Den store baby- og barnetråden - 2016

[Krilo]

7 timer siden, Annik skrev:

Jeg er egentlig litt skuffet over at jeg ikke fikk noen cravinger... Tviler på at noe dukker opp nå som jeg bare har en måned igjen heller 

Jeg fikk cravings på pizza den siste mnd denne gangen.. måtte ha pizza, og helst peppes  

[SiriEveline]

Jeg er helt utsultet etter Toblerone! Hadde jeg fått en sånn kjempeToblerone til jul tror jeg at det hadde blitt den beste gaven!

Men fra spøk til alvor tenkte jeg å prøve å få kjøpt endel Toblerone imorgen når jeg skal på storsenteret.

[Symra&Pippin]

8 timer siden, Annik skrev:

Jeg er egentlig litt skuffet over at jeg ikke fikk noen cravinger... Tviler på at noe dukker opp nå som jeg bare har en måned igjen heller 

Jeg måtte ha surkål til frokost hver dag i en lang periode. Surkål på brødskiva!

 

[Gjest]

8 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg måtte ha surkål til frokost hver dag i en lang periode. Surkål på brødskiva!

Surkål er sinnsykt godt da. Jeg spiste surkål og makaroni i går, yummi yummi  

[Symra&Pippin]

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Surkål er sinnsykt godt da. Jeg spiste surkål og makaroni i går, yummi yummi  

Du er enten sprø eller gravid. 

[Wednesday]

Hadde dilla på brødskive med leverpostei jeg

Også spiste jeg jo absolutt hele tida... Skjønte aldri noe av det flere her i tråden skrev, om at de ikke hadde plass til mat i magen pga ungen. Jeg hadde to babyer, og maaaaaasse plass til mat

[Wachita]

Jeg må ha to ristet skiver til frokost med hvitost, kyllingfilét med pepper og hvitløk på, sammen med majones og chilli krydder på hver morgen med en kopp kaffe latte! [emoji14] morningene er ikke det samme uten.. får jeg det ikke på morningen blir det til kvelds!


Sent from my iPhone using Tapatalk Pro

[Annik]

5 timer siden, Enits skrev:

Hvorfor skuffet? Jeg hadde cravings på battery mitt første svangerskap, var forferdelig å ikke kunne få det!


Sent from my iPhone using Tapatalk

Det var liksom en av de tingene jeg var mest nysgjerrig på, helt i starten. Hva som skulle bli min greie. Også fikk jeg aldri noe liksom

1 time siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg måtte ha surkål til frokost hver dag i en lang periode. Surkål på brødskiva!

 

Nei, men... Æsj!

[Raksha]

2 timer siden, Annik skrev:

Det var liksom en av de tingene jeg var mest nysgjerrig på, helt i starten. Hva som skulle bli min greie. Også fikk jeg aldri noe liksom

Fikk ikke jeg heller  Dvs heller aversjon mot det meste av mat, og spiste stort sett kun ting som var "greit" å kaste opp igjen  

Jeg blir fremdeles kvalm av lukten av nyvaska tøy som er vaska med noe annet enn blenda sensitiv... Ungen er 3 år  

 

[Mud]

Jeg fikk ikke en eneste craving jeg heller. Det var faktisk litt kjedelig

Jeg orket ikke lukten av kaffe plutselig,  fornuftig nok. Og jeg ble kvalm av tomatsuppe,  men det har jeg egentlig aldri likt uansett.  

[Perfect Image]

Denne gang har jeg ordentlig asiatisk mat (ikke oppvarmet ferdig fra den lokale kinaen eller frysedisken, eller selvlaget. Få steder som er godkjent men kan da våkne om natten og drømme om maten [emoji38] ) Og sur eple smågodt.

Og ikke mat men fy f**** så sinnsvakt godt eksos, spylevæske, diesel, neglakk, løsemiddel relaterte ting lukter. Helt sinnsvakt godt. Må fysisk stoppe meg selv fra å stå og sniffe slikt.... Ingen problem med å forstå hvorfor folk blir avhengig jeg ass Er ikke sånn når jeg ikke er gravid heldigvis.

