Spretter

Et spørsmål til dere med Garmin: Har de brikker/halsbånd som man kan bruke sammen med telefon/app? Eller må man ha den håndholdte Garmin-enheten? I tilfelle det siste er vi jo opp mot ti tusen kroner ser jeg. Og mye styr og utstyr for en vanlig tur i skogen liksom. Jeg beveger meg mest på steder der det er dekning, så jeg er ikke så avhengig av å bruke radiosignaler egentlig.

Den artikkelen var også bra, for øvrig. Gjemsel-biten skal jeg definitivt teste. Hun har lite læring og drive på det at jeg kan forsvinne og at det er lurt å søke seg til meg.

Ja, det er mulig jeg bare bør sette det hele litt på vent, i alle fall alt uten langlina. Bare så utrolig irriterende, for 80 prosent av tida kommer hun jo faktisk. Men likevel. Jeg fåren følelse av at de gangene vi mislykkes er ekstremt selvforsterkende for henne - og dermed veldig ødeleggende. I alle fall de gangene hun begynner på denne «Prøv å ta meg om du kan»-greia. Og ja! Den boka der har jeg glemt! Den skal jeg gå i gang med asap.

Jeg står litt fast. Har en snart to år gammel fuglehundblanding med mye energi, leken og valpete og lite konsentrasjon. Jeg jobber mye med innkalling, fordi det er utfordrende med en sånn hund og fordi jeg så gjerne vil ha det på plass. Uten forstyrrelser er den nå ganske bra. Jeg jobber mye med høykvalitets-godbiter og den største belønningen av dem alle - frihet til å løpe fritt igjen. Hun kommer kjapt og uten å tenke seg om først. Men steget opp til å få henne inn når noe annet frister, føles umulig. Der kommer vi oss ikke forbi langline. Er langlina på (og innen min rek

Enig i det med markedsføringen, den fremstår som litt vel ivrig. Den lover i alle fall veldig mye, og det hadde vært imponerende om de greide holde alt det til den prisen. som jeg jo skjønner nå at de ikke nødvendigvis gjør heller da. Det er mulig man må opp noen pris-hakk om man skal få noe man kan stole på. Men Garmin-peiler blir jo liksom litt overkill for mitt bruk også. Jeg får gå i tenkeboksen igjen.

Jeg vurderer å kjøpe en GPS-tracker sånn at jeg kan føle meg litt tryggere med løs hund i skogen. De jakt-GPS'ene er langt over min prisklasse, så det er de mindre greiene som er aktuelle. Pr nå står det mellom Lildog og Tractive for min del. Har noen erfaringer med noen av disse som de vil dele? (PS: Har fått med meg at det er noen her som faktisk jobber for Lildog. Siden jeg allerede skjønner at dere mener den er best, er jeg mest interessert i å høre fra de andre. )

Gøy! det var jeg ikke klar over.

Ja, dette har jeg lurt på. Har nemlig en jaktspringer/engelsksetter-blanding som smiler (altså flekker tenner) når hun er ekstra glad, for eks. når jeg kommer hjem eller henter henne fra pass, og ble litt i stuss fordi jeg trodde det var en ting bare dalmatinere og noen få andre raser drev med. Men den smile med tenner-greia er kanskje ikke så rasespesifikt?

Takk for utfyllende og bra svar - begge to! Det er jo ca det du sier Tyttebæra som har blitt sagt i det jeg har funnet på nett av forklaringer. Jeg tenker også at hun er gammel nok til å være med på løpetur, men den trekkinga tror jeg faktisk jeg bare skal vente med. Kjipt å kjenne på en liten uro hver gang hun legger seg til i selen også. Vi får heller løpe steder der hun kan være løs noen måneder til.

Ja, det er mest for at jeg vil ha treninga selv. Både på løping og ski egentlig. Men skjønner jo at det kan være veldig gøy, basert på det lille vi har drevet med til nå. Hun kan løpe løs der det ikke er andre hunder (da mister jeg kontrollen på henne), så det kan nok være en god ide å løpe på avsidesliggende steder og veksle mellom løs hund og bånd (og dermed trekk). Men, sånn rent fysiologisk og helsemessig ville ikke du tenkt noe videre over at en åtte måneder gammel hund trekker noen kilometer?

