Leaderboard

Det kunne forresten heller aldri falle meg inn å kløyve et menneskehode med en øks

Vi var på orkanger i dag, 10 tollere påmeldt, og Tarik ble BIR med sitt andre CERT for dommer Colette Muldoon Kritikken: "lovely brisk movements. Correct teeth. Nice, dark eyes, good front, Correct feet, Good bend of stifle and good angulation. Correct topline and tail. Handled well."

Okei, nå har jeg med: Veronica O, IW, Pippin, Ia, Aymee, Michellus, MegaMarie, Benedicte, Marie, Aussieglis, AnetteH, Monica, Taz, Lill, Toya, Anebergen, Bollefroken, Marthe, SFX, RTL, Soppen, og resten av dine venner på Hundesonen! I den rekkefølgen! Er det greit?

22 59 13 00. Notér dere det nummeret med en gang, en vet aldri når en kan trene det. Lagre det på mobilen, ha det i bilen, skriv det på en lapp under fasttelefonen, ha det på en lapp med hundens mappe/vaksinasjonsattest. De kan si mye om hva som er giftig for en hund eller ei, basert på estimert mengdeinntak og hundens vekt. Det er fort gjort at noe skjer, og da er det greit å ha et døgnåpent nummer å kunne ringe til for å sjekke hvor akutt det er - jeg har selv erfart at ikke alle veterinærer vet like godt hva som er bra og ikke. Giftinformasjonen er ekspert på nettopp gift. De skal selvfølgelig ikke erstatte veterinærkonsultasjon, og er en i tvil oppsøker en veterinær også. Men dette telefonnummeret er et must have for hundeeiere. Vennlig hilsen en som nettopp har lagt på røret med giftinformasjonen og blitt beroliget etter valpens siste eskapader...

Hjemme igjen etter en lang å herlig dag.Gross ble BIR og BIG1 :banana:

Ah, takk. Den så så god og bra ut at den herved er bestilt

Den enkleste treningsmetoden, heter "sunn fornuft" Positiv straff har ingenting i hundetrening (om vi snakker innlæring) å gjøre, etter min mening.... En normal hund, klarer fint å lære det nødvendige uten at man må ta hardt i den... Jeg er absolutt ingen helgen, og har benyttet positiv straff i frustrasjon flere ganger - det viser bare at jeg ikke er en god nok hundetrener Heldigvis går det lenger og lenger mellom hver gang, og jeg kan ikke huske sist det skjedde...

Egentlig ikke, nei. Det finnes et utall vokterhunder og vakthunder. Hverken KOen eller boerboelen er unike i så måte.

Ikke noe å rødme for, det gjorde jeg og.

Nå sitter jeg her og griner... det er bare så utrolig vakkert! (og jeg er dårlig til å vise følelser, og det er svært sjeldent at tårene faktisk triller nedover kinnene på meg.. og det viser bare hvor mye dette betyr for meg!) Jeg blir helt sikker på at jeg har gjort det beste valget jeg noensinne kunne gjort med skjønne Tinka, hadde jeg endt opp med å beholde henne, og hørt om hva som kunne ha skjedd så hadde jeg ikke kunnet tilgi meg selv. Dere er bare verdens beste gaver til hverandre, du gir Tinka et bånd jeg aldri kunnet fått frem Helt klart så savner jeg henne, og alle som har møtt hunden, skjønner helt sikkert hvorfor. Men de dagene det er verst, så ser jeg spesielt mye på dette bildet: Det gjør meg så utrolig glad! Og viser nok en gang hvilken solskinnhistorie dette er. I tillegg vil jeg nevne at jeg satt i Arendal sammen med Monica (fra sonen) og pratet om nettopp Tinka som da oppholdt seg hos Marianne&Java. Jeg hadde da sagt at da jeg så for meg den perfekte eieren så var det en ung pike på rundt 15-16år som skulle få sin første egne hund, og som gjerne hadde et ønske om å lære mer om hundetrening og gi Tinka en sjanse til å utfolde seg enda mer. Ikke lenge etterpå så tikket det inn en PM fra Marianne.. og jeg var egentlig ikke i tvil om at det hørtes perfekt, men fremdeles spent på mine egne følelser og reaksjoner. Men det viste seg at det var helt rett å følge magefølelsen, og jeg har i samme slengen fått gleden av å bli kjent med de fantastiske personene, Ia og Ida, som nå har den vakre frøkna!

