Jump to content
Hundesonen.no

Recommended Posts

De fleste vet at kastrering av hund ikke er lov i Norge med mindre det er medisinsk grunnlag for det, og i løpet av de siste 5-10 årene har vi sett mer og mer forskning som slår i stykker myten om helsefordeler, og tvert i mot viser til en god del heftige risikoer. Samtidig synes jeg at jeg møter flere og flere folk som sier at de har en kastrert hannhund. Har jeg bare vært uheldig, eller er det en økende trend med å omgå reglene i dag? Jeg synes det er litt merkelig med tanke på den hva den "nye" forskningen viser.

Link to post
Share on other sites
  • Replies 59
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg ikke kastrerer min blandingshund på 5 år, siden han ikke skal i avl. Egentlig blir jeg bare stående som et spørsmålstegn, for hvorfor skal jeg operere en frisk og

Hvis hormonene er et så stort problem at det går utover livskvaliteten til hunden så er kastrering greit, det er vel de fleste her enige om. Problemet er alle de som oppfatter normal hormonell oppførs

Du bekrefter jo bare mye av det jeg skriver. Hvis hundene må opereres eller medisineres for å kunne ha er ok liv, så er det noe galt med avlen. Et kirurgisk inngrep er alltid en risiko. Jo mer vi

En veterinær jeg gikk til tidligere kalte dette en "sovende lov" og uttalte at "vi finner alltids en grunn" :no: Med sånne holdninger fra fagfolk er det ikke rart at mange ser på kastrering som et uproblematisk rutineinngrep.

  • Sad 1
Link to post
Share on other sites

Dette er et interessant tema og personlig tenker jeg at det ikke er så svart/hvitt som man kan forledes til å tro.  Rent etisk kan man jo absolutt stille spørsmål ved om det er forsvarlig å kastrere ikke bare hund men også andre husdyr.  
Hvis dyret kunne velge selv, så tviler jeg sterkt på at noen ville la seg kastrere. Som så mange andre ‘tiltak’ som husdyr blir utsatt for. Det er jo liten tvil om at mye av den behandling som husdyr/kjæledyr utsettes for på regulær basis og som folk flest tenker er helt greit, i realiteten ikke kan beskrives som annet enn tildels grove overgrep.

Hvis vi holder oss til de mest vanlige husdyrene her, som hund og katt, for sistnevntes del er kastrering av begge kjønn noe som burde vært innført for lenge siden, vi vet jo alle konsekvensene av alle kattungene som blir født. Ikke bare for kattene selv men ikke minst for påvirkningen de har på den ville faunaen. 
 

Så skal man opprettholde et forbud om kastrering på katt, så må man faktisk enten velge å forby hold av katt eller kastrere i mye større omfang enn nå.

Tilbake til hund; Nå ser jeg at TS bare nevner hannhunder men jeg tenker at vi kan diskutere kastrering av begge kjønn her?
 

For å begynne med tispene; Nyere studier tilsier at opptil 25% av alle tisper vil utvikle livmorbetennelse. Det er et svært høyt tall og for de som har hatt tisper med denne lidelsen, det er noe man virkelig vil unngå!  Dels er det forbundet med store lidelser/operasjon og dødeligheten er høy, kommer ikke tispa til behandling tidsnok. Her bør man også være klar over at symptomene kan være vage eller kan forveksles med noe annet, før det faktisk er for sent.

Forekomsten av jursvulster faller vel også relativt mye om tispa blir kastrert ung, husker jeg ikke feil.

Selv om jeg ikke er for å operere i hytt og pine preventivt, på bakgrunn av egen erfaring med denne lidelsen, er jeg slett ikke sikker på at jeg er tilhenger av noe forbud.

Hannhunder; her er det hele noe mer sammensatt, etter mitt syn. Helt klart er det hunder som blir kastrert på feil grunnlag, typ ‘aggresjon’ ( som i realiteten er usikkerhet og som i mange tilfeller vil forverre seg med en kastrering) , unghundadferd og ‘stress’ som i mange tilfeller beror på for lite stimuli i form av turer og adekvat trening.

‘Pissenisser’/ hunder som markerer inne ( må ikke forveksles med å tisse/gjøre fra seg innendørs av ulike årsaker) . Markering innendørs er et relativt utbredt problem og toleransen for slik adferd er varierende.. For de som ikke liker at møbler, klær o.s.v. blir nedpisset til stadighet, hva gjør man? Jo, ‘løsningen’ på problemet er ofte at hunden får svært begrenset frihet innendørs og tilbringer store deler av tiden i bur..som jo på ingen  måte kan karakteriseres som en dyrevennlig løsning!

Nå skal det sies at kastrering ikke alltid hjelper på problemet men i mange tilfeller reduseres omfanget og hyppigheten betraktelig og i noen tilfeller opphører adferden helt.

Edited by QUEST
  • Like 2
Link to post
Share on other sites

Det er enormt stor forskjell i hvordan ulike husdyr/kjæledyr holdes. Vi kan diskutere hva som er bra kattehold et annet sted, men katter har et stort behov for å være ute, og uten kastrering/sterilisering så hadde vi måttet ha kvote på hvor mange katter det er lov å ha i hver kommune...

