Leaderboard

Etter ønske fra Loke legger jeg inn mitt lille bidrag til årets juleutgave av Terrierbladet. Snart er det et og et halvt år siden vi mistet vår siste amstaff. Det er helt rart å tenke på. Vedmodig og trist, men samtidig er det godt å hente fram de gode minnene. Det er mange av de. Våre elskede hunder setter evige spor. Vi snakker oftere om ham nå, sorgen er ikke like rå. Vi tuller om hans teite fakter, mimrer om koselige turer og ler av at han var verdens største pingle der inni alle musklene sine. Han var et får i ulveklær han, slik som så mange amstaffer er. Mye har skjedd siden Charlies bortgang, vi har fått et lite barn nå, hverdagen er blitt helt annerledes. Men titt og ofte prater vi litt om hvor godt han hadde passet inn i familien vår, nå like godt som før. Han hadde blitt bestis med pjokken vår, latt seg pille i øyet og dratt i øret. For sånn var han, han hadde det ikke i seg å bli sur for sånt. Det var bare ikke på alternativslista hans, selv om ting gjorde vondt innimellom. Charlie var bare god han. Vår nåværende hund nærmer seg ni år, og selv om det er trist å tenke på så begynner vi å åpne tankene for å tenke på vår neste hund. Og det er lett å bli litt bitter. For hver eneste gang temaet kommer opp, og vi tar fram raser å vurdere, ser på bilder, leser rasebeskrivelser og diskuterer hvilke behov vi har, så kommer vi fram til det samme; "Vi skulle hatt oss en liten amstaff." Det blir alltid helt stille etterpå. Den muligheten har blitt frarøvet oss. Og ikke bare meg og min mann, men også sønnen vår, som hadde hatt så stort utbytte å få vokse opp med en hund som passer familien som hånd i hanske. Med et evig lyttende rosenøre, alltid villig til å høre på betroelser, gleder og sorger. Det hadde vært en stor gave til ham. Det føles som et stort overtramp for å være helt ærlig, om jeg får lov til å være litt dramatisk. Jeg tillater meg det, for det er dramatisk. Noe inni meg nekter å tro at vi fortsatt sitter her, sju år etter forskriften ble et faktum. Jeg hadde større tro på de norske myndigheter enn som så, enn å vedta en lov som straffer de lovlydige og dreper de uskyldigste av oss alle. Og større tro på hundemiljøet, enn å akseptere det. Det er vanskelig å stoppe bitterheten fra å komme. Jeg ser på det lille livet vårt, som en liten amstaff kunne ha gjort komplett. Jeg ser på meg selv som hundeeier, erfaren har jeg rukket å bli, gått masse kurs både med og uten hund, hatt hundene om lidenskap, og som tar mitt ansvar som hundeeier og raserepresentant alvorlig. Men jeg er blitt likestilt med kriminelle, og det er helt uforståelig. Det er en voldsom urett denne loven, og ikke bare for oss raseentusiaster, men aller mest for hundene. Det er hundene som bærer den største byrden, det er de som må bøte med livet. Vi ser det gang på gang i media, og vi hører om de andre historiene på bakrommet, hunder som blir tatt av politiet, hunder som står på kennel i årevis før de blir sendt ut av landet, de ytterst få som er så heldige. De fleste dør. I stillhet. Uten at noen engang hører om det. Tallet vet ingen, men det er større enn noen av oss tør håpe på. De har ikke gjort noe for å fortjene det, annet enn å bli født med feil utseende. Og jeg hører det hviskes i hundemiljøet "de kunne for det selv, de visste at den var ulovlig", hver gang spekuleres det i hundeeieren, alder, etnisitet, formål med hundeholdet. Gang på gang glemmer vi hva det er som virkelig engasjerer oss, nettopp hundene! Vi går i samme fella som de som vedtok loven. Vi glemmer hvem som er de virkelige ofrene i denne problemstillingen. "Ja ja, det er synd, men det gjør ikke vondt å være død" sier noen og rister på hodet. Som om livet ikke er unikt. Som om individet ikke har verdi. Som om vi totalt ignorerer hvor betydningsfulle våre egne lovlige familiehunder er. Hver eneste hund som har måttet bøte med livet til denne loven er like verdifull og spesiell som din egen hund. Vi har ikke lov til å glemme det. I hundemiljøet holder amstaffen på å fases ut. De er blitt redusert, også blant de hundeengasjerte, til statussymbol for de useriøse og noen få flotte "ordentlige". Disse flotte hundene holder på å bli glemt, men stigmaet lever i beste velgående. Et paradoks i seg selv. Det tok ikke lange tiden, og ingen tenker på amstaffen lenger. Ikke engang hundemiljøet roper lengre, loven er blitt godtatt og akseptert, kampen er tapt og alle har gått videre. Det er hjerteknusende. "Hva med en fransk bulldog?" sier jeg, men mener det ikke helt, for jeg er redd for sykdommene. "Kanskje en staff?", "eller hva med en Boston Terrier?". Njaa, mmnei… Det står ikke på utvalget, det er en hel verden med flotte raser der ute, men… Det er alltid et men. Ingen har det lille ekstra. Det je ne sais quoi som skiller dem fra alle andre raser. Amstaffen har noe, et ubetydelig med alikevel helt avgjørende noe, som gjør at alle andre raser faller til kort til tross for sitt egne unike rasepreg. Du, som entusiast for egen rase vet akkurat hva jeg prater om. Dette noe, som gjør at du klarer å le av de få negative sidene, og får hjertet til å vokse stort og stolt av alle de positive. Vi skulle hatt oss en liten amstaff. - Mari

