Gå til innhold
Hundesonen.no

Stor eller liten?


Evelina
 Share

Recommended Posts

Har den psykiske helsa til eieren noe å si Ang. Om man kjøper en stor eller liten hund? Om man bør være sterkere psykisk når man har stor hund? Hvis feks. Eieren er ganske redd av seg, usikker ol. Må man være sterkere psykisk på grensesetting osv.? Snakka med en annen hundeeier om dette og jeg hadde ingen meninger om dette da jeg ikke visste derfor jeg spør her. ☺️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det kommer mer an på rasen og individet enn størrelsen. Og personen. Vil man føle seg tryggere med en større hund kanskje? Risikerer man å bli redd sin egen hund om man har en litt utfordrende rase som krever mer grenser og konsekvente regler?

Det er jo litt forskjell på en rottweiler og en st. bernhard også..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke brukt stor/liten hund som et parameter sånn sett, men heller om rasen/individet er myk eller hard å ha med å gjøre i hodet sitt.

Sammtidig som at om man er for nervøs/stressa/usikker av seg så kan sånt til en viss grad smitte over på dyret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Evelina skrev:

Har hørt så mange si: jeg/vi valgte en liten rase denne gangen pga. Helsa mi/oss? .?

Er det den fysiske helsa skjønner jeg den. Mye mindre påkjenning på kroppen å bakse rundt med en liten hund enn en stor.

Om det er pga den psykiske skjønner jeg den ikke helt. Kanskje folk tenker at de vil ha en liten koseklump i senga/sofaen som trøst og støtte, og ikke har skjønt at man kan ha store koseklumper også :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som Tekopp sier så kan det ha mye å si med tanke på fysiske plager.

Når det gjelder psykiske problemer så kan det være at eier rett og slett ikke har selvsikkerhet/mot nok til å tørre å prøve en stor rase. En liten rase klarer man å holde igjen selv hvis man ikke får til å oppdra, og hvis man er redd for at man ikke får til oppdragelsen så føles det nok tryggere å velge smått. Det kan også være at eier ønsker å legge listen så lavt som mulig når det gjelder mosjonskrav, og da er det nok tryggest å gå for raser med lang historie som selskapshund, fremfor raser som frem til nylig har hatt bruk for sine instinkter. Da er det stort sett små raser som fyller kravene. Det kan også være lurt å satse på en liten rase dersom du vet at du vil ha behov for hundepass i dårlige perioder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som psykisk syk (dystymi, kronisk mild depresjon) kan jeg godt se hvorfor folk går for miniatyrer istedenfor større hunder. Nå er ikke Rocky så stor, men han har jo et forholdvis stort aktivitetsbehov fordeom. (jaktrase) Det går greit, men jeg synes ikke han har hatt det optimalt rent aktivitetsmessig ofte de siste årene, jeg hadde aldri gått med på anskaffelse av en så aktiv rase om jeg viste jeg skulle bli syk og alene om ansvaret for ham. 
En miniatyr/selskapshundrase hadde derimot hatt det som plommen i egget hos meg de siste årene. (Også fordi en slik med større sannsynlighet hadde kunne gått løst = mer virring = mer aktivitet istedenfor bare båndturer med max radius på båndets lengde) 

Helt ærlig så lengter jeg etter å kunne ha hund med god samvittighet igjen. For det tar ekstra på psyken å føle at du ikke klarer å tilfredstille det innebygde aktivitetsbehovet til hunden din. Selvom du gjør ditt beste. (Nå høres det ut som om Rocky ikke får en dritt, men han gjør det altså. Han får bare ikke så mye som jeg føler han kunne fått hos noen friske mennesker som drev med jakt) Samtidig så er det å ha hund ekstremt positivt for psyken min, jeg hadde ikke klart å opprettholde det fysiske nivået mitt uten hund. Uten ham hadde jeg vært fullstendig ute av form nå, istedenfor bare litt ute av form og med høyere vekt. 

