Gå til innhold
Hundesonen.no

Å velge farge på valpen/hunden


MonicaT
 Share

Recommended Posts

7 minutes ago, Shlush said:

Det kommer litt an på rase føler jeg og populasjonen. Det kan virke useriøst dersom det "åpenbart" går på bekostning av andre ting og at farge er førstepri...

Men om det ikke helt åpenbart skulle gjøre det, da? Men oppdretteren teoretisk sett har drevet avl over svært lang tid, men at det tydelig aldri blir brukt annet enn én type farge "bare fordi"? Er det ikke utelukket mange gode, og kanskje enkelte enda bedre(?) alvskandidater med "feil farge"? Og hva hvis man i tillegg avler en farge som ikke er blant det vanligste?

Just now, Tuvane said:

På noen raser, f. eks min, så er det jo en farge som er "vanligst" hos utstillingslinjene (sort&brun), og ergo er det den de fleste avler på. Ikke nødvendigvis fordi det er den man liker best, men fordi det er "det man får" fordi det er få hunder som bærer på de andre fargene, og få "gode nok" grå hunder (det finnes noen, men ikke så mange). Hos brukslinjene er det derimot mer normalt med grå, bicolour og sort, og det er få som bærer genet for sort&brun.

Tenker mer på når det er et helt bevisst valg pga preferanse :) 

Just now, Stella said:

Kan igjen kun svare ang. puddel, men der er det som sagt absolutt helt slik at fargene avles separat, og det er ansett som mindre seriøst om man blander farger i avlen. Eneste er svart som avles inn på hvit, fawn og brun. Grå kan også avles med svart (eller hvit, som jeg personlig ikke forstår hvorfor gjøres), men man får da "mellomfarge" i første generasjon, så dette gjøres kun i blant for å forbedre de grå. Man blander ikke linjer med fawn eller hvit med brune linjer, da fawn og hvite med brune gener blir "fargeløse", dvs med lyst pigment og er ikke godkjent farge. Så puddel er kanskje litt annerledes med dette med farge enn mange andre raser?

Interessant det du skriver, har ikke selv tenkt mye over dette tidligere, at godkjente farger innenfor en rase helst ikke burde blandes sammen (utenom dette med to merle hunder sammen etc). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 160
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spenne

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De ka

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. Jeg liker tre av fire fargevarianter på bearded collie. Fawn er også

Posted Images

1 hour ago, Yellow said:

Litt OT, men samtidig under tema om dette med fargepreferanse. 
Hva mener dere om oppdrettere som utelukkende avler hunder med en bestemt farge, altså en rase som har godkjent en eller flere andre farger og årsaken da kun handler om oppdretterens preferanse? 
Helt normalt og forståelig, eller kan det virke useriøst at det skal bli sett på som så nøye (og ikke bare helse, mentalitet og eksteriøret på rasen generelt)? 

 

I min rase, og raser som min, vil det bli uglesett av hele mijøet. Jeg har en rase som er godkjent i alle farger og alle mengder av hvitt fra ingenting til helhvit og alt derimellom. Ingen farger/tegninger skal gis prefaranse over andre i utstillingsringen f.eks. og farger/tegninger er ikke nevnt i standarden annet enn med at alt er tillatt, noe som inkluderer øyenfarger. Ingen ting om at mørkt pigment er best eller at øyne skal være mørke, like, eller godt pigmenterte. Med en slik standard som blir det litt smårart og fargeavle. Men noen gjør jo nettopp det. Noen fordi de mener at sølvgrå gjør det best i utstillingsringen, andre fordi svart/hvite med blå øyne selger best og atter andre fordi "unike" farger er moro (som kanskje ikke er så unike hvis man ser seg om litt).  Man kan selvsagt ha preferanser eller ønsker personlig, men å avle etter farger gjør at man må se gjennom fingrene med ufattelig mye annet da det er svært få som gjør det. Derfor avler alle seriøse uten farge som noen form for kriterium. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utseende er for meg, og for de fleste vil jeg tro, en del av kabalen man legger når man velger rase. Farge er en del av utseende, så da er det jo kanskje forståelig at det også blir et tema.

Jeg ser i utgangspunktet ikke noe galt i at man ønsker seg den eller den fargen på en gitt rase, men jeg synes det blir rart om man er så opphengt i det at man dropper valp fra et ellers flott kull kun pga fargen. Dersom det er raser hvor fargene er tilfeldige, altså. Og da blir det å ønske seg en gitt farge egentlig bare å sette seg selv opp til skuffelse. «Jaja, de var tomme for brune, så da får vel en sort duge da» liksom.

