Gå til innhold
Hundesonen.no

Alternativ til lagotto?


sunnaneng
 Share

Recommended Posts

Jeg mistet hunden min tidligere i sommer, en lagotto, gammel og trett av dage. Han var en fantastisk hund på mange måter, bortsett fra når han ikke var det. Han var redd for alt og alle; søppelbøtter, bilhengere, en stubbe som ikke var der i går (!), bærplukkere på tur i skogen, barn på vei til skolen. Alt var farlig, og han kunne aldri slappe av, bortsett fra hjemme i egen stue. Han beit aldri noen, men jeg var redd for at han skulle gjøre det. Dessverre er inntrykket mitt at han var veldig typisk for rasen. Har møtt mange lagottoer med mord i blikket. Dyrlegen vår har lite positivt å si om de lagottoene h*n har møtt. De er engstelige, og de er stressa. Der vi har trent agility har de vært av samme oppfatning. Rett og slett en ødelagt rase, og det er synd, fordi de (etter mitt syn) er helt utrolig nydelige hunder når de er trygge og fornøyde.

Men jeg tar ikke sjansen på en lagotto igjen. Orker ikke det hundelivet. 

Det jeg ser etter i en hund er (i litt tilfeldig rekkefølge):

Mentalt stabil

Røytefri (har altså erfaring fra pelsstell på en lagotto, som jeg klipte helt ned hver andre/tredje måned)

Førerorientert/lite jaktlyst (vil kunne gå med den løs utenfor båndtvang)

Ikke FOR stri/viljesterk (jeg er ikke så veldig stri selv, og da ender det med at hunden vinner... :innocent: )

Ikke altfor mye lyd (tåler fint litt bjeffing når det banker på døra osv, men ikke en som skal si ifra HELE tiden)

Rundt 15-20 kg, og +/- 40 cm høy

 

Har vurdert spansk vannhund, men har en formening om at det er litt rusk på den mentale siden der også? I tillegg vet jeg fra erfaring (kjenner en spansk vannhund, en særdeles veloppdragen og hyggelig herremann,) at det er MYE lyd i de også, lik det var på min lagotto. I settinger der han har store forventninger (feks ved vann), er det pesing, piping, klynking og uling uten like. Han klarer liksom ikke å roe seg ned, og må bare beklage seg. Fryktelig slitsomt for både hund og mennesker. Min personlige teori er at det er sånn vannhunder er, men korriger meg gjerne?

Andre raser jeg tenker på er bedlington terrier (har skjønt at de ikke har typisk terriergemytt?) og mellompudler. Andre raser som kan være aktuelle?

Jeg jobber ikke fullt, og hunden vil ikke være mye alene. Går i skogen en time eller to, stort sett hver dag, og ofte ute med telt eller hengekøye i helger, og det må hunden kunne takle. Kan trene litt lydighet/spor/agility for å gi hunden noe mental stimuli, men det kan ikke være noe hunden krever mye av for å ha det bra.

Takknemlig for alle mulige innspill :)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok lettere å finne en stødig spansk vannhund enn lagotto, men ja, de kan slite med mye av det samme. De kan ha en del lyd og er ofte borrelåser i tillegg. Min varsler og maser aldri ute, men er pratsom når hun vil noe innendørs. Tenker også portis, mellompuddel - og kanskje bedlington? Har titta litt på de to siste selv, og pumi (men tipper den ihvertfall blir for snakkesalig i akkurat dette tilfellet), hvis jeg skulle kjøpe noe annet enn spanjol engang. Har nokså godt inntrykk av alle rasene, men de ser ut til å overlappe på forholdsvis ulike måter når det kommer til atferd og behov. Så det vil være litt smak og behag inne i bildet, tenker jeg.

