Gå til innhold
Hundesonen.no

Den tiden jeg gikk turer med strup pigghalsbånd... Hva har du gjort som du angrer på?


Recommended Posts

Skrevet

Dere vet sånne minner fra fortiden som bare aldri slipper helt taket...?

Jeg har tenkt så mye på dette den siste tiden. Jeg er jo i dag voksen og har min hund nr 2, og er veldig bevisst på hva jeg står for når det gjelder dyr og hvordan det er ok å behandle dem. At utstyret skal være behagelig. At treningen og turene ALLTID skal være positive.. At hunden min skal føle seg sett og respektert.

Men det er nå, fordi jeg er blitt voksen. Men det er noen minner som innhenter meg ofte.. hva jeg gjorde som barn mot en hund mange ganger i uka over år...

Min venninne sin far hadde den gangen en fuglehund, og etter hvert 2 stk.. De var stresset, hadde aldri fått lært seg å gå i bånd, de bare peste avgårde og dro hardt i båndet hele turene igjennom. Men selv om vi som to spinkle jenter var alt for svake og ikke minst uerfarne til sånne type hunder som dro såpass hardt fikk vi som oppgave å lufte disse på turer etter skoletid hver dag. 

Jeg kjenner faktisk ubehag bare av tanken.. To 9-12 år gamle jenter hengende etter en nervøs fuglehund, med pigghalsbånd med strupfunksjon... Jeg husker godt at jeg desperat prøvde å holde den tilbake så den ikke skulle slite seg, og at jeg rykket alt for hardt i båndet når den kastet seg over møtende hunder.. Men ingenting funket. Den enset hverken meg eller pigghalsbåndet, og trakk bare videre...

Og jeg stillte ikke engang spørsmålstegn til disse metallhalsbåndene med pigger inn mot hundens hals den gangen, selv om jeg også da var et dyremenneske. Vi brukte jo dette fordi det var hundens utstyr og jeg tenkte faktisk ikke noe særlig over det på den tiden, jeg tenke sikkert bare at det var sånn det skulle være? Jeg tok på hunden pigghalsbånd uten å ofre det en tanke.. :no:

Men nå i voksen alder grøsser jeg av tanken...ganske ofte... Stakkars hunder, det jeg bidro til over flere år må ha vært svært smertefullt og traumatiserende for dem :no:

 

Er det noen av dere som har lignende historier? Fra barndom eller rett og slett uvitenhet? Jeg regner med jeg ikke er den eneste...

Skrevet

Ja, det var vel noe tilsvarende her. Kan ikke huske å ha gått tur med hund med pigghalsbånd, men vi barna i nabolaget luftet jo alle hundene i området, og strup gikk de nok med hele gjengen. Store hunder i strup med to-tre kunnskapsløse barn på slep, ikke akkurat optimalt for å si det sånn... Min første egne hund har jeg bare hatt i 5 år, så der har det heldigvis vært sele og positiv trening fra dag én. Er egentlig glad for at jeg fikk hund såpass seint i livet, i en tid der dyrevelferd står såpass stekt.

  • Like 1
Skrevet

12 år gamle meg pleide å lufte en nabos schæferhund, i pigghalsbånd. men vi gikk rundt hjørnet bare, før jeg snudde halsbåndet med piggene ut. en gang glemte jeg å snu det tilbake igjen før jeg leverte, og etter det ble hunden levert ut i skinnhalsbånd :)

Angre på: mye. hundeoppdagelse på nittitallet.. "legg bikkja i bakken og vis han hvem som er sjefen".  Huff. Godt (mange av oss) man ha kommet lenger nå... 

  • Like 1
Skrevet

Jeg hadde Chess i bur både dag og natt det første året hennes. Fordi jeg ikke visste bedre. Nå er jeg ihuga burhater, og har ingen av hundene i bur annet enn i bilen. 