Så personlig så kunne jeg ikke finne på å ønske meg en gitt farge hos en oppdretter. Jeg ser ikke poenget. Jeg ville innfunnet meg med, før jeg kontaktet oppdretter, at det kunne bli en hvilken som helst farge eller fargekombinasjon. Jeg ville følt meg tryggere på at jeg endte opp med rett hund om jeg/oppdretter kunne velge blant alle valpene. Jeg tror faktisk jeg vil se på det som positivt om oppdretter ikke tok i mot ønsker om farge.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har helt klart fargepreferanser, men det går ikke på bekostning av viktigere ting. Jeg er fan av å få i pose og sekk. Da jeg skulle ha schäfer ville jeg har grå. Nå er jo ikke akkurat det noe spesiell farge på schäfer, og det er ikke en "skummel" farge å ha preferanse på, da det i brukslinjene er mye grått. 

Fascinasjonen og ønsket om en cream whippet fikk jeg gjennom sonen her, da jeg så en oppdretter her med en whippet i den fargen. Hun skulle da ha et kull til med samme kombo, så det var ganske sikkert at det ville komme cream-valper ut av den paringen. Jeg kapret den ene, som også, etter mye samtale mellom meg og oppdretter virket til å passe godt hos meg og det jeg ønsket meg. 

Whippet nr. 2 var ikke planlagt :P I det kullet kom to fawn m. hvit og en brindle tispe. Den ene fawn ble min. Det slo meg ikke før senere at jeg satt med to whippeter som ser ganske like ut i fargen og i dag når minsten har blitt ganske stor, så ser ikke folk forskjell på dem *ler* Jeg liker ikke brindle så godt. Kommer litt an på hvordan tegningene er og farger, men det er flere bindletyper jeg virkelig ikke synes er pene. Bikkja blir man jo glad i uansett, så farge er ikke alt, noen farger er mer uaktuelle enn andre :P Klart, nå er det jo ikke manko på whippetkull og farger å velge i, så det å ha fargepreferanse på den rasen er ikke sånn kjempeutfordrende, med mindre du har sett deg ut en veldig spesiell farge. Jeg liker et litt ryddig utseende :lol:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at fargen har litt å si men helsa og gemyttet er viktigst men kommer alle valpene fra samme kull og får forskjellige farger ser jeg ikke noe galt i å velge etter farge? Selv om personligheten er veldig forskjellig innad kullet også men genene og foreldrene er jo de samme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det spørs jo litt på hvor vanlig det er med fargen man ønsker.

Helse og gemytt og linjene og kjønn er viktigst, selvsagt. Men det er en vanlig utbredt rase kan jeg godt stå over et kull hvis jeg ikke får fargen jeg ønsker.

Dersom jeg skulle hatt Collie igjen kunne jeg fint sagt ifra til oppdretter at jeg vil ha sobel. Jeg synes ikke merle er fint på collie og ville takket nei til det. Men det er mange kull og man må ikke vente i åresvis for å vente på en sobel hannhund akkurat.

Jeg har en hemmelig drøm om Grand Danois en gang i fremtiden. Drømmen er en sort -hvit (mantle), men det er en såpass sjelden farge at jeg ikke hadde tatt sjansen med å vente på det. Når det er sagt ville jeg likevel ikke hatt en gul, men svart eller brindle, man skal jo synes at hunden er fin også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er så dust at jeg ikke vil betale en mange tusen kr for en hund jeg ikke synes er pen/sjarmerende. Altså den må ha en farge eller et tiltalende utseende. Skal jeg ha ny Aussie f.eks skal den være rød. Da leter jeg selvsagt etter en kombinasjon som gir det jeg vil ha + rødt. Samme gjelder andre raser, vil jeg ha sobel collie så ser jeg etter soble kombinasjoner,  lever dalmis så ser jeg etter kombinasjoner som gir dette.

Men nei jeg kjøper ikke valp utelukkende pga fargen. Og jeg håper ikke oppdrettere selger på grunnlag av kun farge heller. Men det må være lov å foretrekke noen farger fremfor andre, og å lete etter kull som gir det man vil ha.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor er det automatikk i at "man fär ikke hunden med den fargen man vil ha" = "den er stygg"? 

Jeg skulle ubetinget ha en brun Labrador, til nöds en gul, og absolutt gud forby en svart. Jeg fikk en svart fordi det var det eneste kullet tilgjengelig. Nä vil jeg ikke ha brun Labrador for alt i verden, synes de er direkte stygt farget, og kan til nöds ha en gul. Svart er det vakreste jeg ser. 

