Gå til innhold
Hundesonen.no

Aussie eller Border Collie eller Kelpie?


Angelina
 Share

Recommended Posts

Nå vet jeg ikke hva du legger i "masse mosjon" men felles for alle tre rasene er at de bør få jevnt med mental stimuli.

Kun en av mine kelpier er "fornøyd" etter en 2-3 timers fjelltur. At han er fysisk sliten opplever jeg sjeldent, men etter 12-1500 m spor er han godt fornøyd :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes rasene Border Collie og Australsk gjeterhund ligner veldig på hverandre i utseende. Noen som kan foreslå hva jeg bør se etter for å skille de to hunderasene? De har mye like farger og langhårete og Aussie er ganske like i pelsen. Kelpie er det lett å se hvem er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes rasene Border Collie og Australsk gjeterhund ligner veldig på hverandre i utseende. Noen som kan foreslå hva jeg bør se etter for å skille de to hunderasene? De har mye like farger og langhårete og Aussie er ganske like i pelsen. Kelpie er det lett å se hvem er.

Aussien er ofte mer massiv. Mer masse og pels. Bredere i hodet og kanskje et søtere utrrykk. Border collien er ofte smalere og mindre i bygning.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som kan være litt av greia med aussie kontra kelpie og border, er at aussien er en hund som krever mye oppdragelse, rotrening og miljøtrening for å fungere godt i samfunnet. Den har sterke vokt og gjeterinstinkter, og krever en fast med vennlig hånd da mange av de kan ha dårligim pulskontroll og høyt ressursforsvar. Dette gjør den til mye hund, den er sterk, smart og meget våken - fordi den skal kunne arbeide selvstendig så kan den finne på å ta avgjørelser som ikke helt passer for fører. Jeg sitter med et inntrykk av at aussien er sleipere og seigere enn border collie og kelpie.

Aussien i dens 4 'hovedfarger'
Black tric, red merle, blue merle og red tric.

australian_shepherd2.jpg

En gul border, en black bi border og en red tric border.

d94f8ab83612f24eb45b86d4fef6d16f.jpg


Ser du på aussien så er den kraftigere, har mer pels, og beveger seg annerledes enn borderen. Aussien kan også føds uten hale, med halv hale eller med hel hale. Border collie så vidt meg bekjent, fødes kun med hel hale. Aussien skal ha mandel formede øyne, border har gjerne litt rundere og større øyne. Stående ører er diskvalifiserende feil hos aussie, og forekommer ikke så ofte som hos f.eks border collie.

Hva skal du bruke hunden til ? Det er viktig å tenke på at masse mosjon ikke er det som er så relevant, reint fysisk trenger ikke aussien min noe mer mosjon enn de andre hundene jeg har hatt. Men oppdragelse, rotrening og miljøtrening derimot, krevde hun enorme mengder av for ikke å f.eks hoppe på forbipasserende, pipe og mase når vi sto stille, gjete biler, folk og sykkeler, unngå stress på bussen og toget osv. De krever gjerne med mental trening enn fysisk mosjon, og de er ikke hunder som trives med å være mye alene med kun en tisse tur morgen og kveld., Dette er gjeterhunder, som er laget til å være med flokken sin, som trenger en jobb å gjøre.

Foruten om det så er aussien en fantastisk hund, og en av rasene i mitt hjerte.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg opplever Borderen som noe lengre i kroppen enn Aussie også, eller er det bare meg?

Ja, også er de ofte mer langbeinte :) Men det finnes aussier som er så å si umulige å skille fra BC utseendemessig. De kommer gjerne fra arbeidslinjer.

En annen ting som skiller aussie og BC er gjeting. Jeg liker ikke eye'ingen som BC'er driver med hele tiden på alt og alle. Ja, jeg vet at det ikke er alle som er slik men det er liksom veldig vanlig. Aussier har gjerne gjeterinnstinkt de og, men man merker det mest i unghundsperioden når de napper deg i anklene og ringer deg inn under lek og på tur. Og er man flere på tur, så merker man at aussien ikke liker det når flokken skilles :lol:

Så er det jo voktingen. Mange BC'er har og en viss mengde vokt, men aussien tar liksom på seg den jobben med alt de får lov til. Det gjelder buret sitt, lekene sine, tyggebein, mennesker de liker, mennesker de ikke liker, ryggsekken til eieren sin, bilen til eieren sin osvosv. Det må man være obs må at ligger latent e de aller fleste og ta hensyn til under oppveksten. Ikke la de styre showet så mye selv, og få på plass lydighet og kontroll tidlig.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt både border, og har per dags dato to aussier. Ingen tvil om hvilke rase jeg liker best. Jeg syns heller ikke det har vært spesielt vanskelig å bli kvitt de "rasetypiske" trekkene. Ingen vokt, ingen lyd eller gjeting på mine. De er faktisk enklere enn gårdshunden mange ganger, syns jeg.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, også er de ofte mer langbeinte :) Men det finnes aussier som er så å si umulige å skille fra BC utseendemessig. De kommer gjerne fra arbeidslinjer.

