Gå til innhold
Hundesonen.no

Ikke la barna bli kongen i familien!


QUEST
 Share

Recommended Posts

Akkurat nå, Tuvane skrev:

Mamma og Pappa gjorde aldri noe stort nummer ut av det, og lot meg spise det jeg klarte å innta, men for min del var det en stor prøvelse med middager hos andre, da folk åpenbart elsker å kommentere på hva folk spiser. I barnehagen ble jeg også tvunget til å spise en del mat (mens jeg satt og brakk meg), fordi en annen unge lagde bråk fordi han ikke likte maten. Da ble det kollektiv straff, og begge de to kresne ungene skulle straffes med å spise opp maten. De matrettene jeg ble tvunget til å spise (mens jeg brakk meg), brekker jeg meg fremdeles av den dag i dag.

Som sagt før..det er en hel del som ALDRI burde jobbet med barn/unge..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 119
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes alltid det er litt festlig at folk er så bekymret for såkalt moderne barneoppdragelse når all forskning viser at dagens barn og ungdom er den mest veloppdragne, omtenksomme og ansvarsfulle g

Problemet nå er at du legger til rette for en diskusjon som blir ganske vanskelig å delta i. Det er ikke lov til å diskutere ut fra den generelle oppfatningen til mange mennesker, lik forfatteren du l

Jeg går ikke forsvar , jeg påpeker fakta. Jepp , ett og annet barn møter muligens litt lite motgang fra foreldrene, men FAKTA er at alle dommedagspreknene fra de som synes "dagens " barneoppdragelse e

Just now, QUEST said:

Som sagt før..det er en hel del som ALDRI burde jobbet med barn/unge..

Ja, det er helt klart... Det er ingen som noen gang ville ha stått og tvunget i en voksen, frisk person mat, så jeg kan ikke fatte at det i det hele tatt er lovlig å tvinge et friskt barn til å spise noe de fysisk ikke klarer å innta uten å brekke seg. Jeg var verken underernært eller feilernært, så at jeg spiste ensidig var strengt tatt kun bare mitt eget problem. En ting er at man skal smake på maten, det synes jeg er helt greit, men noe mer enn det bør både barn og voksne få slippe. Forholdet til mat blir ikke noe mindre problematisk hvis man blir tvunget til å spise...

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tuvane skrev:

Ja, det er helt klart... Det er ingen som noen gang ville ha stått og tvunget i en voksen, frisk person mat, så jeg kan ikke fatte at det i det hele tatt er lovlig å tvinge et friskt barn til å spise noe de fysisk ikke klarer å innta uten å brekke seg. Jeg var verken underernært eller feilernært, så at jeg spiste ensidig var strengt tatt kun bare mitt eget problem. En ting er at man skal smake på maten, det synes jeg er helt greit, men noe mer enn det bør både barn og voksne få slippe. Forholdet til mat blir ikke noe mindre problematisk hvis man blir tvunget til å spise...

Hadde jeg tvunget deg ( som voksen) til å spise noe, så hadde du kunne anmeldt meg. Jeg undres på om det i det hele tatt er LOV å tvinge barn i bhg til å spise noe? Jeg syns i en del tilfeller at barn har dårligere rettsvern enn voksne. Å tvinge mat i ett barn, er barnemishandling i mine øyne. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Tuvane skrev:

Jeg er kresen og var også en kresen unge. I ettertid viser det seg jo at jeg har irritabel tarm og masse matintoleranser, og at jeg fikk vondt i magen av veldig mye mat da jeg var liten, uten at det ble koblet med hva jeg spiste (fordi det var ting i hvert eneste måltid jeg reagerte på, så jeg ble altså dårlig hver gang jeg spiste). Fikk jeg ting jeg ikke likte, så brakk jeg meg rett og slett, og det var rett og slett ikke mulig å få det ned.

