Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Guest lijenta
Skrevet

Nå er saken grei at dem bekymrer seg for meg og hunden siden jeg har dårlig økonomi. Jeg har hatt mye bedre økonomi og dem har allikevel bekymret seg for hunden eller hundene jeg har hatt. Jeg har vært alene med hund og barn og da var dem bekymret ja foreldre er der for å være bekymret så trenger ikke vi være bekymret for det men ups er jo foreldre så jeg skal da være bekymret for min sønn hhhmmmmmmmmm.

KAnskje du kan si det i telefonen rett før du legger på eller la det tyte fram en gang du er på besøk

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mamma: hvorfor skal du ha en til hund? (Nr 2) Meg: hvorfor har du 4 unger? *stillhet*

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med

Og jeg tenker wtf?! Hvorfor skal foreldre legge seg borti hvor mange dyr man har? Med mindre jeg var dyresamler eller stadig dumpa hunden/hundene på dem må det vel være revnende likegyldig for foreld

Skrevet

Jeg ventet til jeg hadde hentet valpen, fortalte dem ingenting, bare tok den med bort til de på besøk og sa "se hva vi har hentet oss!".

For vår del var det avgjørende at valpen ble godt mottatt siden vi leier hus av faren min. Hadde vi ikke vært avhengig av hans "godkjennelse" hadde jeg nok bare fortalt dem med én gang vi begynte jakten på ny hund, og ikke gjort noen stor sak ut av det.

Dette har blitt standard prosedyre i min familie etterhvert, og erfaringsmessig viser det seg av svært få klarer å bli sinte/opprørte når de har en valp 20 cm fra ansiktet sitt :P Om foreldrene dine bor for langt unna til å ta med valpen fungerer det sikkert fint å sende noen hjertesmeltende valpebilder også. :ahappy:

Skrevet

Og jeg tenker wtf?!

Hvorfor skal foreldre legge seg borti hvor mange dyr man har? Med mindre jeg var dyresamler eller stadig dumpa hunden/hundene på dem må det vel være revnende likegyldig for foreldrene mine hvor mange hunder jeg har?

  • Like 9
Guest Michellus
Skrevet

Hvis det er sånn at foreldrene dine legger seg opp i sakene dine bare for å gjøre det "for moro skyld", så synes jeg du skal påpeke at du er voksen, at dette er gjennomtenkt og at de bør slutte å blande seg. Om det er noen bakgrunn for bekymringene sine, så bør du jo snakke ut med dem synes jeg.

Husker pappa var veldig skeptisk til at vi skulle ha en hund. Økonomi, hår (som i røyting) og tur var ting han tenkte på. Da vi måtte bo hos han en stund (som forøvrig var samtidig som vi henta Angus) var han plutselig mer positiv til det hele. "Det er jo mye bedre enn katt, det er jo koselig med hund, jeg kan jo gå tur med hunden innimellom også.". Jeg tror mamma var ganske støttende, husker egentlig ikke hvordan situasjonen der var helt. Nå er faren min en skikkelig stor sucker for Angus at man kan bli kvalm av å se på dem to sammen :lol:

Da vi tenkte på å hente Alice, var det økonomien pappa tenkte en del på, og var derfor skeptisk. Siden dette var gjennomtenkt, la jeg frem et budsjett, og da var det greit. Han sa også at han ikke ville være i veien for drømmene våre, men at han bare tenkte på oss. Mamma tenkte vel mer på at vi ble mer bundet (noe hun tenker på enda), men det vet vi allerede og har egentlig ikke noe imot det.

Guest Jonna
Skrevet

Legger ikke foreldre seg generelt opp i det meste hele livet? :P I alle fall stiller de "dumme" spørsmålene.

Men jeg har faktisk selv tenkt tanken på enkelte hundefolk: hva skal de med en til, klarer de en til, har de kontroll om de får en til, har de råd til en til, er det rett rase for vedkommene? osv osv.

Det er nok ikke bare foreldre som tenker tankene, men de er gjerne bare de som "blander" seg så direkte nettopp pga det er ett ekstremt følsomt tema for "oss".

Skrevet

Gidder ikke fortelle engang jeg. Men jeg har en mor som mente at jeg trengte da ikke hund (drevet med hund i større eller mindre grad siden jeg fikk lov til å lufte nabohunden som 4åring) da jeg mista den ene min, for jeg skaffet jo hund til min bror, og jeg "kunne jo bare låne den innimellom!" Vi bodde bare 60 mil fra hveranre :aww::lol: Så nei, jeg forteller ikke på en måte som åpner for diskusjon, jeg informerer om jeg mot formodning skal på besøk og skal ha med hundene.

