Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


Recommended Posts

  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

Guest Klematis
Skrevet

Dere kloke hoder... Når man nærmer seg 36, og fortsatt ikke vet om man vil ha barn, hva da? Jeg har ingen mann,men det er jo det store spørsmålet når det gjelder en ny partner. Jeg tar ikke helt sjansen på å date en som vet at han ikke vil ha,og jeg er skeptisk til å date en som vet at han vil ha,for jeg vet virkelig ikke.

Dessuten skal man jo treffe riktig mann,og det kan ta tid å finne ut hvem som er det,og jeg vil ikke forhaste meg og få barn fordi jeg har dårlig tid, dessuten vil jeg jo helst at vi skal ha vært sammen ganske lenge først hvis det blir barn,men jeg kan jo ikke vente til jeg er for gammel heller,når nå det er.

Jeg har aldri ønsket meg barn,men etter at jeg ble tante til to små jeg ikke får nok av så hender det jeg tar meg selv i å tenke om jeg er helt sikker på at jeg ikke vil ha? 

Så blir jeg litt stressa av den tanken også,for det var mye lettere når det ikke var tema i det hele tatt.

Jeg er født med en svakhet ift psykiske utfordringer og har alltid tenkt at jeg ikke vil risikere at barnet mitt må gjennom det samme som meg. Og det kan jo skje. Men det behøver ikke å skje. 

Jeg vet ikke,og jeg har heller ikke årevis på å finne ut av det.

Noen innspill?

Skrevet
40 minutter siden, Klematis skrev:

Dere kloke hoder... Når man nærmer seg 36, og fortsatt ikke vet om man vil ha barn, hva da? Jeg har ingen mann,men det er jo det store spørsmålet når det gjelder en ny partner. Jeg tar ikke helt sjansen på å date en som vet at han ikke vil ha,og jeg er skeptisk til å date en som vet at han vil ha,for jeg vet virkelig ikke.

Dessuten skal man jo treffe riktig mann,og det kan ta tid å finne ut hvem som er det,og jeg vil ikke forhaste meg og få barn fordi jeg har dårlig tid, dessuten vil jeg jo helst at vi skal ha vært sammen ganske lenge først hvis det blir barn,men jeg kan jo ikke vente til jeg er for gammel heller,når nå det er.

Jeg har aldri ønsket meg barn,men etter at jeg ble tante til to små jeg ikke får nok av så hender det jeg tar meg selv i å tenke om jeg er helt sikker på at jeg ikke vil ha? 

Så blir jeg litt stressa av den tanken også,for det var mye lettere når det ikke var tema i det hele tatt.

Jeg er født med en svakhet ift psykiske utfordringer og har alltid tenkt at jeg ikke vil risikere at barnet mitt må gjennom det samme som meg. Og det kan jo skje. Men det behøver ikke å skje. 

Jeg vet ikke,og jeg har heller ikke årevis på å finne ut av det.

Noen innspill?

Ta det som det kommer. Jeg var i din situasjon. Møtte en fantastisk mann med samme ståsted som meg når det gjelder barn. Vi er nå gift, fortsatt ingen barn, og for oss er det helt rett. I alle fall foreløpig. Riktignok bør jeg ikke vente altfor lenge om vi skal ha barn, men vi stresser ikke med den biten og det er vel mesteparten av tiden mest som tyder på at vi IKKE kommer til å ønske oss noe barn.

Skrevet
8 timer siden, Mud skrev:

@Absolute Entertainer å nei! 

Jeg var så innmari optimist jeg nå, klokketro på rettferdighet osv :(

Dette var nitrist lesning.  Men neste gang sitter den.. Den MÅ jo det :(

 

Ja, var ikke helt hva som var ønsket :( Og nå må jeg gjennom alt med medisiner (pluss vondt uttak) igjen da vi har ingen på frys. Hadde bare noen av de 4 som ble befruktet ligget og ventet på oss hadde ting vært så mye enklere.. 

