Gå til innhold
Hundesonen.no

Nok er nok?


Recommended Posts

Vurderer om avliving kanskje er det som er rett for ene hunden min. Hun er 7 år gammel, så ikke akkurat spesielt mye...

Hun har sterk seperasjonsangst (i alle situasjoner der hun ikke er sammen med meg), dette har hun hatt hele livet. I tillegg har hun ikke likt om vi har mange (for henne ukjente) mennesker på besøk, da har hun innimellom "kløpet" dem i leggen. Skriver "kløpet" fordi det er så svakt at de fleste ikke registrerer det. Dette har vi løst ved å bare ikke ha henne ute i slike situasjoner.

Hun har også patellaluksasjon som burde vært operert dersom det ikke etterhvert skulle bli verre. Jeg har valgt å ikke operere henne på grunn av seperasjonsangsten. Planen har hele tiden vært at hun skal få leve så lenge hun er i god form og ikke har vondt i beina. Hun har frem til nå ikke vært plaget i det hele tatt, så avgjørelsen er tatt i samråd med veterinær.

I vinter startet vi å merke at knærne lukserte mer enn enn vi hadde sett før, noe som har vedvart mot sommeren. Normalt har vi sett lite luksering i sommerhalvåret. Hun hopper ikke over skritt, en det er posisjoner der kneet går ut av ledd, og da holder hun foten oppe til det kommer på plass igjen. 

Vi har også sett en gradvis økning i stress, til tross for at vi legger veldig til rette for henne mtp seperasjonsangsten. Når vi skal ut av bilen kan hun skrike/bjeffe (panisk bjeff, redd for at hun ikke får bli med ut), og vi ser det samme i andre situasjoner. I det hele tatt virker hun i perioder ekstremt stresset, til tross for at det legges til rette så godt som mulig. I sommer kløp hun min nevø og niese (hun elsker dem normalt sett) i en setting der det var en del folk. Dette er folk hun kjenner godt, så det har aldri tidligere vært et problem. Var ikke noe vondt for barna, men jeg kjenner jeg syns det er ubehagelig å ha en hund som klyper mennesker den liker (har ikke hatt en klype-situasjon på flere år fordi det bare har skjedd i svært spesifikke settinger med mennesker hun ikke kjenner). 

Siste halvåret har hun også hatt 2 episoder med analkjertelbetennelse, vet ikke om dette også er knyttet til økt stress? Det har i alle fall aldri tidligere vært noe problem... 

 

Jeg vet ikke hva økningen i stress er knyttet til. Seperasjonsangsten, patellaluksasjonen? Uansett får hun nok aktivitet og hun får bra mat, og hun er nesten aldri vekke fra meg.

 

Vet ikke hva jeg ønsker av kommentarer på dette egentlig. Ser jeg objektivt på det mener jeg at det rette er at hun får slippe. Det som gjør det vanskelig er at det plutselig går noen uker der hun er helt fin, trygg og god, avslappet på tur, osv. Likevel er det jo en generell forverring da, som jeg tenker kanskje er knyttet til økt stress pga smerter og separasjonsangst... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er vanskelig, og såklart ikke lett å svare på. Men kunne hun blitt bedre av separasjonsangsten om hun hadde mindre smerter i knærne? Bare en tanke.

Ellers må man jo selv vurdere om hunden har det bra og om man selv orker å leve med de utfordringene det blir i hverdagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tok akkurat min som holdt på å bli blind av katarakt. Hun var den nervøse typen som utagerte mye på det meste og jeg merket forskjell i atferd over tid. Hun gikk over fra sinne til frykt i situasjoner hun ikke taklet. Til slutt innså jeg at det kom bare til å gå en vei og det var bedre for hundens del om jeg gjorde det i en god periode enn om jeg ventet to-tre mnd for min egen egoisme.

