Aktiv familiehund

[Hundemamman]

Vi er en familie på 6, med vidt aldersspenn på barna, fra småbarn til tenåringer. 
 

Har tidligere holdt på aktivt med hund, oppdrett, avl og utstilling, men hatt noen år uten hund nå- savnet melder seg. 
 

Ser etter en hund som:

-Helst mellomstor

-Krever ikke mye pelsstell, litt er ok.

-Bør ikke røyte eller bjeffe altfor mye.

-Være med på lengre skiturer, fjellturer, joggeturer og skogsturer. Vi er aktive og har mange lange turer, men også dager med mer begrenset aktivitet. 

-Snill mot barn, pålitelig og omgjengelig med andre hunder. 

-Utstilling/avl vil nok ikke bli prioritert, men vi får se hva tiden bringer, og hvordan hunden event utvikler seg. Om den er fin etter rasestandarden kan det være moro å vise den fram, men det er ikke første prioritet. 
 

-ikke kjent for separsjonsangst

-Generelt god helse på rasen. Ingen anatomiske defekter som flat nese, unaturlig korte bein eller lang rygg etc. 

Hvilken rase ser vi etter?

Har tenkt litt på jaktlabbe, setterne, springer eller welsh spaniel, Breton, Aussie? Men har ikke god kjennskap til de rasene, og vil gjerne ha input. Kanskje det er noen andre raser jeg bør se på? 

Edited July 23, 2022 by Hundemamman

[tillien]

I mitt hode er ikke jaktlabbe, settere eller breton noe som bør være rene familiehunder - selv i en aktiv familie slik du skisserer. Det er alle jakthunder med sterke jaktlige drifter som de bør få utløp for for å få gode liv, mener jeg. Nå kan vel onde tunger si at veldig mange settere og breton bedriver forsvinnende lite jakt i løpet av et år og fungerer likevel greit som familiehunder - men det blir likevel feil i mitt hode. Men en jaktlabbe som ikke får brukt sine drifter jevnlig blir i alle fall fort mye å håndtere. Det er MYE hund, og ikke noe man anskaffer uten å ha en klar bruksplan for hunden. De er vel tett på umulig å få kjøpt uten en slik plan også - i alle fall fra seriøse oppdrettere. En labrador av «vanlig» type hadde nok vært midt i blinken sånn bortsett fra størrelse og muligens røyting da… 

Springer spaniel (fortrinnsvis engelsk - welsh er det vel litt mer rusk på) synes jeg høres ut som en god match, også aussie av moderate linjer (altså ikke bruksavlet).

[Hundemamman]

10 timer siden, tillien skrev:

I mitt hode er ikke jaktlabbe, settere eller breton noe som bør være rene familiehunder - selv i en aktiv familie slik du skisserer. Det er alle jakthunder med sterke jaktlige drifter som de bør få utløp for for å få gode liv, mener jeg. Nå kan vel onde tunger si at veldig mange settere og breton bedriver forsvinnende lite jakt i løpet av et år og fungerer likevel greit som familiehunder - men det blir likevel feil i mitt hode. Men en jaktlabbe som ikke får brukt sine drifter jevnlig blir i alle fall fort mye å håndtere. Det er MYE hund, og ikke noe man anskaffer uten å ha en klar bruksplan for hunden. De er vel tett på umulig å få kjøpt uten en slik plan også - i alle fall fra seriøse oppdrettere. En labrador av «vanlig» type hadde nok vært midt i blinken sånn bortsett fra størrelse og muligens røyting da… 

Springer spaniel (fortrinnsvis engelsk - welsh er det vel litt mer rusk på) synes jeg høres ut som en god match, også aussie av moderate linjer (altså ikke bruksavlet).

Takk for godt utfyllende svar. Liker labrador, men der er det størrelse og røyting som trekker litt ned.

Kan du presisere hva slags «rusk» det er på Welsh kontra Engelsk springer?

[tillien]

3 hours ago, Hundemamman said:

Takk for godt utfyllende svar. Liker labrador, men der er det størrelse og røyting som trekker litt ned.

Kan du presisere hva slags «rusk» det er på Welsh kontra Engelsk springer?

Vet ikke helt ståa nå, men for noen år siden var det svært få oppdrettere av welsh i Norge og det var visstnok en del problematikk rundt mentalitet. Det betyr ikke at dere nødvendigvis må droppe hele rasen, finnes helt sikkert mange fine hunder, men vær ekstra nøye med å sjekke oppdretter og opphavet.
 