Tenker folk henger seg litt opp i ting för de kjöper valp, og noen ser bare utseende framfor det vakre som er inne i hunden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvor har du det i fra? At en farge man ikke har sansen for = stygg hund.. Alle farger er fine, men personlig synes jeg svart blir kjedelig, selv om jeg har deleid en Black bi aussie og han var en fin hund han. I akkurat den kombinasjonen kunne det ikke komme rødt, men her var det kombinasjonen som sa mer men fargen. Hunden bor forresten hos eksen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

46 minutes ago, Red Merle said:

en hund jeg ikke synes er pen/sjarmerende

Jeg tenkte litt at "ikke synes er pen" = stygg :P Men insert whatever you want iso for stygg i mitt innlegg og det stär enda pä sine bein. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Kangerlussuaq skrev:

Men hvorfor er det automatikk i at "man fär ikke hunden med den fargen man vil ha" = "den er stygg"? 

Jeg skulle ubetinget ha en brun Labrador, til nöds en gul, og absolutt gud forby en svart. Jeg fikk en svart fordi det var det eneste kullet tilgjengelig. Nä vil jeg ikke ha brun Labrador for alt i verden, synes de er direkte stygt farget, og kan til nöds ha en gul. Svart er det vakreste jeg ser. 

Tenker folk henger seg litt opp i ting för de kjöper valp, og noen ser bare utseende framfor det vakre som er inne i hunden :)

Jeg skulle aldri ha meg sort border collie, fordi det var så gørke kjedelig. Ikke det at det ikke var pent, men det var kjedelig. Vell, nå har jeg to stk sorte stirrekålliser :lol: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neste min skal være en tricolor.  Men om det kommer bare blue merle så tar jeg jo det. Men jeg vil ha svart. Fargen har ikke noe og si sånn sett. Men står jeg for eksempel mellom to da som er identiske ( eller såppas like både mentalt og utsende) og sen ene er blue og den andre er svart så velger jeg svart. Men for eks, kommer det en tric og den har beister ved alt så velger jeg blue. 

For snart 3 år siden ( ble ikke noe av pga private saker) så skulle jeg ha tric. De som kom tiltalte meg Ikke, men jeg falt for en blue i stede. Skjer det igjen så har jeg heller to blå enn en som jeg egentlig ikke liker utsende og mentalt på. Samme gjør jo jeg på kanin. Jeg har nå for eks to gutter som jeg digger. Håpa jo at de skulle være jenter, men sånn var det ikke. Så nå må jeg vurdere om jeg skal beholde dem pga det jeg digger med dem eller  selge de for det er feil kjønn. 

Fargen hakke alt og si men det kan gjøre at jeg velger den kontra en anna pga Fargen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Jeg tenkte litt at "ikke synes er pen" = stygg :P Men insert whatever you want iso for stygg i mitt innlegg og det stär enda pä sine bein. 

Det er ikke mange farger på raser som jeg synes er direkte stygge, men i raser med flere fargevariasjoner er det gjerne en som jeg synes er mye mindre pen enn de andre. Og som jeg da ikke ønsker å ha. 

Jeg er veldig lite glad i lever/ sjokoladebrun hos de fleste raser, og ville stått over kull med brune Labbiser, dalmiser eller Kelpier. 

Hadde jeg blitt glad i bikkja likevel? Selvsagt. Men når man kan velge så velger man gjerne ikke det man synes ikke er estetisk tiltalende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Jeg skulle ubetinget ha en brun Labrador, til nöds en gul, og absolutt gud forby en svart. Jeg fikk en svart fordi det var det eneste kullet tilgjengelig. Nä vil jeg ikke ha brun Labrador for alt i verden, synes de er direkte stygt farget, og kan til nöds ha en gul. Svart er det vakreste jeg ser. 

Hahhahaa, jeg skulle ALDRI ha hannhund... Jeg skulle i HVERTFALL ikke ha sort hannhund... og det skulle VIRKELIG IKKE være en som ble grå. Nå sitter jeg med en gråsort hannhund som jeg digger over alt på jord :lol: 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 9/3/2015 at 10:07 AM, 2ne said:

Vel. På aktivitetsnivå har jeg det med å ende opp med den aktive valpen som henger i gardinene og mener noe når jeg håndterer den, fordi jeg syns de er gøyale. Det er dog en forutsetning at man kan håndtere den valpen, ikke sant? Det er neppe det samme når vi snakker om farger. En valp blir ikke et monster fordi den er sort i stedet for hvit, liksom.