Er du allerede inne i tankeprosessen vil ting gå enklere i etterkant. Jeg trodde det skulle være mye verre, men jeg hadde tatt det meste av sorgen på forhånd.  Tenk litt på det over helgen. Jeg bestilte time en uke i forveien og det var jeg glad for i etterkant. Jeg fikk snakket om det med mine nærmeste og de fikk også innfunnet seg med det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tipper stresset kommer i sammenheng med at PLen har blitt verre. Det er jo ganske logisk. Der tyder gjerne på at hun går rundt og har vondt, spesielt om hun nappet etter folk hun kjenner og liker. Jeg ville enten avlivet, eller satt henne på smertestillende i det minste, for å se om atferden kommer av smertepåvirkning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg lot min slippe for 3 uker siden. Da hadde jeg vurdert det i et par år. Jeg har ikke angret på avgjørelsen. Tilrettelegging og skjerming holdt jeg på med i hele hans 4-årige liv.

Veterinærene mente han var forholdsvis velfungerende. Jeg tok han da han tross smertestillende ble mer og mer aggressiv. Han hadde mange gode dager,og tydelig livsglede da han døde,men jeg visste aldri hvor vondt han hadde og jeg mente at nok var nok. Både for hans del,for min del og for min andre hund sin del. Han levde et godt liv ut i fra sine forutsetninger og jeg prøvde alt,men en dag må det ta slutt. 

Nå ser jeg hvor hyggelig og ukomplisert det kan være å ha hund. Avgjørelsen var vanskelig,men plutselig var det det eneste riktige. Jeg ville ikke holde han i live bare fordi jeg ikke greide å la han slippe.

Lykke til med valget,det høres ut som om du har kommet frem til hva du tenker er mest riktig . 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To ganger i livet har jeg (i etterpåklokskapens lys) ventet altfor lenge med å avlive. En hund med hjertesykdom og en hund med allergi. ( i tillegg hadde jeg i mange år en skrulle som nok burde ha vært avlivet pga psyken - men jeg greidde aldri å gjennomføre det så jeg brukte mange år der jeg la alt annet til rette rundt en skrullete hund - ALDRI mer...)  Og jeg slet mye i etterkant mtp hvor mye lidelse de to hundene egentlig hadde. Jeg så det ikke undervegs, men det ble veldig klart for meg da jeg fikk litt avstand til det etterpå. Og da bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle la egne kvaler gå foran hensynet til den totale livskvalitet - for både hundene og meg selv. Så da setteren nå i vinter ble alvorlig syk, bestemte jeg meg for å ikke dra det ut - med tanke på smertene hun slet med og fordi jeg visste at utgangen uansett ville bli som den ble mtp prognose. Det ble veldig riktig - selv om jeg stadig sørger over henne...
Har man tenkt tanken en stund og grublet over det - frem og tilbake - så ligger det mye allerede der som tilsier at situasjonen ikke er bra for verken hund eller eier. Så gjør det du kjenner er riktig for både din og hundens velferd. Hunden skal ha det bra. Og DU skal kjenne at det å ha hund er givende og hyggelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Takk for svar alle sammen, settes veldig pris på. Har ikke orket å gå inn igjen på tråden før nå.

Operasjon for PL er uaktuelt dessverre. Det hadde vi gjort for lenge siden hadde det ikke vært for at hun har separasjonsangst. Veterinær den gang forespeilet at hun ville få symptomer/plager når hun ble 7-8, og det stemmer jo bra.

Hun har fått enda en betennelse i analkjertlene nå, jeg tror det henger sammen med stress. Hun har aldri vært plaget noen gang, men siste halvåret har det vært 3 ganger nå.

Vi skal bestille time til veterinær og snakke. Kanskje smertestillende er en mulighet. Samtidig begynner vi på uni igjen nå, og vi har ikke sett noe særlig bedring i stressnivå i sommer til tross for at jeg har vært med henne 90% av tiden.