Endret av Nimbus
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du sett på Irsk Vannhund? Jeg har ikke noen erfaring med de selv, så du må nesten undersøke om de passer til kriteriene dine, men jeg så noen som la ut et bilde av noen på en side og de var kjempefine! Vet de ikke er så veldig vanlige så tenkte jeg skulle nevne i tilfelle du ikke hadde hørt om de og det kunne være noe å se på ?.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 hours ago, Woola said:

Mellompuddel eller Bedlingtontispe. Mitt inntrykk er at det er mye rusk på spansk vannhund, mer enn på Lagotto faktisk.

Inntrykk er vanskelig å basere seg på, selvfølgelig. Hvis man sjekker ut RAS så ser eierbeskrivelsene ut til å være relativt like for begge rasene når det kommer til det mentale. Det er vanskelig å si noe sikkert, siden Lagotto-klubbens lenke er nede og dokumentet ikke er tilgjengelig hos NKK. For meg blir den store forskjellen at de beskriver resultatene slik:

«Hvis de som har besvart undersøkelsen er representative for rasen ser det ut som om rasen er stort sett god helse og adferd.»

«På atferdssiden er det enkelte utfordringer. Det kan se ut til at enkelte hunder er noe usikre  
og enkelte viser også tendens til aggresjon, muligens som resultat av usikkerhet.»

Spansk vannhundklubb anerkjenner, og jobber aktivt med, atferd og mental helse. De seriøse oppdretterne vil ikke ha noen problemer med å innrømme at dette er en utfordring og ustabile og usikre hunder blir der tatt ut av avl (det finnes de som mener rasen er problemfri, og er den perfekte «familiehunden» for de i tidsklemma - superfornøyd med relativt lite mental og fysisk trening - det stemmer ikke). Derfor tror jeg også det er lettere å finne en stødig spanjol, enn lagotto. Men, uansett. Hovedpoenget står - begge raser er nok litt for store wildcards for TS, så sjekk heller ut de andre rasene som går igjen nedover i tråden :)

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle svar!

 

Jeg takler litt prating og lyd, altså. Koseprating er, vel, koselig ? Men sånn det har vært med min lagotto og spanjolen jeg kjenner, at de etter å ha gått en time eller tre, og vi skal ta en pause ved et vann, ikke klarer å finne roen, men MÅ uti vannet. Og at de må fortelle hvor urettferdig livet er. Det synes jeg er slitsomt. Noe har med oppdragelse å gjøre, men ikke bare. 

 

Men jeg registrerer det dere sier om dette er mye rusk på de spanske også. Synd det er sånn, men flott at det jobbes med problemet i rasemiljøet. Slik er det på ingen måte når det gjelder lagotto, utifra hvordan jeg opplever det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, sunnaneng said:

Jeg takler litt prating og lyd, altså. Koseprating er, vel, koselig ? Men sånn det har vært med min lagotto og spanjolen jeg kjenner, at de etter å ha gått en time eller tre, og vi skal ta en pause ved et vann, ikke klarer å finne roen, men MÅ uti vannet. Og at de må fortelle hvor urettferdig livet er. Det synes jeg er slitsomt. Noe har med oppdragelse å gjøre, men ikke bare. 

Ja, jeg kjenner ikke helt igjen de individene jeg har møtt av rasen i den beskrivelsen, men det kan godt være jeg bare har hatt flaks! Men, på den andre siden så sier min klart ifra når hun vil ha noe, oppmerksomhet, mat eller tur, så kanskje jeg bare ikke synes det er like slitsomt :P

 

1 hour ago, sunnaneng said:

Men jeg registrerer det dere sier om dette er mye rusk på de spanske også. Synd det er sånn, men flott at det jobbes med problemet i rasemiljøet. Slik er det på ingen måte når det gjelder lagotto, utifra hvordan jeg opplever det. 

