Gå til innhold
Hundesonen.no

Stor aldersforskjell ( parforhold)


QUEST
 Share

Recommended Posts

Jeg har aldri vært tiltrukket av mannfolk som var yngre enn meg, men de som var eldre virket mer attraktive på meg da jeg var i alderen der jeg jaktet på sånt :aww:. Jeg hadde et forhold til en som var 20 år eldre enn meg, det funket utmerket det så lenge det varte, men begge to var jo innstilt på at det bare var en liten "fling" og at vi aldri kom til å være sammen livet ut... jeg så derfor heller ingen grunn til å si noe om det forholdet til mine foreldre :lol:. De hadde sikkert ikke blitt sånn veldig begeistret tror jeg. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 51
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er venns

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da s

Whatever floats your boat. Selv skjønner jeg ikke hva jeg skal med en 19-åring. Ei heller skjønner jeg hva ei på 35 skal med meg. Bortsett fra å hente frem fjernkontrollen som har falt under sofaen da

Akkurat nå, Siri skrev:

Jeg har aldri vært tiltrukket av mannfolk som var yngre enn meg, men de som var eldre virket mer attraktive på meg da jeg var i alderen der jeg jaktet på sånt :aww:. Jeg hadde et forhold til en som var 20 år eldre enn meg, det funket utmerket det så lenge det varte, men begge to var jo innstilt på at det bare var en liten "fling" og at vi aldri kom til å være sammen livet ut... jeg så derfor heller ingen grunn til å si noe om det forholdet til mine foreldre :lol:. De hadde sikkert ikke blitt sånn veldig begeistret tror jeg. 

Pfft..det må da bare være fordeler når f.eks svigerfar og svigersønn er omtrent like gamle? Tenk hvor mye de har felles, sånn rent bortsett fra dattra.. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å ikke bry meg om andres forhold, men jeg klarer ikke la være å tenke "neitakk" når ny partner er yngre enn barna vedkommende har fra før.  Men prøver å holde meg til kardemommeloven. :aww:  Bonden her er 9 år eldre enn meg (ok 8,5) og med mindre vi snakker om barnetv da vi var små og sånt, så merker vi veldig lite til aldern. Vi har levd VELDIG forskjellige liv, men syns det funker greit uansett. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, QUEST skrev:

Pfft..det må da bare være fordeler når f.eks svigerfar og svigersønn er omtrent like gamle? Tenk hvor mye de har felles, sånn rent bortsett fra dattra.. :P

De hadde sikkert hatt mye å snakke om rundt middagsbordet ja :lol: Nå var vel fatter'n godt oppi 30-åra da jeg ble født da, så det hadde vel vært litt aldersforskjell på far og svigersønn også :lol: Men jeg ser for meg at min mor hadde gjort gode miner til slett spill - og vært en forståelsesfull svigermor (mens hun hadde mumlet stygge ord i enerom :lol:). 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

De hadde sikkert hatt mye å snakke om rundt middagsbordet ja :lol: Nå var vel fatter'n godt oppi 30-åra da jeg ble født da, så det hadde vel vært litt aldersforskjell på far og svigersønn også :lol: Men jeg ser for meg at min mor hadde gjort gode miner til slett spill - og vært en forståelsesfull svigermor (mens hun hadde mumlet stygge ord i enerom :lol:). 

Hm..jeg har en viss anelse om at jeg kunne vært fristet til å ty til Børre Boler..:P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da store aldersforskjeller vil bli veldig tydelige, feks når man blir skikkelig gammel og det ikke lenger bare handler om hvem man er og hvor man er i livet osv. Samtidig så blir noen syke (dement, ms, kreft m.m.) også i tidlig alder, noen blir kanskje ikke 70 engang, mens andre er spreke og oppegående til de er godt over 90. Det vet man ikke. Jeg sier ikke nødvendigvis at det er om å gjøre å finne noen som er veldig mye eldre eller yngre enn seg selv, men om det er der man finner kjærligheten så er det mye som er viktigere enn alder tenker jeg. Opp til 10 år forskjell er "liten" forskjell i min verden, over det tenker jeg er stor forskjell, men likevel ikke noe som plager meg enten det er snakk om meg selv eller andre. 