--

Som jeg sa i akkurat nå-tråden, så har vi alle våre fargepreferanser. Jeg vil f.eks ha en hvit puddel, men her er begge sorte, gitt. Da jeg paret Leah i fjor, ønsket jeg meg en brun valp (det gjorde samtlige på valpelista også), men så kom det bare sorte - jeg beholdt en sort en allikevel, jeg. Fordi at selv om jeg har preferanser på farge, så er det det minst viktige på de tingene jeg har preferanser på.

- Og samtlige valpekjøpere på det kullet ønsket seg brun tispe. Jeg fikk 5 sorte, 3 av de var hanner. Alle som ble spurt, ville heller ha sort (og hannhund), minus 1 (som endte opp med en blandingshund), fordi at moren og faren har de helsesjekkene de har. Så farge var tydeligvis ikke det viktigste der heller.

Siden det egentlig startet med fargeavl, og ikke fargevalg, så er det vel neppe noen overraskelse at når man prioriterer noe, så må noe annet vike. Hvis prioriteringa i avlen er farge, så går det på bekostning av noe annet. På puddel så har man fargeavl, og den er så strikt at genpoolen på noen av fargene er liten. På noen av fargene er pelskvaliteten og eksteriøret dårligere enn den er på de sorte (sort er den mest tallrike fargen, ergo er det lettere å finne gode sorte enn gode av de mindre tallrike fargene), fordi man har valgt farge fremfor pelskvalitet og/eller eksteriør.

Dette med haler er forøvrig et tema på pudler også. Halen skal stå opp og ikke ligge over ryggen på dem som om de var wannabe-spisshunder. Av de tre tispene jeg har tilgjengelig for avl, har to god hale, og en har en fæl hale ( :P ). Den med den fæle halen har dog bare den ene store feilen, hun har f.eks en god front, noe de to med god hale mangler. Skal jeg velge, vil jeg heller ha gode fronter enn gode haler, selv om jeg aller helst vil ha god front og god hale.

Tilbake til dette med fargeavl. Jeg har på de før nevnte tispene (som alle er sorte) en med anlegg for brunt, en med anlegg for hvitt og en som enten er dominant sort eller har anlegg for brunt (jeg har ikke gidda å genteste henne enda :P ). Jeg har sett på flere hannhunder enn jeg kan huske, og stort sett når jeg ser på brune eller hvite hanner, så må jeg tenke "ville jeg brukt denne hannen om han var sort?". Hvis svaret er nei, så legger jeg fra meg den hannen, fordi selv om jeg ønsker brunt eller hvitt, så er ikke fargen det viktigste. Det ville på en måte vært enklere om det var viktigere enn det er, for da kunne jeg firet på krava om mentalitet, eksteriør eller kanskje til og med helse. Og det er det som er problemet med fargeavl - prioriterer du farge, må du bort-prioritere noe annet.

Jeg er enig med meg selv, så jeg quoter i stedet for å skrive det på nytt :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville ha rød, får nå hvit. :P Og er forsåvidt kjempefornøyd med det, men rød er fortsatt en drøm i fremtiden. Blå er den fargen jeg liker minst på rasen, og mest sannsynlig hadde jeg sagt nei til blå valp tror jeg. Den bare tiltaler meg ikke overhodet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg kjøpte Jatzy så skulle jeg ha blå fra et annet kull hos samme oppdretter. Røde var jo ikke pene, overfall ikke merle. Vel jeg endte jo opp med den minste, spillested og minst showete red merle valpen :teehe:

Med kortisen valgte vi på eksteriør, at han var sobel var en bonus, kunne like gjerne vært tric. Det blir ikke kortis igjen.

 

Når jeg snakker om pen/sjarmerende så tenker jeg på både farge, rase, eksteriør og kjemi. God kjemi gjør hunden sjarmerende for meg. Liker man ikke personligheten så er løpet kjørt for meg. Selv om det er en bikkje vi snakker om.

 

 

Får ikke quote til å virke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tilfeldigvis snakket jeg med en hobbyooodretter i dag, som fortalte at interessenter som snakker om farge ved første henvendelse, får ikke valp hos henne.

Gadd ikke å si noe om det, men det synes jeg er like useriøs som omvendt. Det kan være mange grunner til hvorfor man ønsker en viss farge, man er ikke en dårlig hundeeier av den grunn liksom.

?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Woola said:

Tilfeldigvis snakket jeg med en hobbyooodretter i dag, som fortalte at interessenter som snakker om farge ved første henvendelse, får ikke valp hos henne.

Gadd ikke å si noe om det, men det synes jeg er like useriøs som omvendt. Det kan være mange grunner til hvorfor man ønsker en viss farge, man er ikke en dårlig hundeeier av den grunn liksom.

?

