Gå til innhold
Hundesonen.no

Vurderer Islandsk fårehund. Erfaringer, tips?


Nils-Kristian Brubakk
 Share

Recommended Posts

Hei!
Jeg og min kjæreste vurderer å skaffe oss hund nå i en alder av 22 år.
Begge jobber i helsevesenet og jobber turnus.

Vi sitter nå å vurderer hvilken rase vi skal anskaffe oss.
Vi har til nå funnet ut at Islandsk fårehund kunne være noe for oss.

Hva mener dere om denne rasen?
Vi bor i en stor leilighet i en rolig bydel med mye frilufstområde rundt oss. Samt har mine foreldre en gård ikke så langt unna.
Liker å kunne være en del ute året rundt.

Er vant med hund hjemmefra.

Kanskje er det andre hunderaser vi har oversett?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min farmor hadde islandsk fårehund i mange år, og var aktiv i raseklubben. Jeg stilte flere av hundene på utstilling of hadde en god del med de å gjøre. Kjenner også flere andre nå.

De er veldig sosiale og utrolig søte. Glade hunder som jeg syns var enkle å ha med å gjøre. MEN jeg har aldri opplevd maken til bjeffebikkjer! Hadde der ikke vært for der hadde det nok vært en av mine drømmeraser.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Samme erfaring med islandshundene i familien. Jeg har bare positive ting å si om dem. Glade, sosiale hunder, aktive, men ikke ekstreme, lettlærte og kule, de i familien har blitt hauggamle og friske hele livet. Men desverre er det en del bjeffing på dem. Ikke værre enn mange miniatyrhunder, men allikevel... Mye kan gjøres for å dempe bjeffinga, og det blir ikke veldig ille om man er flink til å trene på det, men du får nok aldri en helt stille islandshund :) Det er mest bjeffing i aktivitet, passeringer og litt når det kommer folk på de jeg har kjent :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når du nevnte andre raser dere har oversett, hvis dere liker gemytt og utseende kan jo finsk lapphun være noe? De var på hver sin side av rasetorget på EDS og jeg må ærlig talt si at det var flere ganger jeg ikke viste om folk skulle til oss eller til islandsk fårehundstanden for de var så like :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Må bare legge til at det ikke har vært mer bjeffing på Islandshundene i familien enn alle lapphundene jeg kjenner. Det er litt samme greia :) Islandshundene jeg har kjent har vært litt kjappere og mer gira på trening enn de fleste finske lapphunder, men lapphundene er jo da ofte tilsvarende mer rolig og behagelig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har overhodet ingen erfaring med Islandsk fårehund, sånn egentlig, men vi fikk besøk av en villfaren en når vi var på Island i sommer.

Makan til sjarmerende eldre herremann :wub:

Han var vel muligens egentlig ikke så villfaren, han ville bare ha litt selskap på en av sine ensomme turer tror jeg. Vet ikke.

Det tok i hvertfall 2-3 timer før han plutselig forsvant.

Han må ha vært minst 10-12 år, og han var en fryktelig søt og vennlig hund.

Det er alt jeg har å bidra med :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...