Å ha kattene sine ute er en kalkulert risiko ja, men nå er det nå en gang slik at de aller fleste vanlige huskatter mistrives sterkt som innekatt. Tilmed persern jeg hadde for mange år siden gikk på en depresjon når han måtte være innekatt etter å ha vært utekatt på hytta. Det ga seg ikke, så vi ga han til en kompis som hadde muligheten til å la han være ute og der ble han en helt ny katt. At katteeiere velger å ta den kalkulerte risikoen frikjenner ikke eierne av potensielle kattedrepere for et moralskt ansvar til å være påpasselige. Ikke litt en gang. Om man ikke bryr seg så mye om katter eller andre dyr enn sine egne ( som det kan virke som flere her inne ikke gjør ), så burde man i det minste klare å forstå at noen er sannsynligvis like glad i den katta som dere er i bikkjene deres.

"kan döda din hund" men resultatet av forskningen gjelder mest for katt? Hvorfor står det ikke at det kan "döda din katt"? Men joda, "skräpmat" (junkfood) kan selvsagt forkorte livet til både folk og dyr, fedme og allergier også. Men mine tørrfôrhunder som har blitt gamle og grå hadde neppe blitt tre år eldre pga maten, tror jeg.. Og jeg er søren ikke sikker på om jeg nødvendigvis VIL ha 17 år gamle hunder stolpende rundt her heller, jeg.. Og hvem påstår at tørrfor nødvendigvis er "skräpmat", da? Det finnes litt forskning og prøve/feiling på sammensetningen der også har jeg hørt.. Jeg vil tro at det ville blitt et klart større problem for "Hvermannsen" å sette sammen en fornuftig diett for hunder (og katter) enn det man tror, og DET ville i alle fall skapt problemer for langt flere. Men joda, vi VIL jo så gjerne tro at rått er best, og det naturlige selvsagt er bedre enn ferdigproduserte knotter med alt hundene trenger. Og for litt oppegående hundeeiere er det kanskje det også - men TENK så mange tullinger det finnes der ute som tror at det eneste en hund trenger er middagsrester. "For det levde så sannelig Fido på når JEG vokste opp, og han var da både glad og gammel". Så nei, jeg tror at man kan feilfôre uansett hva man gir, jeg... Og noen lever lenge og vel på drittfôr fra Rema også. Dessuten har vi alle sikkert delte meninger om hva et bra fôr skal gjøre med hunden. Noen vil at den skal leve lengst mulig, selv om den knapt kan gå, andre vil ha eksplosiv energi og jobbe som en "helt" selv om den brenner ut tidligere, andre vil sikre et bra fordøyelsessystem, andre vil ha best mulig pels eller ha mye kroppsfett, noen vil ha magre hunder MED energi, andre vil ha mindre, osv. Å justere dette med å gi dem middagsrester tror jeg er vanskelig for den vanlige mannen i gata... Ergo fyller tørrfôr en superviktig rolle i ernæring av hund. Selv om det er litt "kjedelig"... Susanne