Sammen dame sa forresten da hun besøkte meg her førstegangen "du burde ha bordercollie!" :lol: "eh, jeg har nok med de jeg har..." *fnis*

Skrevet

Jeg skjønner at jeg er heldig til tross for at mamma er ekstremt allergisk mot hund og dyr generelt betyr at hun ikke kan komme på besøk.

Hun skjønner at dyr er en viktig del av livet mitt og legger seg ikke opp i det..

Hun sier selv at A er heldig som vokser opp med dyr.

Edit : nå skal det sies at broren hennes hadde over 30 hunder på det meste. Da virker muligens ikke mitt hundehold så voldsomt, jeg har aldri flere enn to :P

  • Like 1
Skrevet

Mamma syntes det var galskap når jeg hadde to hunder, nå har hun tre og jeg en... :P

Men jeg har alltid sagt det rett ut, og når kjeftinga/kveruleringa kommer så sier jeg bare "det er slik jeg vil ha det og det er mitt valg". Så må man bare prøve å la være å bry seg om akkurat foreldrenes mening :)

  • Like 2
Skrevet

:lol: Min mor tok likegreit med seg to katter fra nigeria hun... Og hun maser om at jeg, som ikke liker å reise engang, blir bundet av hundene :lol:

Guest Klematis
Skrevet

Hva er grunnen til at de ikke liker at du har dyr, og at de vil bli sinte og kjefte på deg?

Skrevet

Mamma var veldig bekymret da jeg ville førstemann, og like bekymret da jeg annonserte at nummer to var på vei, men hun sier hver gang vi prates at i sitt neste liv vil hun bli hund hos meg, og det er ingen tvil om at de firbente barnebarna er mer populære enn de tobente.

Jeg tenker at om man er voksen så gjør man det som er rett for en selv, og så får foreldre og venner tilpasse seg selv (så lenge man ikke prakker på de noe ansvar).

Skrevet

Første hunden min ble kjøpt til meg av mine foreldre. Hund nummer to fortalte jeg om allerede i planleggingsfasen. Det ble møtt med stor motstand fra begge parter. Mest dette med å være bundet som var et problem. Men jeg var jo allerede bundet med en hund, så jeg så ikke forskjellen med to. Bare litt mer styr med å finne hundepass. Mamma truet med at hun aldri skulle passe den nye hunden, og at jeg ikke kunne bo hjemme med den noen sinne. Det var greit for meg. I ettertid har hun passet hunden flere ganger, og det er ikke jeg som spør en gang og hun har sagt jeg kan flytte hjem om jeg vil :lol:

  • Like 1
Skrevet

Her dro jeg bare å henta valpen, og bare "hei, denne ble med hjem den :D " mamma hater meg for det, mens pappa har overhodet ikke no imot det, bare skjønte ikke hvorfor jeg hadde bestemt meg for whippet av alle raser :P

Guest Yellow
Skrevet

Min bestemor blir fryktelig oppgitt når jeg har nevnt at jeg ønsker å ha 2 hunder med tiden, men er ikke noe å bry seg med, hun reagerer hver gang noen i nær familie får seg mer enn ett dyr, tror det bare er uforståelig for henne at noen ønsker mer enn det (smådyr kan hun hvertfall ikke forstå). :P

Så lenge man har tid, økonomi og generelt klarer å ta vare på dyrene, ser jeg ingen grunn til å reagere. Går det ut over foreldre etc på noen måte, eller det faktisk blir for mye, forstår jeg derimot at de føler de har noe de skulle sagt.

Skrevet

Mamma: hvorfor skal du ha en til hund? (Nr 2)

Meg: hvorfor har du 4 unger?

*stillhet*

:P

Hehe..det tenkte jeg faktusk på før i dag. Hvorfor folk kicker på to/tre/fire hunder men en drøss med unger er helt greit?
  • Like 2
Skrevet

Hehe..det tenkte jeg faktusk på før i dag. Hvorfor folk kicker på to/tre/fire hunder men en drøss med unger er helt greit?

Det har jeg stusset på også.

Spesielt når en som gjentatte ganger har spurt om jeg ikke skal ha flere barn snart gikk ut i fra at jeg skulle kvitte meg med Nico fordi jeg planla ny hund.

Virkelig?

Helt absurd.

Hund er overhodet ingen jobb og ansvar i forhold til et barn ,og utgiftene er ikke sammenlignbare.

Hunder i samme husholdning krangler stort sett ikke dagen lang , de har som oftest langt større glede av hverandre enn de fleste søsken jeg har sett..

Man kan fint etterlatte bikkjene hjemme når man skal handle, på byen ol.

Men allikevel er det rart at noen bare ønsker 1 ( eller ingen) barn, og veldig rart hvis noen vil ha flere enn en hund.

