Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund virker nedfor - hvor begynne?


Recommended Posts

 Nitro har en stund virket litt nedfor rett og slett. Har mistet litt piffen. Han er ganske normal giret på morgenen og når vi skal gå tur. Da er han som vanlig, glad og ivrig. Men utover turen daffer han litt mer. Han er ivrig i starten, men etter hvert blir han mer rolig og mister futtet. Er så vant til at han er aktiv og giret hele tiden, så å se han bare lunte omkring på tur med halen ned, er annerledes.

Dette har blitt mer av etter sene- skaden i foten. Da måtte vi ha han i ro i noen måneder og siden da har det ikke vært så normalt. Dyrlegen sa at han kunne kjenne litt senen som rev lit i foten (den var delvis avrevet), og ved noen bevegelser kunne han få litt vondt. Spesielt når Mynte er løs og hun kan komme brått på bakfra og han kvepper litt til, så kan ha kjenne det. (har de løs kun en og en av gangen) Så han virker litt usikker når det kommer til akkurat dette. Han mister litt kontrollen over smerten rett og slett og kan da bli usikker ovenfor Mynte. Når det kommet til akkurat denne skaden så er det noe han må leve med og kontrollere litt selv, fordi det var ikke anbefalt operasjon (det kunne bare ødelegge mer enn gjorde bra). Han kan kun få litt problemer ved raske bevegelser, så derfor lar vi han kun løpe løs i sitt eget tempo, og Mynte får ikke være løs sammen med han.  Noen ganger føler jeg at han er usikker når jeg har henne med på tur og hun er løs. At han nesten er litt redd for å få vondt i foten. Jeg vet ikke.. Hun er ikke så mye i nærheten av han når hun er løs, men noen ganger løper hun forbi han litt nært, og da kan han få en litt brå bevegelse til siden.  I dag tok jeg han med alene på tur og hadde han løs hele turen. Han virket egentlig litt mer fornøyd i dag. Han er fortsatt mer rolig og lunter mer omkring enn løper. (og når vi kom hjem virket han litt trist igjen, og bare ligger)

Når vi er hjemme så legger han seg og blir liggende og han ser nesten litt trist ut. Høres litt rar ut, men det er noe med blikket hans og øynene. Han er også mer sur ovenfor Mynte når hun skal komme å ligge i sengen, knurrer og bjeffer mer mot henne. Han vi ikke omgås henne. Derfor lurer jeg på om han kan ha noen plager i kroppen. Den foten skal han ikke ha vondt i, annet enn ved brå bevegelser i fart, så jeg tror ikke det er noe med det. Moren min sier hele tiden at det virker som at det feiler han noe. Han spiser normalt og er som sagt ivrig på morgenen, men utover dagen mister han piffen og blir mer daff og "trist".

Når det kommer til noe slikt, så kjenner jeg veldig på usikkerheten. Om det er noe galt, om han bare har dårlig humør, om det er pga alderen, at det er pga Mynte eller hva som helst. Klarer ikke å finne noen årsak til dette, men ser jo at hunden er litt endret enn før.

Hvor skal jeg begynne for å finne ut av dette? Å dra til veterinæren for å si: hunden virker trist, føles litt rart. Hva er det som evnt kan sjekkes? Kan man ta blodprøve, eller bør man ta en full rønkenskjekk for at det skal være optimalt? Det er jo greit å ha noen ideer å presentere for veterinæren også tenker jeg..   Noen tanker?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns du skal begynne med en tur til veterinæren og si at du oppfatter Nitro som litt deprimert og utafor, men ikke kan se noe fysisk på ham som tilsier at han skal være sånn, og ta det derfra. Hvis du føler at det er noe galt, så er det greit å få det sjekka ut, selv om du ikke veit hva som kan være galt, eller hvor dere skal begynne. Jeg syns ikke det er rart, og jeg ville vel ikke gått til en veterinær som syns jeg var rar om jeg kom med en sånn hund - det er vi som lever med hundene våre hver dag, og hvis vi ser det er en atferdsforandring, så bør og skal veterinæren ta det alvorlig, syns jeg. 

Men hvor gammel er Nitro nå? Og hvor lenge siden er det han hadde denne skaden? Hvordan har opptreninga vært? Hvor mye løper han løs nå? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ene Mynden min ble litt sånn når hun ble voksen og værre når det ble kaldere i været.. Særlig hvis hun ikke får ut og rørt seg skikkelig.. Sånn i hennes verden :P 

Men hvorfor ikke ta en skikkelig sjekk, og bare si at du føler at han ikke er seg selv, hvis du er usikker? 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med 2ne, gå til veterinær. En moderne veterinær aksepterer helt og holdent at eier kjenner dyret sitt, og vet når noe er unormalt, uten at man nødvendigvis klarer å forklare nøyaktig hvorfor. Har gjort det flere ganger selv, nå sist med noe så enkelt som at en av kattene ikke ville ha frokost. Med akkurat den katten er det varselbjelle, med andre ikke noe å bekymre seg om. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, 2ne skrev:

Jeg syns du skal begynne med en tur til veterinæren og si at du oppfatter Nitro som litt deprimert og utafor, men ikke kan se noe fysisk på ham som tilsier at han skal være sånn, og ta det derfra. Hvis du føler at det er noe galt, så er det greit å få det sjekka ut, selv om du ikke veit hva som kan være galt, eller hvor dere skal begynne. Jeg syns ikke det er rart, og jeg ville vel ikke gått til en veterinær som syns jeg var rar om jeg kom med en sånn hund - det er vi som lever med hundene våre hver dag, og hvis vi ser det er en atferdsforandring, så bør og skal veterinæren ta det alvorlig, syns jeg. 