Takk for melding! Jeg vil anbefale deg på det sterkeste å ikke presse han til å "godta" at hvemsomhelst "tafser" på han i den alderen han er nå - han vil nok måtte godta det, men du kan risikere å skape en hund som er er i forsvar for enhver "ny" person han kommer i kontakt med, basert på at han forventer at nye mennesker vil tvinge seg på han. Uønsket atferd i den alderen han er nå kan trenes/straffes vekk, men den uønskede atferden vil gjerne komme tilbake igjen når han blir eldre og blir presset. Og da har han jo lært at det ikke nytter å gjøre mild motsand, og han vil antagelig ty til fullt forsvar med en gang. Boerboelen er den eneste rasen som er en renavlet vokter, og opprinnelig skal de egentlig ikke akseptere at hvemsomhelst tafser på de. I Norge er rasen avlet "ned" på disse egenskapene, men hos noen ligger de igjen. Min har en sånn "det er min kropp - ikke rør" holdning. Prosedyren vår hos dyrlegen er at jeg holder han, gjerne mykt rundt snuta - eller vi setter på snutebånd dersom vi har en "ny" veterinær (f.eks. en vikar) som han ikke er trygg på. Og vær sikker, dersom en BB sier at dette liker jeg ikke, så kan ting skje fort, de er hyperraske til å framstå såpass "tungt". Jeg har ingen problemer med å bruke snutebånd på Nurk hos dyrlegen, jeg er en ansvarlig hundeeier, og jeg vil ikke at han skal bite noen. Allikevel er Ilunga trent til f.eks. tannvisning, og det har ALDRI vært noe problem for andre å se på tennene hans, fordi vi har trent det i små, små skritt, og utelukkende positivt, men over en periode på opptil ett år... Husk at Mir bare er en baby, og han vil bruke det han har brukt i valpekassa for å oppnå det han ønsker, det er du/dere som ansvarlige foreldre som må vise han hva som er riktig oppførsel framover. At dere opplever at han biter når han er "oversliten" eller ikke sliten overhodet, det vil jeg fortsatt tro er valpebiting, ignorer det, spill død, eller ta han eventuelt ut av situasjonen. Å avlede tenker jeg er stimulering ("jeg biter = noe skjer, uansett hva, så er det bra..."), jeg ville faktisk heller satt en grense ved å overse han, spille død, eller sette han vekk med en gang han begynner med denne atferden. Hovedsaken er at han ikke skal klare å dra dere i gang på noe som helst, at han ikke oppnår NOE ved å oppføre seg sånn. Ok, hvem putta på en femtiøring denne gangen da... Lykke, lykke til med lille barnet, jeg kjenner pappa'en hans og han er en virkelig kjernekar, det blir nok Mir også.

