Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


soelvd
 Share

Recommended Posts

Mange kriser som finnes med små barn ja :P Ikke så lenge siden fullstendig melt down før barnehagen fordi det var en malt flekk på asfalten der hun skulle gå. Lett å fikse det liksom :lol:

Det der med tur etter barnehagen kommer jo også veldig an på hvor sliten barnet er etter barnehagen. Og dagsform. Her har Tuva korte dager men allikevel finnes det dager hvor hun er helt utkjørt når hun kommer hjem og bare vil slappe av på sofaen, da kan jeg ikke dra henne med på tur liksom. Andre dager sprekker hun nesten av energi og vi kan være ute helt til leggetid. Umulig å planlegge sånt :) 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

14 minutter siden, Malamuten skrev:

Nei klart, er man ikke hjemme/klar for tur før kl 17 så blir det verre, jeg er vant til å være hjemme 14.30 senest liksom, så da har man jo en del timer ekstra. Ifht å gå å sånt så er det selvsagt litt alders og individavhengig, men som sagt så ser jeg mange i min omgangskrets som er glad i å være ute og slikt som absolutt får til å fortsette med det i mer eller mindre like stor grad etter at det har kommet barn til verden og permisjon er ferdig. Noen tilpasninger blir det jo selvsagt, men med vogn, sykkel(til barnet), bæresele/meis e.l. så får de til mye også, ikke bare 500 m på en time(om de vil). Og det er utrolig hvor tidlig disse barna som er vant til å være med ut faktisk begynner å gå ganske brukbare distanser for egen maskin også, og for det meste så liker de å være med og løper rundt frivillig. Men nå tror jeg hundene får litt utav sånne tuslerunder også jeg da, om ikke fysisk så får de jo være med ut, lukte litt på ting, se seg rundt osv, og det er jo det viktigste, ikke nødvendigvis hvor langt man går. :) Mentalt sett så har de nok mer igjen for å gå 2 km på en time enn å gå 2 km på 20 min også inn å legge seg igjen. 

Jeg føler egentlig at du ikke helt leser det jeg skriver... det virker nesten litt som du tror at jeg f.eks. bare har barn og hund i hagen de fleste dager eller 500m tur, og unntaksvis går lenger. Jeg elsker å være ute, det er jo nettopp derfor vi er ute omtrent hver eneste dag, guttungen elsker også å være ute så det passer veldig godt sammen. Vi forsøker å gå gode turer så ofte vi kan og trives ufattelig godt med det, men det er ikke til å legge under en sko at jakthunden ikke alltid får alt han trenger på slike turer, og må derfor suppleres på andre måter (sykkel, trekk, joggetur, kveldstur osv.). Det sagt er får han nok mye ut av turene altså!

Når han går for egen maskin er det snakk om 500m på en time, men med bæresele blir det lenger turer. Men det er faktisk ikke alle barn som syntes det er veldig stas å sitte i bæresele/meis over lengre tid, mitt er et av de, han kan jo gå for pokker, hvorfor i alle dager skal han bli båret eller sitte i vogn!? Det føler jeg ihvertfall han tenker av og til, han elsker å gå selv og utforske. Mitt barn er 16mnd og det er for tidlig for ham til å gå langt for egen maskin, men ser for meg at han fort blir med på timesturer i normalt tempo om et par år kanskje. 

I helgene er det mye enklere for da kan vi legge tur til ca sovetid, og siden han sover 1-2t på dagtid får vi ofte til turer på 1-3t, og klart hadde jeg jobbet litt annerledes så hadde det kanskje vært enklere. Men med 8-16 jobb på man ta det man får. Det sagt føler jeg at hunden min totalt sett får det han trenger i løpet av en uke, og tror det bare kommer til å bli lettere og lettere og kombinere barn, hund og tur jo eldre han blir, til dagen han ikke gidder å bli med da, men da er han nok så stor at han kan være hjemme alene, men den tid den sorg.