Det kan faktisk være skummelt å fore hundene sine.. Ingen har overlevd

Poenget er ikke om Monti er irriterende eller ikke. Montis oppførsel i situasjonen er irrelevant. Poenget er at han er det forstyrrende faktoren uansett om han er den mest perfekte valp ever. Dette er puddelen sitt hjem, og hun synes det å få besøk av Monti er no dritt, det synes jeg du burde akseptere uten å tillegge henne skyld, utav respekt for henne, foreldrene dine, og ja, faktisk Monti. Skill de, eller la Monti være hjemme. Jeg tror det er den beste og mest voksne måten å løse dette på. Som sagt, det er ikke din oppgave å oppdra andres hunder, det ønsket må komme fra eierne selv synes jeg. (Og du, det er ikke unormal oppførsel av puddelen. Ufin ja, men ikke unormal. Ressursforsvar er helt vanlig og tisper som ikke liker valper er helt vanlig.)

Sheltie

" du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dig selv" hang det over kjøkkenbenken hos oss når jeg vokste opp. Kloke ord, men jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt de. Jeg var forbannet når rasefprbudet kom, men etterhvert " tålte" jeg det og " glemte" det bort. Vi trenger å bli minnet på hvor urettferdig det er, vi som ikke er berørt. Få gjerne Per - Olav til å sende inn noen ord om at den siste tjekkoslavikiske ulvehunden har gått bort til hundesport også, med noen ord om hvor urettferdig det også er.

Lancashire Heeler: Mye lyd, men ikke gneldring, elsker å jobbe, gruppe 1 hund, kan være med over alt, lettstelt pels, førerorientert

Min erfaring fra lobbyvirksomhet er at du kommer veldig langt med et saklig dokument, gjerne med en ferdig løsning i et lettlest format som du kan presentere i møte. Ta kontakt med "toppen" og kun den, ikke gå innom pressekontakt osv, men avtal et møte med leder i NKKs representatskap og gjerne generalsekretær. Tropp opp, maks 2 personer, jo flere kokker jo mer søl og hold en saklig tone - triste historier om amstaffens fortreffelighet burde unngås- mener jeg. Jo mer saklig innlegget er, jo mer håndterbar blir saken. Ta kontakt med flere fraksjoner, fra Norsk Terrierklubben, NHL til regjeringsparteiene og opposisjonen. Jo flere som støtter saken jo "lettere" er det å presse fram en løsning. Men da må pressgruppen være samstemt og det er vel kanskje der mest arbeid burde ligge i en evnt start? Bare mine 2 cents

Jeg kjenner også mange journalister. Det jeg trur kan være en idé, er å lage en slags "mediestrategi". Vil du som enkeltperson dra i gang debatten igjen, eller kan det være en tanke å samle flere fornuftige stemmer som kan uttale seg? Vil du at dette skal være et blaff i media, eller skal det avstedkomme ny debatt og legge press på politikere? Journalister flest ønsker jo saker med en personlig vinkel som kan understøttes av fakta, og det er derfor innlegget ditt er så godt.

Plenty av disse blir avlivet. Plenty. Her ligger det mange uskyldige hundeliv som aldri fikk en stemme. Det er uhyrlig. Tja. Hvor kommer grunnlaget for forbudet mot de andre rasene fra? Det ene er ikke mer meningsløst enn det andre. Den praktiske konsekvensen derimot, er det enorm forskjell på. Tusen takk for fine ord, alle sammen. Presse? Tror dere det? Really? Hundesport er én ting, der når man mange hundeengasjerte, (og det er helt essensielt at vi står sammen om dette, det har vi ikke gjort før), men hva slags annen presse tenker dere på? Jeg tar orket, det er ikke noe problem. Engasjementet er der i bøtter og spann, men å finne riktig kanal har jeg hatt store problemer med i snart ti år. Jeg synes dette er en utrolig viktig sak på så mange plan. Det handler ikke bare om amstaffen, men om hundesynet, at vi som folk anerkjenner enkeltindividets verdi, og ikke minst om at vi hundefolk setter grenser og krever å bli hørt på vegne av bpde oss selv og hundene. Raseforbud har store ringvirkninger som brer seg langt utenfor de involverte rasene. Det er en big deal rett og slett.

