Gå til innhold
Hundesonen.no

Finne drømmehuset - flyers


Helianthus
 Share

Recommended Posts

10 minutter siden, Turb skrev:

Du får prøve å bli kjent med noen som jobber på det lokale sykehjemmet :P 

:lol: Den var litt stygg! Men jeg tror det er de som nærmer seg pensjonsalderen og kjøper seg leiligheter ved sjøen jeg må sikte meg inn på. Lurer på hvor de samles.. Jeg nevner boligletingen til alle jeg møter... tannlege, frisør, foreldre i barnehage, skole, osv osv.. og så fort det kommer en annonse på finn så tikker det inn meldinger på fb (som om ikke jeg sjekker finn selv :P). 

Men, nå har vi offisielt gitt opp og begynt å søke andre steder i tillegg. Vi så på et vanvittig hus med stor og fin tomt, svømmebasseng og integrert wokpanne(!!) i nærheten, men droppet det siden det er utenfor skolekretsen vår. Da innså vi at sannsynligheten for å finne noe i samme skolekrets er forsvinnende liten og at vi like gjerne kan lete på det stedet vi egentlig vil bo (annet fylke), enn å velge noe utenfor skolekretsen her i kommunen. Og det føles som en lettelse og veldig skummelt samtidig. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, Turb skrev:

Det var en spøk :P

 

Skjønte det :D 

 

Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

Du kan jo alltids sjekke ut den lokale bingoen da ;) Men sånn seriøst - å flytte på seg er skummelt, men også veldig fantastisk om man finner rett sted :)

Hvor gamle er barna?

Haha .. vi har faktisk bingo! (Selvsagt)

Barna er 5 og 9, og ingen av dem vil flytte. Men vi tenker at det er såpass store fordeler med å flytte nærmere flyplass (for lettere "tilgang" til slekt) og omgangsvenner at det blir bedre for alle, ihvertfall på sikt. Men det føles veldig skummelt når de trives så bra her vi bor nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

22 minutter siden, Helianthus skrev:

Barna er 5 og 9, og ingen av dem vil flytte. Men vi tenker at det er såpass store fordeler med å flytte nærmere flyplass (for lettere "tilgang" til slekt) og omgangsvenner at det blir bedre for alle, ihvertfall på sikt. Men det føles veldig skummelt når de trives så bra her vi bor nå.

Sånn helt ærlig synes jeg kanskje det er veldig egoistisk å flytte bare fordi man vil ha lettere tilgang til slekt og omgangsvenner. Det må da være viktigere at barna får bo i det trygge og trivelige miljøet de er vant med? 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

 

Sånn helt ærlig synes jeg kanskje det er veldig egoistisk å flytte bare fordi man vil ha lettere tilgang til slekt og omgangsvenner. Det må da være viktigere at barna får bo i det trygge og trivelige miljøet de er vant med? 

Hvorfor det? 

Jeg har flyttet ekstremt mange ganger (4 barneskoler, 3 ungdomskoler og 2 vgs). Det har vært helt uproblematisk. Kanskje litt i meste laget, men man lærer å bli veldig tilpassningsdyktig også. Det er ikke nødvendigvis så innmari farlig å bytte skole en gang i livet liksom. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

27 minutter siden, Siri skrev:

 

Sånn helt ærlig synes jeg kanskje det er veldig egoistisk å flytte bare fordi man vil ha lettere tilgang til slekt og omgangsvenner. Det må da være viktigere at barna får bo i det trygge og trivelige miljøet de er vant med? 

Jeg synes kanskje det er veldig frekt :ahappy: å uttale deg på den måten uten å kjenne til alle faktorene, som feks at større plass og nærhet til flyplass vil gjøre at bestemoren, og også onkel og tante og søskenbarn, til ungene kan komme på besøk oftere og for lengre perioder. At foreldrene OG barna trives vil sannsynligvis også slå heldig ut på hele familien.

Det å flytte til et annet sted, eller i det hele tatt, er ikke noe vi tar lett på, og for ti minutter siden så vi drømmeeiendommen glippe mellom fingrene, nettopp fordi vi er så usikre på om dette er rett mot barna. 

Edit: Jeg setter pris på tilbakemeldinger, også de som taler mot å flytte, men ikke kall meg egoistisk, vær så snill.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes ikke det er frekt. Det kommer helt an på hvordan du formulerer brevet. At noen ønsker å bo på et spesifikt sted og søker etter bolig er jo vanlig. Å da sende ut brev og skrive at dere ønsker hus, så hvis noen vet om noen som skal selge eller vurderer å selge selv, kan de tipse deg :)  Her i kommunen har vi en gruppe som jobber med tilflytting og de har sendt ut brev til alle som ikke har bostedsadresse der og spurt om de er intr i å leie ut huset eller selge. De fikk ikke mange svar ,men det har gitt uttelling med at de fikk svar fra noen.  Du trenger ikke si noen om at du betaler mer enn takst, bare at du ønsker sterkt å få deg hus i området, så får du se om du får noe napp. Det er tross alt større sjangs enn å bare sitte å vente. For noen som vurderer å selge, kan få et lite puff når de han en konkret mulighet når noen har meldt sin interesse.

 

Og kan ikke se noe galt med å ville bo nært familie. Det er jo det som er viktig for barna! Å ha de nært, og slippe at man ser dem sjeldent. Mer verdifult det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Pixie skrev:

@Helianthus, barn tilpasser seg. De kommer nok til å trives like godt etter flytting. Jeg har flyttet en del i barndom/tidlig ungdom selv, det går seg til. Nærhet til annen familie vil veie opp!

Enig! 


