Når samboer vil ha en annen rase

[Pixie]

Jeg spurte min her om dagen om han hadde sett noen form for hundetrening han kunne tenkt seg å drive med selv, fordi jeg syns det er viktig at han også får utvikle den typen bånd til det som tross alt skal være vår felles hund. Han så på meg som om jeg var dum, og sa at han syns ikke det var noe særlig å gjøre ting sammen med andre med hund. Mental aktivisering er fremmedord for ham. Jeg foreslo at han kunne lese om positiv forsterkning så vi kan være konsekvente og enige om hvordan vi oppdrar hunden, han så ut som jeg hadde foreslått å oppdra hunden som mormoner. Han vil bare ha hund han, en sånn han kan gå rusletur med og kose med og leke med men som ligger i senga si nesten hele tiden slik at han kan bruke like mye tid som vanlig på nett eller med fotballkamp eller med xbox eller playstation. Jeg kommer til å tvinge ham til å delta på valpekurs/valpetrening sammen med meg, så får han være sur. Det er viktig for meg og for hunden, og jeg tror at det etterhvert er viktig for ham også at ikke hunden bare hører på meg.

[rosinbolle]

Samboern vil gjerne ha en maskothund som neste, jeg er ikke så sikker. Men jeg tror nok egentlig han har rett  

Her i huset er hunden vår begges hund. For oss er det utenkelig at en betaler for bikkja og har ansvaret alene, for vi lever jo vårt liv sammen, sant? Jeg skjønner jo at det ikke er sånn for alle, men hos oss er det slik. Vi bytter på å ta morgenturen, ettermiddagsturen går vi sammen med mindre noen av oss skal noe spesielt. Det er stort sett jeg som tar med bikkja på trening, men det er fordi jeg er mest interessert i hundesport. Oppdragelsen tar vi begge, og føler at hunden hører like mye på begge.

En hund til vil bety mye for hverdagen vår, og det er et ansvar vi begge får og må tilpasse oss. Hvis vi ender opp med en hund som en av oss egentlig ikke liker eller passer inn i livet vårt er det fryktelig dumt. Så da får vi bare finne en rase vi begge trives med, rett og slett.

[Titovn]

59 minutter siden, Sprettballen skrev:

Han høres veldig lik ut som min. Nå har han fått seg PS4, så han bytter på å spille på den og spille data. Han har egentlig ikke peiling på hund, og det er litt deilig, for da gjør han som jeg sier. Vi har de samme reglene(vel...det er ikke så veldig mange regler egentlig). 

Han har blitt litt flinkere til å gå tur med minien, men hun er jo lettere i og med at hun er liten og dermed ikke så stress om hun drar i båndet. Hun ble vi enige om å kjøpe. Schäferen er veldig enmannshund og for henne er sambo bare noe tungt som henger i andre enden av båndet og hun hører lite på han, så jeg skjønner at han synes det er kjedelig å gå med henne.

Jeg er ikke nervøs for å reise bort en helg, han tar så godt vare på de som han kan og han lar ikke spillinga gå ut over dem i sånn grad at de ikke får dekka behovene sine. Men jeg tar ikke 3 mnd. utenlandspraksis neste år, for å si det sånn. Han virker fornøyd med de hundene vi har, og han vurderer jo ikke seriøst en husky og han forstår veldig godt hvorfor vi ikke kan ha en sånn. Hvis han neste gang skulle komme med et ønske på en selskapsrase når det evt. blir aktuelt og det er en rase jeg synes passer fint og sånt, så får han veldig gjerne et ord med i laget altså. Og han har jo noe å si på antallet. Likevel virker han ikke overrasket når jeg annonserte at jeg planlegger hund nr. 3 og at det enten blir schäfer eller kelpie. Det eneste han sier er at han tipper jeg ombestemmer meg for rasen 100 ganger og at han ikke har noen formening eller forventning om hvilken rase det blir før det nærmer seg *ler*