 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg har veldig lite spennande meiningar om dette kjenner eg. Eg tykkjer jo 20 års aldersforskjell er mykje, for mykje eigentleg, men eg har nær slekt og vener som får det til å fungere. Sånn i farten så hugsar eg ikkje alderen på min "eldste" eks, men det var sånn type 7-9. Han er sjølvsagt hauggammal no, men det var ikkje difor det ikkje fungerte. Den yngste eg har drive og data litt på var vel 7-8 år yngre enn meg, det vart for mykje, me var på heilt forskjellige stader i livet, men det er det jo ikkje alltid alderen som bestemmer.

 

Men ja, 18 år jente/gut med 70 år gamal gubbe/kjerring blir for merkelig, men sånn innafor normalen reagerer eg ikkje særleg på forskjellar type 5-10-12 år, hjå dei fleste. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, Stine skrev:

Jeg er faktisk litt overrasket at så mange folk har en mening om aldersforskjell :) Og nei, jeg føler meg ikke støtt siden C er bare 4 år eldre enn meg :lol:

Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva andre gjør, jeg svarte mest på det som føltes greit for meg. Å ha en kjærste som er like gammel som mamma og pappa, eller barna mine, føles ikke greit for meg. Å få en svigersønn/svigerdatter som er på min alder, føles vel heller ikke helt greit. Men jeg har hatt en slektning som var sammen med en som var bare noen år eldre enn sønnen, og sønnen var sammen med en som var noen år yngre enn mora, og jeg ser for meg at det må ha vært litt rart i begynnelsen i hvert fall. Å finne kjærster som tilhører foreldre eller barnas generasjon, liksom :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hever ett øyebryn når jeg hører om store aldersforskjeller, spesielt "feil"vei, men tenker ikke så mye på det i ettertid akkurat. Folk forelsker seg, sånn er det. Er bare ett år mellom meg og gubben, og jeg er eldst. Tenker ikke på det til vanlig og har veldig lite og si. Det eneste er at han har veldig god tid til å få barn senere, mens jeg hører klokken tikker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, en ting er at folk forelsker seg osv osv... Men etter å ha vært i et forhold hvor han var 18 år eldre enn meg så lærte jeg mye om meg selv og livet.

For det første betyr det at han har levd 18år mer enn meg. "et helt liv". Vi opplever ikke verden sammen, han har allerede gjort mye. Det var litt leit på en måte, for jeg ser nå (med min kjære som er like gammel som meg) hvilken fantastisk opplevelse det er å utforske livet sammen.

Å ha levd et liv betyr at de gjerne har både barn og ekteskap bak seg. For meg fungerte dette svært dårlig. Vi ble aldri kvitt fortiden, og i hans tilfelle var fortiden helt ******. Umulig å leve med.

Deretter begynte forfallet å vises etter fylte 40. En mann som begynte å være godt voksen, mens jeg var 22 og så vidt begynt på mitt voksne liv.... Det vistes. Nå når jeg er med min kjære skjemmes jeg av hvor mange epler og kameler jeg svelget / valgte å se bort fra.

I dagliglivet vistes ikke forskjellen, men etterslepet hans fra 18 år voksenliv jeg ikke hadde.... Det var umulig å pakke vekk i den store helhet.

Så summa summarium vil jeg si at jeg forstår det å forelske seg - og jeg vet at det ikke vises i hverdagen. Men når alt kommer til alt er det så mye voksent LIV, erfaringer og forpliktelser som skiller når man har 15-20års aldersforskjell... At jeg aldri aldri gjør det igjen. Livet jeg har nå, som to ~30åringer sammen, er av et så annet kaliber... Det er helt fantastisk! Vi er likestilt, vi er sammen i verden. Uten etterslep verre enn noen shitty ass forhold :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkt at +5, - 2 var sånn ca maks for meg.  Aldri funnet noen yngre attraktive før,  og knapt nok jevnaldrende.  Hadde bare et ungdomsforhold og et dårlig et som varte noen år takket være avstander som erfaring før 13 års "sølibat". Men mannen i mitt liv er 8 år yngre,  noe som var en stor sperre for meg i starten, før vi ble sammen og litt i etterkant.  Nå glemmer jeg stadig at vi ikke er like gamle.  Det kommer nok av at vi er på samme sted i livet tross alt.  Ingen barn,  ingen langvarige seriøse forhold bak oss,  vi har begge -  av ulike grunner -  ikke hatt en typisk ungdomstid.  Noe vi lever helt fint med.  Vi ønsker det samme for fremtiden, vi har mange av de samme referansene i livet osv.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, simira skrev:

Når det kommer til barn kan det også ha litt å si, jeg vet om et par der han var over 30 og klar for å stifte familie, mens hun var under 25 og ikke moden/klar.