Eneste er at det er litt av og på med den trekkinga. Trekker første kilometer, løper ved siden av/litt foran i en, trekker en kilometer igjen osv. En ting jeg glemte å nevne: Jeg trenger egentlig ikke at hun skal trekke. Ideelt sett vil jeg faktisk at hun skal bli en sånn som løper ved siden av, spesielt under jogging. Maser ikke mye på henne om det foreløpig, men oppfordrer i alle fall ikke til trekk med ros etc. Men det du sier gjelder kanskje uansett? Mulig jeg bør følge litt ekstra med på motivasjonen i alle fall, jeg vil IKKE at hun skal få et dårlig forhold til løping.

Jeg fortsetter på denne jeg istedenfor å lage en ny tråd: Har nettopp begynt å jogge med 8 mnd gammel fuglehundblanding. Hun er aktiv og energisk, og har siden båndtvangen var over bygget seg ganske godt opp både muskel- og kondisjonsmessig. Vi starta på 5 km, men har økt ganske raskt til 8-9 - noe hun ser ut til å være helt komfortabel med. Vi løper kun på grus eller sti. "Regelen" om at de ikke skal være med på løping før de er utvokst, altså tidligst ved ettårsalder, har jeg med andre ord ignorert. Det som likevel gjør meg litt usikker på om hun er for ung til dette, er at hun tre

Jeg har noe av det samme problemet, 8 måneder gammel tispe. Hun er 18 kilo sprettball og overraskende sterk for størrelsen, så når hun først klikker er det litt av et skue.Vi har også fått taket på det når det gjelder folk, men hunder og barn er fortsatt ganske ille. Det virker som det står om liv og død at hun får kommet seg bort til dem. Jeg kjenner meg igjen i det at turer er mer stress enn det er kos, samme gjelder den flauheten over å ha så lite kontroll på bikkja si. Så jeg skjønner godt frustrasjonen og fortvilelsen du kjenner på. Jeg prøver å henge meg fast i det positive her

Jeg trengte vel egentlig ikke lese så mye mer en starten av innlegget ditt for å innse at ja - jeg krever for mye. Som jeg nok egentlig burde skjønt selv. Morgen og kveldsturer krever jeg det faktisk hele turen. Og ganske lange strekker på de vanlige turene. Testet i kveld med å la pent i bånd-økta bli kort, på slutten av turen og på et strekke med lite forstyrrelse. Med overraskende bra resultat. Trengte egentlig ikke be om så mye kontakt heller. Har sjeldent gått så fint og oppmerksomt så langt. Takk!

Jeg har en 7 mnd gammel fuglehund-valp, med mye energi og høyt stress - en generell vims. Det er viktig for meg å ha en hund som kan gå noenlunde fint i bånd, så jeg har jobbet endel med dette. Jeg kjører først og fremst stopp start-metoden. Har prøvd snu og gå andre veien, men det gjør ting verre. Jeg har prøvd forskjellige versjoner av stopp/start: gå igjen med en gang hun slacker litt, vente til vi får øyenkontakt, få henne frivillig helt tilbake til meg før vi går videre, men jeg syns ikke noe av det funker noe særlig. I tillegg er det ikke alltid så viktig for henne å komme fremov

Jeg er i samme situasjon som deg. Jeg føler meg IKKE trygg på at innkallinga - som normalt funker hver gang - kommer til å funke om det kommer en annen hund. Og selv om langlina er på, er ikke den alltid innafor min rekkevidde. Jeg må innrømme at min strategi rett og slett er å gå ut i skogen og ta litt sjanser. Uten det går det nesten ikke. Men et tips er å gå utenfor sti, jeg vaser rundt i skogen der sjansen for å møte noen er rimelig liten. Så langt har jeg ikke møtt en sjel - kun en setter på vift fra eieren. På stien passer jeg på å ha tilgang til lina - mens jeg håper å møte n

Nettopp. Da går jeg tilbake til hud-produktene. Glupske hunder er heldigvis fornøyd med hva det skal være.

