Gå til innhold
Hundesonen.no

Død hund, hva nå?


Rufs
 Share

Recommended Posts

Er det vanlig der du bor at når en hund blir avlivet, så blir den kremert og kommer tilbake til eier i en urne?

Hva gjør du? / Hva kommer du til å gjøre?

Her jeg bor blir man nesten påført dårlig samvittighet for å ikke velge å ta hunden hjem i en urne. "Var du ikke glad i henne?" "Hvordan kan du bare forlate henne på den måten?" osv

Jeg valgte å ikke ha asken til hunden min på en hylle i huset. Akkurat som jeg ikke har andre kjære familiemedlemmer heller her hjemme. Det bestyr ikke at jeg ikke elsket dem alle, jeg vil bare ikke huske dem som død, da vil jeg vil heller ha et fint bilde av dem ❤️

Men dette med kjæledyr i urne er blitt veldig vanlig her jeg bor. Noen velger å få hjem alle hundene, og etterhvert så har det blitt litt av en samling. Mens noen velger urne til noen av hundene sine -"hun var så spesiell for meg". Jeg personlig finner det rart å ta aske inn i hjemme, da det aldri er og vil være kjæledyret. Det er bare aske. Mannen min er veldig uenig med meg, og ble lei seg fordi vi ikke tok urne med hjem. Min søster er veldig glad for hun valgte å ha aske i urne fra tidligere hunder; da kan hun fremdeles snakke med dem ❤️ 

Nå er det ikke noen feil eller rett avgjørelse her. Vi er alle forskjellig. Og det er vel fint at man kan velge fritt?

Men det er ikke til å komme fra at det koster jo også en del da

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her har det aldri vært noe tema, og jeg har ikke noen av mine 4 i urne. Angrer ikke på det. Det viktigste for meg ved avlivning er å være der for de til siste slutt ? Vet noen som ikke klarer å være med på avlivningen. For meg er det helt uaktuelt å ikke være med. Så vi er vel alle forskjellige, og det må jo respekteres tenker jeg. ?? og jeg har masse fine bilder, og det er også mye viktigere for meg enn urne. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine 2 første hunder har jeg ikke hos meg, men de siste 5 jeg har måttet avlive er begravet her. 3 av de ble kremert. Jeg kunne aldri tenke meg å ha asken stående på peishylla, men siden vi eier huset/tomten vi bor på, så har jeg begrave de her.
Hadde jeg ikke hatt den muligheten, ville jeg nok valgt å spredd asken i fjellet eller skogen- men dette må jo være opp til hver enkelt. Synes ikke det ene er mer korrekt enn det andre, man må gjøre det man selv føler er rett for seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For noen ufølsomme mennesker om de virkelig har sagt dette til deg… 

Jeg ønsker å ha urnene og de er plassert på en hedersplass i stua, men det var et reelt spørsmål begge to gangene hos vet hva vi ønsket å gjøre, og det er selvsagt helt opp til hver enkelt om de ønsker å ha dette hjemme eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av mine er i urne hjemme, de er strødd på flere forskjellige steder. Noen i skogen, noen i vann, noen til fjells. Alle har havnet på et sted hvor de elsket å være, og hvor vi går av og til for å minnes dem og prate om dem. Hver hund er savnet, og lever videre i minnet og fotoalbumet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk spørsmål om felleskremasjon eller privat, og da kom det aldri lenger enn det. Jeg ville ha felles, og at de skulle ta seg av alt. 

Her jeg bor er det tidvis kø på hundekremasjon, sånn som jeg forsto dyrlegen. Det kunne ta tid før jeg kom til å få asken, så hvorfor i all verden skulle jeg ta opp køplass fra folk som ønsker (eller til og med trenger!) asken mens de sørger? Selv hvis det var gratis ville jeg aldri gjort det.

Død og sorg er så privat, og jeg synes ingen skal føle seg presset til å gjøre hverken det ene eller det andre. Det er mildt sagt ødeleggende i en allerede vanskelig prosess. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som nevnt tidligere i tråden: Sorg og hvordan man sørger er veldig individuelt og privat. Jeg kan forstå ønsket om å ha asken til kjæledyret sitt i ei fin urne ett sted i boligen. For meg blir det å ha urna med aske hjemme på peishylla en konstant påminnelse om at der ligger hjertehunden min som jeg aldri får møte igjen. Så å ha urna hjemme kommer bare til å være trist og veldig deprimerende. Helt uaktuelt med andre ord. Vet ikke om jeg kommer til å ha bilder hengende av han heller, trur det bare kommer til å være sykt sårt og vondt å ha en konstant påminnelse om at han er borte for alltid..

Mitt ønske er at Alvin får avslutte livet hjemme, aller helst i hagen der han vokste opp. I rolige omgivelser og at han får ha siste hvilen i skogen hjemme i Porsgrunn. Eventuelt at han blir kremert privat og at asken blir spredt i skogen der vi liker oss best ❤️

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...