Det er veldig forskjellige holdninger rundt dette, og særlig blant fagfolk som har praktisert i land der det er helt vanlig å kastrere hunder før de blir kjønnsmodne. Jeg tenker det er viktig å se på årsaken til at dette er vanlig. Norge har i praksis ikke noe problem med hjemløse hunder som igjen kan føre til mye uønskede paringer, så vi er veldig heldige der.

Når det er sagt så har uvettig avl på både rase- og blandingshunder ført til at hormoner og adferd blir et større problem som enklere løses med kastrering enn å se på kilden til problemet. Og uheldigvis er det jo eierene og ikke oppdretterene som sitter med konsekvensen av den dårlige avlen.

Og så bør man ikke anta at alle har kastrert hundene sine av bekvemmelighetsgrunner. Jeg har selv kastrert begge. For den ene var det siste sjanse før avliving pga. adferd, og den andre pga. prostataproblemer. Det var aldri første valg for meg, og det er det heller ikke for de fleste jeg kjenner som har kastrert.

Men så har vi jo også mange eiere som enten kommer fra eller har bodd i andre land hvor det er helt vanlig, og som ikke vurderer at det er problematisk overhodet. Og har de en veterinær som er villig til å gjøre det, så blir det slik.

Som med så mye annet tenker jeg dette er et sammensatt problem som handler om avl, rasekunnskap, og holdningsarbeid både hos fagfolk og hundeeiere. Min mening er at om kastrering er nødvendig for at hunder skal fungere så er det noe alvorlig feil med avlen.

  • Like 3
Link to post
Share on other sites

Det er stor forskjell på effekten av kjemisk og kirurgisk kastrering. Den kirurgiske klusser med flere hormoner og er mer risikabel mtp både helse og adferd. Kjemisk kastrering er like effektivt mot testosteron, men berører ikke resten av systemet. Om man prøver kjemisk, og det fungerer, så bør man holde seg til det, for kirurgisk kan gi en helt annen effekt, og den er irreversibel.
 

(Jeg husker ikke konkret de detaljerte biokjemiske effektene av den ene og den andre, og gidder ikke lete det opp igjen, så jeg bare sier det så enkelt.) 

 

Selv kastet jeg inn håndkleet og kjemisk kastrerte en hannhund jeg ikke klarte oppnå kontakt med utendørs pga andres feromoner. Ventet til han var nesten 3 år og jeg var sikker på han var ferdig utvokst. Da hadde jeg kjempet mot en hyperseksuell, utagerende kjeftsmeller, som utagerte samkjønnsaggressivt på 50 meters hold i motvind og på visuelt cue i medvind. Hunden enset ikke at jeg eksisterte når han fikk feromoner oppi dickhead activation reseptoren. I løpet av det halvåret kastreringschipen var effektiv fikk vi jobbet inn nye vaner, så da effekten gikk ut igjen trengte vi ikke ny. Angrer på at jeg ikke fikk satt den chipen tidligere, for det hadde spart meg for mange frustrasjoner. 
 

Edit: Jeg hadde ikke jobbet forebyggende mot pubertal problemadferd med den hunden, og gjorde basically alt feil med ham, bl.a. lot ham hilse på andre hunder i bånd som valp og lot ham sniffe tisseflekker som han følte for, fordi jeg ikke visste bedre. 

Edited by Maskot
Link to post
Share on other sites

Jeg synes ikke katt og hund kan sammenlignes i det hele tatt når det gjelder kastrering. En fertil hunnkatt får løpetid hver tredje uke, og parres hun ikke er det bare et tidsspørsmål før hun får livmorbetennelse av så hyppige løp. I naturen vil en fertil hunnkatt være drektig "hele tiden", med dystre skjebner for mange av ungene. Fertile hannkatter sloss og skader hverandre alvorlig, og har en gjennomsnittlig levealder på 5 år. I et moderne samfunn er det ikke etisk akseptabelt å la "naturen gå sin gang" på denne måten, og katter påvirkes heller ikke av hormoner på samme måte som hunder. Kastrering av katter mener jeg derfor er fordelaktig i et velferdsperspektiv, men skulle jeg vurdert å kastrere hunden min måtte det virkelig vært snakk om liv eller død.

  • Like 4
Link to post
Share on other sites

Jeg er av den meningen at langt flere hunder burde vært kastrert, både tisper og hannhunder!

Jeg ser ikke noen ulemper, men veldig mange fordeler. Har selv kastrert tispe som var veldig hormonell. Etter kastrering var hun jevn i (godt) humør -ALLTID. Ingen deprimert tispe mer i huset, bare lykke og glede. Hun ble 13 år, og det var godt å vite at hun aldri ville få livmorbetennelse, og sjansen for jurkreft ble kraftig redusert. Jeg vet om flere tisper som har blitt avlivet pga kreft i juret. Og jeg ser tisper som er veldig nedstemt i mer enn halvparten av året pga innbilthet (og løpetid) Jeg mener at det er dyremishandling å ikke kastrere disse tispene. På lik linje som at det er dyremishandling å ikke gi hunden medisinsk hjelp når det gjelder andre ting som beinbrudd, ørebetennelse osv. 