Hvor er Luna??? Om du ikke fant henne gjorde iallefall Magnus det! Mille, dag 60! Fredag (dag 57) kl 22.00: 37,4 Lørdag (dag 58) kl 10.00: 37,6 kl 22.00: 37,6 Søndag (dag 59) kl 10.00: 37,8 kl. 22.00: 37,4 Mandag (dag 60) kl 10.00: 37,4 Her er det fortsatt rolig. Jeg må innrømme at selvom Mille er veldig drektig er hun ikke veldig stor altså. Jeg har hatt noen BALLONGER i hus på dag 60 tidligere. Hun er bare litt småfeit i forhold Ellers er det fortsatt rolig. Ingen graving eller slikt. Men nå kommer det pittelitt melk ut om jeg trykker forsiktig på pattene

Altså stakkars lille puddel-dame må da få lov å vende seg. Hun har kanskje skremt livet av lille Monti, men tydeligvis vært snill på sitt vis siden han ikke fikk noen skrammer eller sår? Jeg har selv hatt et utyske av en liten basenji som hatet intenst alle hunder - hennes motto var: ingen hund er for liten til å ta og intet hundespann er for stort å ta. Det var mye fryktaggresjon i bildet og var mye begrunnet av "bedre å ta dem før de tar meg".Jegville aldri i livet tvinge henne å være sammen med andre hunder i hennes eget hjem. Hjemme var hennes trygge sted, der kunne intet ondt skje henne, der skulle ikke noe eller noen kunne true henne. Jeg ville ikke drømt om å bare slippe løs en valp sammen med henne. Da vi fikk Strider'n var de adskilt vha av kompostgrind, slik at hun kunne se han an og studere han i fred i ro uten å måtte nettopp forholde seg til han. Vi brukte tid på det, det var en periode hvor vi bare hadde Strider i helgene, så det ble mange besøk. Men den tredje helgen, kunne vi slippe dem sammen. Vi holdt fast Strider først, slik at hun kunne undersøke han nøye uten at han gjorde noe som helst med henne. Og det endte jo med at hun elsket den lille gærne kelpievalpen. Poenget mitt er at vi brukte tid og tålmodighet. Basenjien ble aldri irettesatt. Hvis hun syntes det var slitsomt med valpen rundt øra så tok vi den bort - dermed fikk hun klar forståelse for at vi passet på at valpen ikke skulle plage henne. Etterhvert så fikk hun irettesette han også (hun likte ikke å bli bompet på mens hun lå og sov feks og det måtte han jo lære etterhvert) slik at de fikk selv utvikle forholdet etter den innledende "bli vant til" perioden. Og Strider var nok en helsikes mer vill valp enn Monti høres det ut som. Så bruk grinder og la nå den stakkars pudderkvasten slippe mer kontakt enn nødvendig, enten det er Monti eller de andre hundene. La direkte samvær kun skje ute hvor det er andre ting å være opptatt av og hvor nærværet ikke blir så intenst, og hvor det er utenfor pudderkvastens eget hjem. Inne, la henne bare observere bak en grind, hva Monti gjør og hva han foretar seg. At hun lærer at det er OK at han leker, at det ikke nødvendigvis vil medføre at han vil plage henne. Hun må få lære at dette ikke er så farlig som hun tror. Hun må aldri aldri irettesettes for å synes at det er ubehagelig med invasjon, der er jeg helt enig med andre her. Å styre rundt med godbit og "belønne" henne for å la være å angripe har jeg dog liten tro på - det er alltid langt vanskeligere å belønne et fravær av en adferd liksom. Og det introduserer i seg selv mer stress å skulle følge med for å belønne ved enhver anledning. Nei, hold dem fysisk adskilt men "allikevel sammen" så tror jeg det vil gå seg til over tid, mildt og varlig. Og ikke bebreid puddelen!!