[rosinbolle]

Mente selv at jeg ikke hadde noen cravings, men du verden så mye Lerums hjemmelagde jordbærsyltetøy det gikk. Det MÅTTE være den typen. Syns jeg spiste hele tida også, gjerne tre frokoster før lunsj. Gikk gjerne og sneik i kantina på jobb innimellom også. Eter fortsatt som en hest. 

[turbogutten]

Ikke fått noen cravings jeg heller, og eneste jeg ikke takler er vel kaviar:p

35 dager til termin og jeg håper h*n kommer før [emoji23]

[Gjest]

Kangerlussuaq filosoferer på nattestid igjen:

Er det noen av hundesonens mammaer som er det man kaller "høysensetiv"? Hvordan har dere evt. opplevd å få barn? Jeg leste en artikkel på nrk om en dame som var frivillig barnløs fordi hun selv var høysensetiv, og ikke ønsket å bringe et barn inn i verden når hun viste hun trengte mye egentid. Jeg kjenner meg litt igjen i den, med at jeg gjerne liker å trekke meg unna store forsamlinger, jeg må ha litt stillhet for å komme meg til meg selv. Er det noen som har tenkt "FØKK IT" og fått barn allikevel? Blir det katastrofe av sånt? Eller endrer man seg såpass når hormonene kicker inn, at det ikke har noe å si? Når man blir alenemamma 8 av 12 mnd i året så veier den der ekstra tungt, fordi det ikke bare er å si "ta ungen før jeg klikker, jeg må ha 15 minutter alene NÅ". Man kan jo ikke putte ungen på badet og gå seg en tur... Eller er det derfor mødre er ute så mye med barnevogn?  

Her er artikkelen: https://www.nrk.no/trondelag/xl/hoysensitiv-vil-ikke-ha-barn-1.13260272

[Mud]

Jeg trenger mye egentid.  Veldig mye. Det har ødelagt en del forhold faktisk. Jeg liker heller ikke at noen klenger på meg. 

Det er helt anderledes med eget barn. De første 2 årene ca hadde jeg 0 alenetid og en unge klistret på meg 24/7 utenom når jeg var på jobb.  Det gikk helt fint.  Jeg savner han faktisk når han er borte. 

Jeg er ikke høysensitiv da. Bare sær einstøing av natur. 

[SandyEyeCandy]

@Kangerlussuaq, jeg er såkalt "høysensitiv", og det er en av svært mange grunner til at jeg velger å ikke få barn, fordi synet på verden (påvirka av eller direkte utslag av høysensitiviteten) i kombinasjon med min egen opplevelse av kropp og tilstedeværelse, gjør at det ikke lar seg gjennomføre. Ei venninne av meg er også det, og gir samtidig et mer tandert inntrykk enn meg, og hun har to barn. Den eldste er veldig gjenkjennbar i alle sine fakter, tanker og følelser, og venninna mi opplever å kunne forstå og støtte henne på en veldig fin måte (som de fleste mødre selvsagt prøver på og målsetter uansett kjønn og framferd på ungen). Å være aleine med en unge i åtte av årets 12 mnd i et land uten familiært nettverk, står for meg som fullstendig klaustrofobisk og utmattende. Og det til tross for at jeg antakelig ville fått helt normale, hormonelle responser på det å få barn.  

[Guest Belgerpia]

Det er kanskje like greit at folk ikke har samme holdning til genetiske defekter, psyke, anatomi osv. i forhold til avl på seg selv som de har i forhold til avl på hund, katt, hest eller andre dyr - da ville det antagelig blitt smått med småtroll rundt om.
Men jeg tenker noen ganger at det hadde nok vært greit om noen tenkte seg om en gang eller to.
(ikke retta spesifikt til noen på sonen, dette er helt generelt)
Leste for mange år siden en artikkel i Allers, ei dame i Alta som hadde 5 eller 6 barn, hun hadde en genetisk sykdom som skapte MYE trøbbel, smerte og problemer - og 5 av 6 barn hadde arvet dette - barna hadde blitt testet direkte etter fødsel, så det var heller ikke sånn at man ikke visste før 6 unger var født.  I sånne tilfeller blir jeg bare oppriktig lei meg, for man kan si hva pokker man vil - man er sånn passe egoistisk når man setter barn til verden vel vitende om at barnet har stor sannsynlighet for å bli syk.
Sånne folk burde tvangssteriliseres etter unge nummer 2.

