Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlive hund


Recommended Posts

Hei,

noen i familien har en 12 år gammel hund som i et par år har vært stiv i hoftene og ikke like sprek som før. Hunden har ikke vært til dyrlegen en gang i sitt liv. Før jeg nå fikk nok og tok den med meg. Da fikk jeg beskjed om at artrosen i bakbena/hofte var grunn nok til avlivning. Samt at hunden har knekte tenner som veterinæren ikke tør å trekke da hun mente hunden ikke ville tåle narkosen. Hun mistenkte også lymfekreft(noe moren til hunden også hadde - vet ikke om genetikk spiller inn), men å ta biopsi for å bekrefte var ikke pågjort da det var så mye annet som feilet hunden. I tillegg hadde hunden for høy puls og sliter også med hoste. Dette var på en torsdag og fikk beskjed om å komme tilbake uken etter. Fikk tilsendt smertestillende som hunden kunne få frem til evt. neste time.

Jeg har visst at hunden har slitt med hoftene, men ikke at det var så ille. Hva ville dere gjort. Jeg skjønner at avliving sikkert er det beste men vil bare bekrefte det så jeg ikke føler meg så fæl. Det "beste" hadde vel vært om hunden hadde blitt skikkelig syk og da måtte avlives, men for alt jeg vet er han jo det. Synes det er skikkelig vanskelig. jeg vil ikke at han skal lide, men heller ikke avslutte et liv hvis han kan ha det OK. Hvor går grensen for at en dyrlege kan anbefale avliving?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Student skrev:

Tusen takk for raske svar! Føler meg som en bøddel som skal ta livet av bestekompis:icon_cry:

Det er da ikke å være en bøddel! Tvertimot, i mine øyne er det den fineste gaven man kan gi en kjær hund - så utrolig viktig for hunden og så utrolig smertefullt for en selv!

  • Like 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med resten, jeg synes veterinærer ofte drar det vell langt før avliving i det hele tatt kommer opp, så om vet sier at hunden burde vært avlivet så er nok sannsynligheten stor for at den burde det. Og lymfekreft går vell raskt nedover med så har den det så er den nok alvorlig syk også, sånn utenom smertene. http://www.anicura.no/fakta-og-rad/hund/malignt-lymfom-hos-hund/

Og sånn til evt senere hunder, om man merker at de begynner å bli stive så dra til dyrlegen å ta en sjekk, det trenger ikke å være skikkelig ille, men da kan man ta en vurdering på å sette hunden på smertestillende og evt tiltak som er med å jobber for at forkalkninger e.l. ikke skal bli noe verre enn nødvendig og hunden slipper å ha vondt. Det kan også gi oss tilbake den spreke hunden vi hadde før og la oss ha den lengre før den bør avlives :) 

Sånt er aldri noe gøy, men noe vi skylder hundene når dagen kommer. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner SÅ godt hva du mener, men en bøddel kan vel enda mer defineres som noen som lar bestekompisen lide når man vet det bare går en vei - og man har mulighet til å hjelpe mot smertene og evt lidelse?

Kjenner følelsen av at man bare skulle ønske at dyret ble akutt så dårlig at man overhodet ikke var i tvil... Den forrige hunden vår avlivet vi fordi hun var begynt å bli dement. Alt var skummelt, bortsett fra å være ute... Hun var løs i magen hele tiden pga nerver, gikk med halen mellom beina, reagerte på lyder hun aldri hadde reagert på før osv. Men hun pustet jo, kroppen var "frisk" og hun var glad og lykkelig når vi var ute... Men ingen av oss kunne slutte i jobbene våre for å være ute med henne døgnet rundt, det var bare ikke praktisk mulig...

Usigelig vondt å ta avgjørelsen og ta den siste telefonen til veterinæren (som hadde vært med oss i en stund for å se om noe kunne hjelpe), ufattelig trist å si ha det til henne for siste gang - men samtidig en enorm lettelse dagen etter... Det var da jeg skjønte hvor mye jeg hadde gått og tenkt på at hun hadde det vondt hver dag, og den dårlige samvittigheten tynget meg nok mer enn jeg hadde innrømmet for meg selv...

Når veterinæren sier at man burde vurdere å avslutte, så burde man sannsynligvis ha gjort det i går... Tvilstilfeller er vanskelig, men her høres det ut som om du har fått et ganske tydelig råd...