Nå tenkte jeg det var på tide at den lille divaen min fikk sin egen tråd her inne! Hun har jo en fra gamledager, men jeg synes vi skal få starte en ny, en egen. En om livet vårt Historien vår innebærer en haug med følelser. Det går ikke an å sette ord på alt den jenta har gitt meg. Den innebærer også en del sonenfolk. Er bare et fåtall av de som var innvolvert som er nevnt i historien. Rop ut om dere føler dere glemt, så skal jeg skrive en liste! Jeg har byttet ut navn med nick, og de står uthevet. Som dere sikkert vet har historier en tendens til å forandre seg litt med tiden. Jeg merker allerede nå at små detaljer har blitt glemt. Så istedenfor å prøve å gjenfortelle det hele, gir jeg dere det jeg skrev i min private dagbok, 18. juli 2011. Dette er en lang tekst, men så er den nå her til de av dere som skulle være interessert 18/7-11 Endelig har vi kommet litt til ro på hytta. Larkollen er akkurat det samme som det var for noen år siden. Tror dette kommer til å bli noen flotte uker, jeg koser meg stort allerede! Det siste jeg vil nå er å sitte inne og skrive, men dette er noe jeg gjerne vil huske så riktig som mulig. Hvis jeg leser dette om om noen år og husker alle følelsene jeg sitter med i dag, vil det være verdt det. La oss starte med begynnelsen. For noen uker siden fortalte Kaja-T&C på hundesonen at hun var blitt syk, og lurte på om noen kunne passe Grand Danoisen hennes, Tesh. Fordi sonenfolk er nydelige, tilbød Raksha seg å passe henne hvis noen kunne kjøre henne til Rena. Marianne&Java kunne kjøre, og moren min, ida, tilbød seg å være med som selskap i bilen. Hva som skjedde den dagen, kan jeg fortsatt ikke sette ord på. Jeg har alltid trodd at det finnes mer mellom himmel og jord, men frem til den dagen har jeg aldri fått føle det på kroppen. Natt til 11. juli hadde jeg mareritt. Hva det var er uvesentlig, men det dreide seg om mamma. Jeg har mareritt relativt ofte, og det pleier ikke å påvirke meg i stor grad. Men akkurat denne gangen fikk jeg en sånn ekkel klump i magen. Jeg følte meg liten, sårbar og alene, som om jeg gikk helt tilbake til å være den mammadalte fireåringen jeg var en gang. Den dagen ville jeg ikke dra fra mamma. Eller rettere sagt: jeg ville ikke at hun skulle dra fra meg. For å utsette “avskjeden” ble jeg derfor med henne til byen, hvor Marianne&Java skulle plukke henne opp. Jeg skulle jo være alene hele dagen, og trengte uansett å handle litt. Jeg hadde ikke fortalt mamma om marerittet. Derfor var det enda rarere da hun fortalte at hun ikke ville dra uten meg, at hun hadde en sånn ekkel følelse på det. Det var nok meningen at jeg skulle bli med, for plutselig ble det plass til meg i bilen. Kaja-T&C, skulle ikke være med allikevel, og jeg var så heldig å få sitte bak med den store blå. I bagasjerommet satt lille Tinka. Jeg ble betatt med en gang. Det oppstod liksom en kjemi ved første øyekast. Jeg som trodde “love at first sight” skulle oppstå mennesker imellom. Det tok ikke mange øyeblikkene før jeg var totalt forelsket. Å dra fra Tinka den dagen var uventet vanskelig. Jeg hadde kjent henne i noen timer, men allikevel var det som å ta farvel med en gammel venn. De følgende dagene innebar mye tenking, tårer og mareritt. De fleste timene i døgnet gikk med på å ligge på sengen og se for seg hvordan det kunne blitt. Jeg fant en sang som jeg ble litt glad i, som jeg spilte på repeat stort sett hele døgnet. Jeg googlet navnet hennes, og lagret hvert bilde jeg fant. Jeg følte meg som en gal fan! Jeg hadde en egen mappe på PC'en med kun bilder av Tinka. Jeg ser jo nå som jeg skriver det hvor rart det virker, men jeg klarte virkelig ikke å tenke på noe annet. Jeg jogget også en god del med Fibi, for å prøve å tenke på andre ting. Fibi var jo hovedgrunnen til at tre hunder ikke var aktuelt. Vi gikk liksom ut ifra at Fibi ville hate Tinka, uten at vi så noen andre alternativer. Men på en av disse turene våre, onsdag 13. juli, dro vi innom et vann så Fibi skulle få bade. Det er jo midt på sommeren, og jeg kunne ikke jogge uten å la henne kjøle seg ned med jevne mellomrom, enda det akkurat denne dagen regnet. Regnet gjorde at vi var helt alene ved vannet, så jeg lot Fibi gå løs og leke i vannkanten. Plutselig hører jeg noe bak meg, og løpene kommer