Arizona 2014 - klapperslangeparadis!

[Cams]

Chiricahua

Strekningen vi valgte for nattens road-cruising viste seg å være svært produktiv, og ga oss en rekke nye hva man kaller “lifers”, altså dyr man finner i naturen for første gang.
Vi kjørte den samme strekningen frem og tilbake minst 5-6 ganger og holdt på i noen timer, og etter å ha funnet flere arter og kjente at øyelokkene begynte å bli tunge, så tenkte vi det var tid for å få litt søvn. Vi kjørte tilbake til Portal cafe, og parkerte på parkeringsplassen og valgte å spare litt hotellpenger og sov heller i bilen. I bilen med oss hadde vi også alle dyra vi fant, 3 snoker og 2 små klapperslanger. Skikkelig koselig! 
Sove i bil var derimot ikke den beste måten å hvile på, da mine to kompiser er vel over 185 høye og bilen var ikke spesielt stor. Det ble klamt, og faktisk litt kaldt iløpet av natten, så vi prøvde å bruke det vi hadde av gensere som pledd for å holde varmen. Smarte meg prøvde også å lade telefonen i bilen, men sovnet fra det og glemte helt å plugge den ut… Så dagen etterpå da vi våknet klokka sju var mobilen fulladet, og batteriet på bilen helt dødt. Og vi var ikke akkurat i noe spesielt befolket område.
Vi hadde ikke noe annet valg enn å vente, og så fort vi så noen komme kjørende forbi så løp vi ut og fikk stoppet sjåføren. Heldigvis traff vi på en hyggelig mann som ville hjelpe oss med å få start, og vi kom oss av gårde relativt fort.

Ryolittfjellene står høyt midt ute på en stor flat slette. 

Morgenidyllen var stor i fjellområdene ved Chiricahua, og vi så flere mulhjort. 

Ekorn var det også plenty av i området, og de løp overalt.

Planen vår var å utnytte de første solstrålene for å lete etter en av de mer sjeldne klapperslangeartene, kalt toflekket klapperslange (Crotalus pricei). Disse er veldig like vår norske slettsnok både i utseende og foretrukne leveområder. 
Noen slanger i Arizona må man ha en enda mer spesiell tillatelse for å kunne plukke opp fordi arten er så sjelden, og denne tillatelsen gies ikke til hvem som helst, aller minst tilfeldige turister som oss selv. Så vi hadde ikke tillatelse til å plukke de opp eller manipulere de på noen som helst måte, men vi hadde uansett håpet om å få øye på en og kanskje få til et bilde eller to. 

Vi kjører opp fjellet, helt til veien sier stopp mer eller mindre, og kommer til en liten parkeringsplass og skilt til en tursti som også advarer mot svartbjørn. Rett ved parkeringsplassen så ser vi skråningen med steinur. 

I dette område skal C. pricei være, og vi begynner å klatre og lete. Akkurat idet vi vandrer opp fjellstien her, så kommer det plutselig en bil til, og ut kommer Bob Ashley vi møtte dagen før, pluss to venner av ham. Det var også to andre yngre gutter her fra før av, og vi alle endte opp med å lete sammen og rope hvis vi fant noe interessant.

Det å gå blant disse steinene er ganske farlig. Et feil steg, og steiner kan rase, og man har ikke lyst til å få foten knust. Så man går veldig, veldig forsiktig og tester hver stein man setter foten på før man legger vekt. Letingen går sakte, derfor hvis man skulle se en slange eller noe annet spennende så er det ikke bare å løpe og kaste seg over dem. Vi så masse agamer og skinker blant steinene, og Bob Ashley kunne fortelle oss at område er også fult av frosk og padder. 
Jeg og ene kompisen min gikk sammen i et område under noen lave trær med nesa rettet nedover, og plutselig hørte vi en HØY summelyd, som om det kom fra en enorm veps eller bie. Hverken jeg eller kompisen min er særlig glad i stikkende insekter, så litt panikkgrepet av å ikke se hvor den høye lyden kom (hørtes ut som den var knappe en meter over hode) fra forsøkte vi så raskt som mulig å krøple oss avgårde vekk fra trærne. Noen minutter senere, så ser jeg plutselig at lyden kom slettes ikke fra noe insekt, men at trærne var fulle av kolibrier som sanket nektar fra blomstene! Vi lo godt av at vi nettopp hadde flyktet fra noen fugler som knapt veier mer enn 4 gram. OH, THE HORROR!

Området florerte av Clark’s spiny lizards (Sceloporus clarkii).

Etter å ha lett i 30 min, så roper plutselig mine to kompiser fra andre siden av steinuren «Slange!», men innen jeg klarte å komme meg over dit så forsvant slangen. Ifølge beskrivelsen til kompisene mine så var det garantert en C. pricei. Vi lette i vel over en time til, uten noe mer resultater, og det begynte å bli så sent på dagen at sola stekte for mye og slangene hadde nok langt seg et lunt sted resten av dagen. Men, området rundt var allikevel fantastisk!