Skrevet

Fikk anbefalt av "hundekyndige" til å bruke bur til Nemi om natten og på dagen når jeg ikke var hjemme. Disse folka hadde jo hatt hund i mange år, så jeg sugde til meg all "kunnskap" jeg kunne. Da Nemi nærmet seg 8-9 mnd føltes det så feil, ettersom at uansett hvor stort buret var ville det aldri være nok. Hun var i bur 8 timer om natten og 6-8 timer om dagen, det var alt for mye. Så jeg pælmet buret, hundesikret leiligheten og har aldri angret siden. Jeg skal aldri bruke bur hjemme igjen. :)

Andre ting jeg angrer på? Hmm... Da jeg var 10 år gikk jeg tur med en rottweiler i nabolaget og fikk anbefalt av eier å nappe hardt i båndet hvis den dro. Så jeg gjorde det. Mange ganger. Stakkars hund, må ha blitt kjempestresset. :(

Skrevet

Du er nok ikke den eneste.. Da jeg var 12år fikk vi en blandingsvalp, med mye energi og stress. Siden moren min er vokst opp med jakthunder hadde bestefar en del dressur halsband liggende som vi tok i bruk. Helstrupende lenke og pigghalsbånd, dette i kombinasjon med flexi-line, GRUSOMT! Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for måten hun ble oppdratt på, etter gamle tradisjonelle metoder. Tenk at vi behandlet verdens snilleste og godeste hund på den måten!  Etter noen år gikk vi over til en slik gå-pent sele og den funket sånn passe. Det beste var å gå tur uten bånd, da gikk hun fot frivillig. Og med en gang strupelenka kom på dro hun.. I ettertid har jeg tenk mye på dette og grunnen til at hun dro med en gang lenka kom på var kanskje for å komme seg unna ubehaget.. Vi brukte heldigvis aldri bur, men det var en del klyp i øret og nakketak, uansett hvor hardhendte vi var mot henne så var hun alltid glad, lojal og en fantastisk hund. 

Jeg fikk etterhvert øynene opp for klikkertrening, og jeg konverterte raskt til denne fantastiske måten å trene dyr på! 

  • Like 1
Skrevet

Uff ja... familien til ei venninne hadde hund, en elghund ved navn Bamse. Han sto hele dagen i bånd utenfor huset og var innestengt på eget rom i garasjen på natta, ble aldri brukt til noe (far i huset hadde en tanke om jakt men hverken han eller bikkja ble noen gang klare) og ble hardt oppdratt. Vi to jentene skulle da liksom gå tur med uvesenet... med kjettingstrup. Hunden hadde aldri lært å gå i bånd, så han trakk jo som et uvær og brydde seg katta om to småjenter som hang etter, han trakk til han ikke fikk puste, slakka av lenge nok til å få pusten igjen, og trakk videre. Jeg husker jeg prøvde å bruke godbiter til å lære ham at tur ikke var skummelt, til jeg fikk grisekjeft av far i huset fordi jeg gjorde bikkja hans feit. Jeg slutta å komme på besøk rett og slett, bikkja ble bare borte etter kort tid. Jeg gjetter på avlivning, tipper far gjorde det selv. Det gjorde han iallefall med kattungen venninna mi fikk av oss, etter at den dreit i en saccosekk inne. Da husker jeg at jeg var så sint jeg trodde jeg skulle sprekke, han kunne bare bedt oss ta kattungen tilbake.

Guest lijenta
Skrevet

Har vel egentlig ikke dårlig samvittighet for oppdragelse av hunden for lenge siden. Det var kunnskapen da som både jeg og andre hadde. Men det ble en stor kamel å svelge at jeg måtte bruke dressurlenke på hund nr 7. Har klart meg uten på de andre. Det var også merkelig da jeg sugde tak i hunden etter han  rampa,  og reaksjonen ble ikke flat men reiste seg opp og syntes det var flott.  etter det har vi hatt bedre kontakt enn vi hadde tidligere. Merkelig å gå tilbake i oppdragelsen og se det er virkelig dette som fungerer på han. JAja all kunskap er god kunnskap og benytt deg av kunnskapen på rett plass er viktig 

Skrevet

Helt ærlig så synes jeg ikke dette er noe dere skal sitte å ha dårlig samvittighet for. Dette var jo bare sånn det var, bikkja skulle høre hvis ikke så var det pining som hjalp. Det er ikke såå lenge siden hundene på bygda stod ute i ett bånd, fikk kastet litt middagsrester etter seg (fordi eier var redd sin egen hund), og dem bare stod der fordi det var "fint" å ha hund. 

I mine øyne er ett pigghalsbånd en veldig liten dråpe i havet når det kommer til "god gammeldags" dyremisshandling.. Desverre. 

