Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det virkelig SÅ stor forskjell på tispe og hannhund?


Recommended Posts

Skrevet

Har begynt å «drømme» om hund nr to om noen år, og vurderer schæfer som rase.

Har en 3,5 år boxer hannhund per i dag, og to barn (8år og 1år). Googlet litt og kom over denne beskrivelsen av kjønnsforskjellene på schäferhund på en oppdretters hjemmeside.

Er dette den gjengse holdningen til oppdrettere/eiere av rasen? 

Er det noen som kjenner seg igjen, eller eventuelt ikke kjenner seg igjen i dette?

 

 

 

 

Skulle du imidlertid fremdeles ønske hann bør følgende forutsetninger være oppfylt: 
1. Du har hatt Schäferhund før, og har drevet aktivt og vet hva som skal til. Barna har gjerne begynt å bli tenåringer (eller nærmer seg), og kanskje til og med på tur ut av hjemmet. 
2. Dere har ikke barn - og har ikke til hensikt å skaffe dette de 4-5 første årene. Dere har masser av tid til å følge opp hunden i klubb og med evt konkurransevirksomhet. Hannhund er da absolutt det rette valget - men en kan selvsagt også velge tispe om en ønsker det.
3. Du er "singel".
At ikke alle skal velge hann kan begrunnes på mange måter. Iallefall for vårt oppdrett så ønsker vi å bevare rasetypiske driftsegenskaper for at hundene skal ha størst mulig potensial brukshundmessig. Slike hunder kan tidvis være mektige for ykundige - det vi kaller for "mye hund". En hannhund har langt flere vanskelige perioder som kan være svært utfordrende for de som ikke har tid eller er bundet opp med mye annet (eksempelvis små barn). De som skaffer seg hund, og velger hann møter oftest veggen når hunden runder året - og særlig om en ikke til da har hatt en godt gjennomtenkt plan for hundeholdet og vært under opplæring i klubb. Barna har gjerne styrt mye med valpen med for ykynidig eller uten oppsyn. Ting som virket sjarmerende når valpen var små utvikler seg til et problem. Når hunden således da er i puberteten kommer alltids telefonene til oss. Det er gjennomgående ALLTID de som har valgt å være profeter i eget hus, og som nærmest har trodd at dette skulle løse seg på egenhånd.
Jeg får aldri understreket viktigheten med det å se ansvaret i det å anskaffe seg hund. Den nye loven fordrer også at de som skaffer seg hund er sitt ansvar bevisst og gjør sitt til for å gjøre hundens sosial veltilpasset og lydig. Dette er en plikt vi er pålagt med love og opplagt en riktig norm. En sosialt veltilpasset hund med en god "leder" er alltid lydig og rolig i alle situasjoner - og aktiv når den blir oppfordret. 
Jeg er selv av den oppfatning at hanner er de mest elegante å se på når de blir voksne, de er mer robuste og stort sett så kommer en lengst med hanner. De har derimot perioder hvor de i en familiesituasjon vil forsøke å klatre på rangstigen; alltid med barn og fruen i hus. Den har også perioder hvor den vil kjekke seg med andre hannhunder (rundt 2 års alderen). Det synes helt klart at mannfolk har et helt annet håndlag med hanner, og kanskje også fra naturens side ansett som naturlige ledere av hundene. En tispe derimot er mer rolig hele livet. Oftest opplever folk at en tispe blir voksen nærmest over natten når de er rundt 18 måneder. Dette kan i enkelte kull variere svært mye. 
Parolen er derfor: Ikke skaff deg mer jobb enn du makter over

Skrevet (endret)