 

Hele poenget mitt er ihvertfall at man må ta litt som det kommer, som Krilo sa, det viktigste er nok å ikke lage altfor mye planer, men heller ta ting som det kommer og gjøre det best ut av den situasjonen man til enhver tid befinner seg i.
For meg var det nesten enklest i begynnelsen, både fordi guttungen trivdes med å bli båret, og fordi jeg gikk hjemme og hadde all tid i verden, nå er det litt vanskeligere, og etterhvert tror jeg det blir litt enklere igjen, med andre ord går det nok litt opp og ned.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Krutsi skrev:

Og plass på feks vaskerom der vannskåla kan stå og man kan stenge hunden inne der.. 

For Gud det er deilig med "hunderom" når tøtta er så sliten etter BHG at det er krise når hunden ser på henne :lol: 

Sånn er J også noenganger når hun er i dårlig humør. Men det må hun bare tåle. Hundene bor her de også! Ville faktisk aldri funnet på å stenge de vekk! Syntes det er en fin mulighet til å lære seg å ta hensyn til andre, og det er ingenting vi blir sintere for, enn om hun ikke er grei med hundene. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Marie skrev:

Sånn er J også noenganger når hun er i dårlig humør. Men det må hun bare tåle. Hundene bor her de også! Ville faktisk aldri funnet på å stenge de vekk! Syntes det er en fin mulighet til å lære seg å ta hensyn til andre, og det er ingenting vi blir sintere for, enn om hun ikke er grei med hundene. 

 

Jeg er veldig enig i det. Her er det lov til å være sliten, trøtt og ikke en solstråle, men en regel gjelder uansett: vi må være rettferdige, snille og tålmodige med hverandre. Monti kommer gjerne med leker han vil leke med og Tuva blir illsint når hun er sliten. Da må hun faktisk bare få forklart at hundene bor også her og han er en hund så han forstår ikke at akkurat nå vil hun ikke leke. Så får hun forklart hvordan hun skal be han gå vekk (også får hun hjelp for han hører jo IKKE på henne :P ). Eller når Anne lugger Tuva, første gangen ble hun veldig sint men etter en god forklaring forstod hun at Anne er liten og ikke forstår sånt. Vi må jo lære å ta hensyn til hverandre og være snille med hverandre selv om vi er slitne og lei. Det synes jeg er så viktig! 

 

Ang det med turer så er jeg veldig enig med @SiriEveline, man kan ikke planlegge og tenke at om bare barna er vant til det så funker det med turer i bæremeis og sånn. Barn er så utrolig forskjellige og med så mye vilje! Her ville feks Tuva kun sove i sengen på daghvil så da var det sånn det ble, da. Så gikk vi tur når hun var våken, men da ville hun ganske tidlig ut og gå selv i stede. Når jeg har et barn på 1,5 år feks så synes jeg det er viktig å ikke bare hive de i vogna hver gang, de skal jo faktisk utforske, oppleve og lære noe om alt her i verden, naturen inkludert. Nå er Tuva 3,5 år og vi kan fremdeles bruke en halvtime hjem fra barnehagen, det er 150m, maks å gå. Ordentlig kvalitetstid er det også :) Ang lengre turer så er Tuva med på 2-3 timer lange fjellturer nå, det går veldig fint men ikke kjempefort ;) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

 Så mange ting man ikke tenker på :fear: Godt man har hunde+baby-forum her, og kan ta planlegginga i god tid :lol: 

Og ikke minst, note to self, når jeg og gubben bygger hus: ha inngjerdet hage :P 

Hadde ikke vi hatt inngjerdet hage tror jeg nesten hundeholdet hadde blitt så slitsomt (i kombinasjonen m to barn altså) at det ikke var verdt å ha hund.  Det betyr her at hunden kan gå ut og inn som hun selv vil fra april til september uten å måtte vente på "meltdowns" eller krisebleier, og det betyr at hun kan ha hagen og rommet sitt når huset er fullt av unger som ikke er vant til hund feks.