Og de er små fortsatt, de klarer raskt å komme inn i et greit miljø :) Og som du sier - alt blir bedre når både foreldre OG barna trives, noe jeg tror dere alle vil om dere finner rett sted, uansett hvor det vil være for dere.

Hilsen ei som frivillig flytta 8 timer unna da hun var 16 for å få andre inntrykk (komme meg vekk fra familiedrama hjemme) og har fått venner for livet, både her jeg bor nå og i Bergen som jeg bodde i 2 år :) MEN jeg ser selvfølgelig også behovet for tilhørighet så om dere velger flytte unna skolekretsen nå er det jo kanskje greit å finne et sted dere ser for dere å slå seg ned permanent. Én flytting vekk fra venner kan barna fint takle, men to blir kanskje i meste laget. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi flytta når jeg var syv eller åtte, bare ti minutter unna men måtte bytte skole og venner. Hatet foreldrene mine, nektet å se huset og var skikkelig sur over å flytte. Så begynte jeg i ny klasse, også var det kanskje ikke så gærent likevel ;)   Gikk vel en uke så hadde jeg glemt alle de andre vennene mine, bortsett fra én (som forøvrig fortsatt er bestevenninna mi) :lol: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har flytta en gang eller åtte jeg også, jeg deler vel ikke helt synet på at det nødvendigvis må være så udramatisk og lettvint som det hevdes i denne tråden. Ja, det kan være det, men det kan også være et ******* for ungen, som ikke kommer inn i et nytt miljø, som alltid er det "nye" som egentlig ikke hører til og som blir mobba av ymse idiotiske grunner. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg flyttet mye som barn, og jeg hatet det intenst, det var helt skrekkelig hver gang av så mange grunner. Sånn sett, synes jeg man skal ha svært gode grunner til å flytte hvis barna trives så godt der de er. Men må man så man, og så kan det jo være helt greit også, avhenger av hvordan ungene er det. 

Vedr flyers, jeg ville ikke synes å få slikt i postkassa, men jeg er jo gammal og sur da..  og så hører jeg til de som ikke ville solgt huset privat sånn uten videre, .. det er sikkert fordeler med det men det er også en haug med ulemper!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men guri malla. Dama spør om innspill i en sak som gjelder framgangsmåte for kjøp av hus, og så gønner folk på med sine mer eller mindre relevante vurderinger av hvor traumatiserende det må være for barna hennes å flytte?!?

Jeg tenker Helianthus fint klarer å vurdere omsorg for familien sin helt sjøl.

 

 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, SandyEyeCandy skrev:

Men guri malla. Dama spør om innspill i en sak som gjelder framgangsmåte for kjøp av hus, og så gønner folk på med sine mer eller mindre relevante vurderinger av hvor traumatiserende det må være for barna hennes å flytte?!?

Det var vel fordi hun trakk det inn selv? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror foreldre klarer å ta det valget selv. Noen ganger må man flytte, for hele familien sin del og trivselen, i forhold til det livet man ønsker å leve. Noen barn tar det mer traumatisk enn andre, det er ikke noe man kan helt forutse før man står i situasjonen da det miljøfaktorene er så mange der. Tenker også det handler om at man må passe på at det ikke blir en greie med å flytte... Neiii, dette stedet levde ikke HELT opp til forventningene, så vi må prøve på nytt. Osv osv...

Jeg flyttet mye i mitt unge liv (totalt 9 forskjellig skoler fra 1 til 10 klasse.) men taklet akkurat den delen av livet helt greit. Husker det ikke som en traumatisk greie i det hele tatt, og tror det har gjort at jeg er flink til å tilpasse meg situasjoner blandt annet. For andre hadde nok dette vært grusomt igjen, så jeg tror ikke man kan si noe skrevet i stein basert på sin egen erfaring da alle personer, barn, miljø og situasjoner er forskjellige.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Perfect Image skrev:

Jeg tror foreldre klarer å ta det valget selv. Noen ganger må man flytte, for hele familien sin del og trivselen, i forhold til det livet man ønsker å leve. Noen barn tar det mer traumatisk enn andre, det er ikke noe man kan helt forutse før man står i situasjonen da det miljøfaktorene er så mange der. Tenker også det handler om at man må passe på at det ikke blir en greie med å flytte... Neiii, dette stedet levde ikke HELT opp til forventningene, så vi må prøve på nytt. Osv osv...[..]

Jeg vet ikke om vi klarer å ta valget :P , men vi kommer i hvertfall ikke til å la noen andre ta det for oss ;) Og jeg er helt enig i den delen med at det ikke må bli en greie med å flytte. Målet er å finne det stedet vi vil bo til lenge etter at ungene har forlatt redet, noe som er en god stund til, og da må vi ta oss god tid og tenke nøye over hvor og hva. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, SandyEyeCandy skrev:

Men guri malla. Dama spør om innspill i en sak som gjelder framgangsmåte for kjøp av hus, og så gønner folk på med sine mer eller mindre relevante vurderinger av hvor traumatiserende det må være for barna hennes å flytte?!?

Jeg tenker Helianthus fint klarer å vurdere omsorg for familien sin helt sjøl.

Men guri malla, når den ene etter den andre fremstiller flytting som helt uproblematisk, så må det da være lov å si at det er ikke alltid det er sånn, helt uten at man trekker Helianthus sin vurdering i tvil av den grunn. 

Gønner på, liksom. Tre stykker som sier at det kan være vanskelig, i en side full av "barn tilpasser seg, vi flytta 7-8 ganger da jeg var ung, jeg gikk på 4 forskjellige barneskoler og 3 ungdomsskoler, jeg klarte meg jeg!". Det er å gønne på det, tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...