Gå til innhold
Hundesonen.no

Blondie & Tidi


MegaMarie
 Share

Recommended Posts

Neiiii :( uff så leit å høre! Hun er jo så herlig! Kunne aldri sett for meg noe sånt da jeg møtte henne ❤️ Håper dere nyter tiden godt sammen og at dere får vite litt mer når dere får snakket med spesialisten...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 1.2k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Takk for omtanke ❤️ Dessverre ble det ikke snakk om måneder en gang ?Tidi fikk sovne inn onsdag 13 mars ? Hun virket noe bedre på søndag og mandag etter at hun hadde fått supplerende medisin

Blondie har blitt 14 år! Hipp hipp hurra!

Tidi var tiltenkt å ha et kull hos oppdretter nå i vinter. Men før hun eventuelt skulle parres, så skulle hun ta ultralyd av hjertet da det er dukket opp en del unge kelpier med hjertefeil. På vei til

Posted Images

On 3/3/2019 at 7:49 PM, simira said:

Uff, så trist å høre! Du må jo være helt fortvilet. Herlige Tidi! Håper hun med riktig behandling(?) og hensyn har en stund igjen enda!

On 3/3/2019 at 8:25 PM, pippin said:

Neiiii :( uff så leit å høre! Hun er jo så herlig! Kunne aldri sett for meg noe sånt da jeg møtte henne ❤️ Håper dere nyter tiden godt sammen og at dere får vite litt mer når dere får snakket med spesialisten...

4 hours ago, Artemis said:

Åååh, så leit å lese :icon_cry: Hun er jo såpass ung også. :cry: Dere får ta hver dag som den kommer, og så håper jeg at Tidi med hjelp av medisiner har mye (kvalitets)tid igjen enda. ☺️

1 hour ago, Zappa said:

Jeg sender ALT av de varmeste tankene jeg har til deg og Tidi❤️

Tusen takk for all omtanke ❤️ 

Ja, det hele kom som et sjokk for meg. Samme dagen vi drog til veterinæren hadde jeg egentlig planlagt å dra på agilitytrening. Ingen av symptomene hennes var så ille i mine øyne at jeg tenkte det var så kritisk. Men i siste øyeblikk ble det veterinæren istedenfor. Først var det veldig vondt at det hele kom så brått på. Men nå når jeg tenker på det er jeg egentlig litt glad for det. For Tidi sin del er det ihvertfall det beste.

hunder-6.thumb.jpg.e16c6cf6ad3c5188fe6bcaa1450e347f.jpg

Tenk at hun i sommer var med på teltur i flere dager med lange turer mellom hvert sted vi slo camp. Ene dagen gikk vi over 20 km! Jeg kan ikke huske om Tidi var noe sliten den dagen. Kanskje det bare var en litt mer vanlig, rolig hund vi hadde ved rasteplassen den kvelden ? Men dagen etter var hun full av energi igjen! Som om dagen før og aktiviteten hun da hadde fått aldri hadde skjedd. Uken etter drog vi til Lofoten. Tidi var med på fjellturer nesten hver dag! Hun løp opp og ned fjellene uten noen problemer, og igjen var hun klar hver dag for nye aktiviteter, uansett hvor langt (eller høyt) vi hadde gått dagen før. Etter sommerferien startet vi på noen agilitykonkurranser hvor Tidi leverte noen av sine beste løp. Jeg har mimret litt i det siste og sett på videoer av løpene hennes, og hun har fart altså :D I tillegg startet vi bruks for første gang og der jobbet hun seg gjennom lydigheten, feltsøket og sporet uten å viste noen tegn til at hun var sliten. I høst har vi trent litt agility, gått litt på ski og gått masse turer. Tidi har kost seg og vært tilsynelatende helt frisk. Senest for ca en måned siden var hun med på skitur og løp og løp som om ingenting var galt. For under en måned siden var hun med på agilitytrening, dog med litt lite energi. Men hun var med og koste seg!  Det er den siden jeg er glad for. At hun har fått leve et godt og aktivt liv nesten helt til siste slutt ❤️ 

hunder-7.thumb.jpg.c2d2795351dff25679138232b13cb329.jpg

Takk til @pippin for de vakre bildene!