Mitt numero uno krav til neste hund er at den kan gå løs uten å stikke til skogs.
Nummer 2 er at den er omgjengelig iom jeg kjenner mange med hund som den kommer til å være rundt. (Og noen av disse hundene har ikke like bra språk, så viktig å ha en som tåler litt. Valper kommer selvfølgelig ikke til å bli sosialisert med disse) 
Bare ved å oppfylle disse 2 så vil en hund ha fått evig mye mer aktivitet hos meg, iom jeg kan tilbringe flere timer i stallen daglig. Rocky må jo da stå bundet/være i bånd mens alle de andre hundene løper løse, leker og koser seg. (Rocky oppfyller nummer 2 dog, evig glad i gemyttet hans mot andre hunder, knallflott språk på ham) Rocky kan heller ikke bli med meg på ridetur, noe som visse dager fører til at jeg må velge. Ri hesten eller få gått en skikkelig tur med hunden, fordi jeg ikke har nok energi til begge deler den dagen. En annen rase kunne blitt med og jeg kunne gått hjem å satt meg i sofaen med god samvittighet for både hest og hund. 

Personlig har jeg kommet fram til at Collie er den optimale rasen for meg. Vennlig innstilte, ikke for krevende, med på alt, omgjengelige, kan gå løse, ikke for stor radius og akkurat passe store. Kommer fint til å kunne følge med på ridetur selv med litt fart i voksen alder. Nok treningsvilje til at jeg kan utforske videre på treningsfronten da jeg syns trikstrening og lydighet er relativt gøy. Men ikke så ekstreme at de går på veggene om det ikke skjer noe spesielt på mine dårlige dager. Ikke minst naturlig stort sett flinke rundt barn, det er relativt viktig iom jeg er i den alderen der barn gjerne popper opp i vennekretsen og muligens etterhvert også hos meg. 
i akkurat 2014 hadde nok en whippet eller italiensk mynde passet best, det var et dårlig år for meg, men jeg kunne tilbudt mye frislipp med like sprek hund som en mynde flere ganger i uka. (Så ofte som ønskelig, svigers sin hund så kan lånes når som helst) 

Konklusjon, mindre = ofte enklere, men hovedsaklig tror jeg det er ekstremt individuelt hva som er "enkelt". 

EDIT: Jeg velger å være åpen om dette da jeg synes det er fryktelig dumt å føle at man må skjems over å være psykisk syk. Det er ingen skam, man er like syk om det er fysisk eller psykisk. Og jeg håper ingen her inne dømmer meg annerledes pga min psyke. :) (Men det tror jeg ikke noen gjør altså, vi er en gjeng med forskjellige plager her inne, både psykiske og fysiske så vel som friske) :) 

  • Like 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg skulle omplassert (særdeles hypotetisk) en av mine til noen med psykiske problemer så hadde det definitivt vært Kovu. Han er rolig, stødig og laidback, og god på språk og glad i nærkontakt.

Odin er var for uro, endringer, har masse energi i kroppen, og er mer krevende både fysisk og psykisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Dette var da svært til konklusjoner, da. Man trenger vel ikke å være en usikker hundeeier om man har psykiske utfordringer? Mange av de tøffeste og flotteste hundeeierne jeg kjenner, kan f.eks slite skikkelig ved tanken på å måtte ta en telefon til et offentlig kontor eller gå i selskap eller feire jul. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg dissosierte var det veldig godt å ha litt "tyngde" i andre enden av båndet, noe som ga meg mer kontakt med virkeligheten. Det kunne sikkert gått fint med en mindre hund (den kinesiske nakenhunden venninna mi passer av og til trekker konstant, du merker du går med ham selv om han er liten), men små hunder kan ikke hoppe opp og slikke deg i ansiktet om du plutselig stopper opp og forsvinner. 

Sliter ikke like mye med psyken nå, men hunden(e) har vært til mye hjelp, selv om det har tatt på samvittigheten på dårlige dager (og det gjør det enda fordi jeg har en del fysiske greier som av og til dukker opp, men jevnt over har han et aktivt liv).

Jeg hadde vært redd for at evt angst skulle smitte over på hunden, men det kommer sikkert litt an på rase og individ også. Og ikke minst hvilken type angst. I tillegg får man (forhåpentligvis) mestringsfølelse med hund som alltid er bra for psyken!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 10.12.2015, 02.08.12, Rocket skrev:

*kjempelangt innlegg jeg kjenner godt igjen*

Kjempeflott innlegg dette :) Kjenner meg igjen i det også. 