Disse fjellområdene er det masse dyreliv, og det finnes til og med jaguar og ocelot her. Sjansen for å se dem er uhyrlig liten, men spennende uansett. 
I dette område oppholdte også den berømte Apache-stammens militærleder Geronimo frem til 1886. Geronimo har en fascinerende og trist historie, men kort fortalt så ledet han en gruppe av de siste uavhengige indianerne, da de ikke var enige i de strenge reguleringene i indianerreservatene. Vendepunktet for han ble da hans konge og tre barn ble mishandlet og drept av mexikanere, og han sverget hevn. Etter lang resistanse ble han tilslutt drevet ut fra disse fjellene, og ble sendt til Florida som krigsfange, mens hans bande fortsatte å leve i disse fjellene. På tross av mange forsøk, så ble hans bande aldri funnet igjen, og Geronimo døde som 80-åring av lungebetennelse i Fort Hill, Oklahoma i 1909.

Området i Chiricahua har også mye spennende historie når det kommer til geologi, og området har blitt formet av vulkansk aktivitet som startet for ca 70 millioner år siden. 

Noen av Arizonas mange snoker...

Etter en stund ga vi opp søket, og vi begynte å kjøre litt nedover fjellet for å finne en fin plass å fotografere slangene på. Da vi nådde en fin plass kom det tunge regnbyger, og vi ble nødt til å vente til været hadde passert.

Det regnet vel i en 30-40 minutters tid, og vi ble sittende i bilen og titte nærmere på slangene vi hadde funnet. På et punkt tok trettheten over for min del, og mens jeg hadde en liten kongesnok i hånden så sovnet jeg noen minutter mens slangen også bare slappet av i hånden. You know, as you do? *ler*

Så snart regnbygene passerte, tittet solen frem og vi begynte å rigge opp for fotoshoot.

Først ute er en ørkenkongesnok (Lampropeltis getula splendida), ca rundt 1-2 år gammel og ikke ferdig utvokst. Kongensoker er kjent for å være kannibaler og vil spise andre slanger, og de har utviklet en immunitet mot klapperslangegift og dermed står klapperslangeunger høyt oppe på menyen. Selv er kongesnoken en kvelerslange, og er ikke giftig.
Denne vi fant hadde et fantastisk nydelig mønster, ofte kan de være mer «grumsete» med mye svart og lite gult. Så det var ekstra stas.

En langsnutesnok (Rhinoceilus lecontei), en snok med en relativt spiss snuteform som den bruker til å grave med. Tipper dette er et voksent individ, da de sjeldent blir stort større enn 80cm lange. De er ikke giftige, og spiser alt fra små øgler, små pattedyr, andre slanger og øgleegg, og av og til gresshoppere. 

Vi kom også over en nydelig liten oksesnok (Pituophis catenifer affinis), som først da vi fant han gjorde et voldsomt hisseshow (som oksesnoker alltid gjør), til han tilslutt roet seg helt ned og poserte pent for fotografene. Oksesnoken er Arizonas lengste slange, og blir helt opp til 2,3 meter lange. Ikke giftig, og er helt harmløs, og dessverre bøter mange av disse med livet fordi deres etterlikning av klapperslangens defensive positur er altfor god. 

Vi fant to nyfødte diamantklapperslangeunger (Crotalus atrox), så unge at kun en av dem har hatt sitt første hamskift og fått sin første rad med rangle til å lage lyd med. De var KNALLsøte!

Denne tassen har enda ikke hatt sitt første hamskift, og selv om han ranglet ivrig med halen, så kom det ingen lyd. Ranglene kommer nemlig ikke før de skifter ham, en om gangen for hvert hamskift. Du kan se på øynene til denne tassen at den er kun noen dager før sitt første hamskift, da den har en blå tint over øynene. Slanger har ikke øyelokk, så de skifter til og med skallet som beskytter øyet ved hamskiftet.

Mens jeg fotograferer en av slangene, så ser jeg plutselig noe som beveger seg under meg, og sannelig var det vel ikke en liten hornpadde til, litt større denne gangen! Så da måtte vi jo knipse bilde av den også.

Fotoshoot var over, og vi kjørte tilbake til de samme områdene vi fant dyrene i. Vi noterte ned alltid GPS lokasjonene for å være sikre på at dyrene kom til området de ble funnet.
Og med det så ønsker jeg også å vise hvor «tamme» disse dyrene kan være. 