Mamma og Pappa gjorde aldri noe stort nummer ut av det, og lot meg spise det jeg klarte å innta, men for min del var det en stor prøvelse med middager hos andre, da folk åpenbart elsker å kommentere på hva folk spiser. I barnehagen ble jeg også tvunget til å spise en del mat (mens jeg satt og brakk meg), fordi en annen unge lagde bråk fordi han ikke likte maten. Da ble det kollektiv straff, og begge de to kresne ungene skulle straffes med å spise opp maten. De matrettene jeg ble tvunget til å spise (mens jeg brakk meg), brekker jeg meg fremdeles av den dag i dag.

Selv den dag i dag elsker folk å gjøre et nummer ut av hva folk spiser, selv om jeg beviselig ikke tåler ting og blir direkte syk av å innta enkelte matvarer. Jeg har aldri sagt "jeg liker ikke"/"jeg vil ikke ha" ol, og har aldri gjort noe ut av at jeg ikke spiser ting, bare forsynt meg av det jeg spiser og spist opp det, men likevel er det så mange som bare må kommentere og lage en sak ut av det.

Jeg er forøvrig mye mindre kresen den dag i dag, siden jeg har fått lov til å utvikle smakssansen min i fred og ro hjemme, men pga intoleranser og irritabel tarm har jeg som regel spist på forhånd eller har med meg egen mat, sånn at ikke magen skal ødelegge for meg.

(Min utheving)

Akkurat dette fascinerer meg ofte! Jeg er kresen, men ikke noe mer kresen enn at jeg velger å holde meg unna noe av tilbehøret andre spiser. Likevel blir det "alltid" en stor sak ut av det. "Du må da ta litt x og y?! Herregud, du kan ikke være så kresen" :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Tuvane skrev:

Ja, det er helt klart... Det er ingen som noen gang ville ha stått og tvunget i en voksen, frisk person mat, så jeg kan ikke fatte at det i det hele tatt er lovlig å tvinge et friskt barn til å spise noe de fysisk ikke klarer å innta uten å brekke seg. Jeg var verken underernært eller feilernært, så at jeg spiste ensidig var strengt tatt kun bare mitt eget problem. En ting er at man skal smake på maten, det synes jeg er helt greit, men noe mer enn det bør både barn og voksne få slippe. Forholdet til mat blir ikke noe mindre problematisk hvis man blir tvunget til å spise...

Men var det ikke litt sånn før? I barnehagen jeg gikk i som liten, måtte alle drikke en kopp melk pr måltid. MÅTTE, faktisk. Det beste var at melka alltid sto ute i romtemperatur. Lenge. Så det smakte skikkelig dritt. Det gikk mange år før jeg drakk melk igjen, for å si det sånn :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Tuvane skrev:

Jeg er kresen og var også en kresen unge. I ettertid viser det seg jo at jeg har irritabel tarm og masse matintoleranser, og at jeg fikk vondt i magen av veldig mye mat da jeg var liten, uten at det ble koblet med hva jeg spiste (fordi det var ting i hvert eneste måltid jeg reagerte på, så jeg ble altså dårlig hver gang jeg spiste). Fikk jeg ting jeg ikke likte, så brakk jeg meg rett og slett, og det var rett og slett ikke mulig å få det ned.