Men hvor gammel er Nitro nå? Og hvor lenge siden er det han hadde denne skaden? Hvordan har opptreninga vært? Hvor mye løper han løs nå? 

Han er 7 år og fikk skaden i juli. Var i bånd i 2 mnd på kortere turer, og så den siste måneden litt mer i flexi og lengere gåturer. Hvis han fikk litt vondt, gikk vi litt tilbake i treningen igjen og tok det mer med ro. Så etter 3 mnd ble han sluppet litt løs på flate områder, men han har ikke løpt spesielt mye siden da egentlig. Kun litt små løping og så daffer han av og lunter omkring. Har hele tiden prøvd å unngå at han får "tulltak", men at han løper mer kontrollert. Nå er han løs daglig på turene, men bytter mye på å gå med de i bånd pga de ikke kan være løs sammen, da lunter han omkring. De få gangene jeg har prøvd å hatt de løs under helt kontrollerte former, så har Mynte ville herje med han og da har han fått vondt med en gang og trekker seg vekk og blir usikker. Så de kan ikke være noe løs i lag. Også inne i huset får ikke Mynte herje med han, fordi han trekker seg unna fordi han kan få vond hvis det blir en brå bevegelse. Så derfor ligger han mest i ro og er ikke intressert i lek.  Det er litt det jeg tenker på også, om det er pga hele denne situasjonen at han er litt mer nedfor, eller om det er noe mer.

Takk for svar! Høres ut som det kan være lurt å si det til veterinæren slik som blir sagt her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke det her, nei. Må reise inn til byen 50 mil tur/retur, så det blir en dagstur man må ha fri fra jobb, og kiropraktor må gjerne ta noen runder for god effekt. Det negative med å bo så øde :(  Hadde jeg bodd i byen hadde mye vært lettere når det kom til slike ting. Tror kanskje kiropraktor hadde vært fint egentlig. Tok det etter beinbruddet hans og det hjalp på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første jeg tenkte når jeg leste overskriften var stoffskiftet. Det første tegnet hos min, som viste seg å ha hypothyreose, var at han var nedfor og "utafor". Det har jo ikke akkurat noe med vondt i benet å gjøre, men tror likevel jeg hadde tatt en blodprøve. Det er jo relativt enkelt :) 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan det være at ila all tiden med skaden, at han har fått en negativ assosiasjon til Mynte? Når man jo skal holde hunder ifra hverandre, blir det jo gjerne litt mas og "kjeft" fra oss menneskene, kan han ha begynt å assosiere henne med noe galt/og/eller smerter? Kanskje han rett og slett er blitt litt skeptisk til henne ila alt som har skjedd. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde definitivt sjekket stoffskiftet. Det som er vanskelig med de store myndene er at de ligger naturlig lavt slik at de som ligger innafor men i nedre skiktet kan være vanskelige å bestemme. Min eldste var som din uten noen andre symptomer enn lite ork,liten gnist og han var tykk. Jeg valgte å medisinere selv om alle verdier var innafor om enn lave og på min har det helt klart vært riktig. Han er nå 10 , startet på medisiner som 5 års

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

33 minutter siden, Aussieglis skrev:

Kan det være at ila all tiden med skaden, at han har fått en negativ assosiasjon til Mynte? Når man jo skal holde hunder ifra hverandre, blir det jo gjerne litt mas og "kjeft" fra oss menneskene, kan han ha begynt å assosiere henne med noe galt/og/eller smerter? Kanskje han rett og slett er blitt litt skeptisk til henne ila alt som har skjedd. 

Ja den tanken har jeg tenkt. At han har dårlige assosiasjoner rundt Mynte. De har jo ikke fått lekt eller noe, så de har jo ikke akkurat hatt et positivt forhold de siste månedene..

 

9 minutter siden, yurij skrev:

Jeg hadde definitivt sjekket stoffskiftet. Det som er vanskelig med de store myndene er at de ligger naturlig lavt slik at de som ligger innafor men i nedre skiktet kan være vanskelige å bestemme. Min eldste var som din uten noen andre symptomer enn lite ork,liten gnist og han var tykk. Jeg valgte å medisinere selv om alle verdier var innafor om enn lave og på min har det helt klart vært riktig. Han er nå 10 , startet på medisiner som 5 års

Ja jeg skal spørre om dette hos dyrlegen. Be de ta en blodprøve å se.  Bra dette er blitt nevnt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner til et par individer av min rase med stoffskifteproblemer. De ble slik du beskriver Nitro før dette ble oppdaget og medisinert. Så jeg støtter meg på forslaget om å få undersøkt ham for dette. :)

 

Lykke til! Håper dere finner ut av det :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var innom dyrlegen i fjor med Iria for at hun virket daff og ikke ville gå tur. Viste seg at hun hadde lavt stoffskifte.

Men i år, selv om medisinen er riktig og blodprøver sier alt er fint, har hun begynt på samme måten. Nå opperer jeg litt etter "mørketidsdepresjon"-teorien på henne. Nå når det er mørkt og guffent i været så påvirker det både folk og dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for innspill. Skal få tatt en blodprøve når vi er hos dyrlegen.

Ja det er den værste tiden vi er inne i nå, og i år har det vært ille. mye vind og regn. Ikke noe moro å være ute, og ha på regnklær hele tiden, for han liker det ikke. Det er teorien til min samboer, at han er nedfor pga mørketiden, slik vi alle er :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som fler sier nok lurt ta en sjekk hos dyrlegen for sikkerhets  skyld :) Frøkena her hadde også sene skada da hun var ung. Hun var også i bånd og tok det veldig med ro i 2 mmd pluss jevnlig massasje behandling. Det er nå 7.5 år siden aldri hatt noen problem med den foten sener. God bedring til Nitro! 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...