:lol: eh, nei. Det der virker mer som en lite kunnskapsrik unnskyldning for å avle mindre bra..Forskjell kan det være, men det går mest på kjønnsdrift, adferd mot andre hunder osv. Hos tisper har man jo løpetid som kan være et hinder ifht konkurranse, Ikke alle sporter man får starte med løp, ihvertfall ikke i alle klasser. Utover det vil jeg si hannhund vs tispe stort slett handler om smak og behag, evt  om praktiske hensyn ifht andre hunder som finnes i familien/omgangskretsen for at alt skal gå så smooth som mulig. Og ifht det greiene over her, om noe så synes jeg kvinnfolk ofte går bedre over ens med litt harde, egenrådige hannhunder fordi de ikke bare prøver å kue dem, men heller motivere og jobbe sammen. Ja, veldig kategorisk, og det er selvsagt ikke rett så sort hvitt, men av alle jeg kjenner i hundemiljøet så er det flere kvinnfolk som er opptatt av å trene moderne og positivt, ikke nødvendigvis utelukkende positivt, men likevel hyggelig trening som ikke handler om å kue hunden, passe på rangen osv enn mannfolk. Men klart, en hund, uansett kjønn, som er oppdratt med hard hånd og underkuing jevnt, gjerne kanskje litt urettferdig og med for høye og urealistiske krav slik at det blir masse konflikt og dårlig læring og ikke noe stort ønske  å jobbe sammen osv, ja de kanskje kan virke enda mer atale til kvinnfolk( helst da ikke hundevante eller de med litt forsiktig fremtoning) rett og slett fordi de her ikke ser den samme fysiske styrken eller trusselen som de er vant til og dermed ikke gidder, fordi de aldri har vært noe annet . Men selv disse vil fint kunne lære å jobbe for belønningen og lære å like å samarbeide og styres med negativ straff osv for å sette grenser.. Hunder skiller lett på folk og får forskjellige forventninger alt ettersom.

Om jeg skal komme med en generell betraktning på forskjell mellom tisse og hannhund (selv om det varierer mellom raser og individ) så er det hannhunder kan være mer slitsomme i puberteten(dog trenger det over hodet ikke å ha noe med atal drittoppførsel å gjøre, bare mer stress/fluer i hodet/hormoner).

Hannhunder kan være mer stabile og enkle å ha med å gjøre, iallefall når de er ferdige med puberteten. Dog ikke voldsomt stor forskjell som regel. Normale tisper fungerer og stort sett som vanlig selv om de har løpetid eller innbilt svangerskap. Unntakene får problemer, men der har man jo tilsvarende med overhormonelle hannhunder og.

Begge kjønn har "løpetid", tisper har løpetid og hannhunder opplever det, hver sin smak hva man synes er greiest å leve med.

Med hannhunder får man gjerne litt mer fokus på markering og spennende lukter, men igjen, hos de fleste, normale er jo ikke dette noe problematisk, men smak og behag. Mange tisper som markerer en del også, spesielt ifbm løpetid, men det blir sjeldent like mye som mange hannhunder. 

Ifht andre hunder, hannhunder er ofte litt lettere å fyre opp, men slossing blir ofte ikke veldig alvorlig. Tisper kan ofte tåle litt mer før de bryr seg, men om det først smeller så kan det bli mye verre. Verre skader og eller mer langsint slik at de legger denne hunden de har bråket med for hat og husker på det, mens hannhunder i mange tilfeller kan riste det av seg lettere å være venner igjen når ting har roet seg. Men det med samkjønnsaggresjon, alvorlighetsgrad og utagering osv er veldig raseavhengig. 

Størrelse, ofte blir hannhundene større så om det er avgjørende så kan det ene kjønnet ha fordel over det andre.

Og ville forøvrig ikke vurdert å kjøpe hund fra dette oppdretter om det er noe du vurderer.. Dette lukter veldig av oppdrett som er mindre bra som i tillegg skylder på valpekjøpere om det er noe galt med hunden. Og det er ikke noe kult å være valpekjøper hos slike. For selv om man gjør alt rett så er det mye som kan følge med i pakken fra fødselen av og komme til syne likevel. 

Endret av Malamuten
  • Like 2
Skrevet

Stemmer overhodet ikke med min rase i alle fall, og heller ikke de schäferhundene jeg har vært med tidligere. Har aldri eid en selv men har passet flere individer og bodd med en (riktignok tispe) i over 3 år (eid av studievenninne). Men joda, hanner er litt større, litt sterkere og kan være litt mer å håndtere i puberteten. Men det er ikke sånn at alle tisper er "mildere", langt derifra. 

  • Like 1
Skrevet

Det varierer vel litt på rase hvor stor forskjellen er. Nå har jeg ikke mye erfaring med schæfere, men generelt sett har jeg inntrykk av at hannene kan være en noe større håndfull, særlig i ung alder, med mer vokt og sterke meninger om andre hunder. Det er vel en av de rasene hvor jeg tenker det er størst forskjell på kjønnene, ut fra de jeg har møtt. Men jeg ville definitivt ikke kjøpt fra oppdretter over, og synes nok det er å trekke det vel langt, ja.

Skrevet

:lol: Konklusjonen er at man må være ungkar med store lederegenskaper uten interesse for frue eller barn for å eie schæfer hannhund. Herlighet, er det rart det blir mye dårlige hunder innen rasen med den kunnskapen og innstillingene der? 