Forøvrig; her småkrangler L på 4 (og to bein) og Maja på 1 (og fire bein) som søsken. Når L blir sur fordi Maja slikker på henne, går Maja ned i "lekestilling" og erter?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, SiriEveline skrev:

Jeg føler egentlig at du ikke helt leser det jeg skriver... det virker nesten litt som du tror at jeg f.eks. bare har barn og hund i hagen de fleste dager eller 500m tur, og unntaksvis går lenger. Jeg elsker å være ute, det er jo nettopp derfor vi er ute omtrent hver eneste dag, guttungen elsker også å være ute så det passer veldig godt sammen. Vi forsøker å gå gode turer så ofte vi kan og trives ufattelig godt med det, men det er ikke til å legge under en sko at jakthunden ikke alltid får alt han trenger på slike turer, og må derfor suppleres på andre måter (sykkel, trekk, joggetur, kveldstur osv.). Det sagt er får han nok mye ut av turene altså!

Når han går for egen maskin er det snakk om 500m på en time, men med bæresele blir det lenger turer. Men det er faktisk ikke alle barn som syntes det er veldig stas å sitte i bæresele/meis over lengre tid, mitt er et av de, han kan jo gå for pokker, hvorfor i alle dager skal han bli båret eller sitte i vogn!? Det føler jeg ihvertfall han tenker av og til, han elsker å gå selv og utforske. Mitt barn er 16mnd og det er for tidlig for ham til å gå langt for egen maskin, men ser for meg at han fort blir med på timesturer i normalt tempo om et par år kanskje. 

I helgene er det mye enklere for da kan vi legge tur til ca sovetid, og siden han sover 1-2t på dagtid får vi ofte til turer på 1-3t, og klart hadde jeg jobbet litt annerledes så hadde det kanskje vært enklere. Men med 8-16 jobb på man ta det man får. Det sagt føler jeg at hunden min totalt sett får det han trenger i løpet av en uke, og tror det bare kommer til å bli lettere og lettere og kombinere barn, hund og tur jo eldre han blir, til dagen han ikke gidder å bli med da, men da er han nok så stor at han kan være hjemme alene, men den tid den sorg.

 

Hele poenget mitt er ihvertfall at man må ta litt som det kommer, som Krilo sa, det viktigste er nok å ikke lage altfor mye planer, men heller ta ting som det kommer og gjøre det best ut av den situasjonen man til enhver tid befinner seg i.
For meg var det nesten enklest i begynnelsen, både fordi guttungen trivdes med å bli båret, og fordi jeg gikk hjemme og hadde all tid i verden, nå er det litt vanskeligere, og etterhvert tror jeg det blir litt enklere igjen, med andre ord går det nok litt opp og ned.

Nei, jeg leser akkurat hva du skriver og sier ikke noe om at hunden deres ikke får det den trenger eller at dere ikke er ute. Jeg bare gjentar poenget mitt fra mitt første innlegg som du siterte meg på og virket å være uenig i at var spesielt gjennomførbart. Jeg gjentar jo også at det helt sikkert blir tilpasninger, at det er individforskjeller osv, jeg bare sier at jeg ikke tar "sorgene" på forskudd, at jeg ser for meg at vi skal komme oss en god del ut selv med barn (men er selvsagt klar over at det blir som det blir og har ingen konkrete planer lagt for akkurat hvordan hverdagen vår skal se ut), at jeg tror man kan komme langt med litt kreative løsninger og at jeg er vant til å slutte tidligere på jobb og dermed ser for meg at det fortsatt er plass til en god luftetur ut etter barnehagen, for vår del ihvertfall. Noe annet har jeg ikke sagt noe på. Når folk velger å gå tur med hunden sin var jo ikke tema her, og det spiller jo ingen rolle. Tonje sa at det så ut som det spøkte for de lange markaturene hennes i hverdagen når det evt ble barn der og da er svaret mitt at det trenger det jo ikke å bli. Kanskje må man gå på litt større stier/veier for å få med vogn/sykkel, kanskje må man regne med å gå kortere distanse (men ikke nødvendigvis mindre tid), kanskje må man finne seg i at det blir litt annen type friluftsliv med litt at barnet går selv i snegletempo, litt vogn, eller bare gå inn til en plass man kan rigge seg opp en liten camp å bare være ute osv, men det betyr ikke at man ikke nødvendigvis kan komme seg ut på totimersturer, bare at turen endrer karakter litt.