 

De som burde ha dårlig samvittighet er de som fortsatt i 2016 utfører akkurat det samme. Men mest sannsynlig har dem ikke styr på hunden sin uten full strup.(MERK de som ikke vet hva dem driver med) Og det er trist. For dem burde ikke ha hunder.. Kjetting rundt halsen kan være fint det, og Meeko har det ofte. Men bare som pynt under oppsyn. 

 

Vær stolte av at dere har "gått videre" til nymotens oppdragelse, som den gamle skolen ikke vil kalle noe annet enn fri oppdragelse. Vi er alle innmata med det her gammeldagse dritet og kom oss videre ;) 

  • Like 4
Skrevet

Eneste jeg angrer på/har dårlig samvittighet for er burbruk på første hunden min. Og det kommer jeg alltid til å ha, for jeg fikk aldri sjansen til å la han slippe bur. Men jeg fikk høre fra alle kanter at bur var så viktig, mens jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å bruke det. Så han var i bur på natten og når jeg var borte, fra han var 8 uker :( 
Jeg tok til vettet siste par ukene av hans liv da, men han hadde fortsatt 5 år i bur... Bebisen min :heart: 

Skrevet

Uff, ja.. Mange ting jeg lærte med Mona som jeg tenker i ettertid at hun burde ha sluppet! 
Jeg var 16 år og hørte selvfølgelig på trenerne på hundeklubben som sa at jeg måtte "forbedre lederskapet" ved å tvinge henne i bakken eller vri ørene hennes rundt til hun hylte. Hun ble nok mye hardere fysisk behandlet enn hun egentlig hadde trengt, og det ga ingen/veldig liten effekt.
Nappet rundt i helstrup også, det gjorde vi heldigvis ikke så lenge for det fungerte jo heller ikke. 

Brukte alt for mye bur, både på natta og når hun var alene hjemme. Jeg er ikke burmotstander i dag, men har et mye mer nyansert syn på det. Løsningen på alt er ikke å putte hunden i bur uten å prøve annet først. 

Skrevet
På 26.2.2016 at 9:50 PM, Lunatic skrev:

Tusen takk alle :heart: Jeg kjenner jeg trenger litt kjærlighet og støtte akkurat nå. Er ikke så lett det her,.. :no:

 

 

Det er absolutt ikke et dumt forslag :) Fikk det fra noen andre også, så det er verdt å prøve. Vurderer å søke etter pass på finn.no, men jeg litt skeptisk. Skal se om det kommer opp noe i nærmiljøet her eller om det er noen hundevenner som får mulighet. Heldigvis har jeg tidvis bilen vår som backup hvis det er helt, helt krise. I dag lå hun der i nesten 9 timer uten noe problem. Hun sov da jeg kom hjem, og merket ikke at jeg gikk forbi (hun er til vanlig ganske var på lyder). Heller ikke noe stress da hun kom ut av bilen, slik som hun har når hun har vært alene i huset/leiligheten.

 

Takk for tips og støtte! Det hjelper masse :heart:

Hun ligger litt i bur hver dag, så jeg håper og håper. Buret er i andre etasje så jeg har gjort jobben litt lettere med det. Da er det bare å gå ut av rommet som er trigger. Samt at døra låses opp og igjen selvfølgelig.

Jeg tenker også at det ikke er så farlig i starten om hun venter med hodet opp. Så lenge hun er rolig så er jeg ikke villig til å dra ut tiden slik at hun rekker å stresse. Jeg tror den sovingen/roen kommer med tiden hvis de først takler og er vant til å være en del alene. Jeg skaffet meg jo også den dogmonitor-appen, så jeg skal følge med henne konstant når vi kommer såpass langt at jeg kan gå ut og bli ute en liten stund. 

Så utrolig heldig du er som har så snille besteforeldre! Det må være veldig deilig å ha noen som kjenner hunden og som er villig til å ha henne på dagtid! Det må jo bare være utrolig deilig å vite at hun blir tatt godt vare på :heart: 

Jeg håper også virkelig at det hjelper. Jeg tør ikke helt å håpe, men hva annet kan jeg gjøre når det er snakk om den besteste hunden i verden? Det er ikke så mye annet å gjøre da. Jeg er villig til å jobbe mye for å klare å beholde henne, for hun er virkelig hunden med stor h for meg.. :heart: 

 

På 19.3.2016 at 0:11 PM, Nuka skrev:

Dere vet sånne minner fra fortiden som bare aldri slipper helt taket...?

