Dårlige uvaner og egenskaper som avles på - er det ok?

[SandyEyeCandy]

Må være noe spesielt med de shibaene jeg har møtt på tur da Senest denne uken faktisk.

Legg merke til termen voksen og bruken av anførselstegn. Men ja, unntak finnes absolutt (både mtp hunder som fint går overens med andre og med eiere som ikke ser at hunden deres driver med kontrollterror om den får være løs).

[Tuvane]

Jeg mener absolutt at man skal ha slike mindre gode sider ved rasen i mente når man avler, men jeg stiller litt spørsmål ved at usikkerhet ovenfor barn er en genetisk greie. Det er vel heller en litt svakere mentalitet og ikke god nok jobb fra eiers side ved å introdusere hunden for barn, heller enn at hunden er genetisk usikker på barn.

Svak mentalitet ER jo genetisk. Usikkerhet for barn er ikke en genetisk "greie", men hunden er pga mentale brister mer disponert for å utvikle nervøsitet og redsler. En hund med en god mental pakke er ikke redd for barn selv om den ikke har blitt sosialisert med dem.

I forhold til småhunder så er det vel slik at det a) er mindre fokus på mentalitet innen avl, fordi hundene er så små og det er bare søtt at de er "ankelbitere" og b) det er mindre fokus på å behandle hunden som en hund, fordi den er liten og søt og man diller med den i stedet for å behandle den som det den er, en helt vanlig hund i en liten kropp.

[Maria]

Så det er altså en del faktoeer som gjør at det kan bli vanskelig å vite hvilke hunder som faktisk har et reelt matvegringsproblem.

Her er du inne på noe av det jeg synes er mest vanskelig med avl. Det å vite hva som er et reelt problem i en rase eller ved et individ, og hva som er miljø og dårlig oppdragelse. Med tanke på alle de egenskapene og "dillene" vi har vært innom i denne tråden så sier det seg selv at det er umulig å vurdere objektivt alle disse ulike tingene. Men adferd kan man f.eks. vurdere til en viss gard gjennom en MH. Matvegring kan man jo teste ved å introdusere en hund man er usikker på til en flokk eller noe slikt. Men hvordan skal man få testet alt? Hva med f.eks promping, da? Er det gener eller er det maten?

Jeg synes dette er så himla vanskelig

Edit:

Jeg har jo en slik liten "ankelbiter-rase". Jeg har alltid behandlet henne som en vanlig hund så langt jeg har klart å være det bevisst. Men jeg ser jo at hun får lov til ting en stor hund ikke ville fått lov til, f.eks. å dra i båndet. Det er ikke rart det blir mye dårlig avl når man tillater små hunder alt fra småbiting til pissing inne - bare fordi de er små. Men da er det kanskje ikke et problem heller, siden så mange gir f? Så hunder med dårlige egenskaper går i avl fordi det ikke anses som et problem blant dem som kjøper disse hundene at de har drital adferd, fordi de er små og håndterlige..

Og en ting til jeg kom på!

Hva med hyperseksualitet? Jeg ser jo stadig flere som kastrerer hannhundene sine fordi de er så stresset og hyperseksuelle. Hvordan tar oppdrettere tak i det ved avl? Er ikke det en veldig ugunstig egenskap hos et hanndyr som skal fungere som en medborger blant masse andre hunder, også løpske tisper?

[SandyEyeCandy]

Og en ting til jeg kom på!

Hva med hyperseksualitet? Jeg ser jo stadig flere som kastrerer hannhundene sine fordi de er så stresset og hyperseksuelle. Hvordan tar oppdrettere tak i det ved avl? Er ikke det en veldig ugunstig egenskap hos et hanndyr som skal fungere som en medborger blant masse andre hunder, også løpske tisper?

Når du nevner det, så tenker jeg at det er ekstremt viktig at folk snakker med oppdretterne sine. Jeg veit om oppdrettere som ikke blir informert om allergi, kastraksjon eller uønska atferd før de leser om det på Facebook eller hører det fra andre, og da er det ikke så lett å ta slike ting med i avlsarbeidet.

[Sprettballen]

Svak mentalitet ER jo genetisk. Usikkerhet for barn er ikke en genetisk "greie", men hunden er pga mentale brister mer disponert for å utvikle nervøsitet og redsler. En hund med en god mental pakke er ikke redd for barn selv om den ikke har blitt sosialisert med dem.