 

  • Haha 5
Skrevet

Det er vel en grunn til at hannhunder rundt ett år havner på finn oftere enn tisper i samme alder. Om grunnene til det er de som listes opp i hovedinnlegget skal være usagt :D klarte nesten ikke komme igjennom all den teksten :icon_redface:

  • Like 1
Skrevet
2 hours ago, simira said:

Det varierer vel litt på rase hvor stor forskjellen er. Nå har jeg ikke mye erfaring med schæfere, men generelt sett har jeg inntrykk av at hannene kan være en noe større håndfull, særlig i ung alder, med mer vokt og sterke meninger om andre hunder. Det er vel en av de rasene hvor jeg tenker det er størst forskjell på kjønnene, ut fra de jeg har møtt. Men jeg ville definitivt ikke kjøpt fra oppdretter over, og synes nok det er å trekke det vel langt, ja.

Finnes det schæfere som ikke har meninger om andre hunder? :P Neida, joda.. Satt litt på spissen, men ja. Og er det mer vokt de har eller er det mer fremtreden usikkerhet(pga hormoner feks) som fører til at man må bjeffe på folk/ting/hunder?  Det er ihvertfall langt mellom schæferhunder med mye tyngde og pondus for tiden. Ihvertfall blant de gjengse hundene rundt om. Og vokt i seg selv er jo ikke problematisk over hodet om hunden er trygg. Da vil du jo ikke merke noe til det i de aller fleste situasjoner. 

  • Like 4
Skrevet

Jeg synes ikke dette hørtes så dumt ut. Nå kjenner jeg ikke schæfer så veldig godt, men visse raser kan være mer "vanskelig" enn andre  og trenger mer erfaring. Jeg forstår godt både det med barn og det med grensesetting, at det trekkes frem.  Og det er oftes damer som sliter mest i forhold til dette og kan være litt "soft". Menn har en naturlig autoritet, og jeg ser at mine hunder responderer på en annen måte med min mann enn meg selv.
Jeg har alltid hørt at nybegynnere anbefales tisper, fordi de oftes er litt enklere på flere området. Testosteron er ikke bare bare til tider.  Men når det er sagt, så er det tispene jeg har hatt som har vært "værst", med tanke på bitching og styr. Også har jeg opplevd en god del testing fra dem også ,men godt mulig det går raskere over enn hos hanner, som vil ha en lengere modningsperiode. Og så er de større og sterkere, det er lurt å ta det med i betraktningen. Jeg opplevde ikke annonsen som oppdretter av dårlige hunder, men en oppdretter som vil sikre seg og vil ha eiere som har tenkt igjennom dette.

  • Like 3
Skrevet

Jeg tror helt ærlig ikke at man bør være "pusemyk" med alt av hunder. 
Og med det mener jeg ikke at de skal denges, men at man er beinhard i grensesettinga (som i; stå på krava).
Det ligger ikke naturlig for alle.
Fort gjort å forklare seg klønete (bare se på meg her nå) :P 

  • Like 1
Skrevet
2 hours ago, Shokata said:

Jeg tror helt ærlig ikke at man bør være "pusemyk" med alt av hunder. 
Og med det mener jeg ikke at de skal denges, men at man er beinhard i grensesettinga (som i; stå på krava).
Det ligger ikke naturlig for alle.
Fort gjort å forklare seg klønete (bare se på meg her nå) :P 

Nei, men det er faktisk ikke avhengig av kjønn hverken på hund eller menneske? og altså ærlig talt, har dere sett hvordan mange mannfolk er mot hunder og barn?? kjøper ikke helt at det er kvinnfolka som er softest der altså, jevnt over. Og normale hunder uansett rase har ingen problemer med at folk på rettferdig vis står på krav og setter grenser. Til og med å blit korrigert med på tåler de innenfor rimelighetens grenser. Det er når man begynner å bli dominerende og forsøke å kontrolere situasjonen med makt, kraftig kroppsspråk, langvarig straff etc at man kan få svar og da er det klart at fremtoning og kanskje også ren fysisk styrke er avgjørende. 

 

@Djervekvinnen er det ikke dårlig avl da om hannhunder er testobomber og slikt må forventes?

