Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Her på hundeforumet er det mange som ønsker råd og tips til hvilke rase man kanskje bør satse på. Det er jo kjedelig å ende opp med helt feil hund/rase. Men stort sett så trives man med valgene man tar, uansett rase. Det er jo så mange forskjellige hunderaser folk velger ?

Men kjenner du til noen som har helt bommet på sitt rasevalg? Som angrer?

Jeg kommer på to tilfeller:

* På rasetreff traff jeg et eldre par (pensjonister) som hadde med seg en ca 1,5 år gammel boxer-tispe som de ikke hadde noe glede av (selv om de kanskje var glad i henne). Hun var stor, sterk og ekstremt vimsete. De var helt utslitt. Ikke greide de å håndtere henne på tur, og ikke fikk de ro inne i huset. Bikkja var aldri rolig ett sekund. De sa at oppdretter hadde valgt denne mest viltre valpen til dette gamle paret, og det eneste de ville var at noen kunne overta henne fra dem ?

* På miljøtrening for mange år tilbake traff jeg en hyggelig dame som stod og prøvde å holde kontroll på sin viltre jaktgolden. Jeg spurte om hun brukte henne i jakt eller andre hundesporter. Men det gjorde de ikke. De ville bare ha en hund til å gå koselige korte turer rundt der de bodde. Men hun sa også at denne hunden var helt utrolig vilter, og de hadde vurdert å selge/omplassere henne mange ganger. Jeg spurte hvorfor hun hadde valgt nettopp en jaktgolden, og grunnen til det var at de ville ha en golden retriever med riktig farge. For de skal jo være gylden. ? 

I begge tilfellene er det jo trist for både eier og hund ?

Skrevet

Vet om en familie i nabolaget som skulle ha seg ny turhund etter at den rolige, gamle utstillingsgoldenen deres døde, og de kjøpte seg jaktgoldenvalp og tenkte det var ca det samme. Han er nå en vilter tenåringsgutt de sliter med å holde styr på. Har litt vondt av dem alle sammen...

Det er jo en del inkludert meg som starter med en rase som ikke egner seg topp for hundesport og så blir man mer og mer interessert i hundesport etter hvert, slik at den første hunden ikke lenger passer helt til interessene, og så får man seg en mer typisk hundesport-hund i tillegg.

Vi var redde for å kjøpe oss for mye hund som førstehund og gikk derfor for eurasier, så det ble litt det motsatte av dine eksempler. Vi kunne nok heller gått for utstillingsgolden eller collie eller noe slikt som førstehund, så vi hadde hatt litt mer driv og iver på alle faniliehundkursene vi var på de første årene. Men nå som vi har de hundene vi har, er vi jo selvfølgelig veldig glad vi har dem begge ?

Og førstemann passet veldig godt på den tida vi fikk ham ? Jeg er glad første valp vi fikk var en "enkel" valp så det ble mye lettere å takle da vi fikk turbovalp.

Skrevet (endret)
23 minutter siden, Thea skrev:

Det er jo en del inkludert meg som starter med en rase som ikke egner seg topp for hundesport og så blir man mer og mer interessert i hundesport etter hvert, slik at den første hunden ikke lenger passer helt til interessene, og så får man seg en mer typisk hundesport-hund i tillegg.

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Endret av Rufs
  • Like 1
Skrevet
Just now, Rufs said:

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Jeg har ikke fått til noe særlig med noen av dem, men hittil er eurasieren best merittert her, så jeg føler meg litt truffet ? Jeg lurer på om det var Maria Brandel jeg leste noe om dette fra, hun starta med en "outsider"hund ingen forventet noe av. Med null forventninger fra andre er det lettere å oppnå ting, og det du oppnår blir mye mer synlig. Når hun da fikk en brukshund, fikk hun forventninger om at det skulle gå mye lettere, og da er det lett å bomme på kriteriene. 

For min del er det veldig stor forskjell på hvor fort de to modnet. Når eurasieren fylte 2 var han ganske voksen og fornuftig. Så de dagene han gadd å gjøre noe, så gikk det rimelig greit bare han fikk innmari godt betalt for jobben. Tolleren blir 3 i høst og har ingen umiddelbare planer om å bli voksen ?  Broren hans er visst også sånn. Retrievere blir voksne når de fyller 5 har jeg hørt ?‍♀️? Tolleren er også en helt annen type, han er trygg, selvstendig, nysgjerrig og har ikke bruk for meg i vanskelige miljøer, mens eurasieren trenger støtte, som kan slå ut i samarbeidsvilje enkelte dager. Men det er helt vilt hvor mye lettere det er å trene tolleren. Det føles som å jukse! Så jeg håper jo på resultater etter hvert ?