Det er jo det jeg har skrevet? I litt andre ord. At disposisjonen for usikkerhet er arvelig, men ikke usikkerhet rettet mot barn.

[Maria]

Når du nevner det, så tenker jeg at det er ekstremt viktig at folk snakker med oppdretterne sine. Jeg veit om oppdrettere som ikke blir informert om allergi, kastraksjon eller uønska atferd før de leser om det på Facebook eller hører det fra andre, og da er det ikke så lett å ta slike ting med i avlsarbeidet.

Ja, det er virkelig utrolig viktig. Og det er kanskje litt derfor jeg følte for å drodle litt i denne tråden. For det kan innimellom virke som at den gjengse hundeeier aksepterer mange dårlige uvaner hos en hund så lenge det kan "fikses" eller så lenge den er liten eller hva det nå måtte være. Jeg tenker personlig at mange av disse uvanene er ting vi har funnet unnskyldninger for, behandlinger eller inngrep for eller annet. Vi aksepterer mange ulike typer uvaner, som kanskje egentlig ikke hadde vært så vanlige dersom de ble tatt mer hensyn til i avl, avhengig av hva det dreier seg om. Og da er en oppdretter selvsagt prisgitt sine valpekjøperes tilbakemeldinger.

En valpekjøper bør vel fortelle sin oppdretter om de har en hund som er veldig samkjønnsaggresiv, er hyperseksuell, matvegrer, promper ekstremt mye eller hva det nå skulle være. Men det virker som at folk ikke reagerer på slike ting, for det er jo normalt...?

[SandyEyeCandy]

En valpekjøper bør vel fortelle sin oppdretter om de har en hund som er veldig samkjønnsaggresiv, er hyperseksuell, matvegrer, promper ekstremt mye eller hva det nå skulle være. Men det virker som at folk ikke reagerer på slike ting, for det er jo normalt...?

...eller tenker at de ikke vil være kjipe med oppdretter og si negative ting om hunden de har vært så heldige å få kjøpe. Akkurat det trur jeg er relevant i mange sammenhenger, altså.

[Raksha]

"de er bare sånn" får man jo ofte i igjen fra oppdrettere da. Da blir det litt poengløst å prøve å si noe.

(nei, snakker ikke om salukiene eller basenjien min)

[Tuvane]

Når du nevner det, så tenker jeg at det er ekstremt viktig at folk snakker med oppdretterne sine. Jeg veit om oppdrettere som ikke blir informert om allergi, kastraksjon eller uønska atferd før de leser om det på Facebook eller hører det fra andre, og da er det ikke så lett å ta slike ting med i avlsarbeidet.

Jeg tror det er vanskelig for mange, for de har jo "verdens beste hund", og da er det ofte vanskelig å fortelle om hundens mindre goder sider, med mindre man har god kontakt og dialog med oppdretter. I tillegg er det endel oppdrettere som skylder på valpekjøperen (for ting som åpenbart ikke er valpekjøperens feil i utgangspunktet), og da blir det enda vanskeligere.

Jeg må medgi at jeg har stor sans for oppdrettere som har kullsider der de oppdaterer om hundens helse, mentalitet, meritter, kastrering, avliving mm. Ikke bare får oppdretteren selv en god oversikt over sitt avlsarbeid, men det gir også god informasjon til potensielle valpekjøpere om at oppdretteren faktisk bryr seg om dette (og ikke bare om å produsere valper).

[Maria]

Jeg må medgi at jeg har stor sans for oppdrettere som har kullsider der de oppdaterer om hundens helse, mentalitet, meritter, kastrering, avliving mm. Ikke bare får oppdretteren selv en god oversikt over sitt avlsarbeid, men det gir også god informasjon til potensielle valpekjøpere om at oppdretteren faktisk bryr seg om dette (og ikke bare om å produsere valper).

Ja, enig! En god oppdretter vet at ingen kull er perfekte, men vil alltid etterstrebe å gjøre grundig forarbeid og etterarbeid for å finne potensielle forbedringsområder. Jeg vil mye heller kjøpe fra en ærlig oppdretter enn fra en som holder tilbake informasjon om tidligere kull og resultater.

Og det er en vanskelig balansegang det med oppdretter vs. valpekjøper. For hvordan vet man hvem som er skyld i eventuelle uvaner eller dårlige egenskaper? God dialog og åpenhet er selvfølgelig å foretrekke, men folk er folk og det er ikke alle folk som får til den ærligheten og den åpenheten...