 

Endret av MegaMarie
  • Sad 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 hours ago, Malamuten said:

Så utrolig leit å høre? håper hun kommer seg igjen og har flere fine år foran seg enda❤

1 hour ago, Shlush said:

❤️❤️ Trist lesing. God bedring Tidi ❤️

Takk begge to ❤️

Det er nok dessverre ikke snakk om år. I går var vi hos hjertespesialisten vi var hos i august da vi tok ultralyd av hjertet hennes og fant en liten hjertefeil. Jeg ville tilbake til han i og med at han hadde sett hjertet hennes før, og fordi det var mye som var uklart etter forrige timen hos veterinæren og ting hadde gått så fort. Jeg tenkte kanskje og at denne veterinæren hadde noe høyere kompetanse på akkurat dette området. I tillegg er han veldig snill med hundene, tar seg god tid og sjekker ting skikkelig og flink til å forklare ting på en rolig og forståelig måte. Han var enig i diagnosen til den forrige veterinæren, det var DCM. Oppdretteren min var usikker på denne diagnosen da forrige veterinær sa det kun var høyre side av hjertet som hadde vokst. Veterinæren vi var hos i går sa det var hele hjertet som hadde vokst. Han syntes ikke sykdomsforløpet hennes var rart. DCM går veldig fort sa han, så at jeg først merket noe for 3 uker siden og ikke merket noe før, det var ikke rart. I tillegg var hele formen på hjertet typisk for DCM, et stort og rundt hjerte. Årsaken var høyst sannsynlig genetisk. Jeg spurte om prognosene, og han sa 3 måneder var gjennomsnittet fra hunden ble diagnotisert med hjertesvikt til den ble såpass dårlig at den måtte avlives. Det var noen hunder han hadde sett som hadde levd i 6 måneder, og han sa man vet aldri. Men jeg forbereder meg på det værste, og håper på det beste. 

 

Endret av MegaMarie
  • Sad 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff så utrolig fælt. Vil bare si at jeg føler inderlig med deg, og vet hvordan du har det. Min hund, som også var superaktiv og frisk, ble plutselig slapp, og til min store forbauselse ble hun diagnostisert med IMHA, immunmediert hemolytisk anemi. Prognosene var veldig dårlige, men de hundene som fikk tidlig behandling og viste bedring de tre første ukene, overlever normalt sett, kunne jeg lese på nett. Aska responderte supert på medisinene, og ble seg selv igjen. Jeg merket etterhvert bivirkninger av medisinen, kortison, i form av at hun mistet muskler og ble enda sultnere enn hun normalt er. Men jeg følte jeg ganske sikker på at hun kom til å bli helt frisk. Jeg tenkte at hun kanskje kom til å bli 10 år istedenfor 12 år.. Plutselig ble hun dårlig igjen. Kjempedårlig. Hun hadde også masse væske i buken. For å gjøre en lang historie kort, så endte det med at hun døde av blodforgiftning (etter å ha gjennomgått en operasjon hvor de fjernet milten i et forsøk på å berge henne, den viste seg å ha fått en svulst som de mente hadde utviklet seg bare det siste døgnet). Uken før var hun med på 4 rideturer... Hun fikk IMHA 31 oktober 2018, 11 januar 2019 så mistet jeg henne. Jeg planla også et valpekull, heldigvis ble det ikke noe av det, da dette mest sannsynlig også var genetisk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 3/5/2019 at 10:11 AM, Malamuten said:

Ånei? stor klem til deg, håper formen hennes er forholdsvis oppegående så lenge det varer og at dere får kost dere så mye som mulig med tiden dere har❤❤

On 3/5/2019 at 11:10 AM, Tyttebæra said:

Huff, dette var trist å lese.  :cry: Håper dere får kost dere mye den siste tiden dere har igjen. :heart:

On 3/5/2019 at 3:10 PM, trill said:

Så trist å lese! Alle gode tanker til dere, håper dere får en fin siste tid :heart:

Takk alle sammen ❤️ 

21 hours ago, MarieR said:

:console: Uff, dette må jo være enhver hundeeiers verste mareritt :( Fine, kule Tidi. 