To treningsvenninner av meg måtte gi hannhundene sine medisiner som også dempet testosteron-nivået deres (tror det var forskjellig medisiner) Begge kommenterte hvor mye enklere hundene var. De var mye mer avslappet, de brydde seg langt mindre om andre hunder, de hadde ro i kroppen og kunne bare sitte å se på biene i blomstene. Ro og harmoni ❤️ De var lettere å gå tur med, og de var lettere å trene. 

Når medisin-kuren ble avsluttet ble de som før. Ingen av disse to hundene er noen problemhunder, men oppfører seg som mange hannhunder; de skal alltid passe på. Sjekke hvem som har gått her før, hvem som kommer mot, osv. Mer "stress" og mindre ro. Jeg spurte begge eierne hvorfor de ikke kastrerte hundene sine når det hadde så god effekt på dem at hormonnivået ble redusert. Men det ville de ikke, de har jo ikke noen problemhund. Og når hunden utagerer mot andre hunder så greier eierne å holde dem igjen. (sånn at det ikke blir noen slåsskamp)

Mens jeg tenker at *Hannhundene deres skal aldri brukes i avl *Hundene var mer harmonisk og roligere når testosteronnivået sank. Hvorfor ikke gi dem en slik ro og fred resten av livet deres? Et mer problemfritt hundeliv? Hvorfor er det så viktig at testiklene skal henge der, når de ikke skal brukes til noe?

Nå er det klart at har ikke hunden noen problemer med hormonene sine, så er det vel ingen grunn til å kastrere hundene. Det jeg ikke skjønner er når disse kjønnshormonene er et problem, så skal man likevel ikke kastrere. Mest fordi man ikke er "for kastrering".

Er det ikke hundens beste man skal tenke på? (mer enn eier sine "prinsipper")

Nå vet alle at man får ikke en ulydig hund til å bli lydig med å kastrere hunden. Og det koster ganske mye å kastrere hunder, så jeg tror ikke at kastrering blir noe alle og enhver gjør uten videre dersom det åpnes mer i loven på dette området.

 

 

Edited by Rufs
  • Like 1
Link to post
Share on other sites
5 minutes ago, Rufs said:

Jeg er av den meningen at langt flere hunder burde vært kastrert, både tisper og hannhunder!

Jeg ser ikke noen ulemper, men veldig mange fordeler.

Da er du kanskje ikke klar over at østrogen beskytter hjertet? Å kastrere en tispe av rase som er utsatt for hjerteproblem kan i verste fall ha dødelige konsekvenser.

Link to post
Share on other sites
29 minutes ago, Rufs said:

Jeg er av den meningen at langt flere hunder burde vært kastrert, både tisper og hannhunder!

Jeg ser ikke noen ulemper, men veldig mange fordeler. Har selv kastrert tispe som var veldig hormonell. Etter kastrering var hun jevn i (godt) humør -ALLTID. Ingen deprimert tispe mer i huset, bare lykke og glede. Hun ble 13 år, og det var godt å vite at hun aldri ville få livmorbetennelse, og sjansen for jurkreft ble kraftig redusert. Jeg vet om flere tisper som har blitt avlivet pga kreft i juret. Og jeg ser tisper som er veldig nedstemt i mer enn halvparten av året pga innbilthet (og løpetid) Jeg mener at det er dyremishandling å ikke kastrere disse tispene. På lik linje som at det er dyremishandling å ikke gi hunden medisinsk hjelp når det gjelder andre ting som beinbrudd, ørebetennelse osv. 

To treningsvenninner av meg måtte gi hannhundene sine medisiner som også dempet testosteron-nivået deres (tror det var forskjellig medisiner) Begge kommenterte hvor mye enklere hundene var. De var mye mer avslappet, de brydde seg langt mindre om andre hunder, de hadde ro i kroppen og kunne bare sitte å se på biene i blomstene. Ro og harmoni ❤️ De var lettere å gå tur med, og de var lettere å trene. 

Når medisin-kuren ble avsluttet ble de som før. Ingen av disse to hundene er noen problemhunder, men oppfører seg som mange hannhunder; de skal alltid passe på. Sjekke hvem som har gått her før, hvem som kommer mot, osv. Mer "stress" og mindre ro. Jeg spurte begge eierne hvorfor de ikke kastrerte hundene sine når det hadde så god effekt på dem at hormonnivået ble redusert. Men det ville de ikke, de har jo ikke noen problemhund. Og når hunden utagerer mot andre hunder så greier eierne å holde dem igjen. (sånn at det ikke blir noen slåsskamp)

Mens jeg tenker at *Hannhundene deres skal aldri brukes i avl *Hundene var mer harmonisk og roligere når testosteronnivået sank. Hvorfor ikke gi dem en slik ro og fred resten av livet deres? Et mer problemfritt hundeliv? Hvorfor er det så viktig at testiklene skal henge der, når de ikke skal brukes til noe?

Nå er det klart at har ikke hunden noen problemer med hormonene sine, så er det vel ingen grunn til å kastrere hundene. Det jeg ikke skjønner er når disse kjønnshormonene er et problem, så skal man likevel ikke kastrere. Mest fordi man ikke er "for kastrering".

Er det ikke hundens beste man skal tenke på? (mer enn eier sine "prinsipper")

Nå vet alle at man får ikke en ulydig hund til å bli lydig med å kastrere hunden. Og det koster ganske mye å kastrere hunder, så jeg tror ikke at kastrering blir noe alle og enhver gjør uten videre dersom det åpnes mer i loven på dette området.