Må bare si at jeg føler veldig med deg. Og du minnet meg på at jeg også slet med mye mageplager da jeg var barn, men det ble tillagt "nervøs mage". Antakelig har jeg også fått dårlige assosiasjoner, slik du har, jeg har bare ikke tenkt på det sånn før. Akkurat når jeg utviklet IBS skal være usagt, men det har gitt meg plenty med problemer. Størst ble frykten for å ikke rekke frem til doen, en frykt som dukket opp etter et uhell på ungdomskolen -> kjempeartig :hmm: Denne frykten grodde beinhardt fast i meg, og slapp ikke taket før plutselig nå i våres, etter over 26 år, nesten litt magisk. Jeg har fortsatt IBS, men driter bokstavelig talt i det nå, endelig :D 
Du trenger ikke svare på det, eller du kan sende meg en PM, men jeg er nysgjerrig på om du har eller har hatt lignende utfordringer. Jeg følte meg veldig alene frem til internett ble vanlig, før det ante jeg ikke om noen som hadde verken samme lidelse eller samme angstproblematikk.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg jobber på skole og kjenner igjen noe av det som skrives, det er overraskende mange av dem som har en forferdelig holdning til både seg selv, medelever og spesielt voksne. Språkbruken og måten de oppfører seg på er ikke bra. En del av dem virker som de aldri har møtt motstand eller konstruktiv kritikk. Det er jo noe vi som voksne og ansatte må jobbe sammen om å prøve å bedre, men føler ofte at jeg svømmer motstrøms :lol: . Det trengs mye tid og ressurser som dessverre ikke alltid er tilgjengelig om man skal snu skuta. 

Når det er sagt så er det FLERE av de som ikke er sånn, heldigvis. :) Det er helt andre problemer hos dem enn min generasjon, det er helt sikkert. De drikker lite og liker å være med foreldrene sine (generelt snakka), men sliter mye mer med hodet. Vet ikke om det er noe bedre enn å feste litt tidlig egentlig. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 23.11.2017 at 0:07 AM, QUEST skrev:

Å tvinge barn til å spise , er en helt utmerket metode hvis man ønsker at barnet skal utvikle antipati mot noe.. Forundrer meg ikke i det hele tatt, at du er 'kresen' nå. 

Kommer vel helt an på. Vet ikke hvor mange timer jeg har tilbragt tilsammen foran den forhatte fisketallerknen som barn . Jeg HATET fisk men fikk ikke gå fra bordet før jeg hadde spist opp. Så da satt jeg da og hatet. Nå velger jeg fisk foran kjøtt 7 dager i uken og det er sikkert mange som meg . 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig hva man kan finne ut at man liker og har endret smaken til å like om bare alt stress og mas rundt maten er borte og man kan få teste ut ting i fred og ro. :aww:  

Nå er vi bortskjemte med et barn som spiser bra, og smaker på det meste, så vi gidder ikke mase på henne. Hun elsker hvit fisk og brokkoli liksom. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Raksha skrev:

Utrolig hva man kan finne ut at man liker og har endret smaken til å like om bare alt stress og mas rundt maten er borte og man kan få teste ut ting i fred og ro. :aww:  

 . 

Evt at det ikke alltid har noe med påvirkning utenifra å gjøre i det hele tatt :D 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

41 minutes ago, yurij said:

Evt at det ikke alltid har noe med påvirkning utenifra å gjøre i det hele tatt :D 

Nei, altså - smaken endrer seg jo, uavhengig av påvirkning utenfra. Men det er jo ikke noe sjokk at ting det blir masa og styra og stressa med fort låser seg. Og løser seg lettere om man får slippe unna maset og stresset og styret. 

Jeg var kresen som lita, det ble masa og styra noe ekstremt med. Jeg fikk ikke egne middager, ble ikke tvunget til å spise ting jeg absolutt ikke likte, men duverden for et oppstyr og ståk og mas det var over hvor vanskelig og vrien jeg var i matveien, og i en alder av 33 år blir jeg fremdeles beskyldt av min familie for å ikke like ting jeg alltid har spist :aww::lol: 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 23.11.2017 at 5:59 PM, Pringlen skrev:

Men var det ikke litt sånn før? I barnehagen jeg gikk i som liten, måtte alle drikke en kopp melk pr måltid. MÅTTE, faktisk. Det beste var at melka alltid sto ute i romtemperatur. Lenge. Så det smakte skikkelig dritt. Det gikk mange år før jeg drakk melk igjen, for å si det sånn :P

Jeg drikker enda ikke melk "ordentlig" :aww: Innimellom, et par ganger i året kanskje, drikker jeg et lite glass eller to til vafler eller pannekaker.. Men da drikker jeg det så fort at jeg ikke kjenner smaken! Ellers kamuflerer jeg melka med oboy, da kan jeg drikke det jevnlig :lol: Men kleppmelk, DET liker jeg! 