Skrevet
18 timer siden, Klematis skrev:

Dere kloke hoder... Når man nærmer seg 36, og fortsatt ikke vet om man vil ha barn, hva da? Jeg har ingen mann,men det er jo det store spørsmålet når det gjelder en ny partner. Jeg tar ikke helt sjansen på å date en som vet at han ikke vil ha,og jeg er skeptisk til å date en som vet at han vil ha,for jeg vet virkelig ikke.

Dessuten skal man jo treffe riktig mann,og det kan ta tid å finne ut hvem som er det,og jeg vil ikke forhaste meg og få barn fordi jeg har dårlig tid, dessuten vil jeg jo helst at vi skal ha vært sammen ganske lenge først hvis det blir barn,men jeg kan jo ikke vente til jeg er for gammel heller,når nå det er.

Jeg har aldri ønsket meg barn,men etter at jeg ble tante til to små jeg ikke får nok av så hender det jeg tar meg selv i å tenke om jeg er helt sikker på at jeg ikke vil ha? 

Så blir jeg litt stressa av den tanken også,for det var mye lettere når det ikke var tema i det hele tatt.

Jeg er født med en svakhet ift psykiske utfordringer og har alltid tenkt at jeg ikke vil risikere at barnet mitt må gjennom det samme som meg. Og det kan jo skje. Men det behøver ikke å skje. 

Jeg vet ikke,og jeg har heller ikke årevis på å finne ut av det.

Noen innspill?

Tja. Kos deg med tantebarna dine? De kan du jo levere tilbake :P Nei altså, det er jo nok av dem som får barn etter 35, men kan ikke akkurat si jeg misunner dem...

Guest Klematis
Skrevet
52 minutter siden, Pringlen skrev:

Tja. Kos deg med tantebarna dine? De kan du jo levere tilbake :P Nei altså, det er jo nok av dem som får barn etter 35, men kan ikke akkurat si jeg misunner dem...

Koser meg med dem, og det er slett ikke dumt å levere dem tilbake til tider.:lol: Jeg synes jo ikke akkurat at det er det mest ideelle "i min alder", som jo blir en del høyere før det eventuelt kan bli noe, men det har nå i hvert fall aldri vært aktuelt før. Det er nok av velmenende kollegaer som mener at jeg burde tatt meg en tur til Danmark og ordnet dette på egenhånd for lenge siden. Men nei. Man får vel bare ta det som det kommer, fasiten dukker vel opp en gang. Det kan jo være at tiden går fra meg før det dukker opp en eventuell kandidat til farsrollen også.:ahappy:

 

Skrevet
4 minutter siden, Klematis skrev:

Koser meg med dem, og det er slett ikke dumt å levere dem tilbake til tider.:lol: Jeg synes jo ikke akkurat at det er det mest ideelle "i min alder", som jo blir en del høyere før det eventuelt kan bli noe, men det har nå i hvert fall aldri vært aktuelt før. Det er nok av velmenende kollegaer som mener at jeg burde tatt meg en tur til Danmark og ordnet dette på egenhånd for lenge siden. Men nei. Man får vel bare ta det som det kommer, fasiten dukker vel opp en gang. Det kan jo være at tiden går fra meg før det dukker opp en eventuell kandidat til farsrollen også.:ahappy:

 

Og om det så at tiden går ifra deg, så finnes det mange barn i Norge innenfor barnevernet som trenger noen som kan elske de og stille opp for de :) 

  • Like 9
Skrevet
21 timer siden, Klematis skrev:

Dere kloke hoder... Når man nærmer seg 36, og fortsatt ikke vet om man vil ha barn, hva da? Jeg har ingen mann,men det er jo det store spørsmålet når det gjelder en ny partner. Jeg tar ikke helt sjansen på å date en som vet at han ikke vil ha,og jeg er skeptisk til å date en som vet at han vil ha,for jeg vet virkelig ikke.

Dessuten skal man jo treffe riktig mann,og det kan ta tid å finne ut hvem som er det,og jeg vil ikke forhaste meg og få barn fordi jeg har dårlig tid, dessuten vil jeg jo helst at vi skal ha vært sammen ganske lenge først hvis det blir barn,men jeg kan jo ikke vente til jeg er for gammel heller,når nå det er.