Det slutter aldri å forbause meg hvor rolige ville slanger kan være. Dette kan være deres første møte med mennesker, jeg er mange ganger større enn dem og kunne potensielt spist dem for alt de vet – men allikevel så sitter de pent i hånden og klatrer bare nysgjerrig rundt, eller tar det helt med ro. Ingen tvil om at slanger er en av de mest misforståtte dyrene vi har på denne planeten.

Liten snutt av klapperslangeungene fra da vi slapp de løs. Legg merke til hvordan den som rangler med halen er svært defensiv og prøver bare å komme seg trygt unna, mens den som er i hamskift ser dårligere, og velger heller å bli værende på et sted for å stole på kamuflasjen sin. 

 

Slanger var sluppet fri igjen, og vi skulle vende tilbake til Tucson. I det vi kjører på hovedveien tilbake, så ser vi en skilpadde som forsøker å krysse veien. Rent instinktivt stopper vi bilen og løper ut for å passe på at den ikke blir påkjørt. Området er helt flatt og man kan se veien i flere km begge veier, og heldigvis for skilpadda så var det lite biler på veien der og da så den kom seg trygt over. Ved en nærmere titt så vi at dette var en box turtle (Terrapene ornata), og disse er beskyttet av loven slik at man ikke kan flytte eller ta på dem, selv hvis livet til skilpadda står på spill. Hadde vi flyttet den ut av veien og myndighetene hadde sett oss kunne vi forventet oss en heftig bot.

 

Flere ganger iløpet av tiden vi var i området her så så vi mange støvvirvler som danset rundt på flatmarka, og den siste vi så var på vei til å krysse veien. Vi syntes det ville vært gøy å prøve å kjøre inn i en, hvilket vi gjorde. Med åpne vinduer, som vi kjapt lukket da vi hørte alt støvet treffe bilen.

Disse støvvirvlene er vanligvis ufarlige da de sjeldent blir så sterke at de kan skade folk eller eiendom. De kan sammenliknes med tornadoer siden de begge er uvanlige værfenomen i form av roterende luftsøyler, men er ulike med at tornadoer dannes av synkende luft, og støvvirvler av stigende luft. Tornadoer kommer også i form av en supercelle og «dårlig vær», mens støvvirvler kan komme på dager med nydelig sol og skyfritt vær. Støvvirvler får vi også mye av i Norge. Tornadoer, not so much, men de eksisterer her også.

På ruta til Tucson stikker vi innom Bisbee, en sjarmerende by med tøffe bygninger med rundt 5000 innbyggere. Bisbee er nok en småby som ble bygget pga gruvearbeid i området, og det ble funnet både kopper, gull og sølv i området i 1880. 

Rett før man kommer til Bisbee, passerer man «The lavender pit mine». Denne gruven ble startet i 1917, og har produsert over 600,000 tonn av kopper, med innslag av gull, sølv og turkise edelstener. Denne gruven er 1,2 km bred, og 300 meter dyp. Denne gruven er per dags dato stengt, men inneholder fremdeles mye kopper som kan bli åpnet for å høstes senere. 

Ca en halvtime etter Bisbee kommer man til en historisk by kalt Tombstone.

Denne byen er fra 1879, og bygningene er i ren cowboy-stil og ser mye ut som det gjorde i slutten av 1800-tallet. Nå i moderne tid så overlever byen for det meste på turismen, og i gågaten så er folk utkledd i gammel stil, og når man går i butikkene og barene så føles det som å ha gått tilbake 100 år i tid. På veggene i bygningene kan man fremdeles se skuddhull fra den lovløse tiden, og byen har mye historikk med kriminalitet, hestetyver og banditter. Byen er også en hotspot for spøkelser og gjenferd… For den som tror på sånt.
Det er få byer i USA i dag som er så autentisk «ville vesten» og vel verdt et besøk. Byen er kjent for sin kirkegård, kalt Boothill Graveyard, fordi de fleste som ligger her «died with their boots on.» På en av gravstøttene så står det: 

"Here lies George Johnson, Hanged by mistake, 1882.
He was right, we was wrong, 
but we strung him up and now he's gone."

Han hadde kjøpt en hest han ikke visste var stjålet.

 

Siste del i morgen!

[trulte]

Veldig intressant lesning! Du skriver veldig godt

[Cams]

Siste dag i ørkenen
“Nowhere on this planet is the desert as fascinating as it is in Arizona.»
Joseph Stacey, "The Incomparable Desert," Arizona Highways, March 1973

 

Dagen etter bestemte vi oss for å ta igjen litt tapt søvn, slik at vi var skikkelig uthvilt for kvelden. Vi brukte dagen på et kjøpesenter, og så var det tilbake på hotellet for å bare slappe av, henge litt ved bassenget, og vente på at det var tid for å gjøre oss klare for «golden hour».
Bassengtiden ble for så vidt kortet ned, da den ellers nydelige dagen med sol ble brått avbrutt av en liten tordenstorm som bare rullet inn fra nordøst og passerte hotellet vårt. 