Her går det bare i data hos min. Han har ikke peil på hund heller så kjenner til det at han gjør som man sier da  

Min kunne gjerne vært litt flinkere til å gå med gamlefar sånn sett. Her får han for øyeblikket ikke lov til å gå med Schäferen, men det er fordi jeg trener på å gå pent i bånd, og han kan jo ingenting så er redd for at han skal ødelegge det *ler*

Skjønner! Jeg har veldig blandede følelser for tiden å reise bort en helg (oftest er det snakk om 1 natt), men det er liksom ikke noe krise. Jeg som er litt hønemor bare, haha. Nei min har heldigvis sånn sett slått fra seg en husky; men han syns de er fine da. En nå er det mer pomeranian som står i hodet på han  Staffer liker han også, utrolig nok. Ikke at han vurdere seriøst å anskaffe en hund altså. Men ja min har også noe å si på antallet, men heldigvis forstår han hvor mye hund betyr for meg, og bl.a. at jeg har en gammel hund (som ser ut til å leve noen år til altså) - og han vet jeg ikke tar meg vann overhodet med det. Nå er jo det uaktuelt med en til pga. plass så vi må nok flytte på oss før det er snakk om evt. en til. Men når jeg sier "jeg kunne tenkt meg en *sett inn en spennende hunderase for meg her*" så er han ikke så overasket selv nei, haha! Han bryr seg fint lite om hvilken raser jeg anskaffer meg egentlig, men er litt som meg; neitakk til f.eks siklehunder *ler*

(Woho, quoten funka nå!)

[Mardina]

Skjønner jeg har vært heldig med min kjæreste  Han blir mer enn gjerne med på tur, enten han er her eller jeg er hos han. Når vi flytter sammen på nyåret, så håper jeg det fortsetter. Jeg er klar på at Teo er mitt hovedansvar, men det er godt å vite at jeg har avlastning, hvis det skulle trengs  

Her kommer det nok ikke noen annen hund i hus, før Teo er avlivet. Mulig jeg da føler litt mer på hvordan det er å være uten hund Selv om det føles utenkelig nå, så vil det jo skje en dag :) 

[Mud]

@Titovn her er det jeg som liker "bikkjer" og sambo som liker pelsraser  

Han vurderte tilmed Lhasa Apso. ..

Heldigvis er huskyen vår lat,  hvis ikke kunne vi ikke hatt han. De får nok tur stort sett forsåvidt,  men han får sjeldent trekke mer enn et par ganger i uka. På en rolig dag er det pulien som blir slitsom,  huskyen bare ligger der... Mat , kos og dotur holder åpenbart for han en gang i blant,  men pulien MÅ aktiviseres.  

[Guest Michellus]

Jeg kjenner at jeg er takknemlig for at jeg har en sambis som er like mye med på hundeholdet som det jeg er. Her går vi tur sammen, lufter hunder sammen og fôrer ca annenhver gang. Jeg står for treningen siden det er jeg som konkurrerer, mens han synes det er gøy å trikse med dem.

Ganske enige er vi også på raser. Belgere all the way! På attåtraser er vi dog mer uenige. Jeg kunne tenke meg en strihåret parson, mens han bare "ehhhh".

Sent fra min D6603 via Tapatalk

[Rosin]

Jeg synes det mest hensynsfulle er om man får til et fornuftig kompromiss. Selv om man har et hundehold hvor én person har fullt ansvar, er man jo allikevel to mennesker som lever sammen, og med mindre man planlegger å ha bikkja i et annet hus vil den jo påvirke samboerens liv også. Hundehold er jo en ganske omfattende affære, det blir ikke som å ha en hamster i et bur i kjelleren liksom... Med mindre den ene parten blåser fullstendig i alt som har med hundeholdet å gjøre, er vetorett innenfor rimelige rammer en grei regel, synes jeg. Jeg hadde ikke latt samboeren min nekte meg en rase fordi han ikke syntes den så kul nok ut f.eks, men hadde han vært redd for den eller vist nok om den til å føle seg sikker på at den ville vært for vanskelig å håndtere, hadde saken vært en annen.