en liten Papillontispe. Hun løper rett bort til Fibi, og etter en liten snuserunde begynner de å leke. De løp rundt og rundt hverandre, hadde drakamp med leker, og avsluttet meg å leke med samme ball. De var så nydelige sammen, og det fikk meg til å innse at vi kanskje er litt for opptatt av hvordan Fibi var til å se klart hvordan hun er. Da jeg kom hjem fra den turen, rakk jeg ikke en gang å fortelle hva som hadde skjedd før mamma sa at vi måtte snakke sammen. Jeg og mamma setter oss aldri ned for å snakke – vi snakker bare om dype ting når vi går på tur og ser rett frem. Men denne gangen satte vi oss ned. Mamma hadde hele veien vært fast bestemt på at to hunder var nok, og vi skulle ikke ha en tredje. Men hun var jo der hun og, da vi møttes, og på en måte visste hun hele tiden at dette ikke var noe vi bare kunne glemme. Hun sa at hvis jeg virkelig ville at dette skulle skje, måtte jeg ordne det selv. Å, det har jeg glemt å skrive! På vei til Rena fikk jeg vite at Tinka skulle omplasseres. Så jeg sendte Marianne&Java PM samme kveld, og fortalte hvordan det var og at mamma var villig til å prøve. Jeg var så utrolig nervøs etter å ha sendt den meldingen. Men heldigvis fikk jeg et veldig positivt svar fra en rørt og glad Marianne. Når jeg leste gjennom svaret hennes kjente jeg tårene presse på. Det var faktisk en sjanse! Nå var det bare to ting i veien. Tinkas gamle eier, og Fibi. I første rekke var det eieren jeg tenkte på. Jeg hadde ikke vært så mye på sonen, så jeg kjente ikke noe særlig til henne. Marianne sendte henne en PM, hvor hun visstnok sa masse positiv om meg, men allikevel var jeg usikker på hvordan hun ville reagere. Jeg er ung, jeg er fremmed for henne, og det sonenfolket kjenner best ved oss er problemhunden vår. Hadde jeg vært i hennes situasjon hadde jeg vært svært skeptisk. Men jeg hadde ingen ting å frykte. Lørdag 16. juli flyttet Tinka Tequila inn hos oss. Marianne, som hadde sett kjemien og var kjempeglad og rørt over at jeg virkelig ville ha henne, tok henne med seg til sentrum og møtte oss. Da vi kom hjem til Enebakk, tok jeg Tinka med meg ut i skogen, og avtalte et sted hvor vi skulle vente på mamma. Mamma hentet Scilos og Fibi, og lot Fibi følge sporene mine. Slik tenkte vi at hun kom til å lukte Tinka, og være forberedt på at hun var der. Det stemte. Hun virket absolutt ikke overrasket over å finne meg sammen med en annen hund, snarere tvert imot. Det var som om hun var forberedt på at Tinka ville være der, og etter å ha snust litt og logret litt, gikk de hver sin vei. Hun var litt stresset resten av turen, men det var alt. Jeg er veldig stolt over hvordan hun har prøvd sitt aller beste disse dagene å bli venn med Tinka. Det blir mindre anspent for hver time som går. Jeg tror de kommer til å bli fine venner etter hvert, jeg! Det hadde jeg helt rett i. Tinka ble fort en naturlig del av flokken vår, og siden da har hun vært med meg stort sett hvor en jeg går. Hun har til og med stått på scenen med meg I midten av september gikk vi vårt første kurs. Jeg har alltid ønsket å drive med agility, men så endte vi nå opp på lydighetskurs hos Maren Teien (borderen) istedenfor. Vet ikke helt hvordan det skjedde, men sånn ble det nå! En uke etter kurset deltok vi i rekruttklassen på sonenmesterskapet, og tok 1. premie (delt, riktignok, men jeg har rosetten ), og vi fikk en premie for beste samarbeid mellom hund og fører. Helt til slutt i dette alt for lange førsteinnlegget må jeg bare takke SiriEveline, Tinkas tidligere eier. Du ble dessverre ikke med i historien, så da får du en egen takk her! Du vet jo hvorfor. Må også få sende litt credits til Margrete, som var en av de flinkeste til å overtale moren min. Tror faktisk ikke Tink hadde ligget på fanget mitt akkurat nå om det ikke var for deg. Også må jeg selvfølgelig takke alle som er nevnt i historien, og Tulip som var på Rena med oss. Og alle andre fantastiske, herlige soniser som hjalp og støttet oss på veien. Vi er veldig, veldig lykkelige sammen. Og jeg har lovet henne at hun skal være hos meg livet ut. Hun er min beste venn, og det spiller egentlig ingen rolle hva vi driver med. Om det blir lydighet eller agility, eller om hun ender opp som sofahund. Det betyr ingen ting, så lenge vi er sammen.