Jeg har tenkt så mye på dette den siste tiden. Jeg er jo i dag voksen og har min hund nr 2, og er veldig bevisst på hva jeg står for når det gjelder dyr og hvordan det er ok å behandle dem. At utstyret skal være behagelig. At treningen og turene ALLTID skal være positive.. At hunden min skal føle seg sett og respektert.

Men det er nå, fordi jeg er blitt voksen. Men det er noen minner som innhenter meg ofte.. hva jeg gjorde som barn mot en hund mange ganger i uka over år...

Min venninne sin far hadde den gangen en fuglehund, og etter hvert 2 stk.. De var stresset, hadde aldri fått lært seg å gå i bånd, de bare peste avgårde og dro hardt i båndet hele turene igjennom. Men selv om vi som to spinkle jenter var alt for svake og ikke minst uerfarne til sånne type hunder som dro såpass hardt fikk vi som oppgave å lufte disse på turer etter skoletid hver dag. 

Jeg kjenner faktisk ubehag bare av tanken.. To 9-12 år gamle jenter hengende etter en nervøs fuglehund, med pigghalsbånd med strupfunksjon... Jeg husker godt at jeg desperat prøvde å holde den tilbake så den ikke skulle slite seg, og at jeg rykket alt for hardt i båndet når den kastet seg over møtende hunder.. Men ingenting funket. Den enset hverken meg eller pigghalsbåndet, og trakk bare videre...

Og jeg stillte ikke engang spørsmålstegn til disse metallhalsbåndene med pigger inn mot hundens hals den gangen, selv om jeg også da var et dyremenneske. Vi brukte jo dette fordi det var hundens utstyr og jeg tenkte faktisk ikke noe særlig over det på den tiden, jeg tenke sikkert bare at det var sånn det skulle være? Jeg tok på hunden pigghalsbånd uten å ofre det en tanke.. :no:

Men nå i voksen alder grøsser jeg av tanken...ganske ofte... Stakkars hunder, det jeg bidro til over flere år må ha vært svært smertefullt og traumatiserende for dem :no:

 

Er det noen av dere som har lignende historier? Fra barndom eller rett og slett uvitenhet? Jeg regner med jeg ikke er den eneste...

Kjenner meg igjen i mange av innleggene her.

 

Før jeg selv fikk hund, gikk jeg tur med alle hundene i nabolaget. Nærmeste nabo hadde en strihåret vorhstehund. Han dro hardt i båndet, og hadde alltid strup, og flexiline. Etter en stund gikk jeg rundt med pigghalsbånd og flexi. Jeg trodde det skulle være sånn. Jeg hadde null kontroll, var en stor hannhund. Fatter ikke at folk sender barn ut med slike hunder og slikt utstyr. En annen hund jeg gikk tur med var en engelsk setter, og den hadde og strup. Eieren forklarte meg at hvis han dro, skulle jeg rykke til alt jeg hadde i båndet. Herregud!! Må jo ha gjort dødsvondt!! Stakkars... Jeg visste ikke bedre, hadde selv lest en del utdaterte hudnetreningsbøker hvor dette var helt vanlig.

Skrevet

Ser vi er flere som har brukt utstyr og gjort handlinger i barndommen som vi tar sterk avstand fra i dag... Takk for at dere deler!

 

Er pigghalsbånd egntlig lovlig? Min "historie" er fra starten av 2000-tallet.. 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
    • Takk for svar 😁 Har vurdert labrador ja, men litt redd for at den hadde spist alt den kom over 😂  Har absolutt vurdert puddel på nytt, men fra en annen oppdretter. Jeg gjorde mye research og kontaktet flere oppdrettere da jeg fikk min første, men det endte ikke så bra allikevel. Var også ikke klar over at de brune var kjent for å være ekstra gal. Jeg startet en puddelgruppe i området da jeg fikk ham og vi dro på jevnlige treff der, så vet jo at ikke alle er like ikke, men det var en del av guttene som var vanskelige å ha med å gjøre.. så hadde valgt tispe om det ble puddel, tenker jeg. Springer spaniel har jeg ikke sett noe på, har ikke særlig erfaring med den type hund. Pelsstell går helt greit. Alle har jo noe stell. Puddel var ganske mye innimellom, men det var jo ikke verre enn at jeg bare kunne glattbarbere ham om jeg ikke orket en periode. Har også blitt klok av skade og innsett at jeg må prioritere trening på ro ute 🫣
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...