Denne skyen så ikke spesielt skummel ut, men det lynte ganske konsekvent med korte mellomrom, og skyen bevegde seg raskt!

Santa Catalina Mountains, nord for Tucson. Rett rundt hjørne for “golden hour” og vi skynder oss nord!

Målet vårt for kvelden er en strekning med vei som krysser nordøstre delen av Sonoranørkenen.

Vei funnet, og slangejakt er i gang. Slangejakt kan til tider være litt frustrerende, for det ligger så mye annet i veien og veikanten som kan minne om slanger – alt fra gamle, avrevne biter fra slitne bildekk, til tynne, krøllete stålrør… for å ikke snakke om all slags rusk fra busker og kvister. Etter hvert så lærer man seg litt teknikker og utvikler et «øye» for hvordan en levende slange ser veldig forskjellig ut fra en kvist, men det tar tid og flere titalls, om ikke hundre stopp for alt annet som ikke er en slange. 
Vi var veldig heldige denne natten, og kom over mye kult. På et punkt etter vi hadde funnet flere slanger, så satt vi ved veien idet en annen bil kjører forbi og stopper opp. Ut kommer det 3 folk, som også bruker veien til å lete etter slanger i kveld, og spør oss om hva vi har funnet og vi vise versa.
Vi var ute fra 6 på kvelden til 2 på natta, og da klokka nærmet seg 2 var vi så slitne og vi hadde også gått tom for plass til å oppbevare dyra i over natta. Så vi kastet inn håndkleet og var veldig fornøyd med kvelden, og vendte nesa tilbake til hotellet for å sove noen timer før det var ut igjen…

Opp klokka 7 med knapt 4 timer søvn, så var det ut igjen før temperaturene ble ulidelige. For både oss og dyra, egentlig. Området vi var i natt var ca 30 min unna hotellet, og vi scannet område for et passende sted å fotografere på.

 

Velkommen til USA, hvor folk skyter på skilt… Dette så ut som et passende sted for å få tatt noen fine bilder!

 

Tørt…

 

…Og velkommen til Sonoranørkenen, hvor planter er designet til å drepe deg. Seriøst, det finnes omtrent ikke en eneste vekst i området her som ikke beskytter seg med sylskarpe nåler. Skikkelig dritterreng å både fotografere i eller gå tur i.

Og når vi først snakker om planter, hva med en veldig kort innføring i noe av det spennende plantelivet som eksisterer her?

 

Først og fremst, Saguarokaktus. Det er de høye pålene som spretter opp med respektable mellomrom til hverandre. De kan bli 21 meter høye, og kan bli rundt 150 år gamle. De fleste saguaro vokser sin første «arm» etter ca 75-100 år, mens enkelte vokser aldri noen armer i det hele tatt. 
Saguarokaktusen fungerer som en svamp når det gjelder vann – så fort det regner så suger planten til seg så mye væske som mulig, og sparer på dette mens den sakte bruker det opp. Dette vet dyr, så det er vanlig å se masse gnagde hull i saguaroen etter dyr som har forsøkt å drikke litt vann. Som f.eks den nærmeste på bilde, som trolig er spist av hjort, javelina eller andre små pattedyr nede ved stammen.

 

Her er en Engelmann prickly pear, eller eplekaktus som den også kalles. Denne kaktusen er faktisk fantastisk mat for de fleste dyr som spiser vegetar. En gang i året bærer denne kaktusen frukt, og frukten er også spiselig. I visse steder i Mexico bruker de til og med frukten til å lage brennevin.

 

Disse her er fanden sjæl. Jumping Chollas, - navnet har den fått fordi dette er en plante som er så målrettet mot å gjøre livet surt for deg at det føles ut som at man blir angrepet av dem hvis man kommer borti dem. De fester seg helt hinsides godt fast bare man så vidt er borti, og det å fjerne piggene skal gjøre grusomt vondt. Enkelte ganger sitter de så hardt fast at man må bruke tang for å få dem ut igjen. Google er full av bilder av både folk og dyr som er fullstendig dekket av skiten! Youtube har også flere cringe-worthy videoer av folk som uheldigvis har klart å ramle inn i slike busker… En opplevelse jeg ikke ønsker på selv min verste fiende!

 

Når jumping cholla dør så mister den piggene sine, og stammen får masse hull. Disse fungerer godt som pent terrariedesign for ørkendyr, og man kan til og med finne replikaer i akvariedekor-avdelingen i diverse dyrebutikker selv i Norge.