Du bekrefter jo bare mye av det jeg skriver. Hvis hundene må opereres eller medisineres for å kunne ha er ok liv, så er det noe galt med avlen.

Et kirurgisk inngrep er alltid en risiko. Jo mer vi tukler med naturen, jo verre blir det. Det er også andre risikoer ved kastrering, og som det nevnes i startinnlegget er det dokumentert stadig flere. Det er ingen grunn til å ta den minste risiko på dyrenes vegne når det ikke er nødvendig. Hvis du ikke liker at en hund er en hund, med instinktene det innebærer, så kan du se deg om etter noe annet. Hvis instinktene igjen er et så stort problem at det er uholdbart - da er vi igjen tilbake på avl, som selvfølgelig må taes tak i fra et annet perspektiv.

Angående "hannhundene deres skal aldri i avl", så kanskje ikke, men hva med linjene deres? Ved å i praksis skjule hormonrelaterte adferdsproblemer med kastrering går det mange hunder i avl som aldri burde det, fordi det ikke er noen som er interessert i om de tre siste kullene deres har blitt kastrerte pga. hormoner. Så får de et kull til da. Og kanskje den ene eller de to valpene som fungerte helt greit uten kastrering fører linjene videre, og fordi alle de hyperhormonelle søsknene er kastrerte og fremstår som helt fine og fungerende hunder. Jeg sier ikke at man ikke skal kastrere problematiske hunder for å synliggjøre problemet, men tankegangen kan fort medføre videreføring av "fantastiske linjer så lenge alle hundene kastreres".

Er hundens beste et kirurgisk inngrep for å unngå naturlige instinkter og funksjoner, som løpetid og interesse for paring? Eller er det fordi det er komfortabelt for eier å slippe å forholde seg til det?

Det er såklart alltid en vurderingssak, og det er veldig stor forskjell på hvor mye hunder er påvirket av hormoner. Jeg er helt for at man kan kastrere en hund som er deprimert i en måned før og etter løpetid, og har løpetid tre ganger i året. Det er slitsomt både for hund og eier. Jeg tenker også at et menneske i den situasjonen (kraftige og/eller langvarige humørsvinginger og unormalt hyppige sykluser). Men å kastrere en frisk, normalt fungerende hund synes jeg ikke er det beste for hunden.

 

  • Like 5
Link to post
Share on other sites
27 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Da er du kanskje ikke klar over at østrogen beskytter hjertet? Å kastrere en tispe av rase som er utsatt for hjerteproblem kan i verste fall ha dødelige konsekvenser.

Nei, det har jeg aldri hørt om før. Jeg har derimot hørt at kastrerte tisper ofte blir eldre enn ukastrerte tisper. 

Da jeg byttet veterinær og han tok en vanlig årlig helsesjekk på henne, så informerte jeg han om at min tispe var kastrert. Han sa da spontant (mens han gav hunden min en kos); "Så du skal bli riktig gammel du"? Og det ble hun ❤️

Link to post
Share on other sites
7 minutes ago, Rufs said:

Nei, det har jeg aldri hørt om før. Jeg har derimot hørt at kastrerte tisper ofte blir eldre enn ukastrerte tisper. 

Vel, sånne ting kan det jo være greit å sette seg inn i før du så kategorisk avviser at kastrering kan være problematisk.

Link to post
Share on other sites
7 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Vel, sånne ting kan det jo være greit å sette seg inn i før du så kategorisk avviser at kastrering kan være problematisk.

Seriøst; Jeg mener at langt flere hunder ville hatt det bedre av å kastreres. Selv om kastrering kan være uheldig for noen hunder.

Akkurat som at jeg syns det er viktig at vi vaksinerer oss mot korona, selv om at for noen så er det uheldig å vaksinere seg.

Jeg mener dette. Det har jeg lov til å mene. Lykke til med å få meg til å endre  mening!

(Jeg er så lei av å se hunder som bli avlivet pga adferdsproblemer, når dette kunne vært unngått hvis hundene hadde vært kastrert tidlig nok. For her jeg bor er det mer akseptert å avlive enn å kastrere. Det gjør meg lei meg)

PS Kan jeg få se en link til dokumentasjon om at kastrerte tisper er mer utsatt for hjerteproblemer?

 

Edited by Rufs
  • Like 3
Link to post
Share on other sites
23 minutes ago, Rufs said:

Jeg mener dette. Det har jeg lov til å mene. Lykke til med å få meg til å endre  mening!

Det er da virkelig ikke i min interesse å få deg til å endre mening om noe som helst.

23 minutes ago, Rufs said:

PS Kan jeg få se en link til dokumentasjon om at kastrerte tisper er mer utsatt for hjerteproblemer?

Nei, for det har jeg aldri påstått. Men hvis du googler "østrogen beskytter hjertet" finner du helt sikkert dokumentasjon på dét.

Link to post
Share on other sites
8 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Nei, for det har jeg aldri påstått. Men hvis du googler "østrogen beskytter hjertet" finner du helt sikkert dokumentasjon på dét.