[Aslan]

6 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Kangerlussuaq filosoferer på nattestid igjen:

Er det noen av hundesonens mammaer som er det man kaller "høysensetiv"? Hvordan har dere evt. opplevd å få barn? Jeg leste en artikkel på nrk om en dame som var frivillig barnløs fordi hun selv var høysensetiv, og ikke ønsket å bringe et barn inn i verden når hun viste hun trengte mye egentid. Jeg kjenner meg litt igjen i den, med at jeg gjerne liker å trekke meg unna store forsamlinger, jeg må ha litt stillhet for å komme meg til meg selv. Er det noen som har tenkt "FØKK IT" og fått barn allikevel? Blir det katastrofe av sånt? Eller endrer man seg såpass når hormonene kicker inn, at det ikke har noe å si? Når man blir alenemamma 8 av 12 mnd i året så veier den der ekstra tungt, fordi det ikke bare er å si "ta ungen før jeg klikker, jeg må ha 15 minutter alene NÅ". Man kan jo ikke putte ungen på badet og gå seg en tur... Eller er det derfor mødre er ute så mye med barnevogn?  

Her er artikkelen: https://www.nrk.no/trondelag/xl/hoysensitiv-vil-ikke-ha-barn-1.13260272

Er ikke høysensitiv, men relativt introvert, glad i egentid og ikke spesielt opptatt av fester etc.

Snart 7 mnd til nå med frimerkebaby har ihvertfall gått helt fint  har ikke hatt mange timer alene siden mai nei. Men tror helt ærlig ikke spedbarnstida er det verste, der har man hormoner til hjelp. Det er utrolig hva man "tåler" av eget barn, leste at de tilogmed har forsket på at mødre tåler eget barns bæsjelukt best, selv når de får oppgitt et annet navn på bleia  

[Mari]

@Kangerlussuaq

Vel, de eter deg jo opp. Men det er lett å gi dem. Selv om det er utakknemlig og selv om man sjeldent kan kreve, men heller får tilbake i form av den kjærligheten man føler og nettopp det å kunne gi barnet det de har behov for. Det er jo veldig berikende. Barn har stort behov for nærhet, og det skal man gi dem. Fanget er alltid åpent, en kos, klem og kyss kan man forsyne seg med når enn man måtte ønske det, avvisninger bør være unntaksvise i forhold. Det er da de tåler å bli avvist, men de har også et behov for å bli avvist innimellom slik at man ruster dem til livet. Man er tidvis punchingbag for sinne og frustrasjon fordi du er den som barnet er tryggest på, og det må man tåle og ikke holde imot de. Og spy og bæsj og alt det der. Vi fikk baksetet spydd ned senest på søndag, j*** upraktisk. Å trekke seg tilbake når man har ansvaret for et barn framstår for meg som ganske vanskelig, tilstedeværelsen er nettopp noe av det aller viktigste. Men man får til halvveisløsninger hvor man kanskje ser en film sammen, eller ungen får en halvtime på iPad. Sånt går ikke når de er bittesmå da, men kanskje fra to års alder eller deromkring? Fra han var 5-6 ble det også vanlig at han ble med andre barn hjem, eller at han selv har med kompiser. Så det er ikke bare ditt eget barn du må åpne døra di for heller etterhvert.

Det er ikke noe vanskelig å gi barnet mitt alt det der. Det blir en del av livet og hverdagen, ikke en chore eller en kamp. Men jeg synes også at det er viktig å anerkjenne at det faller ikke like lett for alle, vi er innmari forskjellige. Å innse sine egne begrensinger kan være noe av et vanskeligste, for kjærligheten til barnet er så stor og man vil så gjerne være god nok på alle områder. Å være forelder kan være helt sinnsykt utmattende, og det er mange sterke følelser i sving. Om det er noe du fikser og kan trives med er det kun du som vet best. Samtidig så vet man ikke før man står der.