Nå ville T.S ha alternative treningsmetoder til slik de har trent før, sannsynligvis fordi det opplevdes som ubehagelig for fører. Og noe av det viktigste er at det skal føles ok for fører. Jeg ville lest meg opp på klikkermetoden, startet derfra og heller være åpen for justeringer underveis etter det som passer. Bøker jeg vil anbefale er Fra valp til voksen hund av Åsa Ahlbom (lite om klikkertrening, men mye bra om samspill og oppdragelse) De klassiske klikkertrening bøkene som tidligere er nevnt, også ville jeg meldt meg på et klikkerkurs som tilskuer. Man kan lese seg grønn og tro man han skjønt poenget, men noe må sees i praksisk. Canis.no har endel videoer på nettsiden sin som kan være av interesse. De fleste hunder kan trenes uten straff, gitt at de er oppdratt uten og har en eier som har evne til å være konsekvent og myndig uten bruk av aversiver. Det er stort sett der det butter, det krever mer av fører å ikke bruke positiv straff. Man må ligge i forkant istedet for i etterkant, og man må være 110% konsekvent i alt og være autoritær psykisk istedet for fysisk. Hvis ikke får man fort en ulydig hund i hverdagssituasjoner.

- flytte til mer landlige omgivelser ...Og ellers bare nyter jeg livet som det er, utnytter og nyter hvert sekund jeg får på denne jorden, med alle de fantastiske menneskene og dyrene rundt meg! tar en dag av gangen uten å forvente så altfor mye. Blir så lett lykkelig av småting da^^ Selvfølgelig har jeg flere drømmer da, men er ikke noe jeg virkelig må gjøre^^

Ta valpen med til dyrlegen. der får du svar på hva det er/kan være.

Den ligger på hundeutstilling.no

Hihi Noe sånt ja, vi har jo hengt her inne noen år etter hvert. Er ikke skremt bort ennå, så vidt jeg vet.

Cheerleadersmileyboikott! Fram til dette er ordna, altså...

Takk takk *mokken* - håper vi kommer hjem med like gode resultater

Grattis Marie! Lykke til i morgen, Line

Det finnes en haug av bøker der ute, så det er bare å sette igang. Jeg har selv lest veldig mange ulike bøker, og mange er gode, både de nyere bøkerne og de eldre. Følg din magefølelse, ikke la folk med sine småfanatiske holdninger påvirke deg. Det er alltid noen som vil være imot, enten hvis du bruker straff eller ikke. Jeg er helt ening med Emilie. Vi to er vel noen av "dyremishandlerne" her inne, men ikke det at vi tar oss nær av slike påstander (ellers har vi vel ikke orket å vært her?) Det er sagt tidligere, og det er at man kan vel ikke bestemme seg på forhånd hvilken måte man skal gjøre ting på, det kommer mer av seg selv når hunden er i hus. Det har jeg selv erfart da jeg fikk min første, Jeg pugget blant annet Klikkertrening for din hund, og var sååå bestemt på at dette skulle jeg gjøre etter boka. Alt ble helt glemt da hunden kom og jeg måtte få ting til å fungere best mulig.

Blir mann og cowboy når jeg er femti! LoneRangerTPBMassCover.jpg

Jeg liker å leve farlig Har hatt dobermann også

Jeg har også funnet en rømling, faktisk kjørte jeg nesten på den og da jeg ringte politiet fikk jeg beskjed om å slippe den løs igjen. Politimannen jeg snakket med fikk seg en god øre full om hva jeg mente om slipp hunden løs igjen, spesielt siden jeg nesten kjørte på den. Så han fikk ikke noe annet valg enn å ringe Falcken som har ansvaret for løshunder her jeg bor. Jeg ville ringt politiet enda en gang og ikke gitt meg før de melder hunden savnet og bestiller henting av Viking/Falck. Tenk om det var din hund som var på rømmen?

Hvis du mener at hunder blir usikre fordi man ikke "tar" de, så rister jeg bare på hodet over uttalelsen din. Å ikke "ta" hunden betyr ikke det samme som fri hundeoppdragelse. Langt ifra.

Da BØR vi få to juler i året! Og tre sommerferier, minst.

Bare ikke gå i ignoreringsfella. Det er ikke så lenge siden en eller annen her lot valpen sin hyle en hel natt innestengt på badet, fordi h*n hadde lært at man ikke skal gå inn til hunden før den er stille. Bruk pedagogikken for det den er verdt, men bruk nå fornuften i tillegg. Husk det er din hund og dere må finne ut av hva som passer for dere. Lærebøker, kurs, nettsamfunn og hundevenner kan gi dere rettesnorer og knagger å henge erfaringer på, men det er bare dere som kan forme livet med deres hund. Lykke til.

Kjøpe hus!