Kan være litt skummelt om man er 100% bestemt på en liten rase med få oppdrettere … man ender kanskje opp med å ta det som er tilgjengelig bare for å få drømmen oppfylt, kravene senkes - alltid greit med valgmuligheter. Nå er vel welsh og engelsk springer spaniel såpass like at det gir mening å være fleksible der … Og så går det an å se til Sverige også - mer å velge i der.

[Wilhelmina]

17 hours ago, Hundemamman said:

Takk for godt utfyllende svar. Liker labrador, men der er det størrelse og røyting som trekker litt ned.

Kan du presisere hva slags «rusk» det er på Welsh kontra Engelsk springer?

Welsh har mer redsler og nervøsitet, og er langt i fra like stødige mentalt som engelsk springer. Separasjonsangst og lydsensitivitet har jeg inntrykk av at  er en gjenganger på welshen. Ettersom de ikke er så stødige i gemyttet er de også mer uberegnelige, så jeg ville nok vært litt skeptisk til å ha en welsh med små barn i huset.

[Spretter]

Som tidligere engelsk springer-eier syns også jeg springer høres ut som en veldig god match her. De er aktive og kan bli med på de fleste turer på ski og på beina, men tåler inaktive dager innimellom. Der er vel både breton og setterne betydelig mer krevende å holde tilstrekkelig aktivisert. Men dette kommer litt an på hvor aktive dere er? Min springer ble med på skiturer på 2,5 mil i moderat til høyt tempo, men det var også grensa. Ble det lenger enn det og farta var noenlunde høy, var hun rett og slett utmatta på slutten. Jeg måtte alltid ta det veldig piano i utforbakkene for å ikke slite henne fullstendig ut. Gå i fjellet kunne hun imidlertid gjøre i 10 timer uten å bli sliten eller lei. 

Springerne røyter da, slipper litt hår hele tida og røyter skikkelig to ganger i året, og det er litt pelsstell. Men ikke verre enn at jeg syns det var helt tolererbart de tolv årene jeg hadde springer i alle fall. Også er de jo ikke veldig selvstendige, de har en tendens til å bli etterdiltere som forfølger deg i huset som en skygge, så man må gjøre jobben med alenetrening litt ordentlig så man unngår separasjonsangst. Men alle springerne jeg kjenner/har kjent greier fint å være alene hjemme hos seg selv i en arbeidsdag. De har også alle vært veldig fine bikkjer å ha i hus, myke sjeler som tar lydighetstrening veldig lett (og lydighetstrening må til så ikke all spaniel-entusiasmen får sitt utløp i hopping og herjing), og de går veldig fint med andre hunder.

Når det gjelder welsh vs engelsk: Dette blir synsing, men min klare erfaring (bl.a. fra spanielklubben og diverse nabobikkjer) er at welshene har en tendens til å være mer nervøse. Det var som regel welshene som stressa seg mest opp, bjeffa og dro i båndet når vi var på spanieltreff. Jeg hadde i alle fall ikke vært i tvil om hvilken av de to jeg hadde gått for. 
 

[Spretter]

...og når vi er inne på nervøsitet, har jeg ikke spesielt god erfaring med aussier heller. Dette er veldig anektodisk og basert på tre hunder jeg har kjent, så det er mulig jeg bare har vært uheldig. Men de har vært litt nevrotiske og ganske bjeffete alle sammen. 

[annanass]

Hva med vanlig labrador fra en god oppdretter som prioriterer helsa? Litt røyting blir det naturligvis, men veldig enkelt pelsstell og pelsen tåler alt av vær godt. 

Hvis du vil ha jaktlabbe pga at de er slankere, så vil jeg påstå at vanlig labrador kan se veldig fit ut de også. Gitt nok mosjon og riktig mengde mat.

De labradorene jeg har vært borti har vært stødige mentalt og fine familieindivider. Tipsene blir jo ikke like store som hannene, så om du ønsker en mindre hund kan du be om den minste tispa i ett kull f.eks. 

Vil du ha en rase som ikke røyter må du regne med pelsstell, og vil du ha lite pelsstell må du nesten regne med litt røyting. Det blir en prioriteringsak. 

Edited August 11, 2022 by annanass