Jeg har for første gang en hund som er såpass glupsk og har såpass med tyggeiver at hun knuser skinkebein og margbein og spiser det. Dette friker meg litt ut, siden jeg har innprenta at knuste bein kan stikke hull på mage og tarm og det som verre er. Jeg vet jo at dette først og fremst gjelder varmebehandla bein og ikke de rå/tørka du kjøper på dyrebutikk, men lell a gitt. Disse småbitene med bein jo er steinharde? Hva gjør dere? Overreagerer jeg? (Håper det - hun digger det jo)

Noen kalles for Scandinavian hound også tror jeg, men da er det vel først og fremst miks av husky og vorsteh eller pointer. Vet ikke om det pleier være Greyhound inne i bildet da.

Av ren nysgjerrighet - hva er egentlig rasene som er mer disponert for separasjonsangst? Har alltid tenkt at jo mer selvstendige de må være i det de er avlet til og måten de har vært brukt på tradisjonelt (polarhunder, endel jakthunder etc), jo mindre separasjonsangst, men dette er jo ren hobbyteori fra min side.

Her har jeg også angstet endel, så slenger meg med på at det er deilig å høre at den fem-minuttersregelen ikke akkurat er skrevet i stein. Med en høyenergisk fuglehund-valp har det rett og slett ikke føltes forsvarlig med tjue minutter tur om dagen, hun har jo holdt på å eksplodere av energi uansett hvor mye hjernetrim jeg la opp til. Når jeg ga f i den regelen og lot henne bestemme, tredobla den tida seg rimelig raskt. Min har veldig subtile måter å si fra om at hun er sliten, dog. Hun sakker aldri akterut, slutter aldri å gire seg opp, hun begynner bare å sirkle litt sånn stressa fora

Har vært gjennom litt av det samme nettopp, jeg hadde to måneder med hjemmekontor pluss sommerferien på meg, og kom meg opp på drøye 5 timer alene på den tiden. Jeg har heldigvis veldig fleksibel arbeidsdag, så jeg kan jobbe hjemmefra de resterende timene. Jeg kom ikke utenom litt hyling og skriking helt i starten (når jeg gikk ut av rommet, alene i binge i to minutt osv), noe som jo satte en støkk i meg, men det viste seg at det nok var mest protest og ikke egentlig angst. Min forrige hund hadde det absolutt i seg å utvikle separasjonsangst, og erfaringen da var at stress under alenetid har

...og når vi er inne på nervøsitet, har jeg ikke spesielt god erfaring med aussier heller. Dette er veldig anektodisk og basert på tre hunder jeg har kjent, så det er mulig jeg bare har vært uheldig. Men de har vært litt nevrotiske og ganske bjeffete alle sammen.

Som tidligere engelsk springer-eier syns også jeg springer høres ut som en veldig god match her. De er aktive og kan bli med på de fleste turer på ski og på beina, men tåler inaktive dager innimellom. Der er vel både breton og setterne betydelig mer krevende å holde tilstrekkelig aktivisert. Men dette kommer litt an på hvor aktive dere er? Min springer ble med på skiturer på 2,5 mil i moderat til høyt tempo, men det var også grensa. Ble det lenger enn det og farta var noenlunde høy, var hun rett og slett utmatta på slutten. Jeg måtte alltid ta det veldig piano i utforbakkene for å ikke slite h

Min forrige tispe ble også innbilt hver gang. Hun ble litt tregere og latere fra noen uker før "fødsel", til ganske lenge etterpå. Ville ikke gå langt fra hjemmet, og i den verste fasen gikk hun hver eneste gang og pep og var fortvila. Jeg kastrerte henne aldri, før det ble akutt nødvendig på grunn av en livmorbetennelse. Da angra jeg som en hund på at jeg ikke tok tak i det der litt tidligere, for at hunden fikk bedre livskvalitet var det ingen tvil om. Det er sikkert like mange sykdomsbilder som det er innbilte tisper, men merker jeg at nåværende tispevalp får symptomer på innbilt svan