Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

Vi er en familie på 6, med vidt aldersspenn på barna, fra småbarn til tenåringer. 
 

Har tidligere holdt på aktivt med hund, oppdrett, avl og utstilling, men hatt noen år uten hund nå- savnet melder seg. 
 

Ser etter en hund som:

-Helst mellomstor

-Krever ikke mye pelsstell, litt er ok.

-Bør ikke røyte eller bjeffe altfor mye.

-Være med på lengre skiturer, fjellturer, joggeturer og skogsturer. Vi er aktive og har mange lange turer, men også dager med mer begrenset aktivitet. 

-Snill mot barn, pålitelig og omgjengelig med andre hunder. 

-Utstilling/avl vil nok ikke bli prioritert, men vi får se hva tiden bringer, og hvordan hunden event utvikler seg. Om den er fin etter rasestandarden kan det være moro å vise den fram, men det er ikke første prioritet. 
 

-ikke kjent for separsjonsangst

-Generelt god helse på rasen. Ingen anatomiske defekter som flat nese, unaturlig korte bein eller lang rygg etc. 

Hvilken rase ser vi etter?

Har tenkt litt på jaktlabbe, setterne, springer eller welsh spaniel, Breton, Aussie? Men har ikke god kjennskap til de rasene, og vil gjerne ha input. Kanskje det er noen andre raser jeg bør se på? 

Endret av Hundemamman
Skrevet

I mitt hode er ikke jaktlabbe, settere eller breton noe som bør være rene familiehunder - selv i en aktiv familie slik du skisserer. Det er alle jakthunder med sterke jaktlige drifter som de bør få utløp for for å få gode liv, mener jeg. Nå kan vel onde tunger si at veldig mange settere og breton bedriver forsvinnende lite jakt i løpet av et år og fungerer likevel greit som familiehunder - men det blir likevel feil i mitt hode. Men en jaktlabbe som ikke får brukt sine drifter jevnlig blir i alle fall fort mye å håndtere. Det er MYE hund, og ikke noe man anskaffer uten å ha en klar bruksplan for hunden. De er vel tett på umulig å få kjøpt uten en slik plan også - i alle fall fra seriøse oppdrettere. En labrador av «vanlig» type hadde nok vært midt i blinken sånn bortsett fra størrelse og muligens røyting da… 

Springer spaniel (fortrinnsvis engelsk - welsh er det vel litt mer rusk på) synes jeg høres ut som en god match, også aussie av moderate linjer (altså ikke bruksavlet).

  • Like 2
  • Thanks 1
Skrevet
10 timer siden, tillien skrev:

I mitt hode er ikke jaktlabbe, settere eller breton noe som bør være rene familiehunder - selv i en aktiv familie slik du skisserer. Det er alle jakthunder med sterke jaktlige drifter som de bør få utløp for for å få gode liv, mener jeg. Nå kan vel onde tunger si at veldig mange settere og breton bedriver forsvinnende lite jakt i løpet av et år og fungerer likevel greit som familiehunder - men det blir likevel feil i mitt hode. Men en jaktlabbe som ikke får brukt sine drifter jevnlig blir i alle fall fort mye å håndtere. Det er MYE hund, og ikke noe man anskaffer uten å ha en klar bruksplan for hunden. De er vel tett på umulig å få kjøpt uten en slik plan også - i alle fall fra seriøse oppdrettere. En labrador av «vanlig» type hadde nok vært midt i blinken sånn bortsett fra størrelse og muligens røyting da… 

Springer spaniel (fortrinnsvis engelsk - welsh er det vel litt mer rusk på) synes jeg høres ut som en god match, også aussie av moderate linjer (altså ikke bruksavlet).

Takk for godt utfyllende svar. Liker labrador, men der er det størrelse og røyting som trekker litt ned.

Kan du presisere hva slags «rusk» det er på Welsh kontra Engelsk springer?

Skrevet
3 hours ago, Hundemamman said:

Takk for godt utfyllende svar. Liker labrador, men der er det størrelse og røyting som trekker litt ned.

Kan du presisere hva slags «rusk» det er på Welsh kontra Engelsk springer?

Vet ikke helt ståa nå, men for noen år siden var det svært få oppdrettere av welsh i Norge og det var visstnok en del problematikk rundt mentalitet. Det betyr ikke at dere nødvendigvis må droppe hele rasen, finnes helt sikkert mange fine hunder, men vær ekstra nøye med å sjekke oppdretter og opphavet.
 