Personlig ville jeg vært skeptisk til å få barn om jeg var så mye alene. Ikke fordi at jeg ikke hadde taklet å være alene, men fordi jeg hadde tenkt på mye på hvor mye det gikk utover relasjonen mellom barnet og den andre forelderen som jeg synes er veldig viktig. Jeg hadde selv en pappa som var veldig mye borte på jobb og jeg gikk ikke upåvirket fra det. Så det er kanskje mine egne greier like mye som noe annet, men det er ikke noe jeg hadde valgt for barnet mitt. Uten at jeg tenker noe mindre om folk som gjør det av den grunn.

Jeg er ikke så glad i kvasidiagnoser som høysensitiv og sånt, men jeg tenker at det begynner å bli tydelig at du ønsker deg barn, Kanger. Det er helt ok å ønske seg og få barn. Du trenger ikke analysere eller rasjonalisere deg fram til noe riktig/feil, for det tror jeg ikke du får til. Jeg tror ikke engang det finnes. Du kommer til å gjøre masse feil og du kommer til å gjøre masse rett, bare forsøk å være åpen for begge deler. Når det butter og du kjenner på dine egne grenser, tenk at this too shall pass, bit tenna sammen og stå i det. Og når du kjenner at hjertet ditt brister av stolthet og kjærlighet, tenk at this too shall pass og nyt hver eneste sekund. Og vær åpen. Alltid.

 

[SiriEveline]

Trenger ikke barn for å få bilsetet spydd ned, trenger bare et mannfolk med omgangssyke det
Takk og lov for mulighetene for å få renset seter.

Mitt lille bidrag til dette er hvor mye jeg setter pris på et godt nettverk rundt oss som kan avlaste ved behov, besteforeldre som både kan og gjerne tar seg fri en dag for å være hjemme med guttungen når det trengs, og ikke minst frivillig tilbyr seg å ta han en helg m/overnatting for at vi skal få litt tid til å bare være oss. Det er rett og slett gull verdt!
Tenker at det er viktig og nyte den alenetiden man får, med god samvittighet!

[Perfect Image]

Jeg var når nr to kom til verden utrolig mye alene selv om faren hadde adresse hos oss. Han var sjeldent til aldri hjemom, og jeg hadde da to små uten noe særlig nettverk og familie. Når jeg ser tilbake på det nå tenker jeg hvor beintøft det egentlig var, men når jeg stod i det tenkte jeg ikke på det på samme måte. Ja tøft men tok en dag om gangen og det handlet da om å komme seg til neste dag [emoji14] Nå som jeg har fått det på avstand så ser jeg hvor hardt og tøft jeg faktisk hadde det. Jeg har verdens fineste svigerfamilie nå som har fra dag en i snart et år tatt til seg ungene som om det var deres også. Samboers foreldet og tanten hans (vår nærmeste nabo) som henter i bhg, som spør om å få låne til en bakedag eller en tur i skogen eller bare ha dem en ettermiddag. Søsteren hans som tar dem en helg full av små eventyr, og besteforeldrene hans på begge sider som feirer i år jul med oss så de får være sammen med ungene Hverdagen og mitt forhold med ungene har blitt noe helt annet når de fikk et bredt spekter av trygge voksen personer som fikk innflytelse i livet deres. Når de hadde bare meg så var det så enormt altoppslukende og jeg ser hvor godt og sunt de har av å ha gode voksen personer i livet sitt i flere alderspekter, både for dem og meg.