 

Forrige hunden jeg måtte avlive pga sykdom tok jeg det sykt hardt. Klarte ikke reise fra henne så tok med kroppen hjem, begravde henne i hagen. Kunne ikke se på bilder av henne på flere år uten å bli ødelagt. Enda ikke orket å henge opp et bilde av henne som jeg egentlig ønsker å ha på veggen. :(

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Elisabeth00 skrev:

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Det er ikke mulig at dyrlegen kan komme hjem til dere å gjøre det? Det kommer jeg til å gjøre med min når den tid kommer. Hun er kjemperedd hos dyrlegen. Jeg ønsker ikke at hennes siste minner her i livet skal være frykt. Vet ikke hvor vanlig det er at veterinærer kan komme hjem, men..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Elisabeth00 skrev:

 

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Min var veldig redd for dyrlegen og brukte ofte et kvarter på å sovne og kvappvåknet innimellom for å hyle hvis hun hørte noe. Da jeg avlivde fikk hun sprøyte ved bilen. Lukket opp baggasjen og hun ble veldig glad, så kjente hun igjen dyrlegen og ble litt redd. Hun fikk sprøyte og dyrlegen gikk rett inn igjen. Da var alt glemt og det var bare oss to. Hun sov som en stein på under ett minutt. Så bærte jeg henne inn og gikk hjem. Veldig greit egentlig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med den forrige gjorde vi det slik. Møtte utenfor på veterinærhøgskolen på en plen litt inne på området. Nå var hun glad i alle mennesker, så var ikke noe redd veterinærene eller noe slikt, men hun hadde vært så mye inne på veterinærkontoret på slutten at hun begynte å mislike selve kontoret. Syns det var helt ******. Hun kastet opp etter bedøvelsen... De satt alt av sprøytene der ute. Så bar jeg henne med meg hjem etterpå. Klarer ikke skrive om det nå en gang uten å gråte. 

Vet ikke om jeg syns det er verst å rippe opp i det gamle eller om jeg kommer til å bli like lei meg nå også. Jeg hadde veldig stor sorgreaksjon etter den andre, helt grusomt. Egentlig har jeg mest lyst til at en annen skal deale med det nå, og så kan jeg bare prøve å fortrenge det. Skikkelig voksent, jeg vet... :(

 

Men det med bilen syns jeg hørtes ganske greit ut. I alle fall gå ut av selve lokalet. For at hun skal få sprøyten må jeg holde henne fast på armen, det gruer jeg meg veldig til.

 

Skal først høre med veterinær uansett, så kan de være med på å bestemme hva som er rett avgjørelse.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trist :( 

Jeg tenkte på, du har ikke noen andre som også kjenner hunden, som kan være sammen med dere når det skjer? Synes det hørtes helt forferdelig ut å bære sin døde hund hjem helt alene.. Kanskje noen burde bli med deg? Du holder henne når den første sprøyta settes og så kan noen andre overta litt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samboeren min kan ta henne med om jeg ikke orker, og han kommer til å være med meg uansett. Men jeg tror en kombinasjon av det dere foreslo kanskje kan fungere bra. Dersom det blir avliving nå, så kommer samboeren min til å gå inn og ordne med betaling, og så kommer veterinær ned til bilen, og så sitter vi der til hun har sovnet, og så bærer min samboer henne inn og ordner med resten når det er klart. Jeg tror jeg kommer til å angre dersom jeg ikke er der når hun får sprøyten, det er det beste for henne. 

De gangene hun har tatt tannstein veksler hun på om hun vil ligge på fanget mitt eller samboeren min sitt fang når hun sovner, så jeg syns det er best om hun har muligheten til å velge nå også. Dersom det kommer til det. 

 

Kommer ikke til å ta med kroppen hjem igjen denne gangen, det var forferdelig sist. Samboeren min var med da også heldigvis, hadde ikke klart det alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg var ikke i stand til å følge hunden min selv til veterinæren, og valgte å spørre noen av mine nærmeste om hjelp.