 

12 timer siden, Malamuten skrev:

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da store aldersforskjeller vil bli veldig tydelige, feks når man blir skikkelig gammel og det ikke lenger bare handler om hvem man er og hvor man er i livet osv. Samtidig så blir noen syke (dement, ms, kreft m.m.) også i tidlig alder, noen blir kanskje ikke 70 engang, mens andre er spreke og oppegående til de er godt over 90. Det vet man ikke. Jeg sier ikke nødvendigvis at det er om å gjøre å finne noen som er veldig mye eldre eller yngre enn seg selv, men om det er der man finner kjærligheten så er det mye som er viktigere enn alder tenker jeg. Opp til 10 år forskjell er "liten" forskjell i min verden, over det tenker jeg er stor forskjell, men likevel ikke noe som plager meg enten det er snakk om meg selv eller andre. 

Enig med begge dere to. Det kommer an på personen, noen er yngre eller eldre i hodet, alt ettersom. Men det handler om man er på ulike plasser i livet. Om man blir sammen med en som er 10-20 år eldre som allerede har opplevd verden, fått barn og er ferdig med den slags, så tenker jeg at man burde tenke seg om to ganger om man selv er interessert i å reise og en dag ønsker å få seg egne barn. 

Jeg for min del kunne neppe vært med en som er 10++ år eldre enn meg, men man skal aldri si aldri. Ofte hvis de er eldre har de barn fra før av og jeg er ikke interessert i å være stemor med det ansvaret som kommer rundt det. Om noen år kan det være at det er mer greit for meg, men akkurat nå i livet er det ikke det. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og samboer har 11 år i mellom. Andre tenker nok over det mer enn meg - men så er vi ganske lik mentalt også. Jeg har ikke mange krav, men jeg klarer ikke noen som er ung/uferdig i hodet. Jeg har vært veldig "der" fra jeg var 15-16 og visst hva jeg er og vil, og orker rett og slett ikke være gjennom modnings/utforskningsprosessen til noen andre (da er det bedre å være singel :P).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Whatever floats your boat. Selv skjønner jeg ikke hva jeg skal med en 19-åring. Ei heller skjønner jeg hva ei på 35 skal med meg. Bortsett fra å hente frem fjernkontrollen som har falt under sofaen da selvsagt, men den slags er neppe aldersbasert.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

25 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

Det har vært litt begge deler.. eller, ikke fordi jeg har brydd meg om det, men fordi det ble bare sånn.. jeg har som mest kontakt med de som er i samme stadie i livet som meg, sånn utenom jobb osv. 

Men jeg tåler som regel veldig mye bedre litt mer ulikheter som person, syn, stadie i livet osv så lenge jeg slipper å dele senga mi med de ;) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

27 minutter siden, Krutsi skrev:

Det har vært litt begge deler.. eller, ikke fordi jeg har brydd meg om det, men fordi det ble bare sånn.. jeg har som mest kontakt med de som er i samme stadie i livet som meg, sånn utenom jobb osv. 

Men jeg tåler som regel veldig mye bedre litt mer ulikheter som person, syn, stadie i livet osv så lenge jeg slipper å dele senga mi med de ;) 

Ja, samme stadie i livet merker jeg at har mye mer å si enn alder. I vår vennegjeng er det mye forskjellige folk, men alle er på omtrent samme stadie i livet og vi har selvfølgelig mye felles interesser. 

Og haha :D Veldig enig i det siste der XD

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Elisabeth00 skrev:

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er vennskap absolutt platonisk. Man har altså IKKE sex med venner.  Jeg kan godta ( og sette pris på) mange ulikheter hos venner, som aldri ville vært aktuellt i ett parforhold. Jeg har f.eks en god venn som er helt i motsatt ende av skalaen , når det kommer til politikk. Det kan jeg virkelig ikke se for meg hadde fungert i et parforhold. En venn behøver ikke ha noe spesiellt forhold til dyr, det kan være andre ting som gjør personen interessant. Igjen, det hadde nok ikke fungert i ett parforhold. Bare for å nevne noen få eksempler. :)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, QUEST skrev:

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er vennskap absolutt platonisk. Man har altså IKKE sex med venner.  Jeg kan godta ( og sette pris på) mange ulikheter hos venner, som aldri ville vært aktuellt i ett parforhold. Jeg har f.eks en god venn som er helt i motsatt ende av skalaen , når det kommer til politikk. Det kan jeg virkelig ikke se for meg hadde fungert i et parforhold. En venn behøver ikke ha noe spesiellt forhold til dyr, det kan være andre ting som gjør personen interessant. Igjen, det hadde nok ikke fungert i ett parforhold. Bare for å nevne noen få eksempler. :)

Men ingen av disse eksemplene har direkte med alder å gjøre? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Men ingen av disse eksemplene har direkte med alder å gjøre? 

