Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Har den psykiske helsa til eieren noe å si Ang. Om man kjøper en stor eller liten hund? Om man bør være sterkere psykisk når man har stor hund? Hvis feks. Eieren er ganske redd av seg, usikker ol. Må man være sterkere psykisk på grensesetting osv.? Snakka med en annen hundeeier om dette og jeg hadde ingen meninger om dette da jeg ikke visste derfor jeg spør her. ☺️

Skrevet

Jeg tenker det kommer mer an på rasen og individet enn størrelsen. Og personen. Vil man føle seg tryggere med en større hund kanskje? Risikerer man å bli redd sin egen hund om man har en litt utfordrende rase som krever mer grenser og konsekvente regler?

Det er jo litt forskjell på en rottweiler og en st. bernhard også..

  • Like 1
Skrevet

Er man veldig redd og usikker av seg ville jeg nok ikke valgt en Dogo Canario men ser ikke noe i veien for å ha en Berner Sennen.  Spørs litt på rasen,  ikke nødvendig størrelsen. 

  • Like 1
Skrevet

Jeg hadde ikke brukt stor/liten hund som et parameter sånn sett, men heller om rasen/individet er myk eller hard å ha med å gjøre i hodet sitt.

Sammtidig som at om man er for nervøs/stressa/usikker av seg så kan sånt til en viss grad smitte over på dyret.

Skrevet
1 time siden, Evelina skrev:

Har hørt så mange si: jeg/vi valgte en liten rase denne gangen pga. Helsa mi/oss? .?

Er det den fysiske helsa skjønner jeg den. Mye mindre påkjenning på kroppen å bakse rundt med en liten hund enn en stor.

Om det er pga den psykiske skjønner jeg den ikke helt. Kanskje folk tenker at de vil ha en liten koseklump i senga/sofaen som trøst og støtte, og ikke har skjønt at man kan ha store koseklumper også :P 

  • Like 1
Skrevet

Som Tekopp sier så kan det ha mye å si med tanke på fysiske plager.

Når det gjelder psykiske problemer så kan det være at eier rett og slett ikke har selvsikkerhet/mot nok til å tørre å prøve en stor rase. En liten rase klarer man å holde igjen selv hvis man ikke får til å oppdra, og hvis man er redd for at man ikke får til oppdragelsen så føles det nok tryggere å velge smått. Det kan også være at eier ønsker å legge listen så lavt som mulig når det gjelder mosjonskrav, og da er det nok tryggest å gå for raser med lang historie som selskapshund, fremfor raser som frem til nylig har hatt bruk for sine instinkter. Da er det stort sett små raser som fyller kravene. Det kan også være lurt å satse på en liten rase dersom du vet at du vil ha behov for hundepass i dårlige perioder.

Skrevet

Som psykisk syk (dystymi, kronisk mild depresjon) kan jeg godt se hvorfor folk går for miniatyrer istedenfor større hunder. Nå er ikke Rocky så stor, men han har jo et forholdvis stort aktivitetsbehov fordeom. (jaktrase) Det går greit, men jeg synes ikke han har hatt det optimalt rent aktivitetsmessig ofte de siste årene, jeg hadde aldri gått med på anskaffelse av en så aktiv rase om jeg viste jeg skulle bli syk og alene om ansvaret for ham. 
En miniatyr/selskapshundrase hadde derimot hatt det som plommen i egget hos meg de siste årene. (Også fordi en slik med større sannsynlighet hadde kunne gått løst = mer virring = mer aktivitet istedenfor bare båndturer med max radius på båndets lengde) 

Helt ærlig så lengter jeg etter å kunne ha hund med god samvittighet igjen. For det tar ekstra på psyken å føle at du ikke klarer å tilfredstille det innebygde aktivitetsbehovet til hunden din. Selvom du gjør ditt beste. (Nå høres det ut som om Rocky ikke får en dritt, men han gjør det altså. Han får bare ikke så mye som jeg føler han kunne fått hos noen friske mennesker som drev med jakt) Samtidig så er det å ha hund ekstremt positivt for psyken min, jeg hadde ikke klart å opprettholde det fysiske nivået mitt uten hund. Uten ham hadde jeg vært fullstendig ute av form nå, istedenfor bare litt ute av form og med høyere vekt. 