Eg synst du er sær. Det er stort sett ikkje noko problem for ein kvalp på 3 månader å vere åleine ein arbeidsdag. Då har dei alt hatt nokre veker på seg til å venje seg til at resten av flokken er vekke, og åleinetreninga bør ha kome såpass at hunden forstår at det ikkje er farleg å vere åleine ein stund. Då skulle det ikkje vere naudsynt å gå rundt og ha dårleg samvit fordi enkelte meiner ein bør vere på trygd eller pensjonist for å ha hund.

Har alltid hatt lyst å prøve en sånn vannscooter Så det håper jeg at jeg får anledning til å gjøre en gang Ellers har jeg lyst på en liten tattovering av forrige hunden min, men vet ikke helt om jeg tør.... Men en dag skal jeg manne meg opp til det Også vil jeg reise tilbake til USA (New York) en vakker dag

Mopsen til venninnen min blir lei seg, han.. hele tiden. Jeg er i alle fall sikker på det.. du kan se det på hele hunden: Den sure munnen og de stoooore øynene som ser på verden med "hvorfor?!"-blikk. Hjelper sikkert at hver gang han er lei seg så blir han plukket opp med "nemmen Snoogedoodel! Kom til mamma, var Kuma så slem å ikke ville vaske deg på tassen din?" Og Kuma er jeg ganske sikker får dårlig samvittighet når han spiser mens jeg ikke er hjemme. Hver gang jeg må ut så gir jeg han en dentastick og et griseøre (eller noe i den duren). Dentasticken forsvinner rett ned, men hver gang jeg kommer hjem så står han der med griseøret og sier "vil du ha det eller er det greit at jeg spiser det?" Skulle ønske jeg en gang kunne komme hjem til en nybakt kake eller et glass med vin, men neeeeida.. her er det griseøre som er tingen. Han prater også ganske mye til meg, som oftest går det i "så teit du er" "kom igjen, da", "nå har du sittet lenge nok foran dataen, jeg vil gå tur", "gi meg én god grunn til å høre på deg"... etc. Men han er fortsatt verdens fineste selv om han er litt frekk i kjeften.

Vi kommer.. Har bare igjen å pakke stelleveske, få ungen ut av pysjen og å pusse tenner. Yey! Burde klipt Ask også, tar seg ikke ut å ha en langlugget unge når du skal hilse på oppdrettere sv klipperaser, men gidder ikke. Den ungen har samme hårvekst som morra si stakkar..

Jeg gikk fint tur med berneren fra slutten av ungdomsskolen. Det var aldri noe problem. Må bare si som de tidligere; mye teknikk! Jeg har funnet ut at det er mye vanskeligere med to på under 20 kg enn en på 40 kg.

Ååå, så moro at en av de havner her! Der hadde jeg shoppet valp om jeg skulle hatt svart her i landet akkurat nå.

Sov

Å, for en fin historie. Kjenner ingen av dere, men ble helt rørt. Bildene av dere sier alt om kjemien dere har.

Og tanken er at "alt hjelper", når det kommer til alder. Vi er åpenbart fundamentalt uenige. Spent på om jeg får en åpenbaring om jeg noen gang blir oppdretter som gjør at jeg firer på kravene. Håper ikke det.

"Puh".. Moby er ferdig børstet og fått vasket av sine skitne føtter og barter.. Brukte i underkant av en time på børstingen (4-5 uker siden sist) og kanskje 15 min. på badingen. Tørkingen holder han på med selv nå - spreller og ruller rundt på et håndkle på stua'. Så da gjenstår det bare litt pakking av utst.bag'en og slå sammen trimmebordet og sette det tilgjengelig for avreise i morgen... Burde vel finne sengen ganske snart også - regner med 2 timer å kjøre i morgen, så det satses på å være i bilen kl. 6.. Fysj - og dette gjør man frivillig OG betaler for det?? Ikke rart at folk tror man er gal! LOL Susanne

I beg your pardon?