Også sier jeg bare at det blir bekreftet av mange i min omgangskrets med lik livsstil, at det absolutt er gjennomførbart i mange tilfeller. Men selvsagt må man være åpen for at det ikke blir sånn, barn er individer, vi er individer og det er selvsagt vanskelig å vite på forhånd hvordan det blir. Kanskje er barnet helt kjørt etter barnehage, kanskje er jeg helt kjørt etter jobb/husarbeid/barnelek, hvem vet. Kommer til å ta ting som det kommer og absolutt åpen for at det over hodet ikke blir som man ønsker eller håper, men jeg velger jo å tenke at livet mest sannsynlig kan fortsette relativt som vanlig ifht slike ting selv om man får barn, frem til jeg ser at det evt ikke går. Det tror jeg er viktig for hvordan utfallet blir også, selv om det ikke nødvendigvis er avgjørende.. Men her observerer jeg stor forskjell hos folk som tar det som en selvfølge at de skal fortsette sitt liv også etter at barn er kommet inn i bildet, og de som ser mulighetene istedet for alle begrensningene, de får gjerne til mye mer av det de ønsker også, selv om de ikke har kontroll over alt..  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

19 timer siden, enna skrev:

Men holdningen henger veldig i. En eldre kar - kollega - nå pensjonert -som jeg traff forrige uke spurte meg ut om hva jeg hadde gjort siste årene. Jeg fortalte da bla at jeg i ett år fra 2007 - 2008 hadde pendlet 10 - 25 mil hver dag - startet kl 0615 om morgenen og var hjemme kl 2300 om kvelden. I jobbsammenheng. Svaret da var: "Å - så han har vært flink mannen din som passet ungene SÅ DU FIKK REALISERE DEG SELV."

Jeg tviler på at min mann hadde blitt "beskyldt" for å realisere seg selv om han hadde vært nødt til å pendle slik i ett år pga jobben sin...eller at jeg da hadde fått høre at jeg hadde vært FLINK som passet ungene...

 

Jo eldre jeg har blitt jo mer rødstrømpe har jeg blitt. Vi har langt igjen før kvinner blir møtt på samme måte som menn, i alle sammenhenger.

Nei, det er jo nettopp det, ingen ville sagt til en småbarnsfar at han hadde en flink kone som passa ungene så han fikk realisert seg selv, og ingen ville spurt en småbarnsmor som var alene med barnet sitt om hun var barnevakt. Det er heller ikke uvanlig at arbeidsgivere forventer at det er mor som er hjemme med sykt barn, selv om mor kanskje har brukt opp sine omsorgsdager. Det forventes at vi kvinner er primær omsorgsperson, så er far bare en bonus, en som får skryt for å være "flink" når han gjør akkurat den samme jobben som mora gjør. Og allikevel, til tross for at det er sånn, så er det hyl og skrik ved skilsmisser når mor får hovedomsorg for barna, for da er pappa plutselig like bra som mor. Javisst er han det, så hvorfor er han redusert til barnevakt, og hvorfor er han flink når han gjør noe som er en selvfølge? 

Som før nevnt, jeg skjønner ikke at menn finner seg i det. Det er ikke en kvinnesak egentlig, det er en likestilling-sak. Hvis mor og far er likeverdige omsorgspersoner, så må vi slutte å behandle menn som at de ikke er det, og menn må slutte å godta å bli redusert til flinke barnevakter :aww: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er det veldig opp og ned med turer med barn og hund. Helt ærlig synes jeg det er mye deiligere å gå tur med hundene uten barn på ettermiddagene (hun er 2 år og i bhg). Så vi går som regel tur etter at hun har sovnet, selv om det betyr tur i mørket fremover. Frøkna her vil gjerne være ute, men hun vil leke. Så det blir ikke noe tur for hundene. Vi går til lekeplassen, leker i hagen etc
Så får hundene sin trening på kvelden. I tillegg har vi stor hage. Men så klart, hundene skulle gjerne fått mer.