Men som liten var jeg ikke særlig kresen. Jeg spiste det aller meste jeg fikk servert, til og med smalahove! Det gikk absolutt ned, men etter mora til venninna mi begynte å smatte på øyet, så greide jeg ikke det mer (jeg har en greie med øyne..). Lørdagsgodisen min var en pakke frossen grønnsaksblanding, i flere år! Jeg kan enda koke opp en pakke bare fordi det er godt. Men særheten min har dukket opp siste årene, jeg har blitt ganske kresen om du spør gubben.

Pølse spiser jeg ikke (unntaket er kjøttpølse i små biter i f.eks grateng eller potetmos), jeg er supernøye på kjøtt (vil gjerne ha det så tørt som mulig), bacon spiser jeg ytterst sjelden (kun gubben som kan steke den så jeg greier å spise den), og kylling f.eks spiser jeg kun oppdelt i småbiter og stekt tørt (kyllingsalat funker, gubben får bare dobbelt opp med kylling i sin), skinke er jeg utrolig sær på, rent kjøtt generelt kan jeg sitte å småplukke på i evigheter. Bortsett fra når vi spiser hos andre, da spiser jeg det jeg får, og er ikke så nøye i det hele tatt da :lol: 

Tror jeg ganske lett kan bli vegetarianer egentlig, det er noe jeg har vurdert ganske lenge. Jeg elsker jo grønnsaker, kan fint fylle fatet med 70% grønnsaker/salat, og en liten dæsj av det andre. 

Eneste "påpakket" jeg kan huske å ha fått på hjemmebane opp igjennom, var når jeg rett og slett kasta opp av en bit kylling som var helt forferdelig. De fleste ville nok syntes den var saftig og perfekt. :lol: Ellers har det vært "spis det du vil, resten lar du være", og jeg elsker å prøve nye retter! Jeg smaker på det som kan smakes på. Og det kan ha noe med at jeg ikke ble tvingt i mat som liten. Ja, annet enn brødskiver i barnehage/barneskole, DET var kjedelig det! Har enda ikke fått noe særlig rutine med brød, vi spiser det sjelden. 

Men sånn ellers, så lærte vi tidlig å alltid si takk, takk for maten, ikke være sur for at vi ikke fikk ting på butikken osv, men ellers var foreldrene mine veldig på å la meg utforske alt jeg hadde lyst til (så lenge det ikke var direkte farlig, jeg fikk ikke leke med en knekt strømkabel som sto i liksom :lol: ), og jeg lærte meg fort å kjede meg, og underholde meg selv. Fant jeg en kongle på en kjedelig skogtur, kunne jeg sitte i min egen verden i timesvis, men resten gjorde sitt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

om mat og sånn...

 Jeg ble aldri tvunget til å spise noe som helst. Men dessverre så var jeg ikke så glad i mat, spesielt ikke glad i middag. Så jeg måtte sitte ved middagsbordet til det enten var oppspist evt det var leggetid. Så jeg satt alene på kjøkkenet hver eneste dag fra fem, som var middagstid, frem til jeg måtte legge meg ca åtte. Jo lenger tid det gikk, jo vanskeligere ble det, størknet brun saus er liksom ikke så fristende.

Den dag i dag liker jeg ikke å spise middag sittende ved bordet, antar at det ikke var effekten mine foreldre ønsket å oppnå. Det er mangfoldige år siden jeg var barn, men middag oppfatter jeg fremdels som en straff (for noe galt som jeg ikke har gjort)

Så jeg tenker at foreldre kanskje bør tenke seg om en gang eller to om hvordan de skal forholde seg til sine barns matvaner

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var mas om mat da jeg var barn og. Jeg var undervektig, så jeg måtte spise. Jeg hadde matallergier, så jeg kunne ikke spise hva som helst. Vi fikk beskjed om å spise det vi fikk servert, og vi måtte sitte ved bordet til vi fikk beskjed om at det var greit at vi gikk. Og det var alltid kommentarer om hvor bortskjemt og sær jeg var. 