Jeg er hvert fall glad tolleren har et så fint syn på livet og syns verden er et så bra sted. De jeg har sett som har slitt med resultater etter å ha fått seg brukshund har ofte hatt trøbbel med miljøsvake, nervøse hunder som de jobber med å bygge opp.

  • Like 1
Skrevet

Jeg skal aldri ha ridgeback igjen. De er fine hunder, man kan ha bilde på veggen. Jeg tenkte at hund nummer to skulle være en enkel turhund som ikke krevde så mye. Av en eller annen grunn falt det meg aldri inn at det heller ikke er like enkelt å lære innkalling og sånt heller... Nå kunne Kovu vært langt vanskeligere enn han er, så jeg er glad for det, men jeg vil nok være mer bevisst neste gang.

  • Like 1
Skrevet
2 timer siden, Rufs skrev:

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Følte meg truffet? Nå har ikke jeg og blandingen min på fire år hatt en veldig lang konkurransekarriere enda, men trent aktivt i to år. Han er verdens letteste å trene, alltid supermotivert for alle slags oppgaver. Jeg kan pirke, gå en hel bane eller lære han nye ting - alt er like gøy! Så skaffet jeg meg en «brukshund» i form av en ESS. Jeg har hatt mye mer utfordringer (i treningen) med han enn med blandingen. Det kom liksom så lett med blandingen, mens med ESS må jeg virkelig jobbe og fundere. Jeg lærer dog mye av han og får et par nye triks i boken. Nå er han bare 9 mndr gammel og full i hormoner da? På den andre siden er spanielen veldig miljøsterk, sosial (med mennesker & hunder), apekatt og veeeldig matmotivert. Nesten det motsatte av blandingen, der har jeg måtte jobbe mye mer. 

  • Like 2
Skrevet

Jeg har nok ikke nødvendigvis valgt feil rase, men neste gang jeg skal ha hund, skal jeg være mye mer bevisst på hvor viktig det er å studere linjer og bruksområder på hundene i stamtavla før jeg velger oppdretter og kull, særlig på raser som reklameres for både som familiehunder og hunder som kan brukes aktivt i hundesport. Nå skal det sies at jeg nok ikke kommer til å gå for portis neste gang, mest av alt fordi jeg kjenner at pelsstellet som kreves for å kunne stille ut parallelt med hverdag og sport er mer enn jeg egentlig orker.

  • Like 1
Skrevet

Jeg er litt samme som @Thea - vi skaffet ridgeback som turkompis, også fant jeg ut at jeg liker å trene hund. Mio er veldig morsom å jobbe med når han er motivert og er nok lettere å «skru på» enn en del ridgebacker, men han er jo ikke akkurat avlet for masse detaljtrening og terping. Han er selvsagt verdens fineste og jeg hadde ALDRI bytta han bort, men jeg ønsker meg en mer førerorientert hund som treningskompis i tillegg/neste gang.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har vokst opp med forskjellige raser, og når jeg flyttet ut og skulle kjøpe min første egne hund ble det Labrador.

Jeg var vanvittig glad i han, men merket nesten med en gang at dette ikke er en rase for meg. Supersnill med alt og alle, lett å motivere, alltid glad, matvrak- bare positivt men ikke for meg hvis det gir mening ? han var en veldig god venn men ikke det jeg ønsket av en hund.

Når vi fikk barn skulle vi ha mindre hund, og kjøpte en JRT litt på impuls av noen vi stolte på. Og Jeg merket med en gang at dette var mye mer riktig for meg. Like smart som labbisen, bare mye mer sta og med tusen egne meninger. Like blid og glad men også skarp og på hugget når han mislikte noe. JRT er ikke drømmerasen heller, ikke minst pga størrelsen, men han har i hvert fall lært meg hva jeg liker med en hund og hva som ikke engasjerer meg.

Neste hund blir en gjeter av noe slag. Førerorientert, gjerne litt reservert og mindre samkjønnsproblematikk enn JRT. Da tror jeg at jeg er i mål ?

  • Like 1
Skrevet
49 minutter siden, Torvald tåke skrev:

Jeg har nok ikke nødvendigvis valgt feil rase, men neste gang jeg skal ha hund, skal jeg være mye mer bevisst på hvor viktig det er å studere linjer og bruksområder på hundene i stamtavla før jeg velger oppdretter og kull, særlig på raser som reklameres for både som familiehunder og hunder som kan brukes aktivt i hundesport. 

