Avlive hund

[Student]

Hei,

noen i familien har en 12 år gammel hund som i et par år har vært stiv i hoftene og ikke like sprek som før. Hunden har ikke vært til dyrlegen en gang i sitt liv. Før jeg nå fikk nok og tok den med meg. Da fikk jeg beskjed om at artrosen i bakbena/hofte var grunn nok til avlivning. Samt at hunden har knekte tenner som veterinæren ikke tør å trekke da hun mente hunden ikke ville tåle narkosen. Hun mistenkte også lymfekreft(noe moren til hunden også hadde - vet ikke om genetikk spiller inn), men å ta biopsi for å bekrefte var ikke pågjort da det var så mye annet som feilet hunden. I tillegg hadde hunden for høy puls og sliter også med hoste. Dette var på en torsdag og fikk beskjed om å komme tilbake uken etter. Fikk tilsendt smertestillende som hunden kunne få frem til evt. neste time.

Jeg har visst at hunden har slitt med hoftene, men ikke at det var så ille. Hva ville dere gjort. Jeg skjønner at avliving sikkert er det beste men vil bare bekrefte det så jeg ikke føler meg så fæl. Det "beste" hadde vel vært om hunden hadde blitt skikkelig syk og da måtte avlives, men for alt jeg vet er han jo det. Synes det er skikkelig vanskelig. jeg vil ikke at han skal lide, men heller ikke avslutte et liv hvis han kan ha det OK. Hvor går grensen for at en dyrlege kan anbefale avliving?

[xxx12345]

Veterinærer bruker å foreslå ganske mye før avliving, og når en veterinær først står og sier h*n mener det er det beste så ville jeg definitivt hørt på det. Og ja, kreft kan være genetisk betinget.

 

[Tinkie]

Jeg er enig med Line. Veterinærer foreslår ikke avliving før de virkelig synes det er det beste for hunden. 

  

[Student]

Tusen takk for raske svar! Føler meg som en bøddel som skal ta livet av bestekompis

[simira]

Du får tenke på at bestekompisen har levd et langt og godt liv, og nå sannsynligvis har det mye bedre med å få slippe.

[Student]

Helt sant. Bare så sykt å gå fra at han skal gå slik han gjør til at jeg tar han med til dyrlege og får beskjed om at han skulle fått slippe med en gang.

[TonjeM]

2 timer siden, Student skrev:

Tusen takk for raske svar! Føler meg som en bøddel som skal ta livet av bestekompis

Det er da ikke å være en bøddel! Tvertimot, i mine øyne er det den fineste gaven man kan gi en kjær hund - så utrolig viktig for hunden og så utrolig smertefullt for en selv!

[Malamuten]

Enig med resten, jeg synes veterinærer ofte drar det vell langt før avliving i det hele tatt kommer opp, så om vet sier at hunden burde vært avlivet så er nok sannsynligheten stor for at den burde det. Og lymfekreft går vell raskt nedover med så har den det så er den nok alvorlig syk også, sånn utenom smertene. http://www.anicura.no/fakta-og-rad/hund/malignt-lymfom-hos-hund/

Og sånn til evt senere hunder, om man merker at de begynner å bli stive så dra til dyrlegen å ta en sjekk, det trenger ikke å være skikkelig ille, men da kan man ta en vurdering på å sette hunden på smertestillende og evt tiltak som er med å jobber for at forkalkninger e.l. ikke skal bli noe verre enn nødvendig og hunden slipper å ha vondt. Det kan også gi oss tilbake den spreke hunden vi hadde før og la oss ha den lengre før den bør avlives  

Sånt er aldri noe gøy, men noe vi skylder hundene når dagen kommer. 

[Ulrikke]

Jeg skjønner SÅ godt hva du mener, men en bøddel kan vel enda mer defineres som noen som lar bestekompisen lide når man vet det bare går en vei - og man har mulighet til å hjelpe mot smertene og evt lidelse?

Kjenner følelsen av at man bare skulle ønske at dyret ble akutt så dårlig at man overhodet ikke var i tvil... Den forrige hunden vår avlivet vi fordi hun var begynt å bli dement. Alt var skummelt, bortsett fra å være ute... Hun var løs i magen hele tiden pga nerver, gikk med halen mellom beina, reagerte på lyder hun aldri hadde reagert på før osv. Men hun pustet jo, kroppen var "frisk" og hun var glad og lykkelig når vi var ute... Men ingen av oss kunne slutte i jobbene våre for å være ute med henne døgnet rundt, det var bare ikke praktisk mulig...

Usigelig vondt å ta avgjørelsen og ta den siste telefonen til veterinæren (som hadde vært med oss i en stund for å se om noe kunne hjelpe), ufattelig trist å si ha det til henne for siste gang - men samtidig en enorm lettelse dagen etter... Det var da jeg skjønte hvor mye jeg hadde gått og tenkt på at hun hadde det vondt hver dag, og den dårlige samvittigheten tynget meg nok mer enn jeg hadde innrømmet for meg selv...

Når veterinæren sier at man burde vurdere å avslutte, så burde man sannsynligvis ha gjort det i går... Tvilstilfeller er vanskelig, men her høres det ut som om du har fått et ganske tydelig råd...