Helt ærlig tror jeg ikke det er så mye snakk om fysisk styrke, mer radar og teknikk. Klarte helt fint å holde igjen to kåte unghunder, en 55 kgs pyreneer og 25 kgs samojed på henholdsvis 18 og 19 mnd, som begge ville bort til ei digg dame med løpetid på den andre siden av vegen. Du kan si de røkka rimelig greit (for ikke å snakke om målrettet) da, men det var likevel ikke noe problem - selv om jeg veier omtrent like mye som pyreneeren aleine. Det har mer med teknikk å gjøre enn rå styrke, egentlig; jeg hadde dem i sele og hoftebelte, skjønte hva de tenkte på og tok spenntak. Samojeden aleine, når vi later som om vi går pent i bånd og jeg holder båndet fjongt i lanken der vi går gatelangs, kan derimot være et problem. Vips! ser han et ekorn/en katt/et rådyr/et imaginært dyr og klikker plutselig rett ut i vinkel - det er værre. Jeg klarer å holde ham igjen, men håndleddene mine tåler ikke mange sånne rykk der jeg ikke rekker å forberede meg. Han kunne likegjerne veid ti kilo, håndledda mine hadde forsatt klaga

Fryktaggresjon er noe av det vanskeligste og mest tidkrevende man kan jobbe med - og om disse menneskene har klart det på bare noen uker er det bare å ta av seg hatten for dem... Personlig tror jeg - og dette er ikke sagt for å være slem - at hunden omplasseres nå pga problemene med de andre hundene, og ikke fordi hun er klar for det... Jeg tror også at det bare er et tidsspørsmål før de nye eierne får se den siden av henne som dere (soelvd) har sett Jeg håper selvsagt at jeg tar feil... Jeg er kanskje kynisk, men om det er dårlig genetikk som ligger bak oppførselen, så er jo grunnen til oppførselen overhodet ikke mulig å gjøre noe med, og hunden må kjempe mot genpoolen sin reste av livet om den skal ha livets rett...

Mamma spurte meg en gang om hvorfor jeg ikke sa jeg var mammaen til Monti. Spurte om hun da var bestemoren hans - og nei, da var jeg visst ikke mammaen hans allikevel..

De metodene du nevner der er ikke treningsmetoder, men dyremishandling. Ingen trener hund på den måte (vel - ingen som har peiling på hund i allefall). Jeg er enig med andre her i at det er dumt å henge seg opp i en "filosofi" på forhånd, for man må se an individet mht hvordan man legger opp treningen. Min forrige konkurransehund tålte ikke "vanlige" treningsmetoder som jeg hadde lært tidligere (nei, det gikk ikke ut på "sleng og deng", men hun kunne ikke belønnes med lek og moro f eks. Hun var veldig vár på meg og omgivelser etc). Jeg måtte dermed konvertere og brukte veldig mye klikkertrening, doggie-zen og slike metoder, med godbiter som belønning. Hun lærte usedvanlig fort med slike metoder, men det var vanskelig å få den intensiteten på henne som jeg kanskje kunne fått dersom jeg kunne brukt ball eller drakamp som belønning. Da jeg fikk sistemann i hus hadde jeg bestemt meg for å bruke de samme metodene på ham som med den forrige, altså mye klikkertrening og ekstern belønning etc etc, men da med lek som belønning helst (han er lett å belønne både med ball, drakamp og godbiter, så jeg har mye å spille på her). Etterhvert som han vokste til så ble progresjonen lik null med disse metodene. Han skjønte ikke konseptet, rett og slett, det var også alt for mye annet som surret rundt i hodet hans til at jeg kunne la ham "tenke selv". Dermed måtte jeg gå inn og tenke for ham, dvs begynne med lokking og luring, bli mer aktiv som fører, jobbe mye med forholdet mellom ham og meg og forsøke å overbevise ham om at det var JEG som var kul, ikke nabobikkja . Jeg måtte til og med dytte til ham innimellom for å nå inn dersom vi skulle ha noe som helst utbytte av en trening på klubben (hodet var fullt av grøt, hørsel var fraværende, øya var på stilk og mutter'n eksisterte ikke). Man må være åpen for å finne løsninger når man trener hund, ikke henge seg opp i EN måte å gjøre ting på. Det er også viktig å finne en treningsmetode DU behersker. En metode er ikke bedre enn den som bruker den - så det er selvsagt viktig at man kan å bruke den metoden man benytter, ellers kommer man uansett ingen vei, samme hvor bra metoden i utgangspunktet er.