 

Nå var vi i USA på høsten, men visstnok om våren så er ørkenen fantastisk vakker. Alle kaktusene og plantene blomstrer, og forvandler et relativt ensformig dødt landskap til et flott fargespekter.
Noen kaktuser blomstrer også på høsten, som denne Arizona tønnekaktusen. Ikke en like uvennlig plante som cholla’en, da de fleste av piggene på denne er bøyd på tuppen. Denne planten tåler frost godt, og finnes alt fra lavlandsørken til 1500 meters høyde.

 

Men, vi er her for å se litt slanger, er vi ikke?

Så først ute, starter vi med det vi har sett et par ganger før i dette reisebrevet - To diamantklapperslanger, en voksen og en unge. 

 

 

 

Klapperslanger er medlem i «pit viper» familien, kalt grophoggorm på norsk. Dette er pga de dype hullene de har rett over munnen, rett under neseboret. Det er disse som hjelper dem å føle seg frem i totalt mørke, da de fungerer som svært følsomme reseptorer for varme. 

Den voksne var faktisk overraskende rolig, og jeg tror ikke den hogg etter oss en eneste gang. Det var så vidt den brukte ranglen, og den hadde slettes ingen planer om å vise seg frem for oss i forsvarspositur som de forrige har gjort. 

 

Og den vesle diamantklapperslangeungen. 

 

Det var fortsatt tidlig på dagen, så temperaturene hadde ikke nådd helt 40 grader enda, men allikevel så er det viktig å passe på at dyrene ikke blir for varme. Så vi sørget for at dyrene fikk nok skygge både mens vi tok bilder, og når vi ikke tok bilder.

 

Og litt sånn apropos kaktusland… Det å ligge med albuene på bakken føltes ut som en risikosport. Kaktuser røyter pigger, og det var mye pigger overalt. Har aldri vært så sår på albuene etter å ha knipset bilder før!

 

 

Neste på lista er sidewinders, denne gangen fant vi også en voksen en. De blir ikke så voldsomt store, rundt 60-65cm lange, så omtrent på størrelsen med en norsk hoggorm.
Sidewinders er, som alle klapperslanger, giftige, men har en svakere gift enn sine slektninger. De har også en mye mindre giftkjertel (hvor giften lagres), og et bitt fra disse er slettes ikke en dødsdom. Men selvsagt, et bitt fra en klapperslange skal tas alvorlig. 
Med denne tassen fikk jeg også fanget opp lyden den lager med ranglen sin. Høres mer ut som en sint bie enn en klapperslange!

 

En ung sidewinder, som i filmen under her demonstrerer den veldig spesielle bevegelsesmåten de bruker for å bevege seg i ørkenlandskap. De kan være skikkelig raske!

 

 

 

 

 

Skorpioner fant vi også! Det vil si, vi hadde passert flere skorpioner tidligere uten at vi hadde noe å ha dem i. Så vi måtte ta en rask pitstop på en bensinstasjon for å kjøpe noen kopper. Mens vi kjørte på veien, så skimtet vi noe som kunne likne på en slange, og stoppet bilen så fort vi kunne. Akkurat i det jeg skal løpe ut av bilen, så ser jeg skorpionen som piler forbi veien, og den hadde skikkelig hastverk! Et øyeblikks avgjørelse måtte taes, og jeg sender kompisen min bak bilen for å sjekke ut «slangen», mens jeg beinet forover for å plukke opp skorpionen. «Slangen» viste seg selvfølgelig å bare være noe søppel langs veien, men vi fikk i det minste en skorpion.
Skorpionen vi fant er av arten hårete kjempeskorpion (Hadrurus arizonesis) og er den største skorpionen i Nord Amerika med sine imponerende 14 cm i lengde. Den ser kanskje ikke spesielt hårete ut sånn egentlig, men de få hårene den har hjelper den å plukke opp vibrasjoner på bakken og gjør det lettere for den å finne ut om det som nærmer seg kan være et potensielt måltid, eller noe den bør løpe vekk fra for å ikke selv bli lunsj.
Selv om denne skorpionen er stor, så er ikke giften veldig potent. Allergiske reaksjoner på giften kan derimot være dødelig, og giften gjør at det kan bli vanskelig å puste, store hevelser rundt stikket og generell sterk smerte. 

 

Nest ute er korallslangen, (Micruroides euryxanthus). Dette er USAs giftige slange, og jeg ble overlykkelig da vi fant den! Jeg husker jeg løp ut av bilen, ikke helt sikker på hva det var vi så, og sekundet jeg så den ropte jeg «KORALLSLANGE, KORALLSLANGE!!» Husker jeg riktig, så tror jeg kompisene mine lo av hvor gøy jeg syns det var å finne den.
Dette er ikke en slange som nødvendigvis er vanlig å se, så følte at flaksen var med oss den kvelden. De folka som vi stoppet og pratet med på natta ble grønn av misunnelse da de så vi hadde funnet en!
Korallslangen er den eneste slangen fra Elapidae-slekten som finnes i USA. I samme slekt har man også mamba, kobraer, kraiter og taipaner. Den har en nervegift som er svært farlig, men på tross av dette så har faktisk ingen i USA dødd av et bitt fra denne slangen før. Faktisk, så er det så få mennesker som blir bitt av denne, at det ble besluttet av motgift var for dyrt til å fortsette produksjonen.