Da jeg skulle til veterinæren tenkte jeg den verste beskjeden jeg kunne fått var at hun måtte avlives på stedet. Den beskjeden vi fikk var den nest verste ? Men ja, noen ganger tror jeg at det hele bare er et skikkelig vondt mareritt.  

17 hours ago, Ingidano said:

:hug: 

Mistet min første hund til hjertesvikt, vet så altfor godt hva du gjennomgår nå. 

Uff, så trist ? Var din hund og ung da det skjedde?

16 hours ago, Sofie & Aska said:

Huff så utrolig fælt. Vil bare si at jeg føler inderlig med deg, og vet hvordan du har det. Min hund, som også var superaktiv og frisk, ble plutselig slapp, og til min store forbauselse ble hun diagnostisert med IMHA, immunmediert hemolytisk anemi. Prognosene var veldig dårlige, men de hundene som fikk tidlig behandling og viste bedring de tre første ukene, overlever normalt sett, kunne jeg lese på nett. Aska responderte supert på medisinene, og ble seg selv igjen. Jeg merket etterhvert bivirkninger av medisinen, kortison, i form av at hun mistet muskler og ble enda sultnere enn hun normalt er. Men jeg følte jeg ganske sikker på at hun kom til å bli helt frisk. Jeg tenkte at hun kanskje kom til å bli 10 år istedenfor 12 år.. Plutselig ble hun dårlig igjen. Kjempedårlig. Hun hadde også masse væske i buken. For å gjøre en lang historie kort, så endte det med at hun døde av blodforgiftning (etter å ha gjennomgått en operasjon hvor de fjernet milten i et forsøk på å berge henne, den viste seg å ha fått en svulst som de mente hadde utviklet seg bare det siste døgnet). Uken før var hun med på 4 rideturer... Hun fikk IMHA 31 oktober 2018, 11 januar 2019 så mistet jeg henne. Jeg planla også et valpekull, heldigvis ble det ikke noe av det, da dette mest sannsynlig også var genetisk...

Huff, ja! Det er helt rart at det skal gå så fort. Jeg snakket nettopp med en venninne på telefonen som var på besøk uken før jeg drog til veterinæren med henne. Hun syntes heller ingen av symptomene hun hadde var så ille at man skulle tro hunden var dødsyk. Jeg kjenner godt igjen det du snakker om at du først kanskje bare får en hund som dør i litt tidligere alder enn man forventet. Da hun ble diagnotisert med hjertesvikt i sommer tenkte jeg som deg, at hun kanskje ville bli 9-10 år istedenfor 12. Og nå å få vite at hun tvilsomt kommer til å bli mer enn 6 år ?

5 hours ago, roxie88 said:

Uff dette var grusomt trist å lese ? Fine Tidi. Stor klem til deg MegaMarie, krysser fingrene for at den tiden dere har igjen blir så god som det er mulig å få den ?

3 hours ago, Marie said:

Stor klem herfra også! ?

Utrolig triste nyheter!

1 hour ago, Sanne said:

Så trist ❤️❤️ 

Sender over mange klemmer ❤️ 

Takk ❤️ 

I morgen skal vi på oppfølgingstime hos veterinæren. Da får vi se om vi kanskje skal øke dosen med hjertemedisiner. Buken hennes er ganske stor enda, men har gått ned litt. Vi har gått en rolig kort tur både i dag og i går hvor hun koste seg. I går trente vi også litt :)  Jeg prøvde å lære henne å rydde bamsene sine oppi lekekurven sin. Ellers får hun masse kos og god mat om dagen ? Det skal ikke stå på matlysten hennes ihvertfall!

Endret av MegaMarie
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag var vi ute å grillet pølser på bål sammen med @Kristiin. Tidi virket veldig glad for å treffe vennene sine igjen og hadde mye mer energi i dag enn hun har hatt de siste dagene ? 

hunder-24.jpg.bb5f58028bec25efbf78af8e0b30d574.jpg

Etterpå var vi på på kontrolltime hos veterinæren. Pulsen hennes har gått litt ned, så det er bra! :) Den var på 190-200 tidligere, nå var den på 180. Jeg syns hun har mistet en del væske i buken, og er generelt blitt tynnere, litt for tynn. Men vekten hadde økt siden sist. Kan være det bare var fordi hun hadde spist før vi drog til veterinæren. Jeg skal følge med på pulsen og pusten hennes litt fremover for å se om den går ned etterhvert som medisinene virker bedre og bedre, forhåpentligvis. 