Enig. Har to ggr blitt spurt av oppdretter om jeg har preferanser på farge, før kullet er født. Ser ikke helt problemet med det, men da hadde vi jo snakka om andre ting først selvsagt. 

Sist jeg kjøpte valp, salukien, så hadde jeg null preferanser på farge. Hadde jeg valgt saluki etter farge hadde den vært sort/tan - men andre ting var langt viktigere. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 18.10.2017 at 7:58 PM, Yellow said:

Litt OT, men samtidig under tema om dette med fargepreferanse. 
Hva mener dere om oppdrettere som utelukkende avler hunder med en bestemt farge, altså en rase som har godkjent en eller flere andre farger og årsaken da kun handler om oppdretterens preferanse? 
Helt normalt og forståelig, eller kan det virke useriøst at det skal bli sett på som så nøye (og ikke bare helse, mentalitet og eksteriøret på rasen generelt)? 

 

Det tenker jeg er helt greit så lenge det er nok avlsdyr å velge i sånn at oppdrettet ikke lider noe under fargevalget. De aller fleste av oss har vell en preferanse på farge eller forsåvidt også andre eksteriøre trekk som vi gjerne tar med i valget om vi kan, dvs så lenge det ikke går på bekostning av noe viktigere. 

Normalt og forståelig, ja, om det som sagt ikke går utover noe annet. Nøye? Vell det kommer jo an på da, viss oppdretter er av typen som villig velger hannhund av annen farge om behovet skulle dukke opp så er jo ikke farge så nøye i bunn uansett. Begynner de derimot å avle middelmådig (ikke nødvendigvis dårlig, men dårligere enn det kunne ha vært) bare pga farge, ja da begynner det å bli useriøst, i mine øyne. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er opptatt av farge. Dvs pigment. Fordi det er koblet til gener som gjerne styrer annet også, og mtp hva slags aktiviteter jeg liker å drive med hund (nesearbeid) så spiller pigment sannsynligvis en rolle. Hvor stor vet man ikke. men uansett derfor går jeg for hunder med mye pigment. Og hadde av den grunn ikke villet ha harlekin beauceron. Heldigvis deler min oppdretter mitt syn på farge, så hun avler kun black-and-tan. 
Ift eksteriøret er jeg ikke så opptatt av farge. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, enna skrev:

Jeg er opptatt av farge. Dvs pigment. Fordi det er koblet til gener som gjerne styrer annet også, og mtp hva slags aktiviteter jeg liker å drive med hund (nesearbeid) så spiller pigment sannsynligvis en rolle. Hvor stor vet man ikke. men uansett derfor går jeg for hunder med mye pigment. Og hadde av den grunn ikke villet ha harlekin beauceron. Heldigvis deler min oppdretter mitt syn på farge, så hun avler kun black-and-tan. 
Ift eksteriøret er jeg ikke så opptatt av farge. 

Det var den merkeligste teorien jeg har hørt på lenge :blink: Ikke noe jeg har hørt en kvidder om i tjentestehund/prosøkshund miljøet, og de er ganske god på å dokumentere og undersøke teorier. Hvor kommer den teorien fra? 

Det burde liksom ikke være så mange bra gule/røde jaktlabbiser eller jakt cocker/springer med dårlig pigmenterte neser som løper rundt og er sykt bra søkshunder da :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 9/3/2015 at 10:07 AM, 2ne said:

Som jeg sa i akkurat nå-tråden, så har vi alle våre fargepreferanser. Jeg vil f.eks ha en hvit puddel, men her er begge sorte, gitt. Da jeg paret Leah i fjor, ønsket jeg meg en brun valp (det gjorde samtlige på valpelista også), men så kom det bare sorte - jeg beholdt en sort en allikevel, jeg. Fordi at selv om jeg har preferanser på farge, så er det det minst viktige på de tingene jeg har preferanser på.

Og nå har jeg puddel nr 3, som også er sort.. Heh.. Jeg er skikkelig dårlig på fargepreferanser :o 

:teehe: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Og nå har jeg puddel nr 3, som også er sort.. Heh.. Jeg er skikkelig dårlig på fargepreferanser :o 

:teehe: 

Kunne du tenkt deg en hvit, sånn hvis du hadde flere å velge mellom? :) Hvit er den eneste fargen jeg ikke ville hatt på en puddel..lett skittengrå imellom bad og så syns jeg mange har brune striper under øynene..Forresten ikke bare puddel men mange små og hvite pelshunder har det. På de andre fargene vises jo ikke disse sekretstripene like godt. Hvis du kunne velge mellom like gode hvalper i alle farger, hvilke ville du gått for  da? :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...