Snakk om å fri-tolke "Østrogen beskytter hjertet" til "...hjerteproblem kan i verste fall ha dødelige konsekvenser"

Tisper sin fordeling av østrogen er noe helt annet enn hos mennesker (kvinner). Hvis kvinner mister all østrogen, så  kommer de i overgangsalderen (ved en operasjon som en tispe går gjennom). En tispe kommer aldri i "overgangsalderen". De blir akkurat som de elles er mellom løpetidene. Østrogene er (selvfølgelig) veldig forskjellig mellom hunn-dyr

Link to post
Share on other sites
25 minutes ago, Rufs said:

Snakk om å fri-tolke "Østrogen beskytter hjertet" til "...hjerteproblem kan i verste fall ha dødelige konsekvenser"

Tisper sin fordeling av østrogen er noe helt annet enn hos mennesker (kvinner). Hvis kvinner mister all østrogen, så  kommer de i overgangsalderen (ved en operasjon som en tispe går gjennom). En tispe kommer aldri i "overgangsalderen". De blir akkurat som de elles er mellom løpetidene. Østrogene er (selvfølgelig) veldig forskjellig mellom hunn-dyr


Du ser virkelig ikke sammenhengen i at for tisper som i utgangspunktet er i risikogruppen for hjerteproblemer kan fravær av østrogen i verste fall få fatale konsekvenser? Jeg kjenner flere cavaliertisper som var hjertefriske helt frem til de fikk livmorbetennelse og ble kastrert. Innen relativt kort tid etter operasjonen måtte de settes på hjertemedisin, og i dag er de døde. Veldig gamle ble de ikke. Det er for øvrig en velkjent sak i cavaliermiljøet at å kastrere tisper i verste fall kan være en dødsdom, så det er ikke noe jeg sitter her og "fritolker".

Livmorbetennelse er det jeg frykter absolutt mest på min hund, for hvis hun må kastreres vet jeg at hjertet ryker.

Edited by Wilhelmina
Link to post
Share on other sites
54 minutes ago, Rufs said:

(Jeg er så lei av å se hunder som bli avlivet pga adferdsproblemer, når dette kunne vært unngått hvis hundene hadde vært kastrert tidlig nok. For her jeg bor er det mer akseptert å avlive enn å kastrere. Det gjør meg lei meg)

PS Kan jeg få se en link til dokumentasjon om at kastrerte tisper er mer utsatt for hjerteproblemer?

 

Hvorfor mener du at det er mangelen på kastrering som er problemet? Og ikke avlen? Og/eller folks terskel for hva de definerer som adferdsproblemer kontra naturlig adferd?

Her er litt lesestoff:

Aggression toward Familiar People, Strangers, and Conspecifics in Gonadectomized and Intact Dogs: https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fvets.2018.00018/full

En av Norges fremste adferdseksperter med en lang relevant kildeliste: https://gryloberg.squarespace.com/manimal/hormonell-pavirkning-av-atferd-kastrering-av-hund

Risiko ved inngrepet: https://forskning.no/partner-norges-veterinaerhogskole-dyreverden/kastrert-og-stresset/699282

Link to post
Share on other sites

Førerhunder blir kastrert før pubertet. … En kan ikke klage på at de blir ødelagte av den grunn.
Jeg mener dog fortsatt at en ikke skal fjerne testiklene på en vanlig postpubertal hannhund unntatt ved direkte relaterte helseproblemer. Adferd kan man jobbe seg gjennom, nesten samme hvor ille det er. Når naboens tisper løp, så satt hormontrollet mitt spikret ved verandadøren og pep og pistret gjennom hele perioden, totalt uinteressert i mat. Utendørs prøvde han drepe alle de andre hannene etter å ha ruset seg på løpetiss som narkomane sniffer lim. Han skalv og ristet og ble helt manisk av lukten. (You had to be there ^^) Om jeg klarte å jobbe bort de problemene med han der på et halvår med kjemisk kastrering, så tror jeg de aller, aller fleste andre klarer det også, uten å skjære av hunden ballene.

Hva cavaliere angår, så er den rasen så ødelagt nå at det egentlig skulle være forbudt å avle videre på den uten lisens fra veterinær eller noe. Raseentusiastene blir pukka nødt til begynne kartlegge gener og genteste for alt om de skal kunne fortsette med den rasen der. Selv å krysse inn friskt blod fra en annen rase vil være dyreplageri, med mindre samtlige av cavalierens alle sykdomgener er recessive og det føres streng kontroll i mange generasjoner fremover. Å kastrere dem hele gjengen er derfor slettes ikke dumt i mine øyne, av den enkle grunn at pengegriske og/eller raseblinde avler dem for ukritisk. Bare se på hvordan oppdretterne og raseklubben hele veien har stått på bakbeina og ignorert kritikken. Det er f.eks. ennå ikke obligatorisk med MRI, fordi det er «for dyrt» for oppdretterne, som da plutselig ikke har avlshunder lenger. 

Link to post
Share on other sites
55 minutes ago, Maskot said:

Å kastrere dem hele gjengen er derfor slettes ikke dumt i mine øyne, av den enkle grunn at pengegriske og/eller raseblinde avler dem for ukritisk. 

Så du mener jeg skal kastrere min 10 år gamle, relativt friske cavalier fordi det finnes useriøse, pengegriske søppeloppdrettere? Interessant innspill, men jeg tror ikke jeg gjør det nei.