Jeg har aldri ønsket meg barn,men etter at jeg ble tante til to små jeg ikke får nok av så hender det jeg tar meg selv i å tenke om jeg er helt sikker på at jeg ikke vil ha? 

Så blir jeg litt stressa av den tanken også,for det var mye lettere når det ikke var tema i det hele tatt.

Jeg er født med en svakhet ift psykiske utfordringer og har alltid tenkt at jeg ikke vil risikere at barnet mitt må gjennom det samme som meg. Og det kan jo skje. Men det behøver ikke å skje. 

Jeg vet ikke,og jeg har heller ikke årevis på å finne ut av det.

Noen innspill?

Jeg synes det er så fryktelig vanskelig å gi råd i slike saker, folk er så forskjellig og det som er det eneste riktige for noen er helt feil for andre. Jeg vil bare si to ting: 1. Egne barn er noe fundamentalt annet enn barn generelt, man blir så forlibt i dem at alt strevet og alle problemene blir småting i den store sammenhengen, de fyller livet ditt på en fabelaktig måte! 2. Det er fullstendig mulig å leve gode, fullstendige og tilfredsstillende liv uten barn. Sånn, det var vel til god hjelp tenker jeg. :lol:

 

  • Like 5
Guest Klematis
Skrevet
Akkurat nå, Symra&Pippin skrev:

Jeg synes det er så fryktelig vanskelig å gi råd i slike saker, folk er så forskjellig og det som er det eneste riktige for noen er helt feil for andre. Jeg vil bare si to ting: 1. Egne barn er noe fundamentalt annet enn barn generelt, man blir så forlibt i dem at alt strevet og alle problemer blir småting i den store sammenhengen, de fyller livet ditt på en fabelaktig måte! 2. Det er fullstendig mulig å leve gode, fullstendige og tilfredsstillende liv uten barn. Sånn, det var vel til god hjelp tenker jeg. :lol:

 

Takk for innspill:-)

Jeg aner virkelig ikke hva jeg vil jeg, forsåvidt enda vanskeligere uten en mann.:lol:

Men altså tiden går jo den, og yngre blir jeg jo ikke. Så jeg må jo nesten ta et valg på et tidspunkt, og siden jeg er så usikker så blir det litt plundrete i forhold til om jeg skal gå for de som vil ha barn, eller de som ikke vil. Går jeg for de som ikke vil ha, som kanskje har fra før, så er jo saken avgjort, men siden jeg ikke vet om jeg kanskje ønsker meg det, så risikerer jeg å angre den dagen toget har gått. Og går jeg for de som vil ha, så kan jo ikke jeg love dem noe jeg ikke vet om jeg kan holde. Det perfekte hadde jo vært en som er like usikker som meg, men de vokser ikke på trær har jeg funnet ut. Det er jo et par andre ting som også bør matche.:P

Skrevet

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår [emoji33]

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet
8 minutter siden, Enits skrev:

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår emoji33.png

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg spiste mye havregryn med melk på, og banan :P 

Skrevet
56 minutter siden, Enits skrev:

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår emoji33.png

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg spiste tørre kjeks og drakk cola i 7 mnd. 

Skrevet
5 timer siden, Enits skrev:

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår emoji33.png

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

Har de prøvd andre kvalmestillende? Var kun zofran/odansetron som funka på meg. Det funka nok til at jeg holdt på nok mat og drikke. 

Skrevet
5 timer siden, Enits skrev:

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår emoji33.png

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

God klem. Ritz-kjeks og cola var eneste som gikk ned når jeg spøy som fy i 2 uker i strekk (ikke svangerskapsrelatert). 

Skrevet
Har de prøvd andre kvalmestillende? Var kun zofran/odansetron som funka på meg. Det funka nok til at jeg holdt på nok mat og drikke. 

Går på zofran, stementil og postafen. Men de hjelper ikke så godt som jeg hadde håpet.

God klem. Ritz-kjeks og cola var eneste som gikk ned når jeg spøy som fy i 2 uker i strekk (ikke svangerskapsrelatert). 