Ja, jeg har samme oppfatning som deg. Lagottoen hadde uflaks, og ble tidlig markedsført som den perfekte allergivennlige familiehunden. Den steg altfor raskt i antall og man har avlet på mye som sikkert ikke burde blitt avlet på, og man har fortsatt mange useriøse oppdrettere som stikker hodet i sanden. For spanjolens del er det andre faktorer som spiller inn. Du har de useriøse oppdretterne der også (som alle andre steder), men rasen ble (heldigivis) aldri like populær. Samtidig er den også en av de rasene som er blitt litt utsatt for vårt ønske om å tilpasse enhver hunderase til moderne, vestlig levesett. I Spania har den vært en rendyrket bruks- og gårdshund som blant annet gjeter sau.  Mye av det som gjorde den bra til sitt formål gjør den til ikke en så god familiehund, ihvertfall ikke for alle familier. Heldigvis er det noe mange av oppdretterne er opptatt av. Man skal ikke kaste "babyen ut med badevannet" - rasen må få beholde noe av sitt særpreg, så får man heller bare innrømme at det gjør at den faktisk ikke er perfekt for alle. Men utrygg og ustabil skal den da altså ikke være, og det jobbes det åpent og ærlig med. Anywho, jeg skal slutte å skrive mer om akkurat dette i denne tråden. Alle ser uansett ut til å være skjønt enige - for en gangs skyld :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

50 minutter siden, Nimbus skrev:

Ja, jeg kjenner ikke helt igjen de individene jeg har møtt av rasen i den beskrivelsen, men det kan godt være jeg bare har hatt flaks! Men, på den andre siden så sier min klart ifra når hun vil ha noe, oppmerksomhet, mat eller tur, så kanskje jeg bare ikke synes det er like slitsomt :P

 

Ja, jeg har samme oppfatning som deg. Lagottoen hadde uflaks, og ble tidlig markedsført som den perfekte allergivennlige familiehunden. Den steg altfor raskt i antall og man har avlet på mye som sikkert ikke burde blitt avlet på, og man har fortsatt mange useriøse oppdrettere som stikker hodet i sanden. For spanjolens del er det andre faktorer som spiller inn. Du har de useriøse oppdretterne der også (som alle andre steder), men rasen ble (heldigivis) aldri like populær. Samtidig er den også en av de rasene som er blitt litt utsatt for vårt ønske om å tilpasse enhver hunderase til moderne, vestlig levesett. I Spania har den vært en rendyrket bruks- og gårdshund som blant annet gjeter sau.  Mye av det som gjorde den bra til sitt formål gjør den til ikke en så god familiehund, ihvertfall ikke for alle familier. Heldigvis er det noe mange av oppdretterne er opptatt av. Man skal ikke kaste "babyen ut med badevannet" - rasen må få beholde noe av sitt særpreg, så får man heller bare innrømme at det gjør at den faktisk ikke er perfekt for alle. Men utrygg og ustabil skal den da altså ikke være, og det jobbes det åpent og ærlig med. Anywho, jeg skal slutte å skrive mer om akkurat dette i denne tråden. Alle ser uansett ut til å være skjønt enige - for en gangs skyld :ahappy:

Du trenger ikke å slutte for min del, jeg synes det er veldig interessant! ? Hvorfor det har gått så galt med lagottoen, mens andre har klart seg bedre. Hva mener du konkret med at det som gjorde den bra til sitt opprinnelige formål i Spania, kan gjøre den mindre egnet som familiehund?

 

Kjenner du (eller  noen andre) til barbet? Interessant om den ligner de spanske og italienske. Selv om den kanskje er litt for stor for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutes ago, sunnaneng said:

Du trenger ikke å slutte for min del, jeg synes det er veldig interessant! ? Hvorfor det har gått så galt med lagottoen, mens andre har klart seg bedre. Hva mener du konkret med at det som gjorde den bra til sitt opprinnelige formål i Spania, kan gjøre den mindre egnet som familiehund?