Kan være litt skummelt om man er 100% bestemt på en liten rase med få oppdrettere … man ender kanskje opp med å ta det som er tilgjengelig bare for å få drømmen oppfylt, kravene senkes - alltid greit med valgmuligheter. Nå er vel welsh og engelsk springer spaniel såpass like at det gir mening å være fleksible der … Og så går det an å se til Sverige også - mer å velge i der.

  • Thanks 1
Skrevet
17 hours ago, Hundemamman said:

Takk for godt utfyllende svar. Liker labrador, men der er det størrelse og røyting som trekker litt ned.

Kan du presisere hva slags «rusk» det er på Welsh kontra Engelsk springer?

Welsh har mer redsler og nervøsitet, og er langt i fra like stødige mentalt som engelsk springer. Separasjonsangst og lydsensitivitet har jeg inntrykk av at  er en gjenganger på welshen. Ettersom de ikke er så stødige i gemyttet er de også mer uberegnelige, så jeg ville nok vært litt skeptisk til å ha en welsh med små barn i huset.

Skrevet

Som tidligere engelsk springer-eier syns også jeg springer høres ut som en veldig god match her. De er aktive og kan bli med på de fleste turer på ski og på beina, men tåler inaktive dager innimellom. Der er vel både breton og setterne betydelig mer krevende å holde tilstrekkelig aktivisert. Men dette kommer litt an på hvor aktive dere er? Min springer ble med på skiturer på 2,5 mil i moderat til høyt tempo, men det var også grensa. Ble det lenger enn det og farta var noenlunde høy, var hun rett og slett utmatta på slutten. Jeg måtte alltid ta det veldig piano i utforbakkene for å ikke slite henne fullstendig ut. Gå i fjellet kunne hun imidlertid gjøre i 10 timer uten å bli sliten eller lei. 

Springerne røyter da, slipper litt hår hele tida og røyter skikkelig to ganger i året, og det er litt pelsstell. Men ikke verre enn at jeg syns det var helt tolererbart de tolv årene jeg hadde springer i alle fall. Også er de jo ikke veldig selvstendige, de har en tendens til å bli etterdiltere som forfølger deg i huset som en skygge, så man må gjøre jobben med alenetrening litt ordentlig så man unngår separasjonsangst. Men alle springerne jeg kjenner/har kjent greier fint å være alene hjemme hos seg selv i en arbeidsdag. De har også alle vært veldig fine bikkjer å ha i hus, myke sjeler som tar lydighetstrening veldig lett (og lydighetstrening må til så ikke all spaniel-entusiasmen får sitt utløp i hopping og herjing), og de går veldig fint med andre hunder.

Når det gjelder welsh vs engelsk: Dette blir synsing, men min klare erfaring (bl.a. fra spanielklubben og diverse nabobikkjer) er at welshene har en tendens til å være mer nervøse. Det var som regel welshene som stressa seg mest opp, bjeffa og dro i båndet når vi var på spanieltreff. Jeg hadde i alle fall ikke vært i tvil om hvilken av de to jeg hadde gått for. 
 

Skrevet

...og når vi er inne på nervøsitet, har jeg ikke spesielt god erfaring med aussier heller. Dette er veldig anektodisk og basert på tre hunder jeg har kjent, så det er mulig jeg bare har vært uheldig. Men de har vært litt nevrotiske og ganske bjeffete alle sammen. 

  • 3 weeks later...
Skrevet (endret)

Hva med vanlig labrador fra en god oppdretter som prioriterer helsa? Litt røyting blir det naturligvis, men veldig enkelt pelsstell og pelsen tåler alt av vær godt. 

Hvis du vil ha jaktlabbe pga at de er slankere, så vil jeg påstå at vanlig labrador kan se veldig fit ut de også. Gitt nok mosjon og riktig mengde mat.

De labradorene jeg har vært borti har vært stødige mentalt og fine familieindivider. Tipsene blir jo ikke like store som hannene, så om du ønsker en mindre hund kan du be om den minste tispa i ett kull f.eks. 

Vil du ha en rase som ikke røyter må du regne med pelsstell, og vil du ha lite pelsstell må du nesten regne med litt røyting. Det blir en prioriteringsak. 

Endret av annanass

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...