I helgene er det annerledes. Vi har vært på fjellturer etc, men det er begrenset hvor lenge hun synes det er spennende å sitte i bæresele/meis etc.

Vi tilpasser oss og ting går i perioder. Men det er ikke noe tvil om at ting blir annerledes når man får barn.

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

32 minutter siden, 2ne skrev:

 

Som før nevnt, jeg skjønner ikke at menn finner seg i det. Det er ikke en kvinnesak egentlig, det er en likestilling-sak. Hvis mor og far er likeverdige omsorgspersoner, så må vi slutte å behandle menn som at de ikke er det, og menn må slutte å godta å bli redusert til flinke barnevakter :aww: 

Akkurat det! Samboer her irriterer seg også over det. At når han er hjemme med barna er han liksom barnevakt? Nei, da er han pappaen til ungene sine med alt det innebærer. Bleieskift, gi mat, etc men også å være en av de to viktigste omsorgspersonene til ungene og noe av det beste ungene vet. Ikke bare barnevakt, liksom. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

58 minutes ago, Malamuten said:

Nei, jeg leser akkurat hva du skriver og sier ikke noe om at hunden deres ikke får det den trenger eller at dere ikke er ute. Jeg bare gjentar poenget mitt fra mitt første innlegg som du siterte meg på og virket å være uenig i at var spesielt gjennomførbart. Jeg gjentar jo også at det helt sikkert blir tilpasninger, at det er individforskjeller osv, jeg bare sier at jeg ikke tar "sorgene" på forskudd, at jeg ser for meg at vi skal komme oss en god del ut selv med barn (men er selvsagt klar over at det blir som det blir og har ingen konkrete planer lagt for akkurat hvordan hverdagen vår skal se ut), at jeg tror man kan komme langt med litt kreative løsninger og at jeg er vant til å slutte tidligere på jobb og dermed ser for meg at det fortsatt er plass til en god luftetur ut etter barnehagen, for vår del ihvertfall. Noe annet har jeg ikke sagt noe på. Når folk velger å gå tur med hunden sin var jo ikke tema her, og det spiller jo ingen rolle. Tonje sa at det så ut som det spøkte for de lange markaturene hennes i hverdagen når det evt ble barn der og da er svaret mitt at det trenger det jo ikke å bli. Kanskje må man gå på litt større stier/veier for å få med vogn/sykkel, kanskje må man regne med å gå kortere distanse (men ikke nødvendigvis mindre tid), kanskje må man finne seg i at det blir litt annen type friluftsliv med litt at barnet går selv i snegletempo, litt vogn, eller bare gå inn til en plass man kan rigge seg opp en liten camp å bare være ute osv, men det betyr ikke at man ikke nødvendigvis kan komme seg ut på totimersturer, bare at turen endrer karakter litt.

Også sier jeg bare at det blir bekreftet av mange i min omgangskrets med lik livsstil, at det absolutt er gjennomførbart i mange tilfeller. Men selvsagt må man være åpen for at det ikke blir sånn, barn er individer, vi er individer og det er selvsagt vanskelig å vite på forhånd hvordan det blir. Kanskje er barnet helt kjørt etter barnehage, kanskje er jeg helt kjørt etter jobb/husarbeid/barnelek, hvem vet. Kommer til å ta ting som det kommer og absolutt åpen for at det over hodet ikke blir som man ønsker eller håper, men jeg velger jo å tenke at livet mest sannsynlig kan fortsette relativt som vanlig ifht slike ting selv om man får barn, frem til jeg ser at det evt ikke går. Det tror jeg er viktig for hvordan utfallet blir også, selv om det ikke nødvendigvis er avgjørende.. Men her observerer jeg stor forskjell hos folk som tar det som en selvfølge at de skal fortsette sitt liv også etter at barn er kommet inn i bildet, og de som ser mulighetene istedet for alle begrensningene, de får gjerne til mye mer av det de ønsker også, selv om de ikke har kontroll over alt..  