Før i tiden så var det jo langt mer vanlig å trene med straff og maktkamper, da var det kanskje en viss sannhet at tisper var enklere. I noen tilfeller. Ellers er det jo størrelse selvsagt, også er det jo det faktum at på en del raser så er det hannhundene som kan slite med å være omgjengelig med andre hunder, mens tispene ofte er enklere. (men ikke alltid). Det er ikke fordi hannhund er såå annerledes enn tispe.

  • Like 3
Skrevet
34 minutes ago, Malamuten said:

@DjervekvinnenNei, men det er faktisk ikke avhengig av kjønn hverken på hund eller menneske? og altså ærlig talt, har dere sett hvordan mange mannfolk er mot hunder og barn?? kjøper ikke helt at det er kvinnfolka som er softest der altså, jevnt over. [...]

 

Så enig! De mest bortskjemte hundene jeg vet om bor hos menn. :lol: Har inntrykk av at mange menn kanskje ikke er så store tilhengere som kvinner av de oppdragelsesmetodene som er på moten nå, men til gjengeld lar de bikkjene få være hunder. De har ikke samme behov for å "herske" og kontrollere hundene hele tiden, de lar dem få gjøre ting som hunder gjør og har glede av. De har litt et "kompisforhold" til hundene sine, der mange damer har et "eierforhold".

Når det gjelder hannhund/tispe-debatten beror den veldig på hvor hormonelle individene er. Ei overhormonell tispe er ikke så mye mer hyggelig å ha med å gjøre enn en overhormonell hannhund.

Min erfaring er overhode ikke at tisper trenger å være noe mildere i hodet enn hannhunder, det tror jeg er mer individuelle forskjeller enn kjønnsforskjeller. Joda, hannhunder vil jo kunne tøffe seg mot andre hannhunder, de vil jo være interessert i damer som lukter godt og i puberteten har de ofte en periode der de er helt løk i huet. De er ganske forutsigbare og nesten litt "enkle" sånn. At man vet at man får dette i en hannhund, betyr ikke at man får en greiere hund i ei tispe. Tisper har gjerne mer meninger, går ikke alltid overens med verken hanner eller tisper og kan være motiverte av mye forskjellig som hannhunder ikke gidder å bruke tid på.

  • Like 2
Skrevet

Jeg vet nå ikke helt om jeg snakker forbi noen her nå, men hvis hunden (av litt størrelse og tyngde) har fluer i hodet, og vil noe, mer enn eier/kompis vil, så er det nok en fordel å enten ha en naturlig autoritet på plass (fremdeles ikke snakk om å være ubehagelig fysisk), eller veie nok til å fungere som anker, eller være sterk nok (og ha god nok teknikk) til å holde igjen fluehjernen :) 

Jeg snakka igrunn ikke om kjønn da jeg nevnte dette med å ikke være pusete mot alle hunder...

 

Er forøvrig enig i at tisper kan være en håndfull, og at hannhund-tispe-valg er en smakssak. 
Jeg kan godt like andres hannhunder, men det kunne ikke ramla meg inn å skaffe en selv. 