En god representant for HVEM? Hunden er jo høyt premiert, dermed en høyst aktuell representant. Hva som "måtte være ønskelig" eller ikke har ingen ting og si så lenge disse "ønskelige" hundene ikke finnes. Det er ikke styret i schæferhundklubben som BESTEMMER utviklingen for rasen, i realiteten er det oppdrettere og dommere som gjør dette. Nei, nå gir jeg meg, dette er jo bare "goddagmannøkseskaft" fra ende til annen.

Ja, la oss adoptere alt de gjør i USA. Da blir det sikkert bra!

Barnegrind og en hund på hver side. Hundene er atskilt, men skilles ikke fra familien og er fortsatt med. Bytt ved anledning. Rinse. Repeat. Puddelen synes det er dritkjipt å ha Monti på besøk, Monti trenger ikke å ha en dritkjip puddel hengende over seg, og det er ikke din oppgave å trene opp andres hunder til å bli omgjengelige. Du ser på det som puddelen er problemet, men egentlig så er det Monti som er problemet da det er han som er den forstyrrende faktoren som utløser atferden. Om du skjønner? Hva sier eierne til puddelen? Det er tross alt deres hjem som dere er besøkende til. Jeg synes det er de som skal ha siste ord og bestemme reglene. Om dere ikke liker reglene som blir satt så kan Monti være en annen plass i jula, det er en fair sak. En 4 måneder gammel valp tåler fint noen dager bort fra eierene sine. Om de er innstilt på å få det til å funke så ville jeg satt opp en grind. Jula er ikke tiden til å bruke masse energi på å oppdra, og å drive å kjefte og styre. Da skal man slappe av å kose seg. Så jeg ville bare ungått problemstillingen de få dagene ved å sette opp en grind.

Har litt samme greia i jula med mine og, bror sin blandingshund er grei, men han kjenner ikke konseptet med grenser og pusher og pusher på mine, til mine får nok og det smeller, for han er ikke sen om å svare. Her blir løsningen å skille. Desverre er bror "bittelitt" opphengt i at hunden hans aaaaaaaaaaaaaldri gjør noe galt, han skal jo "bare leke", så det blir mine som blir satt bort. Men kan dere dele opp litt? Kompostbinger ol? Eller veksle på å ha dem i bånd inne så dere har full kontroll på minst en?

Sheltier trenger ikke ha mye pels, altså Her er Misty, mammas hund. Hun er fire år, og fullpelset på bildet. Hun har selvrensende pels, hun har blitt badet og børstet to ganger siden vi fikk henne i mars. Tar meg under en time med full overhaling på henne, inkludert bading og tørking. (pushe sheltie)

Nei, det tviler jeg sterkt på. Det går ikke det, vet du. Ikke med den dialekten der Tilbake til topic: Venter i spenning med alle de andre og krysser fingerne for at du får ønsket om flere valper innfridd

Jeg hopper masse innlegg, men tenkte bare å informere (mest TonjeM) om at kolesterolverdiene mine har gått ned fra ganske så høye til innenfor referanseområdene. Det med masse mettet fett i kosten og veldig redusert karboinntak. Jupi!

Stakkars tykkedamene som blir utlevert i detaljer.

Jeg mente "stor presse", altså de store som når mange. Hvis det ikke skal drukne i massen, bør man i så fall kanskje satse på en koordinert "aksjon" der man samtidig gjør fremstøt i forhold til både politikere og media. Og julen er kanskje ikke den beste tiden. Det var noe med blandingen mellom et sterkt personlig budskap og saklig faktainformasjon som gjør at jeg tror du i hvert fall har en mulighet til å nå frem og tenne pressen. Men jeg kan langt fra mye om dette.