For min del har joggevogn vært kluet. Og ungen, spesielt frk yngst, ble så og si surra fast til joggevogna fra hun var 2 - 3 mnd gammel og så løp vi rundt i marka. Og når hun ble eldre og jeg ville ut på tur og "måtte" ha med barn, så la jeg inn feks en lek der hun var "jeger" som satt i "bilen sin" og "råkjørte" ev andre "leker". Så hun tolerererte å sitte i joggevogna (hun brukte aldri noen annen vogn) til hun ble 2 år.
Vi var selvfølgelig på mange turer der hun fikk løpe og gå i tillegg.

Da guttene var små dro vi dem alle ut på turer i marka hver helg, ev ganske lange spaserturer. Vi la inn poster med "belønning", og ungene visste at bare vi kommer oss "dit" så får vi frukt/sjokolade/is eller annet. Og vi merka når vi hadde besøkende med barn at ungene våre var i mye bedre fysisk form enn andres unger og taklet kjempelange turer uten sutring etter 200 meter som vi observerte hos andres barn. Så mye har med hvilke vaner man legger inn også.

Med de to første ungene våre dro vi forresten også på turer med hurtigruta der hele familien sov på dekk om natta - det var mulig på de  gamle båtene som gikk dengang. Så man MÅ ikke pakke ungene inn i vatt og sette begrensninger på dem. De kan godt pushes litt og lære å tøye egne grenser fra de er små.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, enna skrev:

For min del har joggevogn vært kluet. Og ungen, spesielt frk yngst, ble så og si surra fast til joggevogna fra hun var 2 - 3 mnd gammel og så løp vi rundt i marka. Og når hun ble eldre og jeg ville ut på tur og "måtte" ha med barn, så la jeg inn feks en lek der hun var "jeger" som satt i "bilen sin" og "råkjørte" ev andre "leker". Så hun tolerererte å sitte i joggevogna (hun brukte aldri noen annen vogn) til hun ble 2 år.
Vi var selvfølgelig på mange turer der hun fikk løpe og gå i tillegg.

Da guttene var små dro vi dem alle ut på turer i marka hver helg, ev ganske lange spaserturer. Vi la inn poster med "belønning", og ungene visste at bare vi kommer oss "dit" så får vi frukt/sjokolade/is eller annet. Og vi merka når vi hadde besøkende med barn at ungene våre var i mye bedre fysisk form enn andres unger og taklet kjempelange turer uten sutring etter 200 meter som vi observerte hos andres barn. Så mye har med hvilke vaner man legger inn også.

Med de to første ungene våre dro vi forresten også på turer med hurtigruta der hele familien sov på dekk om natta - det var mulig på de  gamle båtene som gikk dengang. Så man MÅ ikke pakke ungene inn i vatt og sette begrensninger på dem. De kan godt pushes litt og lære å tøye egne grenser fra de er små.

Akkurat det jeg tenker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Malamuten skrev:

Nei, jeg leser akkurat hva du skriver og sier ikke noe om at hunden deres ikke får det den trenger eller at dere ikke er ute. Jeg bare gjentar poenget mitt fra mitt første innlegg som du siterte meg på og virket å være uenig i at var spesielt gjennomførbart. Jeg gjentar jo også at det helt sikkert blir tilpasninger, at det er individforskjeller osv, jeg bare sier at jeg ikke tar "sorgene" på forskudd, at jeg ser for meg at vi skal komme oss en god del ut selv med barn (men er selvsagt klar over at det blir som det blir og har ingen konkrete planer lagt for akkurat hvordan hverdagen vår skal se ut), at jeg tror man kan komme langt med litt kreative løsninger og at jeg er vant til å slutte tidligere på jobb og dermed ser for meg at det fortsatt er plass til en god luftetur ut etter barnehagen, for vår del ihvertfall. Noe annet har jeg ikke sagt noe på. Når folk velger å gå tur med hunden sin var jo ikke tema her, og det spiller jo ingen rolle. Tonje sa at det så ut som det spøkte for de lange markaturene hennes i hverdagen når det evt ble barn der og da er svaret mitt at det trenger det jo ikke å bli. Kanskje må man gå på litt større stier/veier for å få med vogn/sykkel, kanskje må man regne med å gå kortere distanse (men ikke nødvendigvis mindre tid), kanskje må man finne seg i at det blir litt annen type friluftsliv med litt at barnet går selv i snegletempo, litt vogn, eller bare gå inn til en plass man kan rigge seg opp en liten camp å bare være ute osv, men det betyr ikke at man ikke nødvendigvis kan komme seg ut på totimersturer, bare at turen endrer karakter litt.