[Guest 2ne]

"de er bare sånn" får man jo ofte i igjen fra oppdrettere da. Da blir det litt poengløst å prøve å si noe.

(nei, snakker ikke om salukiene eller basenjien min)

Mens jeg har samme erfaring med valpekjøpere Vi hadde valpetreff i Letohallen i våres, og 3 av 5 hadde mye de skulle sagt om å være i den slags miljø, så jeg kommenterte at stress tydeligvis er noe jeg bør være oppmerksom på i videre avl, mens valpekjøperene stilte seg uforstående til det, for så ille er de jo ikke. Da blir det vanskelig å spørre om mer feil, uvaner eller diller, for de er åpenbart mer tolerante enn jeg er Forhåpentligvis kommer alle på MH til våren, så får jeg se hvor objektiv jeg har klart å være til nå

--

Jeg har hatt småspist hund, og syns det er en feil som har noe å si i hverdagen. Han spiste hver annen til tredje dag, og ble matlei av alt, gitt at han fikk det lenge nok. Jeg ønsker meg ikke en sånn igjen, så det er faktisk et kriterium på lista.

Leah her er ikke små-spist, men hun spiser bare det hun må om hun får tørrfor. Kjøtt går ned nesten uavhengig av hvor mye hun får. Men hun spiser selv om vi er borte, hun er ikke for tynn og hun spiser hver gang hun får mat, så det er strengt tatt ikke et problem. Ali er omtrent like sulten som Nora, dvs på randen av sultedød hver eneste dag, så hun har ikke arvet Leahs nykker der.

[Maria]

Jeg har hatt småspist hund, og syns det er en feil som har noe å si i hverdagen. Han spiste hver annen til tredje dag, og ble matlei av alt, gitt at han fikk det lenge nok. Jeg ønsker meg ikke en sånn igjen, så det er faktisk et kriterium på lista.

Leah her er ikke små-spist, men hun spiser bare det hun må om hun får tørrfor. Kjøtt går ned nesten uavhengig av hvor mye hun får. Men hun spiser selv om vi er borte, hun er ikke for tynn og hun spiser hver gang hun får mat, så det er strengt tatt ikke et problem. Ali er omtrent like sulten som Nora, dvs på randen av sultedød hver eneste dag, så hun har ikke arvet Leahs nykker der.

Det er litt dette jeg prøver å få frem med mine innlegg også. Det med at enkelte adferder kan måtte kreve ekstra tilrettelegging i hverdagen. Jeg vil helst ikke ha en hund jeg må tilrettelegge for hele tiden for at den skal få i seg helt nødvendig næring. Ingen av mine hunder er spesielt matvrak, men de er heller ikke anorektikere og spiser hvis de får vom&hundemat (med unntak av når det er ekstremt varmt eller ved løpetid). Det kan jeg leve med. Men å tilrettelegge, variere, styre og ordne for å få en hund til å spise hadde jeg ikke digget noe særlig. Men jeg tror jammen mange tror det er sånn det er å ha hund - nesten som å ha en baby. Jeg mener bestemt at det bør være litt enklere å ha hund jeg da Selv om man aldri vet hva man får,selvsagt. Alt av rar adferd kan ikke forutses på individnivå.

[Sofie & Aska]

Hva med denne "innover-nysingen" som så ofte blir bortforklart som "helt normalt" for små hunder? Noen tanker?

[Elisabeth00]

Hva med denne "innover-nysingen" som så ofte blir bortforklart som "helt normalt" for små hunder? Noen tanker?

Er det ikke luftrørskollaps? Det er vanlig på mange av småttisene i alle fall. Synd det blir sett på som normalt. Jeg har jo en liten rase der det absolutt ikke er normalt, heldigvis. Mens på min bror sin rase (yorkie) omtrent er normalen virker det som.

[KristinR]

For meg med boxer så er det enkelte egenskaper det er utelukket at jeg avler videre på. Boxeren skal være uredd og nysgjerrig og den skal ha god avreagering. En engstelig boxer, småredd fremmede vil jeg aldri avle på. Aggressivitet overfor fremmede hunder er jeg mer tilbøyelig til å godta inntil en viss grad.

Jeg tenker at her må det være store rasemessige forskjeller. Noe som er greit i en rase er uakseptabelt i en annen rase.