Enormt godt skrevet, og en viktig påminnelse. Jeg vet at kampen sikkert er tapt, men mye vann har rent i sjøen og kanskje det kunne være en ide å sende dette til medlemmene i justiskomiteen på Stortinget, og evt. også departementet? Det var såpass personlig og fint at du kunne kanskje få noe presse på det også. Men det krever jo at du orker og har lyst selvsagt.

Argyr hadde jo sitt innlegg om uvettig avl på trykk i siste (et av de siste) nummer av Hundesport. Om du ser hvilken spalte hun fikk sitt på trykk, vil jeg anta at ditt passer som hånd i hanske der. Fint å ha deg tilbake, takk for kloke ord.

Veldig flott skrevet Mari! Sitter her og leser, og snørr og tårer osv.... Som skrevet over, dere har utrolig mange flere tilhengere enn dere tror, men noen må stå i spissen ! Du burde sende inn dette til Hundesport?!

Ser at jeg kan ha hundene løse i hagen her med god samvittighet da de kan stoppes både fra å knerte høns, rev og katt.

Jeg velger å dra til med noen skikkelige dådyrøyne, siden min hund (ifølge diverse gamle damer) besitter øyne fra djevelen Begge to holder til i Lima, Peru :-)

http://youtu.be/rDNIo2SNsM8 Dog Twister er nok ingen utfordring for MIni...

Åh! Fant jo noen dådyrøyne på Pøbel også! Men da var han valp, nå får han det aldri.

Nå har jo jeg en ganske meningssterk rase som ofte ikke liker valper, og jeg var så heldig med timinga at jeg skulle få Imouto akkurat da Aiko var på sin "sjarmtopp" av hormoner med løpetid nr to og akkurat fylt ett år med ressursforsvar herfra til skyene, så jeg var mildt sagt skeptisk til hele greia. (Det hører med til historien at jeg fikk Imouto som kompensasjon for at Aiko har en skjelettdefekt, jeg ville aldri skaffa meg valp på det tidspunktet ellers). Jeg var så heldig at jeg kunne besøke valpene helt fra de var 4 uker gamle, og jeg hadde med meg Aiko opp 3 helger før knertis skulle være med oss hjem. Og SOM trollbolla overraska og gjorde meg stolt! Første gang vi var der oppe overlot Tia, mammaen til begge, alle valpene til Aiko, så hun kunne leke med dem aleine mens Tia lå i sofane med besøket. Den ene tispa og Aiko fant hverandre med en gang, så det var klart at det var hun som måtte bli vår. Jeg lagde omtrent en tilsvarende tråd, og fikk kjempemange fine svar. Du kan jo lese litt i den om du vil. Ellers så trur jeg nok at det kommer til å gå fint bare du forventer at det går greit, og kanskje også tar med Chessea når du henter valpen, hvis det går. Aiko vurderer hvem som skal bli hennes livspartner: Aiko og Imouto: Forklarer knertis åssen hun skal ta den tjukke broren sin: Og så var vi hjemme :

Så endte eg opp med Asus N53SN! Har hatt den i nokre dagar og er hit til stooor fornøgd! :-) Så får me berre sjå kor den vert i lengda! Tusen takk for tips!

Akkurat oppdatert bloggen etter dagens treningsøkt!

Krutsi, det er INGEN tvil om at raseklubben med medlemmer foretrekker de overvinkla schæferne. Hadde de vært imot de, kunne de nektet å godkjenne parringer der foreldre var overvinklet. Så enkelt faktisk. men neida, det er ikke ymtet om det i avlskravene engang!

Det er ikke tillatt med egen hund på Passvik fhs lenger heller, selv med hundelinje. 69 grader nord og Valdres folkehøyskole (om det er det den heter?) ha også hundelinje, men hvordan det er på disse veit jeg ikke.

Den har flyttet. Nå ligger den på samme side som togstasjonen, ved siden av storsenteret.

Selges på dyrebutikken ved siden av ski storsenter i hvertfall. Er det buster zoo den butikken heter tro?