  • Like 7
Guest lijenta
Skrevet

Hehe..det tenkte jeg faktusk på før i dag. Hvorfor folk kicker på to/tre/fire hunder men en drøss med unger er helt greit?

Å ikke alltid det. Kommunelegen i en liten kommune ble behørig mobba da han ventet sitt fjerde barn. Dem lurte på om han ikke hadde hørt om prevensjon Kommunelegen tok det sporty og svarte med at det er da noen som må holde befolkningsveksten i Norge oppe

Skrevet

Folk ELSKER å spørre om hvor mange hunder mamn har..om man har flere enn en,

Så de kan si "oj.. Det var mange.. Slenge på ett eller annet om penger, tid, "mye hår i suppa", "hva skal du med så mange"

"orker du det" osv osv.

Jeg prøver å ikke spørre folk om hvorfor de har dyr bil, stort hus, antall ferier, antall unger, timer på treningsstudio, hvor mye de jobber, lite de jobber osv osv osv.

Kanskje prøve med å si til familien når man "slipper nyheten" : "Vet dere hva? VIl dere høre en kjempe gladnyhet? Jeg er så glad og gleder meg sånn fordi om 5 uker kommer min nye skjønne lille valp.. Jeg har så mange planer for dette.. og det blir så supert for "Fido" å få en leke kammerat.. Poenget er.. Pøs på med dine glade positive følelser, planer og gleder.

Så kan man jo si at det er litt dumt at jeg ikke kan dele glede over dette med familien.. My FY og HURRA som jeg gleder meg :D

Jeg sier ingen ting lengre til mor og søsken... Bortsett fra til mine voksne døtre..

Skrevet

Hva du skal si til dine foreldre? Du er voksen og sier akkurat det du vil. Eller lar det være. De har vel ikke noe med ditt privatliv å gjøre utover det du ønsker de skal ha.

Noen foreldre er faktisk ganske oppegående og normale. Sånn til orientering :sleep: Noen av oss har også hatt flere hunder enn barna våres noensinne kommer til å få :P

  • Like 2
Skrevet

Jeg er voksen og bestemmer selv. Foreldrene mine (nå pappa,mamma er død) visste at jeg var glad i hunder. Jeg maste i mange år om å få egen hund og passet nabohunder i mange år, før vi fikk egen hund(Dina).

Pappa synes det bare var hyggelig at jeg fikk meg hund igjen og han liker Teo godt. Han er mer enn velkommen hjemme hos han, når vi er i Bergen. Når jeg snakker med han i tlf, så spør han alltid hvordan det går med Teo :D

Så jeg er veldig glad for at jeg har en forståelsesfull familie :)

Guest Klematis
Skrevet

Da jeg bestemte meg for å få meg hund, fulgte familien prosessen, og bikkja ble svært så velkommen.

Så ble halve familien allergisk.

Da jeg bestemte meg for å få hund nummer to sto ikke akkurat jubelen i taket, men det var ikke ville protester heller.

Likevel var mamma rask med å hinte om at det sikkert gikk an å levere hunden tilbake, for det holdt vel med en?

Nei mamma, det gjorde ikke det, det var en grunn for at jeg ville ha en til.

Da den hunden ble levert tilbake til oppdretter grunnet sykdom, informerte jeg dem i forkant om at jeg skulle se på en valp.

Mamma begynte å le, og sa at hun visste at den valpen ville bli med hjem, og spurte igjen om det virkelig er helt nødvendig med to? Og det var det. Og grunnene visste hun om.

Da jeg sendte henne bilde av den, så gratulerte hun meg, men var ganske skeptisk og uinteressert ellers når vi var på besøk.

Helt til hun fikk litt mer kontakt med henne da vi gikk på tur sammen, og mamma selv foreslo at hun kunne gå med henne, så jeg slapp å gå med to. Det var stille ei stund, så kom det fra mamma:

Hun er egentlig en søt og flink og grei hund. :ahappy:

Ja mamma, hun er det.

Skrevet

Hehe..det tenkte jeg faktusk på før i dag. Hvorfor folk kicker på to/tre/fire hunder men en drøss med unger er helt greit?

Synes folk kommenterer det også jeg, ingen ting utover 2 er ok lenger at all :lol:

Jeg forteller ikke folk eller familie om sånt lenger, de lever ikke vårt liv og jeg er ikke interessert i å høre hva de har å si :P

Skrevet

Folk reagerer på alt som er over/under normalen. En unge er gæernt, tre unger er gæernt. 1,8 er visst greit. Vi får hvertfall høre støtt og stadig "når kommer nestemann?" "Vi får se om det blir noen flere " er ikke godt nok svar. :aww:

Tre hunder er hvertfall fullstendig galskap :lol: Noe jeg til tider er helt enig i (for vår del), men de gale har det godt :aww:

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...