Jeg klarer ikke brus eller ritz kjeks. Ingenting av det jeg normalt ville prøvd på funker å spise/drikke så er litt i villrede :/


Sent from my iPhone using Tapatalk
Skrevet
Akkurat nå, Enits skrev:


Går på zofran, stementil og postafen. Men de hjelper ikke så godt som jeg hadde håpet.


Jeg klarer ikke brus eller ritz kjeks. Ingenting av det jeg normalt ville prøvd på funker å spise/drikke så er litt i villrede :/


Sent from my iPhone using Tapatalk

:hug: Håper det roer seg snart og du får ned nok mat. Jeg spiste mye rundstykker med ost og grillkrydder, og drakk mye appelsinjuice. 

Skrevet
:hug: Håper det roer seg snart og du får ned nok mat. Jeg spiste mye rundstykker med ost og grillkrydder, og drakk mye appelsinjuice. 

Det håper jeg også! Gått i mye appelsinjuice men så plutselig gikk det ikke lengre :P


Sent from my iPhone using Tapatalk
Skrevet
På 29.12.2016 at 1:02 AM, Klematis skrev:

Dere kloke hoder... Når man nærmer seg 36, og fortsatt ikke vet om man vil ha barn, hva da? Jeg har ingen mann,men det er jo det store spørsmålet når det gjelder en ny partner. Jeg tar ikke helt sjansen på å date en som vet at han ikke vil ha,og jeg er skeptisk til å date en som vet at han vil ha,for jeg vet virkelig ikke.

Dessuten skal man jo treffe riktig mann,og det kan ta tid å finne ut hvem som er det,og jeg vil ikke forhaste meg og få barn fordi jeg har dårlig tid, dessuten vil jeg jo helst at vi skal ha vært sammen ganske lenge først hvis det blir barn,men jeg kan jo ikke vente til jeg er for gammel heller,når nå det er.

Jeg har aldri ønsket meg barn,men etter at jeg ble tante til to små jeg ikke får nok av så hender det jeg tar meg selv i å tenke om jeg er helt sikker på at jeg ikke vil ha? 

Så blir jeg litt stressa av den tanken også,for det var mye lettere når det ikke var tema i det hele tatt.

Jeg er født med en svakhet ift psykiske utfordringer og har alltid tenkt at jeg ikke vil risikere at barnet mitt må gjennom det samme som meg. Og det kan jo skje. Men det behøver ikke å skje. 

Jeg vet ikke,og jeg har heller ikke årevis på å finne ut av det.

Noen innspill?

Finnes da helt sikkert menn som er åpen for begge deler? Ikke fordi de er usikre, men fordi de kan leve med begge alternativene. Kanskje noen som har et barn fra før (om det er noe du er åpen for) og som godt kan ha et til, men som ikke må ha et til. Som da føler at det er helt ok å bare se hva som skjer videre med deg. 

Ellers finnes det jo mange andre alternativer ifht barn, har ei i barselgruppa vår som har vært i Danmark og hun storkoser seg med den lille hun har fått selv om hun er alene. Hun er vell noen år eldre enn deg. Adopsjon er jo et alternativ og ikke minst som nevnt over her er det jo barn i alle aldre som trenger et godt stabilt hjem via barnevernet, så da kan man jo slippe å starte med de helt minste og, om man føler man begynner å bli for gammel. 

Men dette er selvsagt noe man må kjenne på selv, da det jo ofte ikke er noe man kan ressonere seg frem til et fornuftig svar, det kommer jo an på hvordan du føler det innerst inne. Og det er det ingen andre som kan svare på.

Psykiske lidelser tror jeg ikke jeg hadde tenkt så voldsomt mye på, det kan jo være så mangt som har ført til at du sliter med ditt og det trenger jo ikke bety noe for evt barn :) 

På 30.12.2016 at 10:12 AM, Enits skrev:

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår emoji33.png

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

Aner ikke om det er noe du greier å få i deg, men næringsdrikker fra apoteket? Kanskje lettere og holde på og mye fin næring i dem uten at det blir så mye i magen.