Det er sånne ting som dette som gjør det vanskelig å ha dyr...Jeg lovet meg selv at jeg ALDRI skulle sette meg i den situasjonen igjen.... Nå har jeg to.... Enda jeg vet at det kommer en dag hvor jeg sannsynligvis må ta en sånn avgjørelse på vegne av dem begge etter hvert (og jeg får klump i halsen bare av å skrive det)...

Lykke til!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, ja hadde det vært min hund hadde jeg tatt han med til veterinær tidligere. Blir irritert på de i familien da de har svært høy terskel for å bry seg med å ha dyr til dyrlege - bortsett fra sine kjære sauer. Synes de har et rart dyrehold. Jeg er glad jeg åpnet øynene og lot min økonomi være økonomi og tok grepet med å ringe til veterinær. Jeg har vært borte i en liten mnd. og når jeg kom hjem så orket jeg ikke at hunden skulle gå slik han gjør, man merker jo at den er gammel, men ble litt plutselig beskjed å få - selv om jeg egentlig skjønte det selv. Skulle ha tatt han med til dyrlege for lenge siden. Men hadde ikke jeg gjort det hadde det aldri blitt gjort av eierne. 

Det som gjør at jeg var i "tvil" var pga. at vi har bedt en annen dyrlege, som ikke jobber sammen med den som anbefalte avlivning, til å komme hjem og gjøre det der. Og vedkommende har ikke sett på hunden, men jeg aner noe rivalisering, så jeg er stygt redd for at h*n ville sagt det motsatte og latt hunden leve kun for å ikke si seg enig med førstnevnte. Men håper virkelig ikke det da..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg ringt og fått avtalt med dyrlege så han kommer i morgen. Eierne er borte på det tidspunktet, men de ville helst ikke være der heller. Jeg må være der og ønsker ikke noe annet. Det var trist å gå fra hunden i dag og han bjeffet etter meg. Rart å tenke på at det er siste gang jeg kjører derifra og hunden lever:icon_cry:Noen som har tips til hva som er lurt før/under/etter avlivningen? Redd hunden blir stresset etc.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Student skrev:

Noen som har tips til hva som er lurt før/under/etter avlivningen? Redd hunden blir stresset etc.

Gi den et godt måltid mat, uten tanke på hva hunder kan spise eller ikke. Gi den noe den liker veldig godt, og så koser dere dere sammen. Går en liten rusletur eller gjør noe hunden liker godt. Så, når tiden er inne og dyrlegen kommer, så er du der, koser med hunden, støtter. Har den på fanget når den sovner. Sånne ting som det. Tørkepapir kan være greit å ha, til deg selv altså.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er min bestevenn borte. Det gikk ikke like smooth som jeg ønsket, da dyrlegen kom humpende på krykker. Fikk da ikke satt sprøyta mens hunden lå og tror det ble stress og forvirring. Men vi la oss ned sammen og han sovnet nesten med en gang. Håper jeg rakk å vise at jeg var der og roe han ned før han forsvant. Nå er jeg helt knust og føler meg dum som gråter så fælt. Det går over også kommer det igjen. Jeg føler jeg akkurat hadde hans pels mellom mine fingre, og nå er han borte. Vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene. Å gå tur sammen med hunden har vært som terapi for meg og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap. Føler jeg har mistet en del av meg selv. Hunden har vært der siden jeg var 12 år. Skulle ønske jeg kunne gjort alt om igjen:icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, Student skrev:

Nå er min bestevenn borte. Det gikk ikke like smooth som jeg ønsket, da dyrlegen kom humpende på krykker. Fikk da ikke satt sprøyta mens hunden lå og tror det ble stress og forvirring. Men vi la oss ned sammen og han sovnet nesten med en gang. Håper jeg rakk å vise at jeg var der og roe han ned før han forsvant. Nå er jeg helt knust og føler meg dum som gråter så fælt. Det går over også kommer det igjen. Jeg føler jeg akkurat hadde hans pels mellom mine fingre, og nå er han borte. Vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene. Å gå tur sammen med hunden har vært som terapi for meg og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap. Føler jeg har mistet en del av meg selv. Hunden har vært der siden jeg var 12 år. Skulle ønske jeg kunne gjort alt om igjen:icon_cry:

:hug:Slikt er bare vondt det. Utrolig stort og snilt gjort av deg å gjøre det rette for hunden selv om det ikke var din hund en gang. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir en rar tid fremover. Var fælt da jeg våknet i dag og husket det som skjedde i går. Heldigvis var dyrlegen som kom i går enig i at hunden måtte få slippe, lymfekjertlene sa sitt.