Mitt numero uno krav til neste hund er at den kan gå løs uten å stikke til skogs.
Nummer 2 er at den er omgjengelig iom jeg kjenner mange med hund som den kommer til å være rundt. (Og noen av disse hundene har ikke like bra språk, så viktig å ha en som tåler litt. Valper kommer selvfølgelig ikke til å bli sosialisert med disse) 
Bare ved å oppfylle disse 2 så vil en hund ha fått evig mye mer aktivitet hos meg, iom jeg kan tilbringe flere timer i stallen daglig. Rocky må jo da stå bundet/være i bånd mens alle de andre hundene løper løse, leker og koser seg. (Rocky oppfyller nummer 2 dog, evig glad i gemyttet hans mot andre hunder, knallflott språk på ham) Rocky kan heller ikke bli med meg på ridetur, noe som visse dager fører til at jeg må velge. Ri hesten eller få gått en skikkelig tur med hunden, fordi jeg ikke har nok energi til begge deler den dagen. En annen rase kunne blitt med og jeg kunne gått hjem å satt meg i sofaen med god samvittighet for både hest og hund. 

Personlig har jeg kommet fram til at Collie er den optimale rasen for meg. Vennlig innstilte, ikke for krevende, med på alt, omgjengelige, kan gå løse, ikke for stor radius og akkurat passe store. Kommer fint til å kunne følge med på ridetur selv med litt fart i voksen alder. Nok treningsvilje til at jeg kan utforske videre på treningsfronten da jeg syns trikstrening og lydighet er relativt gøy. Men ikke så ekstreme at de går på veggene om det ikke skjer noe spesielt på mine dårlige dager. Ikke minst naturlig stort sett flinke rundt barn, det er relativt viktig iom jeg er i den alderen der barn gjerne popper opp i vennekretsen og muligens etterhvert også hos meg. 
i akkurat 2014 hadde nok en whippet eller italiensk mynde passet best, det var et dårlig år for meg, men jeg kunne tilbudt mye frislipp med like sprek hund som en mynde flere ganger i uka. (Så ofte som ønskelig, svigers sin hund så kan lånes når som helst) 

Konklusjon, mindre = ofte enklere, men hovedsaklig tror jeg det er ekstremt individuelt hva som er "enkelt". 

EDIT: Jeg velger å være åpen om dette da jeg synes det er fryktelig dumt å føle at man må skjems over å være psykisk syk. Det er ingen skam, man er like syk om det er fysisk eller psykisk. Og jeg håper ingen her inne dømmer meg annerledes pga min psyke. :) (Men det tror jeg ikke noen gjør altså, vi er en gjeng med forskjellige plager her inne, både psykiske og fysiske så vel som friske) :) 

  • Like 14
Skrevet

Om jeg skulle omplassert (særdeles hypotetisk) en av mine til noen med psykiske problemer så hadde det definitivt vært Kovu. Han er rolig, stødig og laidback, og god på språk og glad i nærkontakt.

Odin er var for uro, endringer, har masse energi i kroppen, og er mer krevende både fysisk og psykisk.

Skrevet
7 timer siden, Eloise skrev:

Veldig bra skrevet! Synes det var et herlig åpent og ærlig innlegg, og det beskrev det hele veldig godt.


Takk for det! :) Jeg har tenkt mange tanker rundt dette kan man si. :) 

  • 2 weeks later...
Skrevet

Ofte så henger den psykiske helsa sammen med den fysiske helsa. Er man sliten og utafor og lei seg psykisk så merker man også det fysisk bla. Vondt i hodet, spenninger, kvalme, blir fortere sliten osv. Er man ikke i form psykisk så går det ofte over i fysisk også.

Skrevet

Dette var da svært til konklusjoner, da. Man trenger vel ikke å være en usikker hundeeier om man har psykiske utfordringer? Mange av de tøffeste og flotteste hundeeierne jeg kjenner, kan f.eks slite skikkelig ved tanken på å måtte ta en telefon til et offentlig kontor eller gå i selskap eller feire jul. 

  • Like 2
Skrevet

Da jeg dissosierte var det veldig godt å ha litt "tyngde" i andre enden av båndet, noe som ga meg mer kontakt med virkeligheten. Det kunne sikkert gått fint med en mindre hund (den kinesiske nakenhunden venninna mi passer av og til trekker konstant, du merker du går med ham selv om han er liten), men små hunder kan ikke hoppe opp og slikke deg i ansiktet om du plutselig stopper opp og forsvinner. 

Sliter ikke like mye med psyken nå, men hunden(e) har vært til mye hjelp, selv om det har tatt på samvittigheten på dårlige dager (og det gjør det enda fordi jeg har en del fysiske greier som av og til dukker opp, men jevnt over har han et aktivt liv).

Jeg hadde vært redd for at evt angst skulle smitte over på hunden, men det kommer sikkert litt an på rase og individ også. Og ikke minst hvilken type angst. I tillegg får man (forhåpentligvis) mestringsfølelse med hund som alltid er bra for psyken!