Link to post
Share on other sites

 

12 hours ago, QUEST said:

 

Tilbake til hund; Nå ser jeg at TS bare nevner hannhunder men jeg tenker at vi kan diskutere kastrering av begge kjønn her?


Ja, jeg mener all kastrering av hund. Jeg nevnte hannhunder fordi det er disse jeg har møtt hvor eier sier: "det er en hannhund, men han er kastrert." Dersom den ikke var kastrert så hadde han tydeligvis prøvd å spise opp meg eller tispa mi (som ikke hadde løpetid på det tidspunktet). 😂
 

12 hours ago, simira said:

Jeg har selv kastrert begge. For den ene var det siste sjanse før avliving pga. adferd, og den andre pga. prostataproblemer. Det var aldri første valg for meg, og det er det heller ikke for de fleste jeg kjenner som har kastrert.

 

Ja, så klart! Min første hannhund ble kastrert som 9-åring pga. prostataproblemer, men det har vært økning på unge hanner hvor eier utbryter "han er kastrert" akkurat som at dette er en big deal. Kanskje derfor jeg har lagt merke til det også. Jeg brukte aldri å introdusere min gamle hund ved å nevne at han var kastrert.

 

8 hours ago, Rufs said:

Jeg er av den meningen at langt flere hunder burde vært kastrert, både tisper og hannhunder!

Jeg ser ikke noen ulemper, men veldig mange fordeler.

 


De siste årene har det dukket opp flere og flere studier som alle viser samme trend: det er negative konsekenser, men bortsett fra vektøkning så "ser" vi dem ikke siden det handler om økning av kreftrisiko, dårligere skjelett, økt risiko for hypotyrose, osv.

Mer forskning må til for å få solide nok tall, men mye av dette er ting vi vet om mennesker også. Beintetthet er en av viktigste tingene som vi er 100% sikre på at blir påvirket av hormonene. Det har vi mye god forskning på hos mennesker. Kvinner som kommer tidlig i overgangsalderen er ekstra utsatt benskjørhet, og østrogenbehandling er ikke uvanlig.

Hva skjer når man fjerner disse hormonene fra en ung hund? Spesielt de som ikke er ferdig utvokst? Hva skjer i raser som allerede plages med ledd, og hvordan skal oppdrettere klare å bedre situasjonen dersom avkom blir kastrerte og HD-status blir påvirket av kastrering?

Jeg er redd for hva som kommer frem med videre forskning.
 

Link to post
Share on other sites
21 timer siden, simira skrev:

et er enormt stor forskjell i hvordan ulike husdyr/kjæledyr holdes. Vi kan diskutere hva som er bra kattehold et annet sted, men katter har et stort behov for å være ute,

Nå er jeg av den formening at hunder flest burde ha fått være mye mer ‘ute’ enn de får og her mener jeg selvsagt ikke i løpestreng eller minimal ‘luftegård’ men ut på tur. Men det er for så vidt en annen diskusjon.

 

21 timer siden, simira skrev:

Når det er sagt så har uvettig avl på både rase- og blandingshunder ført til at hormoner og adferd blir et større problem som enklere løses med kastrering enn å se på kilden til problemet. Og uheldigvis er det jo eierene og ikke oppdretterene som sitter med konsekvensen av den dårlige avle

 

21 timer siden, simira skrev:

Som med så mye annet tenker jeg dette er et sammensatt problem som handler om avl, rasekunnskap, og holdningsarbeid både hos fagfolk og hundeeiere. Min mening er at om kastrering er nødvendig for at hunder skal fungere så er det noe alvorlig feil med avlen.

Velkommen etter og lykke til med det forsettet, er jeg fristet til å si.. Ikke fordi jeg på noen måte er uenig i at mye av dette kunne vært løst gjennom avl.
Tvert om, jeg har hevdet dette i årevis men når man ser hva slags holdning rasefantaster/oppdrettere har til alvorlige funksjonsfeil/ ekstrem innavl ( med de lidelser det medfører for hundene) med mere, så tror jeg ikke man skal holde pusten i påvente av at oppdrettere flest, tar tak i problemene enn si erkjenner at det er problemer knyttet til hvilke avlsdyr man benytter..

HD f.eks er jo som kjent oftest hvalpekjøperens feil, siden de ikke bar bikkjen opp og ned verandatrappa til den var minst to år..:sleep:

‘Hormonbomber’, pissenisser med mere, helt åpenbart at her er det hvalpekjøperne som har feilet totalt i oppdragelsen! Du mener vel ikke at jeg som ‘seriøs’ oppdretter skal lastes for den slags brukerfeil?? :rolleyes:

Link to post
Share on other sites
10 hours ago, Pingeling said:

De siste årene har det dukket opp flere og flere studier som alle viser samme trend: det er negative konsekenser, men bortsett fra vektøkning så "ser" vi dem ikke siden det handler om økning av kreftrisiko, dårligere skjelett, økt risiko for hypotyrose, osv.

Hva skjer når man fjerner disse hormonene fra en ung hund? Spesielt de som ikke er ferdig utvokst? Hva skjer i raser som allerede plages med ledd, og hvordan skal oppdrettere klare å bedre situasjonen dersom avkom blir kastrerte og HD-status blir påvirket av kastrering?