 

 

 

 
Korallslangen har utviklet en avledningsmanøver som kan virke veldig overraskende hvis man ikke er klar over det – de….fiser. Det kalles «cloacal-popping», og det er en lyd de lager med skjellene rundt kloakken, og det høres nøyaktig ut som en liten serie med fjerting. Jeg var ikke klar over at de lagde den lyden, så idet jeg skulle få tak i den og den begynte å fise, så klarte jeg ikke å la vær å le! Her har vi USAs giftigste slange, og den fiser på oss!
Nå skal det sies at korallslangen er kjent for å ikke være veldig aggressiv. Den beveger seg kjapt, for all del, men gjorde ingen forsøk på å bite eller oppføre seg ufin. Men det å stå stille for fotografen hadde den ingen planer om, så bildene ble så-som-så. For de som ikke har forsøkt å fotografere slanger som ikke står stille – det er mildt sagt frustrerende vanskelig.

 

Så greit. Hvis du ikke vil sitte stille, så får du bli props i områdefotografering!

 

Mens vi lå på bakken og fotograferte, så var det veldig flatterende å se at over oss begynte gribbene å sirkulere. Nei, vi driver ikke å dør, selv om i denne varmen kan det lett føles sånn ut!

 

Siste slangen vi fant var en mojaveklapperslange (Crotalus scutulatus).
Det er rart ved det – innimellom så finner man seg bare en favoritt uten at man helt klarer å pinpointe hvorfor. Mojaveklapperslangen er en av de for meg. Det var viktig for meg å finne en, og jeg husker hvor skuffet jeg følte meg kveld etter kveld da vi ikke fant noen andre, bortsett fra den nylig påkjørte fra en av de første kveldene våres her. 
Og så fant vi denne, en stor, velfødd og hissig dame, og trolig også høygravid og rett rundt hjørne for fødsel. Det var som å finne gull! Lykkerus uten dimensjoner! Selv mer enn korallslangen!
Da vi så denne dama var hun allerede vel på vei inn i buskene langs veien, så jeg måtte være kjapp før hun kom seg forbi piggtrådgjerdet til kubøndene. Jeg grep slangekroken, løp etter og tok tak i henne, og hun ga meg en eksplosiv, umiddelbar eksplosjon hvor hun kastet halve kroppen rett mot meg med åpent gap, klar for å bite trusselen som nettopp tok tak i henne. Jeg spratt litt bakover, men ga fortsatt ikke slipp på slangen. DENNE fikk ikke stikke av!
Hun roet seg relativt fort, og fikk henne ned i overnattingsboksen helt trygt og rolig.

 

 

Mange syns at det er vanskelig å skille mellom en mojaveklapperslange og en diamantklapperslange. Den største forskjellen mellom dem er at mojaven har mye mer gulgrønn nyanse over hele kroppen, samt at de hvite og svarte ringene mot slutten av halen har mye større mellomrom. Jeg var redd jeg ikke ville se forskjellen første gang jeg fant en, men det er som de erfarne sier – når du først ser en, så SER man det klart og tydelig.
Mojaven er en av de giftigste av klapperslangeslekten. Klapperslanger generelt har en hemotoxingift, hvilket vil si giften angriper blodcellene og organene, og gjør at blodet koagulerer seg i blodårene. Mojaven produserer hemotoxins, men i mange populasjoner så inneholder giften også store, dødelige doser nervegift som angriper nervesystemet. Heldigvis er motgift lett tilgjengelig i USA, og dødsfall fra denne forekommer sjeldent… Men da vi reiste til USA fikk vi høre om en annen reptilfotograf som hadde dødd uka før av et bitt fra en mojave, bittet var rett i håndleddet og han døde i helikopteret på vei til sykehuset. Med dette i tankene så er dette absolutt en slange som man bør ha ytterst respekt for.

Og når alt det er nevnt, så klarer jeg enda ikke å komme over hvor vakker den er. Det fine fargespillet sola lager på skinnet, de intense øynene. Hele turen var verdt det pga den lille stunden vi tilbragte med denne mojaven. 

Helt tilslutt en liten snutt av hvor vi slipper fri igjen den siste slangen i rekken, hvor kompisen min endelig håndterer en klapperslange. Slangen i filmen er den voksne diamantklapperslangen, hvor man også kan se hvor bedagelige og rolige disse dyra blir så fort de forstår at vi ikke skal skade dem.

