skogen etter dyr. Dette må da være et avlsproblem og ikke et problem med lovverket?

Jeg har jaktspringer da. Men jeg kan fortelle om hvor fantastisk hun er Tror ikke det er så veldig stor forskjell på jaktcocker og jaktspringer igrunn. Hun har vært en krevende unghund, men nå begynner det å gå seg litt til. Hun er snart femten måneder. Hun har hatt lett for å kjede seg og om det ikke har skjedd noe spesielt så finner hun lett på ting selv. Som å klatre opp i bokhyller for å hente ned ting. Eller makulere bøker og dopapir og sånne ting når man er alene hjemme, eller bare i et annet rom egentlig. Det er vel egentlig ikke noe som er spesielt for rasen, men kanskje for alle aktive raser generelt at de kan være litt krevende i oppveksten... Treningsmessig syns jeg hun er helt perfekt. Men det er jeg den eneste i verden som syns, treningskompisene mine som har schäfer, bc eller noe annet i gruppe en skjønner ikke at jeg gidder. De syns det er mye vimsing og stress. Jeg syns ikke det er noe vimsing eller stress. Det kommer nok an på hva du forventer. Hun er jo en fuglehund, så hun har et annerledes tankesett enn en gjeterhund, hun har ikke så lett for å ville ha øyekontakt feks, og hun er veldig var og myk på alt av mine bevegelser, og liker å ha kontroll på omgivelsene. Jeg syns ikke det er noe problem, for jeg vet at hun aldri ville ha stukket av, men jeg ser jo at de som er mer vant med andre raser syns det blir litt mye Hun er alltid klar for å trene, hun elsker det og hun kan gjøre det helt til hun stuper og enda litt lengre. Hun er kjempemorsom å trene lydighet med og tar ting kjempekjapt. Hun er lett og belønne, jobber fint for mat og lek. Hun syns ball er morsommere enn kamplek som hun måtte lære å like. Hun kan også jobbe ganske fint og lenge hvis jeg smiler og ser glad ut. Jeg tror hun hadde elsket agility, synd for henne at jeg ikke liker det. Hun liker feltsøk og spor, jeg håpte hun skulle like rundering -det er ikke såå stas. Hun løper seg fort litt høy og glemmer hva vi driver med da. Jeg har tro på at det kan løsne litt når hun bare er enda litt eldre, jeg ser hun har blitt mye mer stabil sånn generelt de siste månedene. På tur når hun er løs så er hun VELDIG aktiv og jakter hele tiden. Det fine er at hun er en spaniel som i utgangspunktet skal jakte nær fører, så hun går aldri langt vekk men halen går som en propell og hun er veldig opptatt med den jaktingen. Hun er ikke så veldig sosial. Hun finner seg i håndtering og kan godt krype opp i fanget til folk for kos og sånn, men når hun er ute på tur så løper hun aldri bort til folk eller hunder, hun er for opptatt med å jakte. Hun er veldig førermyk, det er typisk for rasen. Hun er opptatt av meg hele tiden, og følger naturlig fint etter i skog og mark. I treningssammenheng har det bydd på to utfordringer -som begge er løst nå, men jeg var litt bekymra en stund :-p For det første var det vanskelig å lære henne target, rute, gå rundt, egentlig alt som innebærer gjenstander. Hun var så opptatt av å se på meg hele tiden når hun skjønte at vi trente at hun ikke oppdaget "ting". For det andre så var hun til å begynne med litt usikker i forhold til pirking, feks når jeg jobbet med avstanden og ville ha helt rolige og gjennomtenkte bevegelser, så ble hun litt trykket. Jeg tror hun følte at jeg feilte henne, det virket sånn. Hun har kommet seg veldig i forhold til det med pirke-trening, nå går det nesten alltid fint. Noen ganger ser jeg at hun trenger å få løst seg ut litt, men når hun har fått gått en runde er det greit igjen. Det med at fysiske gjenstander kunne være noe å bry seg med i treningssammenheng går og fint nå, jeg brukte en gigasvær seng som hun bare måtte snuble oppi, og belønte det. Så skjønte hun fort tegninga. Jeg tror hun hadde vært helt fornøyd med å være aktiv familiehund egentlig. Jeg føler ikke hun har så mye behov for aktivisering og mental trening så lenge hun får brukt seg fysisk. Hun har kapasitet til det, men jeg vet ikke om hun hadde savnet det om jeg plutselig sluttet å trene, om du skjønner? Men hun har et veldig behov for å få brukt seg fysisk. Jeg pleier gå halvannen time tur der hun springer løs hele tiden, i tillegg til et par kortere turer på rundt en halvtime om dagen. Hver dag. Hvis det går flere dager der hun ikke får vært aktiv nok så blir hun rastløs og masete inne. Nå har det vært noen uker der jeg ikke har fått gått tur, for jeg har skade foten, da har hun svømt masse og trent ekstra mye lydighet. Det holder på et vis, men jeg kjenner at det skal bli godt når hun får løpt ordentlig fra seg igjen. Når det gjelder rokokkobena, så var det noe jeg var bekymret for før jeg fikk henne. Jeg tror dog at det ikke er så stort problem på norske/nordiske hunder. De fleste jeg har sett bilder av på nettet som har hatt sånne ben er britiske. Det er uansett noe du ser når de er valper, så det er lett å unngå. Tenker jeg.

Tusen hjertelig takk for et utfyllende svar Bones! Fikk svar på det jeg lurte på, veldig gode svar Det med tur ble jeg veldig skeptisk på når jeg leste de ikke skulle gå noe særlig før de var 1 år, tenkte dette ble ett tøft år med en Gordon setter bare i hagen, og kun på småturer hehe Gleder meg til å ta han med på turer! Burde jeg intordusere han for andre dyr tidlig og ? Er masse sauer her, og han kommer til å måtte omgåes med hester. Det som er så flott er at her hvor jeg bor, er et "pitstop" for fugler før de flyr sydover, og når de kommer tilbake, er veldig spent på hvordan han reagerer på det Det kommer garantert mange spørsmål fremover! Det blir en spennende tid, gleder meg veldig Her er gullklumpen, som har fått navnet Tiko :