Så, omtrent som i dag da, bortsett fra bortskjemt-biten. Selv i dag der jeg har herpa tarmer som gir en reell risiko for både tarmslyng og i verste fall at tarmen sprekker igjen (for fjerde gang), så mener noen folk at jeg burde prøve ditten og teste datten og slutte å være kresen. Og de tar det for gitt at det er noe jeg gidder å diskutere med dem. Det er ikke det. Jeg er 44 år nå, jeg er gammel nok til å bestemme selv, så jeg spiser det jeg vil og kan spise. 

Som barn var ikke det en rettighet man hadde, gitt.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff her var det endel triste barndomshistorier! 

Barneoppdragelse er veldig vanskelig syntes jeg, og det er vel like enkelt å mene noe om andres oppdragelse som det er for supporterne på tribunen å vite hvordan det egentlig burde spilles der ute på banen... 

Jeg jobber ihvertfall mye med å bli bedre, men det rådet sin har hjulpet best er at jeg tar meg tid til å kjenne etter hva jeg virkelig mener om saken. Feks noen ganger er det fristende å si ja, fordi jeg vet at det blir sterke følelser hvis jeg sier nei. Men hvis jeg har tatt meg tid til å kjenne på at dette er noe jeg virkelig ikke vil, så er det lettere å si nei, forklare hvorfor og stå ved det. Og motsatt, hvis jeg holder på å si nei fordi jeg føler at dette er noe en sikkert burde si nei til, men så ta seg tid til å merke, at vet du, dette syntes jeg det er helt greit at barnet får lov til. Uten å bry meg om hva besteforeldre, naboen eller hundesonen mener om saken. 

Også huske på at barnet faktisk er like mye verd som den voksne, så det er ikke bare mine følelser om saken som er viktige. Men også vite det at jeg som den voksne vet hva som er best for barnet og kan se et større bilde enn akkurat her og nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tvinge barn til å spise er en oppskrift på å gjøre ting verre. 

Mine barn tvinges ikke, men regelen er at det blir ikke laget mer enn en middag. Lov å ikke spise, men da må man vente til neste måltid. Til frokost og kveldsmat er det flere valgmuligheter. 

Mine har vært småspiste, men elsker frukt, spiser grønnsaker og havregrøt. 

Jeg hatet å spise hos andre når jeg var liten, det var grusomt. Få brødskiver med leverpostei og smør :thumbsdown: eller poteter uten saus. Eller få store porsjoner uten mulighet for å spise opp, torskerogn med mandelpoteter osv. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mye problemer med mat.. Men jeg kan ikke huske noe fra barndommen som har gjort det slik heller.

Jeg spiste gjerne skiver med ost, agurk og tomat på skolen helt frivillig. Nå brekker jeg meg av tomat feks, samme med mais og paprika. Jeg klarer ikke smaken. Så desverre er det lite grønnsaker i min kost, og nesten bare kjøtt. Det er vel det eneste jeg kan spise ca alt av, alle typer. 
Middager i dag er bare et mas og styr, så jeg velger å ikke tenke på det. På brødskive har jeg spist salami og majones i ca 15 år, så graviditeten var et problem der :P 

"uheldigvis" er jeg gift med en mann som spiser alt, så mye av kranglingen vår er pga middager. 
Når jeg ikke klarer å spise grønnsaker, siste minne om fisk var oppkast, og han foretrekker poteter og jeg foretrekker ris så er det ikke mye middagsvalg.. 