 

Dagen etter dette var det på tide å pakke sakene våres og flytte oss tilbake til Phoenix for å ta flyet hjemover. Vi tok også en tur innom Sonordan Desert Museum, hvilket jeg absolutt anbefaler! Det er et veldig flott museum som handler om alt man kan finne i Arizona, fra planteliv, til mineraler og geologi, og dyr. Kjempeinteressant på alle måter. Men etter dagen vår med slangene så føler jeg det blir så antiklimaks å avslutte med tilfeldige bilder fra museet. 

Så da velger jeg heller å avslutte reisebrevet med et bilde som kompisen min tok av oss da vi var i Grand Canyon. Syns det gjenspeiler så godt hvor fin tur vi hadde. Så får jeg i mellomtiden håpe på at dette er langt ifra siste tur til Sonoranørkenen.

Takk for at du leste! 

[WelshenNemi]

Så utrolig lærerik og interessant tråd 

[Sprettballen]

9 timer siden, Cams skrev:

 

Nå kan jeg fryktelig lite om slanger, men stemmer det at denne slangen har en "slektning" som ligner veldig, men som ikke er giftig? Jeg hørte det en gang, at det var en slange som likner, men som man aldri kunne være sikker på om var giftig eller ikke, fordi det var en annen type som var lik, som var veldig giftig. (Aldri og aldri, for oss som ikke har peiling så klart)

[Cams]

2 timer siden, Sprettballen skrev:

Nå kan jeg fryktelig lite om slanger, men stemmer det at denne slangen har en "slektning" som ligner veldig, men som ikke er giftig? Jeg hørte det en gang, at det var en slange som likner, men som man aldri kunne være sikker på om var giftig eller ikke, fordi det var en annen type som var lik, som var veldig giftig. (Aldri og aldri, for oss som ikke har peiling så klart)

 

Stemmer!
Det kalles mimikry, hvor da en art etterlikner en annen art som er mye farligere enn seg selv for å lure rovdyr og fiender. Dette er veldig vanlig blant mange dyr, og også hos slanger.
Det har blitt registrert 150 forskjellige slangearter som etterlikner korallslangen. De mest "vanlige" som folk vet om er enkelte arter melkesnoker og enkelte arter kongesnoker. Melkesnoker og kongesnoker er kvelerslanger og er helt harmløse for alt som er større enn ei rotte.

For de som er litt trent på å identifisere slanger, så er det relativt lett å se forskjell på korallslangen og melkesnoken, da rekkefølgen av farger er forskjellig. Hos korallslangen er det gule/lyse i kontakt med rødt, mens hos melke- og kongesnoker så er det gjerne en svartfarge mellom det lyse og det røde. Korallslangen er også veldig slank og liten i forhold til de som etterlikner, dog kommer litt an på alder og kjønn på individene.

[Kaja]

Neei Det skulle ikke være ferdig allerede... 

[Stine]

Er det slutt?! 

[Cams]

Ja, dessverre. Hvis det er mer reptilfortellinger dere ønsker å se, så har jeg mye fra norske arter og litt fra Florida også, da.

[Kaja]

42 minutter siden, Cams skrev:

Ja, dessverre. Hvis det er mer reptilfortellinger dere ønsker å se, så har jeg mye fra norske arter og litt fra Florida også, da.

JATAKK

[WelshenNemi]

3 timer siden, Cams skrev:

Ja, dessverre. Hvis det er mer reptilfortellinger dere ønsker å se, så har jeg mye fra norske arter og litt fra Florida også, da.

Ja takk!

[Toril]

Bare å komme deg avgårde igjen!!! I mellomtiden tar vi det du har!!

[Rocket]

8 timer siden, Cams skrev:

 

Stemmer!
Det kalles mimikry, hvor da en art etterlikner en annen art som er mye farligere enn seg selv for å lure rovdyr og fiender. Dette er veldig vanlig blant mange dyr, og også hos slanger.
Det har blitt registrert 150 forskjellige slangearter som etterlikner korallslangen. De mest "vanlige" som folk vet om er enkelte arter melkesnoker og enkelte arter kongesnoker. Melkesnoker og kongesnoker er kvelerslanger og er helt harmløse for alt som er større enn ei rotte.

For de som er litt trent på å identifisere slanger, så er det relativt lett å se forskjell på korallslangen og melkesnoken, da rekkefølgen av farger er forskjellig. Hos korallslangen er det gule/lyse i kontakt med rødt, mens hos melke- og kongesnoker så er det gjerne en svartfarge mellom det lyse og det røde. Korallslangen er også veldig slank og liten i forhold til de som etterlikner, dog kommer litt an på alder og kjønn på individene.

Melkesnok har jeg lyst om de blir lovlige i norge!  Ikke at jeg har peiling på slanger/snoker pr.dd, men de er virkelig noen ufattelig fascinerende dyr!