Skrevet

Jeg har bare erfaring meg egen rase. Jeg har hatt ei tispe som hadde sterk "pms" ganske lenge før hver eneste løpetid. Altså, hun blei mye verre mot andre hunder i bånd, det var plutselig ingen hjemme når vi prøvde å trene. Det var helt håpløst! Merka veldig stor forksjell på henne. Tispe nummer to var også litt mer grinete under løpetiden men ikke på langt nær så ille. Når det kommer til hannene,  det jeg irriterte meg over med han første var evig behov for å markere, og han hadde veldig sterk kjønnsdrift. Men neste hannen er ikke like ille på markering og heller ikke fult så ille på kjønnsdrifta. Jeg føler at hannene er litt hardere,  men også mer stabile i lynnet. Tispene er litt mykere, men også mer grinete og ustabile i humøer ved løpetid. Rett og slett mer bitchy. Men det er sikkert forksjell fra rase til rase :) 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hos meg så så morgenrutinene ganske like ut da jeg hadde valp i huset. Valpen våknet som regel tidlig, ofte rundt samme tidspunkt som dere opplever nå. Jeg gikk rett ut med en gang, bare en kort tur for å få gjort det viktigste. Etterpå ble det litt rolig lek eller enkel kontakttrening inne, mest for å få hun i gang uten å gjøre hun helt gira. Så fikk hun frokosten sin, og etter det gikk vi ut igjen for en ny do‑runde. Jeg merket fort at det var bedre å holde morgenen ganske forutsigbar, så hun visste hva som kom og ikke ble stresset. Litt hjernetrim eller en enkel oppgave før jeg dro på jobb fungerte veldig fint det gjorde hun mentalt sliten uten at hun ble overstimulert. Når jeg dro, fikk hun være i valpegrind/et trygt område med noe å tygge på og litt rolig aktivitet. Jeg prøvde å gjøre avskjeden så nøytral som mulig, så det ikke ble noe styr rundt det. Så kort sagt: ut – inn – litt trening – mat – ut igjen – rolig aktivitet - hvile. Det funket veldig bra hos oss.
    • Det høres ut som en utrolig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du sitter igjen med mange spørsmål. Du gjorde i hvert fall det som er riktig: du hadde begge hundene dine i bånd, og du hadde kontroll på dem da situasjonen oppsto. Det er mer enn man kan si om den andre parten. Når det gjelder spørsmål 1: Det var veldig generøst av deg å tilby å betale veterinærutgiftene, men du hadde egentlig ikke noe ansvar for det. Når det er båndtvang, og den andre hunden går løs uten kontroll, ligger ansvaret hos eieren av den løse hunden. Det er hans plikt å sørge for at hunden ikke skader andre. At du tilbød deg å betale var en fin gest, men det var ikke noe du var juridisk forpliktet til. Når det gjelder spørsmål 2: Siden din hund også ble skadet, og skaden nå har utviklet seg til noe alvorlig, er det helt rimelig å ta opp dette med eieren av den løse hunden. Du hadde hunden din i bånd, du fulgte reglene, og du gjorde det du kunne for å unngå situasjonen. Det er ikke du som har skapt risikoen her. Det er eieren av den løse hunden som har ansvaret for at hans hund gikk bort til dine og startet en slåsskamp. Det er derfor helt naturlig at han bør dekke kostnader som går utover forsikringen din, spesielt når det nå er snakk om omfattende behandling eller i verste fall avliving. Dette er ikke noe du skal stå alene med. Kort oppsummert: – Du hadde kontroll på dine hunder. – Han hadde ikke kontroll på sin. – Det var båndtvang. – Det var hans hund som oppsøkte og startet konflikten. – Dermed ligger ansvaret hos ham, ikke deg. Jeg ville tatt en rolig, saklig prat med eieren og forklart situasjonen slik den faktisk er. Hvis han nekter ansvar, kan du vurdere å ta det videre gjennom forsikring eller juridisk rådgivning. Du står sterkt i denne saken.
    • Det du beskriver her er en veldig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du føler deg usikker på hva som er riktig å gjøre. Selv om du ikke har sett hendelsene selv, så er det helt naturlig å reagere når du får høre om ting som kan være skadelig både fysisk og psykisk for en unghund. Når det gjelder person 1, så høres det ut som hun gjør så godt hun kan, men at hun kanskje mangler kunnskap og struktur. Det er ikke uvanlig at unge hunder blir litt «for mye» for eiere som ikke er forberedt på hvor krevende den perioden kan være. Det er ting som kan løses med veiledning, kurs og bedre rutiner. Det som bekymrer mest er det du beskriver om person 2. Slag, spark, strup som straff, og å kaste en valp i veggen er alvorlige ting. Det er ikke snakk om «streng oppdragelse», men om handlinger som kan skade hunden både fysisk og mentalt. At han i tillegg er bevisst på å ikke bli sett, gjør situasjonen enda mer ubehagelig. Selv om du ikke har sett det selv, så betyr det ikke at du må ignorere det. Du har fått informasjon fra en person som faktisk er til stede, og det er lov å reagere på det. Oppdrettere ønsker som regel å vite om slike ting, nettopp fordi de har ansvar for avkommet sitt og vil at hundene skal ha det bra. Du kan gi beskjed på en forsiktig måte, uten å komme med bastante påstander bare si at du har fått høre ting som gjør deg bekymret, og at du synes oppdretter bør være klar over det. Hvis du føler at situasjonen er alvorlig nok, kan du også vurdere å melde en bekymring anonymt til Mattilsynet. De krever ikke bevis for å vurdere en sak  de gjør egne undersøkelser. Det viktigste er at noen sier ifra når en hund kan være i fare. Jeg synes ikke du skal sitte med dette alene. Når det gjelder dyrevelferd, er det alltid bedre å si ifra én gang for mye enn én gang for lite. jeg vil ha ringt politiet om nr 2. om du ikke melde det inn så er du på en måte å hjelper den eieren med å skade valpen. mattilsynet kan du også ringe