I sommer ble jeg diagnostisert med tilbakevendende depresjoner. Jeg har aldri skjønt hvorfor energien forsvinner plutselig tidligere og hvorfor jeg kunne sove døgnet rundt enkelte dager, eller hvorfor jeg har vært irritabel, eller hva som er "problemet til alle andre som kan være så idiot". Jeg er dessverre den som, når jeg ikke er bevisst på hva som skjer, ser problemene hos andre heller enn å se at det er mine tolkninger og bestemmelse av årsakssammenhenger som er problemet. 

Det jeg har funnet ut underveis er at når jeg er i aktivitet og har noe å fokusere på går det veldig bra. Jada, jeg har jo Aragon som har måttet gå ut på tur og bruke hodet. Men tingen med han er at hvis det regner og blåser gidder han ikke å gå ut. Eventuelt så går han som om han ikke har lært noen verdens ting. Blir det mye aktivitet 2-3 dager på rad så slår det ut på det iboende stressnivået hans. Så uansett når på året må jeg være forsiktig med å ikke gi for mye. Ellers blir det mye stress hos han når den dagen kommer at det MÅ være roligere dager. For meg er ikke det noe positivt. Det er lett å la seg irritere over en voksen hund som vimser i beina og klynker og piper på tur fordi det blåser. Det samme med en som får lav terskel for å bjeffe og flyr rundt og er rastløs hvis han får 3 dager med lange, gode turer for så å måtte være litt alene en dag og to. Men han forstår da. Når jeg er på vei inn i en syk periode sitter han mye mer inntil og koser og søker meg mye mer. Mors lille terapeut kaller jeg ham :wub:

Vanligvis på denne tiden av året, fra medio oktober til nærmere jul, har jeg tøffere perioder enn ellers. Det har jeg ikke merket noe til nå. 13 Oktober tok jeg meg en dagstur til Paris og hentet Sjef. Og det er den beste investeringen jeg har gjort i egen psyke :) 
Han er rolig og sindig. Godt og fornuftig hode på ham. Aksepterer kjedelige dager uten å gå på veggene. MEN jeg kan ikke bare slippe ham rett utenfor døra i dårlig vær slik som Aragon foretrekker. Jeg må ut, og jeg må holde meg i gang. Og for meg er det helt rett. Han har en så fantastisk arbeidslyst og lærevilje at nå kan jeg endelig sette meg mål for mer enn bare utstilling også. Så jeg har noe å jobbe mot hele tiden. Til sensommeren eller høsten har jeg bestemt at jeg skal starte i lydighet klasse 1. Før det skal jeg øve meg i rekrutt. Det blir nok tidlig i sommer. Alt etter når jeg finner et stevne nær meg. 
Men det er meg. Andre takler kanskje ikke å bli stilt krav til i det hele tatt. Men å hele tiden ha noe som drar meg ut er god forebygging slik at jeg ikke kommer til det punktet hvor jeg driter i alt og helst vil gjemme meg bort. Alle tilfeller er forskjellige, og hva som er rett for hver og en må man gå i seg selv og bli kjent med. 
Jeg skjønte det egentlig ikke selv før jeg snakket med psykologen om at jeg hadde vært ute i flere timer og satt meg ned ute på et nes i nærheten av en populær turløype med Aragon og vært på besøk hos en venninne etterpå. 
"Hvordan følte du deg etter det?" 
Det spørsmålet åpnet så mange dører for meg at det vanskelig lar seg beskrive. Fordi jeg skjønte hva som er sunt og bra for meg. Endelig! :D

I forhold til dette med hvilke hunder man bør være rolig og avbalansert for å takle så vil jeg påstå at det bør man være med alle hunder. Med fare for å bli helt CM her, så er hunder gjerne vare for energien man utstråler. Forskjellen ligger i at de små gjør mindre "skade" av å være viltre og fly på veggene om det er noe de reagerer på. Så de blir mer ufarlige. Det er ikke en teori jeg bare har tatt til meg som en sannhet altså, det er noe jeg har observert. Uten at jeg bryr meg døyten om dominansteorier av den grunn ;) (Må bare få understreket det før CM-politiet kommer og tar meg!). 

Det ble visst en hel, liten avhandling det her. Veldig personlig ble det også. Men som du sier, @Rocket så er det for mye tabuer og fordommer mot psykiske lidelser. Man blir fort sett på som klin gal, når man egentlig  er helt normal 90% av tiden. Man må bare fjerne fordommene med åpenhet :)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...