Hehe, så bra! Vel, det blir mest spekulasjoner. Men som med så mange andre raser (og mye annet her i verden), så går det ofte dårlig når noe vokser for fort. Når hunderaser blir veldig populære, av en eller annen grunn, ender man opp med at en del useriøse folk ser sitt snitt til å tjene penger. De avler på hunder som ellers ville blitt tatt ut av avl. Og man får solgt hunder, selv om de har et dårlig utgangspunkt, fordi rasen er så populær. Ond sirkel. Det slår spesielt uheldig ut på raser som lagotto (og spansk vannhund og en rekke andre) som faktisk ikke skal være supersosiale og -omgjengelige, og som kan være en håndfull om de ikke får litt mer enn gjennomsnittlig mengde mental trening, men som blir markedsført av useriøse mennesker som noe helt annet. Men så når det som regel kun til et visst punkt. Du er f.eks. ikke den første som har en litt dårlig opplevelse knyttet til lagottoen. De fleste jeg møter i Oslo er passe fornøyd med sin, men kommer ikke til å kjøpe seg et nytt individ. Sånt sprer seg, etterhvert. Så de har nok sett sin salgstopp, vil jeg tro. Og det tror jeg er til det beste for rasen. De kan jo være supre hunder, så med litt flaks kan man sitte igjen med (nesten) bare seriøse oppdrettere til slutt :) 

Vel, de har vel stort sett vært utegående med sauer. Så de har med seg en genetisk pakke med vokt og skarphet, og de skal ikke nødvendigvis være så lette for fremmede å håndtere. Når man da får individer som er nervøse i tillegg kan den kombinasjonen bli veldig uheldig her på berget. I Spania er det dessverre mange av de større oppdretterne som driver rene buroppdrett, mer eller mindre. De står i hundegårder og blir luftet litt innimellom (på utstilling f.eks.). Med unntak av de obligatoriske greiene er det lite oppfølging av hundene på den måten som vi er vant til her hjemme. Da blir ikke alltid nervøsiteten/usikkerheten fanget opp, og hvis man ser den så blir den bortforklart med at "de skal jo være reserverte". Det er jo her de norske individene stammer fra, også. Og i tillegg har man hentet inn hunder derfra som man har satt rett i avl uten å faktisk sjekke ut mental helse først... Også finnes selvfølgelig strusemenneskene her òg, som mener at fryktaggressiv = reservert :ermm: 

 

36 minutes ago, sunnaneng said:

Kjenner du (eller  noen andre) til barbet? Interessant om den ligner de spanske og italienske. Selv om den kanskje er litt for stor for meg.

Har dessverre ikke kjennskap til barbet! Men innbiller meg at det kan finnes ihvertfall én person på forumet som eier (har eid) barbet? Kanskje noen andre i så fall husker hvem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, sunnaneng skrev:

Takk for alle svar!

 

Jeg takler litt prating og lyd, altså. Koseprating er, vel, koselig ? Men sånn det har vært med min lagotto og spanjolen jeg kjenner, at de etter å ha gått en time eller tre, og vi skal ta en pause ved et vann, ikke klarer å finne roen, men MÅ uti vannet. Og at de må fortelle hvor urettferdig livet er. Det synes jeg er slitsomt. Noe har med oppdragelse å gjøre, men ikke bare. 

 

Men jeg registrerer det dere sier om dette er mye rusk på de spanske også. Synd det er sånn, men flott at det jobbes med problemet i rasemiljøet. Slik er det på ingen måte når det gjelder lagotto, utifra hvordan jeg opplever det. 

Jeg har nylig fått en Lagotto, og har nok ikke ennå opplevd det negative du sier om rasen. Opplever tvert i mot at det jobbes mye med å få mentalt stabile lagottoer, og at mange oppdrettere har fokus på det. De andre hundene jeg har møtt av rasen er livlige, sosiale dyr, men med tendenser til å være rampete innimellom.

Ut i fra det jeg leser her på Hundesonen virker det som at ingen rase er fri for dårlig avl, men at dette ikke nødvendigvis er gjennomgående for hele rasen. Noen driver sunt oppdrett, andre ikke. Så det gjelder vel uansett å finne den oppdretteren som man kan stole på.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...