Det er sånne ting som dette som gjør det vanskelig å ha dyr...Jeg lovet meg selv at jeg ALDRI skulle sette meg i den situasjonen igjen.... Nå har jeg to.... Enda jeg vet at det kommer en dag hvor jeg sannsynligvis må ta en sånn avgjørelse på vegne av dem begge etter hvert (og jeg får klump i halsen bare av å skrive det)...

Lykke til!

[Student]

Hei, ja hadde det vært min hund hadde jeg tatt han med til veterinær tidligere. Blir irritert på de i familien da de har svært høy terskel for å bry seg med å ha dyr til dyrlege - bortsett fra sine kjære sauer. Synes de har et rart dyrehold. Jeg er glad jeg åpnet øynene og lot min økonomi være økonomi og tok grepet med å ringe til veterinær. Jeg har vært borte i en liten mnd. og når jeg kom hjem så orket jeg ikke at hunden skulle gå slik han gjør, man merker jo at den er gammel, men ble litt plutselig beskjed å få - selv om jeg egentlig skjønte det selv. Skulle ha tatt han med til dyrlege for lenge siden. Men hadde ikke jeg gjort det hadde det aldri blitt gjort av eierne. 

Det som gjør at jeg var i "tvil" var pga. at vi har bedt en annen dyrlege, som ikke jobber sammen med den som anbefalte avlivning, til å komme hjem og gjøre det der. Og vedkommende har ikke sett på hunden, men jeg aner noe rivalisering, så jeg er stygt redd for at h*n ville sagt det motsatte og latt hunden leve kun for å ikke si seg enig med førstnevnte. Men håper virkelig ikke det da..

[Student]

Da har jeg ringt og fått avtalt med dyrlege så han kommer i morgen. Eierne er borte på det tidspunktet, men de ville helst ikke være der heller. Jeg må være der og ønsker ikke noe annet. Det var trist å gå fra hunden i dag og han bjeffet etter meg. Rart å tenke på at det er siste gang jeg kjører derifra og hunden leverNoen som har tips til hva som er lurt før/under/etter avlivningen? Redd hunden blir stresset etc.

[Stine]

[Sprettballen]

6 timer siden, Student skrev:

Noen som har tips til hva som er lurt før/under/etter avlivningen? Redd hunden blir stresset etc.

Gi den et godt måltid mat, uten tanke på hva hunder kan spise eller ikke. Gi den noe den liker veldig godt, og så koser dere dere sammen. Går en liten rusletur eller gjør noe hunden liker godt. Så, når tiden er inne og dyrlegen kommer, så er du der, koser med hunden, støtter. Har den på fanget når den sovner. Sånne ting som det. Tørkepapir kan være greit å ha, til deg selv altså.

[Student]

Nå er min bestevenn borte. Det gikk ikke like smooth som jeg ønsket, da dyrlegen kom humpende på krykker. Fikk da ikke satt sprøyta mens hunden lå og tror det ble stress og forvirring. Men vi la oss ned sammen og han sovnet nesten med en gang. Håper jeg rakk å vise at jeg var der og roe han ned før han forsvant. Nå er jeg helt knust og føler meg dum som gråter så fælt. Det går over også kommer det igjen. Jeg føler jeg akkurat hadde hans pels mellom mine fingre, og nå er han borte. Vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene. Å gå tur sammen med hunden har vært som terapi for meg og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap. Føler jeg har mistet en del av meg selv. Hunden har vært der siden jeg var 12 år. Skulle ønske jeg kunne gjort alt om igjen

[Raksha]

 

[Guest lijenta]

Det å gjøre ting som du ahr gjort nå er sårt og vanskelig for alle jeg kjenner. 

[Sofie & Aska]

[emoji22]❤️ det er så trist! Men det er det eneste rette.

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Malamuten]

10 timer siden, Student skrev:

Nå er min bestevenn borte. Det gikk ikke like smooth som jeg ønsket, da dyrlegen kom humpende på krykker. Fikk da ikke satt sprøyta mens hunden lå og tror det ble stress og forvirring. Men vi la oss ned sammen og han sovnet nesten med en gang. Håper jeg rakk å vise at jeg var der og roe han ned før han forsvant. Nå er jeg helt knust og føler meg dum som gråter så fælt. Det går over også kommer det igjen. Jeg føler jeg akkurat hadde hans pels mellom mine fingre, og nå er han borte. Vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene. Å gå tur sammen med hunden har vært som terapi for meg og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap. Føler jeg har mistet en del av meg selv. Hunden har vært der siden jeg var 12 år. Skulle ønske jeg kunne gjort alt om igjen

Slikt er bare vondt det. Utrolig stort og snilt gjort av deg å gjøre det rette for hunden selv om det ikke var din hund en gang. 

[Kristiin]

[Lola Pagola]

så trist tråd dette var  Det er vel ikke noen tvil i om at du har gjort rett her, og hunden var heldig som hadde deg, som tok ansvar.

[Anemone]

Så trist Men det er som de andre sier, hunden var heldig som fikk hjelp av deg.

[Student]

Det blir en rar tid fremover. Var fælt da jeg våknet i dag og husket det som skjedde i går. Heldigvis var dyrlegen som kom i går enig i at hunden måtte få slippe, lymfekjertlene sa sitt.

Det kommer til å bli tungt å gå i motbakke fremover når verdens beste hund ikke er der og  drar meg opp❤️

 

[tutle]