Hundebok som inneholder "valg av rase/ kjønn" er valgt til venninne, aeropress til bror er kjøpt! Men trenger tips til min andre bror! Han ønsket seg boken om mannen som står bak siens fiction. (kunstbok) og serien til komikeren Ricky Gervaise. Både boka og serien var utsolgt.. Han er også glad i tegneseriestripper, men han fikk boka M i bursdagsgave. (hadde bursdag 17.12) så det er også litt "oppbrukt".. Tips?

Jeg liker ikke alle mennesker. Likevel takler jeg å gå i samme klasse, eller jobbe sammen med, mennesker jeg ikke tåler trynet på, fordi jeg har lært at så lenge jeg er høflig og redelig, og trekker meg bort når jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre, så plager det meg visst ikke så mye. Andre mennesker vil ikke ha noe særlig med meg å gjøre. Da gidder jeg ikke å bruke energi på å bli kompis med dem, men jeg føler ingen frykt eller noe ubehag ved å måtte omgås dem, heller. Slike ting var ikke like lett på barne-/ungdomsskolen, men å lære seg å omgås mennesker man ikke liker, og som ikke liker deg, er en del av veien mot å bli voksen. Monti og puddelen må lære seg det samme, kanskje puddelen er et av disse utskuddene som faktisk ikke liker noen, men det forandrer vel ingenting? De kommer kanskje aldri å bli venner, de trenger i grunnen aldri å sette pris på hverandres nærvær, men ved å lære at de kan slippe å forholde seg til den andre selv om denne er i nærheten, kan de fungere sammen, og trives, de gangene de må bo under samme tak. Men slike ting tar tid, og det starter alltid med å lære regel nr 1: de slipper å forholde seg til hverandre.

Gratulerer! Du har utrolige flotte hunder, har sett dere flere ganger i ringen!

Åh så många fina julhälsningar/kort det var här vi vill också sända en julhälsning till er!

Ikke for å forsøke å dra dere ned av den høye hesten, altså, men det hender at vi vanlige dødelige uten hovedfag i kvantemekanikk eller Spinozas virke også ler av de "intellektuelle" festlighetene i den serien.

Jeg fant ut i dag at jeg skal søke på brannmann(kvinne) til våren Kanskje jeg må skaffe meg en dalmis.. ? Det er jo rimelig langt fra det jeg har tenkt på tidligere, men det trenger ikke å være en jobb for resten av livet. Man starter nemlig med lønn fra dag èn og opplæring og kursing underveis. Også er jo pappa brannmann da..

Går mitt andre år på videregående dramalinje. Drømmen min er å en dag ta bachelor i skuespillerfag ved KHiO (Kunsthøgskolen i Oslo), og bli proffesjonell skuespiller. Pleier å si at jeg ikke har valgt en utdannelse, jeg har valgt et liv. Jeg jobber ikke bare med teater om dagen, men hele døgnet. Jeg jobber med min egen teatergruppe og skriver en del manus og slikt om kveldene. Jeg går også mye i teatret som publikummer, og er bak scenen og slikt så ofte jeg kan. Jobber med å få en "fot innenfor". Også tar jeg sangtimer. Men jeg er også fokusert resten av døgnet. Jeg tenker alltid i den retningen. Hver gang jeg føler noe sterkt eller bare spesielt, eller et vitne til en "hendelse" som innebærer mye følelser fra de innvolverte prøver jeg å lagre det, slik at det er lettere å ta det frem når det kreves av meg. Så, ja, denne utdannelsen min er noe spesiell. Enda mer spesielt er det vel at den egentlig ikke har begynt enda. Om det noen gang skjer at jeg kommer inn på drømmeskolen, er det uansett flere år til. Men jeg føler liksom at jeg er godt i gang, fordi jeg jobber så hardt

Nadira har seterdalskoften, normalt lang modell.

Vi har brukte det siden September. Gikk fra V&H. Ga henne bare Orijen i noen uker, hun ble veldig oppblåst, fikk mer bæsj og den var veldig myk - ikke rennende da. Kjøpte det samtidig med to andre Staffe-eiere, og jeg tror de hadde samme erfaring... Kunne sikkert latt det gå litt lengre tid, men nå får hun Orijen til frokost og V&H til middag og kvelds, og vi er veldig fornøyde med den kombinasjonen!