Klikkertrening fungerte utmerket på min forrige hund, men ikke på hun jeg har nå. Hun ble rett og slett usikker på hva jeg ville, og syntes ikke det var noe kjekt å trene når jeg brukte shaping og baklengskjeding. Lokking fungerte mye bedre. (kanskje er ikke hunden min frisk da ) Nå blir hun trent i en salig blanding av lokking og target, og hun elsker virkelig å trene. Så jeg er enig med Kangerlussaq her. Se an hunden, deg selv og kjemien. Og velg det som passer dere, sammen. Men det er selvsagt ingen dum ide å sette seg inn i ulike treningsmetoder. Da får man et mye større verktøyskrin å velge fra, når man først står der med valpen. Nå er jeg først og fremst lydighetsmenneske, og har to bøker å anbefale om du tenker å drive på med lydighet: Lydighetstrening i teori og praksis og Med sikte på 10:an.

Alltid har mine hunder gått løse sammen når de er alene. De har ikke på seg halsbånd fordi jeg vet at de leker mye sammen når jeg er borte, og det gir meg enda større grunn til å ha de sammen. En gang i blant krangler Tia og Ikke om hvem som eier hva av godbiter og leker, men de har et normalt språk og det værste som skjer er at de glefser til hverandre. Sålenge jeg har oppegående hunder vil de alltid få lov til å gå løse sammen, fordi de trives veldig godt med det.

Vi har tre sammen, og de går selvsagt fint sammen inne. Hadde de ikke fungert sammen alene inne hadde vi ikke hatt dem.

Sto i siste hundesport. Nå legger de jo ut hundesport på nett etterhvert, så du får bare smøre deg med tålmodighet

Jeg synes det er mye såkalt menneskeliggjøring som ikke har noe som helst med menneskeliggjøring å gjøre jeg. At hunder blir matleie er et eksempel (men den store majoriteten er vel såpass matglade at det aldri er noe problem). Hunder kan også bli skuffa, fornærma/furtne, de kan være sjalu, de kan manipulere oss (pønske ut ting), de kan være ensomme og triste og de kan forstå fryktelig mye av ting som foregår rundt dem og sies til dem. Så jeg synes slett ikke folk som dubber hundene sine i en eller annen form eller "tillegger dem meninger" automatisk menneskeliggjør dem - det kommer jo helt an på hva de mener å se at hunden "sier". Hovedforskjellen på oss og hunder er vel at de ikke har et bevisst forhold til seg selv slik vi har og de har ingen formening om mote, interiør, sivilstatus, livet etter døden, krig og fred og sånt. En av tingene jeg synes er fryktelig teit er mange menns forhold til hannhunders testikler og kjønnsliv. Joda, det er selvsagt trist for hunden at den ikke får utløp for sin høyst naturlige trang til reproduksjonsadferd (dette gjelder jo begge kjønn), men bikkja filosoferer ikke over sitt manglende sexliv. Og joda, en hannhund kan utmerket godt bli mindre "mann" av kastrering, i og med at det fjerner adferd drevet av testosteron, men hunder har ikke noe konsept for kjønnsroller og har heller ikke noen identitet knyttet til testiklene sine (ei heller tisper til pattene). For de fleste mennesker er det en større eller mindre krise å miste kroppsdeler fordi vi knytter det til hvem vi er, hunder har ikke noe forhold til det. De har heller ikke noe konsept om at rosa er jentefarge, at en afghaner med lang flommende pels er mer feminin i uttrykket enn en bulldog, at nakenhet skulle være noe å bry seg om, osv. Og jeg tror at det er mye av grunnen til at vi liker dem så godt. De er fri for alle menneskelige konstruksjoner og er like glad i oss enten vi er uføre eller toppledere, friske eller syke, stygge eller pene, tjukke eller tynne, om vi bor i nyoppusset villa eller en gammel rønne.

Jøss, jeg blir visst både yngre, mye sprekere, og blond (da blir nok min mor glad) *fnise*

Angstdempende det menes? BØR VIRKELIG prøves ut på forhånd på hunden i kjente omgivelser for å se hundens reaksjon på preperatet. Må likevel være obs på at hunden kan få en annen reaksjon neste gang igjen. Spesielt hvis det skjer mye rundt den som oppleves som belastende for hunden. Som forberedelse for en noe usikker hund bør det heller legges i tid på tilvenning, alenetrening og aksept av buropphold med forstyrrelser. Så vidt jeg vet så fraråder flere veterinærer å gi sløvende midler til hund uten å holde hunden under oppsyn. Når du gir dop til hund, så er det mange hunder som stresser ytterligere fordi de ikke klarer å tilstrebe kontroll. Har man en hund som eier mener ikke har nerver til å tåle en flytur, så la vær å ta med bikkja på flytur - mener jeg!