Jeg kjøper heller drikke for å kose meg med istedenfor noe å spise, har skikkelig aversjon mot mat, og det er ikke noe kult! Heldigvis er jeg ikke undervektig lenger, og jeg har klart å holde vitamin nivået stabilt i noen år nå, men det har vært en prossess. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 23.11.2017 at 5:59 PM, Pringlen skrev:

Men var det ikke litt sånn før? I barnehagen jeg gikk i som liten, måtte alle drikke en kopp melk pr måltid. MÅTTE, faktisk. Det beste var at melka alltid sto ute i romtemperatur. Lenge. Så det smakte skikkelig dritt. Det gikk mange år før jeg drakk melk igjen, for å si det sånn :P

Når jeg leser sånt tenker jeg på alle tråder der svaret er "hunder assosierer bredt"  m strømgjerder , ku og sånn :D  Gjelder det barn også?  Jeg fikk hat mot barnehagen av sånt du skriver, ikke melken/ grøten for det var jo flere gode melkeglass hjemme og andre steder enn de vonde i barnehagen. Men jeg fikk litt hat mot de som bestemte/ tvang og selve stedet. 

Når det gjelder disse "småkongene så hadde det vært flott om de faktisk hadde såpass respekt for voksne at de tok et nei for et nei noe kan jo faktisk bli farlig  . Selv om man kan forklare seg grønn så ser ikke en 10 åring omfanget og konsekvensene av - og da hadde det vært fint om de hadde  respekt for " nei" :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 timer siden, Mirai skrev:

Jeg jobber på skole og kjenner igjen noe av det som skrives, det er overraskende mange av dem som har en forferdelig holdning til både seg selv, medelever og spesielt voksne. Språkbruken og måten de oppfører seg på er ikke bra. En del av dem virker som de aldri har møtt motstand eller konstruktiv kritikk. Det er jo noe vi som voksne og ansatte må jobbe sammen om å prøve å bedre, men føler ofte at jeg svømmer motstrøms :lol: . Det trengs mye tid og ressurser som dessverre ikke alltid er tilgjengelig om man skal snu skuta. 

Når det er sagt så er det FLERE av de som ikke er sånn, heldigvis. :) Det er helt andre problemer hos dem enn min generasjon, det er helt sikkert. De drikker lite og liker å være med foreldrene sine (generelt snakka), men sliter mye mer med hodet. Vet ikke om det er noe bedre enn å feste litt tidlig egentlig. 

Søstera mi jobber på skolen og SFO, og historiene hun forteller er på grensen til sinnsyke. F.eks. fikk hun kjeft av en mor fordi søs ga sønnen varsel om konsekvens, og deretter gjennomførte nevnte konsekvens når guttungen ikke gjorde som han fikk beskjed om. Tenk å utsette det lille englebarnet for en konsekvens, da, tomme trusler er veien å gå, må vite. Hun får kjeft fordi hun, som den som lager maten, ikke lager spesialmat til unger uten allergier. Og ukentlig får hun kjeft av foreldre hvis unger aaaaaldri gjør noe galt, så det søs ser må være innbilning.

Søs har flere år på rad blitt kåret til skolens strengeste ansatt av barna. Det er hun veldig stolt av, fordi hun er samtidig den som er mest populær blant ungene. Hun er streng, ja, og gjennomfører det hun sier i forhold til konsekvenser, men hun er også rettferdig. Hun har fått kjeft av ledelsen fordi hun innrømmer feil overfor barna, og hun får kjeft av foreldrene fordi hun er konsekvent, eller ikke gir særbehandling til deres små prinser og prinsesser. 