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 hours ago, Shlush said:

Håper du og Tidi får mange flotte dager fremover❤️

Hvilken veterinær/klinikk bruker du?

Takk ❤️

Vi bruker Heimdal dyreklinikk som oftest. Men vi var også innom Byåsen for den første ultralyden av hjertet og jeg drog innom Stjørdalen for ultralyd nummer 2. Det var der vi tok ultralyd i august. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for omtanke ❤️

Dessverre ble det ikke snakk om måneder en gang ?Tidi fikk sovne inn onsdag 13 mars ?

Hun virket noe bedre på søndag og mandag etter at hun hadde fått supplerende medisiner på lørdag. Mandag kveld klarte hun ikke å spise opp all maten sin, det virket rett og slett som at det var veldig slitsomt for henne. Jeg måtte reise bort mandagskveld til tirsdagskveld. Mens jeg var borte ble hun passet av roomien min som holdt meg oppdatert hele tiden. Tirsdag hadde hun heller ikke klart å spiste opp frokosten sin, men fullførte den senere på dagen. Da jeg kom hjem tirsdagskveld pustet hun veldig tungt og klarte heller ikke å spise opp maten sin. I tillegg var hun veldig bleik i tannkjøttet. Den natten tenkte jeg at vi måtte dra rett til veterinæren morgenen etter og la henne slippe. Men i løpet av natten ble hun litt bedre og pustet mindre tungt. Dagen etter klarte hun heller ikke å spise opp all maten på en gang, men virket ellers litt piggere enn dagen før. På tur var hun til og med litt giret. Hun fikk seg et bittelite feltsøk og det virket det som hun likte kjempe godt! ☺️ Men hun var fremdeles veldig bleik i tannkjøttet, og jeg skulle reise bort dagen etter igjen, så jeg turte ikke helt å dra uten å ha hørt med veterinæren. Da jeg kom inn sa veterinæren at hun hadde fått enda mer væske i buken siden sist, og det på tross av at hun nå gikk på veldig mye vanndrivende medisiner. Det tydet rett og slett på at medisinene ikke hjalp eller at væsken kom for fort til at medisinene kunne få det unna. Veterinæren sa vi kunne tappe væsken, men ettersom jeg visste hvor fort den hadde oppstått første gangen, så ville jeg ikke utsette henne for en slik påkjenning når jeg visste det bare var snakk om å få noen dager ekstra med henne. Veterinæren sa også at det ville være en stor risiko og hun kunne gå inn i sjokk av det. Så valget var enkelt. Det skulle vi ikke gjøre. Veterinæren sa at det bare ville bli tyngre og tyngre for henne og hun ville anslå at hun hadde noen dager igjen før hun ville være så sliten at det ikke var noen tvil. Så jeg valgte å la henne slippe mens hun enda hadde det noen lunde greit. Jeg hadde også tanker på slutten om hvilket liv det egentlig var for hun lenger. I hodet var hun samme ivrige, unge hunden som gjerne ville løpe og trene. Det var bare kroppen som ikke klarte å henge med på det hodet så gjerne ville.

hunder-17.jpg.299c823c826a44b7c9e9e1a15754120c.jpg

Etter en del veterinærbesøk i det siste hvor det har skjedd litt ekle ting så har ikke Tidi ville gått like frivillig inn til veterinæren. Så jeg spurte om vi kunne få gjøre det i bilen. Det gikk helt fint. Så jeg tok Tidi med meg ut i bilen, og hun hoppet glad og lykkelig inn og trodde nok at vi endelig skulle kjøre hjem fra den ekle veterinæren. Hun fikk spise så mye godbiter hun ville og fikk masse kos. Så sovnet hun inn i fanget mitt ❤️

Tidi.thumb.jpg.b96e3fd2bbe764f5ab1274df9e36d7d7.jpg

Endret av MegaMarie
  • Sad 27
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
×
×
  • Opprett ny...