Akkurat dette her kjenner jeg også veldig på da min i utgangspunktet er utstillingslinjer, og selv om jeg visste at jeg ville ha hund som kunne trenes med merkes det at jeg ikke har vært for obs på linjer... Nå går det mest på at han ikke er helt bra og rett og slett har mistet veldig mye motor det siste halve året, han orker ikke så mye trening lenger, han sakker ut på tur og det er nok fordi han har nok med seg selv akkurat nå, jeg håper inderlig at det blir bedre når han er blitt litt bedre igjen. 

Ellers så kjenner jeg at jeg vil han en enda mer førerorientert type neste gang, min er aaaaalt for interessert i resten av verden ! Jeg har liksom ingenting å stille opp med når det kommer andre hunder for nært, eller hvis det skjer noe spennende

  • Like 1
Skrevet
9 timer siden, Rufs skrev:

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Leste skikkelig gjennom kommentaren nå, og dette har jeg tenkt mye på siden jeg nå vurderer en hund nr 2. Hvor langt bortover skalaen vil jeg når jeg velger rase neste gang? Jeg vet at jeg ønsker mer førerorientert og lettmotivert hund enn ridgeback, men det er laaaaaaaaangt mellom RR og border collie, for å si det sånn. Også syns jeg jo det er morsomt å trene med Mio, og det vil jeg fortsette med. Både å trene med han, og at det skal være morsomt å holde på. 

Skrevet

Jeg har samme opplevelse som mange her. Skaffet meg Labrador blanding som var null motivert for annet enn snusing i bakken og mat. Elsket den hunden mer enn alt men ikke akkurat min rase. Plus den røytingen. HÅR. OVER. ALT. Så ble det Dobermann. Alt gikk galt som kunne gå galt. Ikke min rase heller. 

Har også en stemor som satt igjen med en BC blanding når tenåringsjenten ikke orket å flytte med hunden når hun skulle studere. Stemore liker ikke å gå turer eller være i aktivitet sånn for øvrig. Jeg har hatt vondt av den hunden i alle år. Han er nå 14 år, ca 20 kg for tung og har hatt et uverdig liv :(

Skrevet
28 minutter siden, Ravensburger skrev:

Har også en stemor som satt igjen med en BC blanding når tenåringsjenten ikke orket å flytte med hunden når hun skulle studere. Stemore liker ikke å gå turer eller være i aktivitet sånn for øvrig. Jeg har hatt vondt av den hunden i alle år. Han er nå 14 år, ca 20 kg for tung og har hatt et uverdig liv :(

Den der har eg sett ein del eksempel på! BC som skulle bli god gjetar - funka ikkje godt med sauene - vart ‘kosehund’ for ‘gamle mor’i staden... kjipt liv for mange BCar, det! 

Elles har eg nokre bekjente som har sheltie. Fordi det var rett størrelse og den var så fiiiiin og søøøøt. Dei er ikkje spes aktive, har trent veldig lite med han, og han er no den typen hund som irriterer eit heilt nabolag fordi han står åleine ute og bjeffar på alt og alle. Leit å sjå.

Og då eg vaks opp var det ein nabo som var ufør og hadde vondt for å gå. Han fekk seg ein samojed! ? Stakkars stakkars hund. 

Så ja - det er nok det med aktivitetsnivå/-behov eg oftast ser som vert ‘feil’ mellom hund og eigar.

Skrevet

Har en venninne som skaffet seg en pyrre første året hun studerte. Kravet hennes var at hun ville ha en stor kosebamse som var kjempe sta. Hunden fant hun på finn. Resultatet ble en hund som faren har pga hun flyttet til Bodø et år og flyttet så hjem til nå samboer noen kommuner borte. Ingen tanker om og bruke henne, bare litt turer rundt. De vil nå ha schæfer og hun bruker mer tid på og lete etter ny hund, enn den hun allerede har. Ikke skal de bruke hunden til noe, de syns bare de er fine. 

Selv merker jeg at jeg han min må brukes. Hvis ikke er det full sirkus i stua. Noen dager kjenner jeg at jeg har tatt meg vann over hodet. Andre dager går det bedre. Merker han er skarp, da han bruker mye tenner når han er ivrig eller når han koker over på tur og angriper meg?‍♀️ Slik at hund nummer to blir ikke en aussie. Er glad i han, og han er enda bare en valp. Men jeg gruer meg litt til unghundtiden og fluer?