Min hund tok jeg farvel med her hjemme, faren min tok han med seg, og kjørte han hjem der jeg vokste opp. Broren min som er en meget dyktig jeger avlivet han mens han spiste pølse som var det beste han visste, på jordet nedenfor huset til foreldrene mine.

Jeg fikk en sms om at alt hadde gått raskt og greit, og de gravla han der han døde, sammen med canvasburet han elsket å sove i, og godbitballene sine. 

Han slapp å være redd slik han alltid ble av altfor mange turer til dyrlegen, og han slapp å oppleve at jeg oppførte meg rart eller brøt sammen.

Han døde på nøyaktig den måten jeg ønsket, og det er jeg veldig glad for nå etterpå.

Nå har jeg mulighet til å besøke graven hans hver gang jeg drar hjem, og han får en bukett med blomster hver gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler virkelig med deg, jeg gruer meg helt forferdelig til det er min tur å stå i en slik situasjon, kan egentlig ikke se for meg hvordan jeg skal greie det, samtidig som jeg ikke har samvittighet til å ikke være der heller :(  Begynner jo å grine bare av å lese tråder som dette. Og det der med å forsøke å få den siste opplevelsen så fin som mulig, ikke enkelt. Håper dere finner en løsning som fungerer greit for dere, sånn alt tatt i betraktning, klem til deg :hug:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler virkelig med deg, jeg tok den tunge avgjørelsen i juni. Det var forferdelig tungt,men jeg er så glad for at jeg var der fra første til siste stund. Jeg måtte gi meg selv "arbeidsoppgaver" underveis for å komme gjennom sånn noenlunde. Det gikk faktisk bedre enn jeg hadde sett for meg akkurat der og da, men reaksjonen kom veldig senere. 

Det er så tungt å ta en slik avgjørelse, og i det hele tatt å være inne på tanken. Men det står enorm respekt av ditt hundehold som setter hundens vel og vel fremst! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er en ubeskrivelig vond situasjon - i det man innser at tiden begynner å renne ut, uansett årsak. Man føler at alt man gjør blir feil, og det er ikke så rart, siden man blir satt i en posisjon hvor man skal bestemme over liv og død. 

Jeg tror det er viktig at man tilpasser situasjonen når tiden er inne, slik at man ikke ser tilbake på avslutningen med anger. Først og fremst for sin egen del. For det siste minnet man har av dyret sitt vil mest sannsynlig sitte igjen for alltid, enten man vil eller ikke. Jeg dro i fra et av dyrene mine en gang, slik at jeg slapp å være vitne til prosessen, og det har jeg angret på siden.

Det finnes ingen fasit på hvordan man skal forholde seg til denne brutale situasjonen, og hvor langt man skal følge kjæledyret sitt på dets siste reise. Det eneste jeg kan anbefale er at du må kjenne godt på magefølelsen din og tenke på hvordan du vil minnes deres siste øyeblikk sammen.

De tre siste hundene jeg har fått avlivet, har jeg vært med hele veien. Sistemann var jeg alene sammen med da hun fikk sprøytene sine. Hun var min one and only og tidenes mammajente, så jeg ville at det skulle være oss to helt på slutten. Jeg ville ikke gjort noe annerledes der, selv om de siste minuttene er noe jeg gjenopplever i tankene mine hver eneste dag. Men hun var trygg med meg helt til the bitter end. 

Det var min måte å håndtere det på. For andre igjen, kan det være bedre å gå en siste tur og ta farvel der før noen andre følger hunden til veterinæren, noen blir med gjennom bedøvelsen av hunden og lar veterinæren ta seg av avslutningen alene når hunden sover tungt, og noen er med frem til hundens siste sukk. De fleste veterinærer pleier å være medgjørlige i forhold til eiers ønsker rundt avliving, selv om ikke alle har anledning til å gjennomføre hjemmeavliving. 

Det er fryktelig å befinne seg i din situasjon uansett hvordan man vrir eller vender på det. Jeg håper du finner den beste løsningen for deg og hunden din :heart:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...