Samboer ville på liv og død ha labrador, noe jeg i utgangspunktet ikke var så begeistret for men sa ja til fordi jeg regnet med at det ville være en uproblematisk hund å ha i hus (og for å ha mer å si i valg av neste hund ), men en labrador er jo noe helt annet enn en doberman... Om man vet noe ikke fungerer for deg/dere, synes jeg dette bør respekteres

[Sprettballen]

11 minutter siden, Rimfrosthuldra skrev:

Jeg synes det mest hensynsfulle er om man får til et fornuftig kompromiss. Selv om man har et hundehold hvor én person har fullt ansvar, er man jo allikevel to mennesker som lever sammen, og med mindre man planlegger å ha bikkja i et annet hus vil den jo påvirke samboerens liv også. Hundehold er jo en ganske omfattende affære, det blir ikke som å ha en hamster i et bur i kjelleren liksom... Med mindre den ene parten blåser fullstendig i alt som har med hundeholdet å gjøre, er vetorett innenfor rimelige rammer en grei regel, synes jeg. Jeg hadde ikke latt samboeren min nekte meg en rase fordi han ikke syntes den så kul nok ut f.eks, men hadde han vært redd for den eller vist nok om den til å føle seg sikker på at den ville vært for vanskelig å håndtere, hadde saken vært en annen.

Samboer ville på liv og død ha labrador, noe jeg i utgangspunktet ikke var så begeistret for men sa ja til fordi jeg regnet med at det ville være en uproblematisk hund å ha i hus (og for å ha mer å si i valg av neste hund ), men en labrador er jo noe helt annet enn en doberman... Om man vet noe ikke fungerer for deg/dere, synes jeg dette bør respekteres

Helt enig med deg i dette!

Samboeren min er glad i hunder og han har ikke så mange meninger i forhold til raser egentlig. Eller, de hunderasene han ikke liker, de liker ikke jeg så veldig heller, så det er liksom greit. Vi skal jo forholde oss til hundene begge to, selv om jeg har hovedansvaret. Jeg tror også at det å trumfe gjennom en rase som partneren absolutt ikke vil ha vil være grobunn til både krangler og at hunden det er snakk om ikke får det optimalt, fordi en er negativt innstilt til hunden. 90% av tiden er jo hundene sammen med begge to. Jeg hadde ikke orket et hundehold der det var så "dine og mine"-hunder at man måtte finne pass bare fordi man skal bort en dag eller to, men det er nå bare meg da.

[Arya]

Min samboer fant ut at han ville ha hund etter å ha vært på kurs for folk med rygglidelser, der mange på kurset hadde snakket veldig varmt om det å ha hund siden man da kom seg ut på tur i skog og mark. 

Jeg ble glad siden jeg alltid har ønsket meg hund men aldri har hatt muligheten til det før nå.

Så sier han: Jeg vil ha doberman!

Vi er førstegangseiere og har lite peiling, pluss vi vil ha barn etterhvert.

Han ville ha doberman fordi de så staselige ut (mandig...), og han hadde hørt fra andre at de gikk godt sammen med barn.

Jeg argumenterte med at doberman ikke er en god førstegangshund pga vaktinstinktet og at det krever en sterk oppdrager, og jeg vet med meg selv at verken han eller jeg er så autoritær.. Og at man ikke velger rase ut fra utseendet, men av egenskaper man ser etter i en hund. Hunden skal passe til vår livsstil.

Så etter mye research (fra min side) så landa vi på golden

 

 

[Eplefe]

Tror ikke vi noensinne har vært HELT uenige om hunderase, er vel heller jeg som er hun som vil ha hunderaser han er litt skeptisk til. Jeg tror dog jeg har vunnet ham over, når vi flytter til en litt større boplass.