Det kommer til å bli tungt å gå i motbakke fremover når verdens beste hund ikke er der og  drar meg opp❤️

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er fullt mulig å lære hunden å leke og ta leke som belønning. Jeg hadde en hund lik din, og fikk ham like fokusert på lek. I hovedsak gjøres det ved å belønne fokus på lek med mat. Legg en leke på gulvet, vent til hunden ser på den, belønn. Vent videre til han tar borti den med snute eller pote, så til han plukker den opp, osv. Bruk mat med "lav" verdi. Bruk tørrfôr som belønning, og jobb mye med ro når mat er involvert. Jeg tenker at her spiller mange faktorer inn. Hvordan er det på stuegulvet, hjemme? I hagen, på kjente områder? Begynn i lette omgivelser uten distraksjoner for hunden. Start med lave kriterier, enkle øvelser han kan. Hvis du bor i nærheten av en god hundeskole, sjekk om de har kurs i belønningsutvikling eller kan hjelpe deg med dette kanskje med en privattime eller to?  
    • Jeg tror nok løsningen her er å være tålmodig, og gi ham tid til å forstå hva som er forventet av ham. Du har åpenbart en matmotivert hund, som i seg selv er en stor fordel i lydighetstrening Vær nøye med å ikke gi godbit før han viser ønsket atferd, og gjør nok repetisjoner slik at han forstår mønsteret.    Gi det litt tid, så forstår han at det ikke hjelper å hoppe etter godbiten for å få den, iallfall!
    • Jeg har en hund som er veldig glad i mat og alt med mat skaper stress. Lydighet er vanskelig fordi uten godbiter så vil han ikke gjøre noe og med godbiter så blir han så stressa og kun opptatt av godbit og da hører han ikke etter hva han skal gjøre. Hvordan kan jeg trene lydighet da? Han liker ikke leker så det utgår. Han er ikke stresset uten mat men med en gang mat er med i bildet så stresser han fullt. 
    • Han raser opp i vekt han der. I går var vi på miljøtrening med valpekurset, og fikk veid han inne på en dyrebutikk. Nå veier han 10,3 kg 🤯 Kan ikke tro at den lille valpen er så tung allerede! Vi har hatt mange gode dager i det siste, og noen utfordringer. Som gjeterhund så har han altså begynt å reagere på biler, joggere, syklister, folk på sparkesykler. Men vi har jobbet masse med det, og det er allerede blitt mye bedre ☺️ Vi må bare fortsette å jobbe med det tenker jeg. Ellers har han hatt mange dager uten uhell inne, og han er begynt å gi beskjed ved å skrape på enten altandøren eller ytterdøren. Så det er bra! 😄 På tirsdag er siste dagen av valpekurset. Kjedelig! Det har gått så fort. Syns det har vært fint å ha en fast ting i uken å dra på med han, i tillegg til noen som setter øvelser som skal trenes på, slik at vi må trene på de øvelsene til neste kurskveld. Så jeg er litt gira på å lete frem et nytt kurs allerede. Vi får se hva jeg finner. Det er sikkert ingen kurs før etter sommerferien uansett.
    • Du sier at hunden ikke har vist aggresjon, men at den har knurret flere ganger. Og blitt oversett eller irettesatt for det. Her har det kommet så mange advarsler og så mye undertrykking av signalene at det til slutt har tippet over. Hunden trenger en eier som forstår og leser signalene dens, og respekterer grensene. Og det kan ta lang tid å bygge opp igjen den tilliten som er brutt. Hvis eier er villig til å lese seg opp, gå kurs og få veiledning innen språk og adferd, så kan det nok gå. Men de begynner ikke på scratch, men på en ganske dårlig negativ. En dominant hund er ikke stresset og utrygg, og dette har ingenting med det å gjøre. Jeg ville omplassert, med mindre eier OG familie er innstilt på en vesentlig endring og jobb med hunden. Og da til noen som kan og er innstilt på de samme kriteriene. Problemet er nok bare at det er mange nok omplasseringshunder med de problemene og for få folk med kompetansen til at det er realistisk å finne noen.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...