Jeg er redd for hva som kommer frem med videre forskning.
 

Mye av dette er dekket i de lenkene jeg har oppgitt over.

Link to post
Share on other sites
2 hours ago, simira said:

Mye av dette er dekket i de lenkene jeg har oppgitt over.

Nå skumleste jeg bare, men det så ut til å være mest om adferd. Jeg så ikke at det sto noe om de fysiske skadene det påfører skjelett og bentetthet. Akkurat dette synes jeg er utrolig viktig med tanke på forekomsten av HD, AD, patella og ryggproblemer i populasjonen. 

Link to post
Share on other sites

Dere som er kategorisk i mot kastrering, har dere hatt tisper med livmorbetennelse eller mistet tisper i samme sykdom, hatt tisper med jursvulster, pissenisser som ikke ‘bare’ markerer på ting i gulvhøyde men også i sofaer, på bord o.s.v.? Eller hatt hannhunder som ble helt skrudde når det er løpetid i hus? 
Regner med dere også er i mot kastrering av fører og servicehunder også, for dette gjøres jo ikke av medisinske årsaker. 
 

Det er lett å være prinsippfast når det ikke rammer en selv eller egne hunder..

Hannhund av miniatyrrase i bekjentskapskretsen; markerte ikke bare i gulvhøyde men på absolutt alt og overalt. Det var enten kastrering eller avliving. Hunden ble kastrert og pissingen overalt opphørte. Hvis det er hundens beste man har i tankene, tror dere at hunden hadde foretrukket avliving?  
 

Omplassert hannhund ( til meg) super hund på alle måter men var fullstendig frakoblet og helt umulig å nå inn til , selv om hunden ellers var lett på tilsnakk. Hunden satt i sofaen ved siden av meg og ristet , helt umulig å snakke til eller på andre måter stoppe. Uten tvil måtte denne hanhunden ha tilbrakt store deler av løpsperiodene i bur eller innestengt på ett rom, hele sin livstid. Ingen av delene anser jeg som god dyrevelferd.. Han ble forøvrig over 14 år før han takket av. Andre kastrerte hannhunder både egne og bekjentes har blitt både 16 og 17 år før de takket av. Mulig de hadde blitt enda eldre hvis de ikke ble kastrert..? 
 

Jeg har hatt det jeg kaller ‘normale’ hannhunder også, (intakte) brydde seg knapt om tispene i det hele tatt før de hadde stådager og kunne fint ligge i sofaen med løpetisper, så lenge jeg var tilstede. Slik burde det være men realiteten er at det for sjelden fungerer slik. Er det mer ‘humant’ å stappe slike ( de ‘gale’ ) i bur eller inn på ett eget rom, enn å kastrere dem og la dem leve som vanlig? 
 

Jeg betviler ikke at det kan finnes negative ( fysiologiske) effekter av kastrering ( her vil jeg tro at alder ved kastrering spiller inn i vesentlig grad) men jammen finnes det mange negative ( for hundene) effekter av å tviholde på prinsipper, uansett hva..

  • Like 4
Link to post
Share on other sites

Jeg var svært imot kastrering der det ikke var helt medisinsk nødvendig tidligere, frem til jeg begynte å jobbe med hunder og har sett at det har vært det riktige for flere.

Rutinemessig kastrering er jeg fortsatt imot, men det er uten tvil mange hunder som også lever bedre liv uten f.eks nærmest konstant stress etter løpetidslukter (bor hundetett), innbilt og «depresjon» etter hver løpetid etc. Å tviholde på at man ikke skal kastrere ‘bare fordi’ kan være egoistisk også.

  • Like 3
Link to post
Share on other sites
2 hours ago, QUEST said:

Dere som er kategorisk i mot kastrering, har dere hatt tisper med livmorbetennelse eller mistet tisper i samme sykdom, hatt tisper med jursvulster, pissenisser som ikke ‘bare’ markerer på ting i gulvhøyde men også i sofaer, på bord o.s.v.? Eller hatt hannhunder som ble helt skrudde når det er løpetid i hus? 
Regner med dere også er i mot kastrering av fører og servicehunder også, for dette gjøres jo ikke av medisinske årsaker. 
 

Det er lett å være prinsippfast når det ikke rammer en selv eller egne hunder..

Hannhund av miniatyrrase i bekjentskapskretsen; markerte ikke bare i gulvhøyde men på absolutt alt og overalt. Det var enten kastrering eller avliving. Hunden ble kastrert og pissingen overalt opphørte. Hvis det er hundens beste man har i tankene, tror dere at hunden hadde foretrukket avliving?  
 

Omplassert hannhund ( til meg) super hund på alle måter men var fullstendig frakoblet og helt umulig å nå inn til , selv om hunden ellers var lett på tilsnakk. Hunden satt i sofaen ved siden av meg og ristet , helt umulig å snakke til eller på andre måter stoppe. Uten tvil måtte denne hanhunden ha tilbrakt store deler av løpsperiodene i bur eller innestengt på ett rom, hele sin livstid. Ingen av delene anser jeg som god dyrevelferd.. Han ble forøvrig over 14 år før han takket av. Andre kastrerte hannhunder både egne og bekjentes har blitt både 16 og 17 år før de takket av. Mulig de hadde blitt enda eldre hvis de ikke ble kastrert..? 
 