  • Like 1
Skrevet
På 10.12.2015, 02.08.12, Rocket skrev:

*kjempelangt innlegg jeg kjenner godt igjen*

Kjempeflott innlegg dette :) Kjenner meg igjen i det også. 

I sommer ble jeg diagnostisert med tilbakevendende depresjoner. Jeg har aldri skjønt hvorfor energien forsvinner plutselig tidligere og hvorfor jeg kunne sove døgnet rundt enkelte dager, eller hvorfor jeg har vært irritabel, eller hva som er "problemet til alle andre som kan være så idiot". Jeg er dessverre den som, når jeg ikke er bevisst på hva som skjer, ser problemene hos andre heller enn å se at det er mine tolkninger og bestemmelse av årsakssammenhenger som er problemet. 

Det jeg har funnet ut underveis er at når jeg er i aktivitet og har noe å fokusere på går det veldig bra. Jada, jeg har jo Aragon som har måttet gå ut på tur og bruke hodet. Men tingen med han er at hvis det regner og blåser gidder han ikke å gå ut. Eventuelt så går han som om han ikke har lært noen verdens ting. Blir det mye aktivitet 2-3 dager på rad så slår det ut på det iboende stressnivået hans. Så uansett når på året må jeg være forsiktig med å ikke gi for mye. Ellers blir det mye stress hos han når den dagen kommer at det MÅ være roligere dager. For meg er ikke det noe positivt. Det er lett å la seg irritere over en voksen hund som vimser i beina og klynker og piper på tur fordi det blåser. Det samme med en som får lav terskel for å bjeffe og flyr rundt og er rastløs hvis han får 3 dager med lange, gode turer for så å måtte være litt alene en dag og to. Men han forstår da. Når jeg er på vei inn i en syk periode sitter han mye mer inntil og koser og søker meg mye mer. Mors lille terapeut kaller jeg ham :wub:

Vanligvis på denne tiden av året, fra medio oktober til nærmere jul, har jeg tøffere perioder enn ellers. Det har jeg ikke merket noe til nå. 13 Oktober tok jeg meg en dagstur til Paris og hentet Sjef. Og det er den beste investeringen jeg har gjort i egen psyke :) 
Han er rolig og sindig. Godt og fornuftig hode på ham. Aksepterer kjedelige dager uten å gå på veggene. MEN jeg kan ikke bare slippe ham rett utenfor døra i dårlig vær slik som Aragon foretrekker. Jeg må ut, og jeg må holde meg i gang. Og for meg er det helt rett. Han har en så fantastisk arbeidslyst og lærevilje at nå kan jeg endelig sette meg mål for mer enn bare utstilling også. Så jeg har noe å jobbe mot hele tiden. Til sensommeren eller høsten har jeg bestemt at jeg skal starte i lydighet klasse 1. Før det skal jeg øve meg i rekrutt. Det blir nok tidlig i sommer. Alt etter når jeg finner et stevne nær meg. 
Men det er meg. Andre takler kanskje ikke å bli stilt krav til i det hele tatt. Men å hele tiden ha noe som drar meg ut er god forebygging slik at jeg ikke kommer til det punktet hvor jeg driter i alt og helst vil gjemme meg bort. Alle tilfeller er forskjellige, og hva som er rett for hver og en må man gå i seg selv og bli kjent med. 
Jeg skjønte det egentlig ikke selv før jeg snakket med psykologen om at jeg hadde vært ute i flere timer og satt meg ned ute på et nes i nærheten av en populær turløype med Aragon og vært på besøk hos en venninne etterpå. 
"Hvordan følte du deg etter det?" 
Det spørsmålet åpnet så mange dører for meg at det vanskelig lar seg beskrive. Fordi jeg skjønte hva som er sunt og bra for meg. Endelig! :D

I forhold til dette med hvilke hunder man bør være rolig og avbalansert for å takle så vil jeg påstå at det bør man være med alle hunder. Med fare for å bli helt CM her, så er hunder gjerne vare for energien man utstråler. Forskjellen ligger i at de små gjør mindre "skade" av å være viltre og fly på veggene om det er noe de reagerer på. Så de blir mer ufarlige. Det er ikke en teori jeg bare har tatt til meg som en sannhet altså, det er noe jeg har observert. Uten at jeg bryr meg døyten om dominansteorier av den grunn ;) (Må bare få understreket det før CM-politiet kommer og tar meg!). 

Det ble visst en hel, liten avhandling det her. Veldig personlig ble det også. Men som du sier, @Rocket så er det for mye tabuer og fordommer mot psykiske lidelser. Man blir fort sett på som klin gal, når man egentlig  er helt normal 90% av tiden. Man må bare fjerne fordommene med åpenhet :)

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...