Skal vi se..( etter en sterk kopp kaffe..) Jeg er sånn generellt ikke særlig opptatt av hva andre måtte mene om meg men jeg ville IKKE ha vært komfortabel med at folk trodde at jeg var ute og spiste middag med sønn/datteren min, hvis det i realiteten var partneren min. Det ville jeg syns ha vært pinlig, både for meg og partneren. Bare for å ta ett eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

49 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Men ingen av disse eksemplene har direkte med alder å gjøre? 

Det var vel eksempler på at store ulikheter er greiere med venner, enn med partner, tenker jeg. Uansett om det er alder eller annet.

Og det er jeg veldig enig i. Jeg kunne ikke bodd sammen med noen av vennene mine, faktisk. Hvorav flere kunne vært foreldrene mine :P 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det klinkende likegyldig hva andre gjør, men jeg kan svare for meg selv.

Min kjære er mange år eldre enn meg, i tillegg har han barn i tenårene. Jeg tenker aldri over aldersforskjellen. Vi er på samme plan i forhold til hva vi ønsker av livet fremover og det holder i massevis for meg. At han har levd lenger enn meg gjør at han har erfaring og kunnskap som jeg drar nytte av hver dag. At han blir gammel før meg, det vil vi nok merke når den tiden kommer. Men det får vi tilpasse oss. 

Det eneste jeg har tenkt nøye over er mitt forhold til barna. Jeg er midt mellom dem og foreldrene i alder og det ville nok vært rart for dem hvis jeg skulle innta oppdragerrolle (er det et ord?). Men jeg har fortsatt mye å bidra med i forhold til leksehjelp, utdanningsvalg, kjøreopplæring el. så jeg bidrar heller der. Definerer meg ikke som stemor, men venn blir også feil. Jeg er kjæresten til pappa og trenger de meg til noe er jeg der :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Elisabeth00 skrev:

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

Nå er de fleste, om ikke alle, mine venner hundefolk, hvilket er noe jeg ikke ville hatt i en potensiell kjærste, så å sammenligne vennskap med kjærsteforhold blir for meg som å sammenligne epler og appelsiner. 

Hva definerer man som venn da? Jeg har ikke så veldig mange venner, selv om jeg har mange bekjente. "Kravene" til bekjente er enda lavere enn krav til venner eller kjærste. Men jeg orker ikke å omgås folk som ikke har noe særlig livserfaring, sånn over tid. Det er bare slitsomt med ungdommelig uskyld :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Få hunder krever pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken, spørsmålet er mengden klipping og børsting. Med kravene dere har ville jeg vurdert en voksen omplasseringshund, der dere vet litt mer hva dere får. En valp er mye jobb, både å lære inn renslighet, hverdagslydigheten og det å lære inn å være alene hjemme. Ingen hunder er født trent til å være alene, og det kan ta mye tid. Selv med en omplasseringshund må dere regne med å bruke noen uker på tilvenning til å være alene hjemme en hel arbeidsdag i nytt hjem. Med valp må dere regne med å være hjemme de første 4 ukene eller så, og videre ha mulighet for tilpasning, ha med valp på jobb, korte dager eller hjelp fra andre, for å gradvis tilvenne lange dager alene hjemme. Vår forrige hund kunne ikke være alene en arbeidsdag før han var 6 måneder. I tillegg til daglig tur må dere huske at hunden må også ut innimellom for å gjøre fra seg, morgen og kveld. Den skal fôres, stelles, oppdras, og selvfølgelig ha kos og kvalitetstid. Det går mye tid på å ha hund utenom de 1-2 timene med tur. De fleste hunder setter også pris på mental stimulering i form av søk, triksetrening eller lignende. Jeg tenker umiddelbart at en collie kunne passet dere, enten kort- eller langhår. De krever litt børsting, røyter en del, men er relativt enkle hunder som ikke krever veldig mye. Men jeg vil også forslå at dere låner/passer en hund en ukes tid eller to, for å se om dette er et liv dere kan tenke dere. Det er ofte koslig med tanken på å ha en hund til selskap, men få er klar over hvor mye tid og fokus det faktisk tar i hverdagen.    
    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
×
×
  • Opprett ny...