Jeg vil tro det er en viss forskjell fra sted til sted i dette spørsmålet. Søs jobber i Drøbak, som har blitt en snobbeby av dimensjoner. Her i Hølen hvor jeg bor, hvor det er mer bohemiske tilstander, hvor en relativ stor andel går Steinerskole, opplever ikke jeg at ungene er så satt på pidestaller. De fleste ungene jeg kjenner rundt her er veldig ålreite, og de gjør lite galt. Noen er det selvfølgelig, unger er og blir unger, og noe galt skal man gjøre som barn, men det holdes stort sett på nokså uskyldige nivåer. Da nabogutten prøvde seg på ringstikk her, og jeg så han løp vekk, så ringte jeg han, informerte om hva jeg så (han hadde en unnskyldning, så klart), og sa siden jeg nå regnet med at han ikke trengte å ringe på flere ganger, så trengte ikke jeg å snakke med mora hans heller. Ferdig med den saken. 
Jeg tror som sagt lokalmiljø har en del å si. I miljøer der status er viktig, både i forhold til jobb, hus, biler og merkepress blant unga, så er unger et statussymbol også, og desto viktigere å holde uskyldsrene, i hvert fall utad. For de fleste av de foreldrene som kjefter på søstera mi, er de samme som sender unga på SFO i pysj, står klare utenfor kvart på åpningstid, og som aldri tilbringer tid med unga sine. Min teori er at det er en sammenheng der, selv om det sikkert ikke er hele forklaringen, eller gjelder alle. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Lene_S skrev:

 

Søs har flere år på rad blitt kåret til skolens strengeste ansatt av barna. Det er hun veldig stolt av, fordi hun er samtidig den som er mest populær blant ungene. Hun er streng, ja, og gjennomfører det hun sier i forhold til konsekvenser, men hun er også rettferdig. Hun har fått kjeft av ledelsen fordi hun innrømmer feil overfor barna, og hun får kjeft av foreldrene fordi hun er konsekvent, eller ikke gir særbehandling til deres små prinser og prinsesser. 

 

Hun er trygghet for ungene! Være konsekvent, mene det du sier og kunne innrømme feil er enormt gode egenskaper, særlig rundt barn. Hvordan skal barn forholde seg om ikke det som blir sagt blir gjennomført, hvordan skal de klare å innrømme feil hvis ikke de voksne viser at det er greit? Applaus for søs!

(hilsen den strenge mammaen, som har enorme mengder kos og tid til samtale, men også strenge rammer)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Mira2.0 skrev:

Hun er trygghet for ungene! Være konsekvent, mene det du sier og kunne innrømme feil er enormt gode egenskaper, særlig rundt barn. Hvordan skal barn forholde seg om ikke det som blir sagt blir gjennomført, hvordan skal de klare å innrømme feil hvis ikke de voksne viser at det er greit? Applaus for søs!

(hilsen den strenge mammaen, som har enorme mengder kos og tid til samtale, men også strenge rammer)

Takk, er veldig stolt av henne :) Og det du skriver er jo nettopp grunnene til at hun både regnes som den strengeste, men samtidig best likte, av ungene. Det er vel sånn de fleste som har med barn å gjøre, enten på jobb eller hjemme, helst vil være, men mange sliter med pga stress og andre motarbeidende faktorer. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Marie skrev:

Ja det er bra å være tydelig, men ikke å ha en autoritær ovenfra og ned holdning. Og heller ikke bra å være ettergivende. 

Tydelig er nøkkelordet, og til å stole på. Ettergivende er vanskelig å forholde seg til, veldig ofte fordi det kommer urettferdige reaksjoner i kjølvannet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn litt motvekt til andre tidligere i tråden så har jeg vokst opp med å måtte spise opp, og måtte spise det som ble servert. Jeg satt ofte igjen ved middagsbordet og tvang i meg kald brokkoli lenge etter de andre hadde gått fra bordet. Det å bli tvunget slik har på ingen måte gitt meg negativ assosiasjon til mat, eller dårlige matvaner, tvert imot er jeg ekstremt matglad, svært lite kresen og mat er sentral i alle sosiale sammenkomster, gode minner osv. Min søster er helt lik, vi er ekstremt matglade. :)

Skal ikke blande meg i resten av diskusjonen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...