13 timer siden, Annik skrev:

Bare 20 dager igjen til termin, plutselig :huh:

Ooh, lykke til :D

Klem til deg @Absolute Entertainer , ikke gi deg:hug:

  • Like 1
Skrevet

Vi avslutta det gamle året med første dagen uten smokk :D Det gikk over all forventning. Måtte ha en time i senga godt utpå dagen, da var hun sliten, men godtok at hun måtte legge fra seg smokken før vi stod opp igjen. Hun har glemt seg litt og spurt etter, men tatt seg i det selv og latt som ingenting. Endelig! Satser på at morgendagen går like bra :D  Hun får ha den om natta en stund til, men hadde en lang prat med henne i senga i kveld om at når hun slutter helt med smokk så skal jeg kjøpe en enhjørningsbamse og en giraffbamse hun forelska seg totalt i. :lol: Litt belønning må det være lov å lokke med vel? Tenker vi kutter den om natta rundt påske om hun ikke virker klar før. 

 

  • Like 3
Skrevet

Rolig nyttårsfeiring, begge to sov seg gjennom kvelden og raketene :) da er vi klare for et nytt år, som nok kommer til å bli tøft og utfordrende med operasjoner og diverse, og den herlige 2-års trassen vi alt har fått en smakebit på :P 

Skrevet
10 timer siden, Krilo skrev:

Rolig nyttårsfeiring, begge to sov seg gjennom kvelden og raketene :) da er vi klare for et nytt år, som nok kommer til å bli tøft og utfordrende med operasjoner og diverse, og den herlige 2-års trassen vi alt har fått en smakebit på :P 

Masse lykke til med alt i det kommende året :) 2-års trass er herlig (sa ingen) :P

  • Mirai locked this emne
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tydeligvis. Har snakket med mange som har blitt "tvunget" til å kjøpe hund.  Personlig så ble jeg paff, og skuffet- fra en seriøs oppdretter som kydde så og vær så imøtekommende til skikkelig skarp sur stemme...    
    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
    • Hei! Jeg er ei jente på 23 år. Jeg og min samboer planlegger å flytte hjem igjen til bygda jeg opprinnelig kommer fra. Det er veldig landlig og utrolig fine fjell og skogsturer. Jeg er selv et friluftsmenneske og elsker alt av hengekøyeturer, teltturer, fisketurer og fjellturer. Samboeren min kommer til å være i jobb når vi flytter hjem og jeg skal starte lærerutdanningen min over nett. Vi har derfor snakket om å kanskje skaffe oss en valp til høsten. Vi har særlig sett på golden retriever som et alternativ for oss. Jeg kommer til å få hjemme og kunne ærlig trengt de rutinene som kommer med å ha valp. Samboeren min har ikke hatt egen hund før, men jeg er vokst opp med hund (Schiller støver, finsk støver, mops, malteser, sibirsk husky) jeg har selv vært med på å oppdra disse hundene (særlig huskyen da jeg var litt eldre når vi fikk henne) men sammen med familie. Jeg synes det er vanskelig å skulle vente på riktig timing. Jeg er selv i arbeid akuratt nå og sparer aktivt for å kunne ha råd til en hund i fremtiden. Vil jo såklart ikke gå til anskaffelse av en valp uten å ha nok oppsparte midler til forsikring og uforutsette avgifter. Vi har allerede en katt fra før som har astma som trenger oppfølging og behandling. Det er ikke slik at vi drar så mye på ferier, og om vi gjør det så har det vært hjem til bygda eller på Norgesferie, og da er pus med (han ble vandt til med reising fra ung alder), og det skulle hunden også fått være. Men er det riktig tidspunkt? Det er dette jeg sliter litt med å bestemme. Hvor lenge skal vi vente før vi evt anskaffer oss hund? Bare vet vi når det er tid for ett nytt familiemedlem? Jeg har egentlig allerede ventet tålmodig i 4 år, men det har aldri vært den rette tiden for ett så stort ansvar. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...