Jeg har hatt det jeg kaller ‘normale’ hannhunder også, (intakte) brydde seg knapt om tispene i det hele tatt før de hadde stådager og kunne fint ligge i sofaen med løpetisper, så lenge jeg var tilstede. Slik burde det være men realiteten er at det for sjelden fungerer slik. Er det mer ‘humant’ å stappe slike ( de ‘gale’ ) i bur eller inn på ett eget rom, enn å kastrere dem og la dem leve som vanlig? 
 

Jeg betviler ikke at det kan finnes negative ( fysiologiske) effekter av kastrering ( her vil jeg tro at alder ved kastrering spiller inn i vesentlig grad) men jammen finnes det mange negative ( for hundene) effekter av å tviholde på prinsipper, uansett hva..

Jeg kan snu spørsmålet. De som synes rutinemessig kastraring for å redusere risikoen for noen sykdommer: har dere hatt hunder som har fått alvorlig allergiske reaksjoner på narkose? Eller mistet hund til blodpropp grunnet operasjon?

Jeg er ikke i mot kastrering som behandling, og det tror jeg ingen andre er heller. Inkludert Norsk lov. Som sagt, vår første hannhund ble kastrert på grunn av helsa når han var 9 år gammel, og ja, jeg har hatt hund med jursvulst og tispe med store løpetidsutfordringer (spiste seg igjennom en av Swedoors lyd- og kuldeisolerende innedører).

De situasjonene du beskriver er ikke rutinemessig prevantiv kastrering, og jeg går ut i fra de var ute av tenåringsfasen. Da er kroppen "ferdig" utviklet, og bivirkningene av kastrering er redusert.


Som vi snakket om i tråden om angring på hundekjøp: en del folk vet ikke hva som er naturlig adferd for hunder i de forskjellige fasene av livet. For et år siden kom jeg over denne fantastiske overskriften på NRK: "Ny studie: hunder går igjennom en tenåringsfase." Jeg er ganske sikker på at mange eiere av pubertetspøbler tror hunden har unormal adferd, men dersom veterinærer i Norge går med på å kastrere tenåringshunder grunnet det som er normal tenåringsadferd, så er det et problem. 
 

  • Like 4
Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.




  • Nye innlegg

    • Tusen takk. Da lærte jeg noe nytt. 
    • Det er tatt høyde for at dette er uavhengige hendelser (kjønnet til valp 2 avhenger ikke av hva valp 1 var). I et kull på 3 valper har man følgende mulige utfall, eller rekkefølger kjønnet på hver valp kan komme i: H=hannvalp T = tispe 1. 2. 3. valp H H H  - 1/8 T H H - 1/8 T T H - 1/8 H T H - 1/8 H T T - 1/8 H H T - 1/8 T H T- 1/8 T T T - 1/8 Siden det er 8 mulige utfall, sier man at hvert utfall har oddsen 1/8. For å finne sannsynligheten for at det kommer minst en hannvalp, adderer man bare alle utfallene med minst en hannvalp og får 7/8 (eller 87,5%). Men dette er teoretiske beregninger og faller innunder sannsynlighet og kombinatortikk. Det kan si noe om statistikk (f.eks ved terningkast, tror det heter "store talls lov" hvis jeg husker riktig ), men ikke alltid.  Denne beregningen vil ikke vise tendens til at det totalt som regel vil fødes flere hanndyr enn hunndyr når man ser på helheten i en populasjon (altså når vi snakker om maange individer, store tall). I praksis er det viktig å huske på at det forekommer kull med bare et kjønn hele tiden.
    • Gratulerer 😁 Så nydelig hun er 😍
    • Hei. Har en labbis unghund på snart 9 mnd. Han elsker alt og alle og vil helst leke med hvermannsen. Problemet er at han blir for ivrig og 'kjører ned' andre hunder. Hopper på de, jokker av og til og er helt i hundre. De andre hundene sier ifra på en rolig måte, men virker ikke som han helt hører etter og fortsetter. Ender alltid opp med at jeg må gripe inn og avslutte leken selv om det bare har gått noen minutter. Er det unghundfakter som går seg til med alderen eller gjør vi noe galt? Vi har også pleid å gå tur med de andre hundene uten at de får hilse for å så avslutte med lek, men han fortsetter å være bajas. Når han er i bånd forstår han nå at han ikke skal hilse og har grei(de fleste gangene) impulskontroll rundt andre hunder. Noen som har tips til å trene han å respektere andre hunder når nok er nok? Min drøm er at han kan leke med andre og kose seg. 
    • Det er grunnleggende kombinatorikk. Dette var det første og beste bilde jeg fant:  La JA være hannhund og NEI tispe. Da ser vi at det er 8 mulige rekkefølger på valpene i et kull på tre: HANN - HANN -HANN HANN - HANN -TISPE HANN -TISPE -HANN osv. Det er bare den siste kombinasjonen (bak hode til jenta) TISPE-TISPE-TISPE som ikke gir noen hannvalp. Men dette er den statistiske sannsynligheten. Det er selvsagt mulig at akkurat dette kullet blir et kull med bare tisper. Men sannsynligheten er altså stor for at det blir født minst en hanne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...