Skrevet
På 7/30/2020 at 1:56 PM, Mrs.Fisken skrev:

Har en venninne som skaffet seg en pyrre første året hun studerte. Kravet hennes var at hun ville ha en stor kosebamse som var kjempe sta. Hunden fant hun på finn. Resultatet ble en hund som faren har pga hun flyttet til Bodø et år og flyttet så hjem til nå samboer noen kommuner borte. Ingen tanker om og bruke henne, bare litt turer rundt. De vil nå ha schæfer og hun bruker mer tid på og lete etter ny hund, enn den hun allerede har. Ikke skal de bruke hunden til noe, de syns bare de er fine. 

Selv merker jeg at jeg han min må brukes. Hvis ikke er det full sirkus i stua. Noen dager kjenner jeg at jeg har tatt meg vann over hodet. Andre dager går det bedre. Merker han er skarp, da han bruker mye tenner når han er ivrig eller når han koker over på tur og angriper meg?‍♀️ Slik at hund nummer to blir ikke en aussie. Er glad i han, og han er enda bare en valp. Men jeg gruer meg litt til unghundtiden og fluer?

Ikke sikkert han er skarp for det :) sikkert bare en valpeperiode. 

Skrevet

*rekke opp hånda* :icon_redface:
Har vel fortalt det ca tusen ganger her inne, men men. ? Jeg og mamma ville ha hund, hun skulle ha "skikkelig hund", hva nå enn det er. Valget sto mellom Beagle, JRT og DSG, for disse likte mammsen utseende på. To av naboene hadde sistnevnte og de individene var det mye lyd i så da gikk vi for Beagle da. Første og beste oppdretter på finn, og i helga reiste vi å henta en 7 uker gammel liten tass i flekkefjord. Uka etterpå reiste vi til sunnmøre på påskeferie, ble fort vandt med biltur kan man si. 
Jeg ville ikke vært foruten Rocky, men fytti grisen for et arbeid det var. Lærte helt enormt mye av ham, og takk og lov mentaliteten var bunnsolid i den bikkja. Ingen tvil om at vi gjorde mye feil. Når han var rundt 2 ba jeg innstendig om at vi omplasserte ham for jeg så jo, selv 16år gammel at dette var ikke rett rase for oss, men mamma nektet. Han fikk 10,5år hos oss/meg, for når mamma døde i 2014 og han var blitt 7 så hadde jeg ikke hjerte til å omplassere ham selvom jeg viste det var feil type hund for meg, og han hadde allerede bodd et år bare hos meg iom hun var for syk til å ha ham lenger selv. Og jeg så jo at det gikk fint å ha ham. 
Han fant seg i å trene litt med meg innimellom, selvom han synes terping var gørrkjedelig og lydighet generelt var en unødvendig greie. Han fikk meg hekta på spor da! Lite annet som er kulere enn en hund i sitt rette element, og er det en ting en beagle kan så er det spor. 

Jeg lærte mye om hva jeg vil ha i en hund og hva jeg ikke vil ha. Og jeg har passet nok hunder til å ha fått kjent på litt forskjellig, pr idag så vil jeg ha en Collie i livet mitt, pelslengde er ikke så viktig, og en Whippet. Litt forskjellige typer, men begge har kvaliteter jeg liker og vil ha. 
Og når alt kommer til alt, finner jeg interesse for jakt, så er jeg ikke tvil om at en beagle er aktuelt igjen, for det er deilige hunder på sitt vis. Men den fortjener å brukes til det den er laget for. Og jeg må ha en annen hund å trene andre ting med, for det synes jeg er himla gøy! ❤️ 

Skrevet
17 timer siden, Sofie & Aska skrev:

Ikke sikkert han er skarp for det :) sikkert bare en valpeperiode. 

Det kan godt være. Han liker mye tenner?‍♀️

Skrevet
On 7/27/2020 at 11:48 AM, Ravensburger said:

Jeg har samme opplevelse som mange her. Skaffet meg Labrador blanding som var null motivert for annet enn snusing i bakken og mat. Elsket den hunden mer enn alt men ikke akkurat min rase. Plus den røytingen. HÅR. OVER. ALT. Så ble det Dobermann. Alt gikk galt som kunne gå galt. Ikke min rase heller. 

Har også en stemor som satt igjen med en BC blanding når tenåringsjenten ikke orket å flytte med hunden når hun skulle studere. Stemore liker ikke å gå turer eller være i aktivitet sånn for øvrig. Jeg har hatt vondt av den hunden i alle år. Han er nå 14 år, ca 20 kg for tung og har hatt et uverdig liv :(

Har du gjort noe med det? Du har sett at den hunden ikke hadde det bra, men du har bare latt den være?

 

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...