Også sier jeg bare at det blir bekreftet av mange i min omgangskrets med lik livsstil, at det absolutt er gjennomførbart i mange tilfeller. Men selvsagt må man være åpen for at det ikke blir sånn, barn er individer, vi er individer og det er selvsagt vanskelig å vite på forhånd hvordan det blir. Kanskje er barnet helt kjørt etter barnehage, kanskje er jeg helt kjørt etter jobb/husarbeid/barnelek, hvem vet. Kommer til å ta ting som det kommer og absolutt åpen for at det over hodet ikke blir som man ønsker eller håper, men jeg velger jo å tenke at livet mest sannsynlig kan fortsette relativt som vanlig ifht slike ting selv om man får barn, frem til jeg ser at det evt ikke går. Det tror jeg er viktig for hvordan utfallet blir også, selv om det ikke nødvendigvis er avgjørende.. Men her observerer jeg stor forskjell hos folk som tar det som en selvfølge at de skal fortsette sitt liv også etter at barn er kommet inn i bildet, og de som ser mulighetene istedet for alle begrensningene, de får gjerne til mye mer av det de ønsker også, selv om de ikke har kontroll over alt..  

Da tror jeg vi egentlig er ganske enige, det bare virket ikke sånn i forrige innlegg, mulig jeg misforsto budskapet ditt.

Veldig i at man må se på mulighetene istedenfor begrensinger :) og vil man så får man til mye! Guttungen min var jo med på jakt flere ganger ifjor og det var ikke noe problem. Det er bare å prøve seg frem så finner man det som funker for sin familie ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi bruker ca en time på en runde som er 2,5 km. :lol: For tempoet går fra full spurt, til bråstopp, gjerne litt feil vei, ut i grøfta for å se på en blomst, stoppe for å se på sauer osv osv. Klart tar jeg hende i handa og forlanger at nå går vi tur. så kan hun fint gå den runden på kortere tid, men da har hun jo ikke akkurat spesielt mye glede av det. Hun er 3 år forøvrig. Nå har vel vi verdens minst krevende og mest tålmodige hunder, så de klager ikke. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tok bussen fra meg til en kollega i permisjon på andre siden av byen i dag, med Astrid i bæresele. Det funka kjempefint! :D jeg var veldig spent på om hun kom til å sove hele bussturen, spesielt siden jeg mista bussen og vi måtte vente i 20 min på neste. Men det gikk, flink baby. Det ble en koselig dag med en tur og godt selskap. Veldig kjekt å vite at vi får til sånne utflukter uuten vogna og bilen :) Apropos muligheter og begrensninger, liksom. 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, rosinbolle skrev:

... mista kosekluten jeg putta mellom puppene for å sette i mammalukt i toalettet. *sukk* Kokvaske og begynne på nytt, da... :teehe:

Jeg har kjøpt inn en bamse som skal ha ordentlig mammalukt. Men når bør jeg egentlig begynne å gjøre noe mer enn å la den ligge sammen med de andre bamsene? Hvor lang tid tar det å lage mammalukt på en bamse, liksom? :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Annik skrev:

Jeg har kjøpt inn en bamse som skal ha ordentlig mammalukt. Men når bør jeg egentlig begynne å gjøre noe mer enn å la den ligge sammen med de andre bamsene? Hvor lang tid tar det å lage mammalukt på en bamse, liksom? :lol:

Vet ikke helt, men jeg begynner nå :) hhar lyst til å se om det hjelper Astrid til å sovne fortere i vogga, men foreløpig klarer hun ikke å gripe ting godt nok til å få tak i den. Så det er nok egentlig litt tidlig. Jeg tipper at det holder om du går med bamsen inntil huden noen timer eller en dag :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...