[Mari]

@Perfect Image Dette synes jeg var så klokt sagt av deg!  Helt enig i at barn trenger flere tilknytningspersoner utover foreldrene og at et bredt nettverk er et stort gode for både barn og foreldre. Vi har ikke like mange å spille på, og det synes jeg er litt synd for H sin del. Ikke at han lider noen nød akkurat, men det hadde vært en ressurs. For barn å få være sammen med andre voksne og kjenne på litt usikkerhet men samtidig erfare at det går bra tror jeg er veldig styrkende for dem og skaper en sunn selvstendighet. Jeg har bare lyst til å tilføye rollen andre barn har også. Iallfall for min gutt så er andre barn og gode vennerelasjoner enormt viktig og noe vi bruker mye tid på. Han har ikke søsken, så han trenger relasjoner som tåler å krangle f.eks, han må få erfaring med konflikter og å løse opp i de. Ikke det at det kan erstatte søsken, men jeg tror det er sunt for ham. Jeg har måttet jobbe litt med meg selv for å klare å ha en åpen dør policy når det kommer til andre unger, for jeg er ganske privat av meg på mange måter. Spesielt viktig er det nå som H går på skole på andre siden av byen og lettere kan falle litt utafor i nærmiljøet. 

[Enits]

Kangerlussuaq filosoferer på nattestid igjen:
Er det noen av hundesonens mammaer som er det man kaller "høysensetiv"? Hvordan har dere evt. opplevd å få barn? Jeg leste en artikkel på nrk om en dame som var frivillig barnløs fordi hun selv var høysensetiv, og ikke ønsket å bringe et barn inn i verden når hun viste hun trengte mye egentid. Jeg kjenner meg litt igjen i den, med at jeg gjerne liker å trekke meg unna store forsamlinger, jeg må ha litt stillhet for å komme meg til meg selv. Er det noen som har tenkt "FØKK IT" og fått barn allikevel? Blir det katastrofe av sånt? Eller endrer man seg såpass når hormonene kicker inn, at det ikke har noe å si? Når man blir alenemamma 8 av 12 mnd i året så veier den der ekstra tungt, fordi det ikke bare er å si "ta ungen før jeg klikker, jeg må ha 15 minutter alene NÅ". Man kan jo ikke putte ungen på badet og gå seg en tur... Eller er det derfor mødre er ute så mye med barnevogn? [emoji14] 
Her er artikkelen: https://www.nrk.no/trondelag/xl/hoysensitiv-vil-ikke-ha-barn-1.13260272

Jeg er høysensitiv, og bipolar i tillegg. Har i alle år sagt jeg ikke skal ha flere barn da det ikke akkurat er hemmelig at det gikk ille de første årene med den jeg har.

Men, å få en velfungerende mann og et tettere nettverk med familie, egenerfaring og alder, har jeg kommet frem til at jeg selv innehar mange ressurser, samt jeg har flere å lene meg på, som gjør at det for meg er forsvarlig å sette et nytt barn til verden. Det blir ikke lett, men vil ha mulighet til å trekke meg litt unna i de tøffeste periodene, i tillegg til at jeg er blitt flinkere å stå i situasjonene som sliter meg ut. Men det er viktig å være ærlig med seg selv og partneren om hvilke begrensninger man har slik at begge er forberedt på hva som kan skje/vil komme.


Sent from my iPhone using Tapatalk

[Krelise]

Fikk akkurat vite at junior får julegave av kusina mi, og det er jo koselig Men nå må jeg komme på noe til hennes to. Tips til gave til jente på ti år og gutt på straks tre? Vet ikke interesser annet at gutten digger traktorer. Ca 200 kr tenker jeg. Mamma foreslo puslespill men jeg aner ikke hva som er passende vanskelighetsgrad

[Mud]

Prater med Unilab i dag. 

Jeg : Han må ha noe å sove på. Man kan ikke putte hodet hans inn i en mr- maskin og forvente at han ligger rolig.  

Damen:  Men når han er så liten,  så kan det jo hende han kan puttes inn med beina først ?(!!!!???)

Jeg : Det er samme hvilken vei du putter han inn , du får ikke en 6 år gammel gutt til å ligge stille inn i en mr-maskin.. Spesielt ikke når det er hodet som taes bilder av. 

Damen : Du bør nok ringe legen. Vi gir ikke beroligende.  Han må til sykehuset. 

Noen er åpenbart barnløse.  Eller har i hver fall aldri hatt en 6 år gammel gutt.  

Pappaen ringer fastlegen i morgen og prøver å få henvist han til Ahus.  Det tar kanskje lengre tid,  men der kan de muligens trekke tennene samtidig siden tannlegen nekter å ta i ungen før anfallene er borte *sukk*