    • Det høres ut som en veldig ubehagelig opplevelse, både for deg og hunden din. Du gjorde helt riktige ting i situasjonen: du holdt din egen hund i bånd, du tok ham mellom beina for å beskytte ham, og du forsøkte å få kontakt med eier før hunden kom bort. Det er akkurat slik man skal håndtere et møte med en løs hund som ikke virker under kontroll. Når det gjelder båndtvang, så har du helt rett i at selv om det ikke er generell båndtvang i området, så har eier likevel et ansvar. Hunder som ikke kommer på innkalling, eller som viser aggressiv atferd, skal ikke gå løse. Det står tydelig i hundeloven at hunder skal holdes under kontroll til enhver tid, og at eier har ansvar for å hindre skade på andre hunder og mennesker. Her sviktet han på flere punkter. At han slo og sparket hunden sin er også svært bekymringsfullt. Det er ikke en akseptabel måte å håndtere en hund på, uansett situasjon. Det kan være grunnlag for å melde fra til Mattilsynet hvis du føler deg trygg på det både fordi hunden din ble angrepet, og fordi hans egen hund ble utsatt for vold. Hvis du ønsker å gå videre med saken, kan du: •     dokumentere skadene på hunden din (bilder, veterinær hvis nødvendig) •     skrive ned hva som skjedde mens det fortsatt er ferskt •     vurdere å melde fra til Mattilsynet om volden mot hunden •     eventuelt kontakte kommunen eller politiet hvis du mener hunden utgjør en fare Du har all grunn til å reagere på dette. Det er ikke normalt at en hund går løs uten kontroll, og det er ikke normalt at en eier tyr til vold. Du gjorde alt riktig, og det er bra at du sier ifra det kan forhindre at noe lignende skjer med andre.
    • Hei! Jeg trenger litt råd fra dere som har mer erfaring enn meg. Vi vurderer å kjøpe en Bichon Havanais, og jeg vil gjerne være helt åpen og ryddig i prosessen. Vi har allerede en hund fra før, Diva, og jeg vil gjerne forklare litt om henne når jeg snakker med oppdrettere eller valpekjøpere senere. Diva er en liten blandingshund, rottwailer dobermann, og hun er utrolig snill, rolig og stabil. Hun er ikke dominant, hun lager ikke bråk, og hun fungerer veldig fint sammen med andre hunder. Hun er typen som holder seg til seg selv, men som er sosial og vennlig når hun møter nye dyr og mennesker. Jeg opplever henne som en trygg voksenhund som ikke skaper stress rundt seg. Det jeg kjenner litt på, er at rottwailer dessverre er en rase mange har sterke meninger om. Noen dømmer rasen uten å kjenne den, og jeg er litt redd for at en oppdretter kan misforstå situasjonen eller tenke at Diva kan være et “problem” bare fordi vi allerede har en hund. Jeg vil jo ikke at de skal tro at vi har et utrygt miljø eller at Diva er vanskelig, for det stemmer virkelig ikke. Jeg er også litt redd for at oppdretteren kan angre seg eller ikke vil selge hvis de tror at Diva kan påvirke valpen negativt, selv om hun egentlig er en veldig positiv faktor. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan dere ville presentert dette på en god måte. Hvordan forklarer man at man har en snill, stabil hund fra før uten at det blir tolket feil? Har dere noen tips til hvordan jeg bør gå frem når jeg snakker med oppdrettere? Er det noe jeg bør nevne spesielt, eller noe jeg bør unngå å si? Og er det vanlig at folk dømmer situasjonen bare fordi man har en hund fra før? Tar gjerne imot erfaringer og råd fra dere som har vært gjennom lignende. Jeg vil også bare legge til at jeg ikke ønsker at noen skal misforstå meg eller bli irritert over at jeg spør. Jeg mener ikke noe galt med dette, jeg prøver bare å gjøre ting riktig fra starten av. Jeg jobber med hunder til vanlig, men akkurat dette med å ta det opp med en oppdretter er litt nytt for meg, og jeg vil være sikker på at jeg formulerer meg på en god måte. Det er viktig for meg at oppdretteren ser at vi ønsker det beste både for valpen og for Diva. Diva er en hund som er vant til små hunder helt siden hun var valp selv, og hun har alltid vært trygg, rolig og stabil rundt dem. Jeg vil bare vise at vi har tenkt gjennom dette, at vi tar det seriøst, og at vi ønsker å gi valpen et godt og trygt hjem uten at noen skal tro noe annet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...