Turfølget mitt lo godt av meg første gang jeg møtte en stålorm på tur i nærområdet! Gøy!  
(Ser ut som jeg klemmer den skikkelig, men gjør ikke det altså.  ) 

[Cams]

4 timer siden, Toril skrev:

Bare å komme deg avgårde igjen!!! I mellomtiden tar vi det du har!!

Hahaha! Jeg får starte en go fund me page. *ler* 
Men jepp, jeg skal få samlet litt sammen av det jeg har. Lover ingenting fortløpende, da dette reisebrevet har tatt veldig mye av tiden min og jeg har litt andre ting jeg må fikse nå, men skal huske på det til dager jeg har fri! Veldig gøy for meg at dere likte det jeg kommer med, så skal absolutt komme med mer! 

2 timer siden, Rocket skrev:

Melkesnok har jeg lyst om de blir lovlige i norge!  Ikke at jeg har peiling på slanger/snoker pr.dd, men de er virkelig noen ufattelig fascinerende dyr!

Turfølget mitt lo godt av meg første gang jeg møtte en stålorm på tur i nærområdet! Gøy!  
(Ser ut som jeg klemmer den skikkelig, men gjør ikke det altså.  ) 
 

Melkesnok er fine!  Personlig er jeg mer en boa/pyton person. Lovendringen ligger jo rett rundt hjørnet, hvis man tør å være forsiktig optimistisk, så muligheten for å få seg melkesnok er nok nærmere enn du tror.

Haha, jeg vet godt hvordan du har det. Jeg blir også like begeistret hver gang jeg finner en stålorm. Blir ledd av reptilfølget mitt jeg og... Men til gjengjeld får jeg masse snaps fra bekjente hver gang de kommer over stålorm også, så it all pays out *ler*

Stålorm ER tøffe!   

[SandyEyeCandy]

Personlig er jeg mye mer opptatt av kaktuser enn reptiler, så jeg likte at du hadde med noe om dem også!  

[Cams]

1 time siden, SandyEyeCandy skrev:

Personlig er jeg mye mer opptatt av kaktuser enn reptiler, så jeg likte at du hadde med noe om dem også!  

Haha! Noe for alle! Jeg er ikke like interessert i flora som jeg føler jeg burde være, men Arizona fascinerer meg såppas at det gjør meg både til en kaktus-frik og en geologi-frik. *ler*

[Mud]

Jeg bare elsker denne tråden.  Bilder og tekst.  Utrolig fascinerende!  Synd hvis den blir borte, @Moderator er det mulig å få den klistret?  

[Aslan]

Herlig tråd! Den har vært nattunderholdningen min flere netter nå  

Er ikke spesielt glad i disse dyra jeg da  Dvs, heller slanger enn edderkopper! Men veldig lærerikt okkesom!

Og ikke minst fin mimring til mange USA-ferier! Har bare hatt en halv dagstur til Arizona før, men det er så mye kult der at jeg gjerne drar igjen! Jeg driver litt med geocaching, og kjenner igjen den der med å tenke litt mer nøye hvilke busker man roter rundt i i statene kontra Norge. Både pga busker og dyr, og triggerhappy folk  Cholla så jeg i California og Nevada i fjor, gufne greier, blant annet i Joshua Tree Park, grøss!

[Cams]

Psst, long time, no see - ny tur er booket til Florida, slanger og generelt dyreliv står på agendaen, så forbered dere på nytt lese-eventyr i sommer.  Har store planer for både mye fotografering og filming på denne turen, da min samboer er med til USA for første gang og han er like interessert i både dyr og fotografi som meg. 

Glad dere alle likte tråden min, god motivasjon for å bygge videre på fortellingene.

[Sanne]

Ååh!! Gleder meg

[Gjest]

Håper du holder deg til samme stil, med dyr i den frie natur.

[Tuvane]

Åhhh, gleder meg allerede!

[Sprettballen]

Jippi! Jeg liker ikke slanger og andre krypdyr, men det var veldig spennende å lese om alt du hadde opplevd på turen

[Cams]

10 hours ago, Sprettballen said:

Jippi! Jeg liker ikke slanger og andre krypdyr, men det var veldig spennende å lese om alt du hadde opplevd på turen

 

Hehe, den har jeg hørt mange ganger før, og med litt eksponering for disse unike dyrene så er det overraskende mange som blir omvendt til å synes slike dyr er utrolig spennende og ønsker å lære mer...  Det er iallefall målet mitt!


Jeg var i Florida i 2013 også, jeg kuuuuunne jo laget en liten forsmak av den. Den blir isåfall ikke like omfattende som Arizona-turen, men klarer sikkert å diske opp litt av de rare dyrene vi fant der også.