En annen ting som skiller aussie og BC er gjeting. Jeg liker ikke eye'ingen som BC'er driver med hele tiden på alt og alle. Ja, jeg vet at det ikke er alle som er slik men det er liksom veldig vanlig. Aussier har gjerne gjeterinnstinkt de og, men man merker det mest i unghundsperioden når de napper deg i anklene og ringer deg inn under lek og på tur. Og er man flere på tur, så merker man at aussien ikke liker det når flokken skilles :lol:

Så er det jo voktingen. Mange BC'er har og en viss mengde vokt, men aussien tar liksom på seg den jobben med alt de får lov til. Det gjelder buret sitt, lekene sine, tyggebein, mennesker de liker, mennesker de ikke liker, ryggsekken til eieren sin, bilen til eieren sin osvosv. Det må man være obs må at ligger latent e de aller fleste og ta hensyn til under oppveksten. Ikke la de styre showet så mye selv, og få på plass lydighet og kontroll tidlig.

Min stirrer mye ja. Han stirrer for å øke avstand, er jo det de vil oppnå under gjeting om jeg ikke har oppfattet opplegget med "the eye" helt totalt feil.

Jeg syns ikke Aussie er så vanskelig å kjenne igjen med mindre det er en som er Bi black, da kan de visst glatt gå under radaren min. Og jo mer jeg ser på farge BC'er så ser jeg veldig stor forskjell, spesielt på ansiktet mellom dem og Aussie. Aussie er jo siden de er ganske lik BC i utseende en av mine favoritter :wub: Synd med så mye vokt, selv om jeg vet man kan lære å begrense det. Men det syns jeg at krever litt mer erfaring enn hva jeg har enda. Jeg driver jo å lærer ung loppa at han trenger ikke varsle om at ett løv rusket forbi utenfor liksom.. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm, ja som med alle raser, kommer vel heller ikke aussien med noen helt bastante lyter. Nå kjenner jeg ikke så mange, men jeg har da truffet på den litt skarpe: "Så langt, men ikke lenger" varianten, den litt, "du er luft for meg" varianten, men som oftest "du er dritkul og det er hunden din, også" varianten. Passe happy, rimelig førerorienterte og særdeles godlynte, uten å være så himla hoppedeisesuperhappy. Liker aussien, jeg. Men jeg har i og for seg ikke så veldig mye erfaring med rasen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har for det meste dårlig inntrykk av aussien, mye vokt, mye usikkerhet og mye miljøberørthet... Foreløpig ikke møtt noen som har vært wow treningsmessig eller konkurransemessig. Jeg har ikke all verdens erfaring, men går god for både kelpie (som jeg har selv) og bc lenge før aussie :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å svare, men jeg ble litt nysgjerrig på en del meninger.

Nå har ikke jeg så mye nær kjennskap til individer fra andre linjer enn mine egne og nær slekt av dem, annet enn det jeg har sett på utstillinger og noen få på konkurranser. Dere som har sett "så mye skarphet og vokt", kan dere definere det for meg? Bare så jeg ikke tolker uttrykkene på en annen måte enn dere.

Jeg kan ihvertfall si at jeg mener de jeg selv har er ganske sosiale, rimelig miljøsterke og det er minimalt med det jeg personlig vil kalle vokt, skarphet fins ikke (veldig lite utslag på aggresjon f.eks. på MH). Ja, de kan varsle i gitte situasjoner, f.eks. i bilen når noen kommer for tett innpå (få meter), men kun når de er der alene og ikke ser at jeg er i nærheten. Og det er greit, synes jeg. De varsler ikke når noen går forbi huset, eller når noen kommer på døra (vanligvis, ihvertfall). Vi har per idag fire hunder hjemme, derav to aussier, en (bruks)schäfer og en sheltie (som visst også er veldig bråkete ;) ).

Det jeg liker med dem er at det (merk, på de individene jeg kjenner godt), nærmest ikke samkjønnsaggresjon. Som eksempel var jeg med mine tre jenter hos oppdretteren min i ei uke, og hun har selv 8 hunder fra 3 mnd til 10 år, samt et valpekull på da 4-5 uker. Mine tisper gikk da rett inn i hennes flokk, alle bor inne i huset og ingen bor i bur. De gikk sammen ute i hagen, ble fôret på plenen, det lå leker og bein ute som de kunne ha hvis de ønsket. I løpet av uka var det flere hunder innom, bl.a. to voksne hanner av samme rase (hun har selv to voksne hanner i flokken) og en lundehund, også hannhund, samt en voksen aussiehann til og en voksen stabyhannhund, og noen av hennes fôrtisper som var på overnatting før de skulle på en utstilling. De gikk rett inn i denne eksisterende flokken som var kombinert med min lille flokk, og det var helt uproblematisk.

Jeg har jo da hunder som er fra sk "showlinjer" (selv om de også jobber, er lettmotiverte og elsker det), og kjenner personlig lite til de linjene som er mer avlet for rent arbeid med fokus på gjeting, så det er mye mulig det bor en del andre egenskaper i disse linjene. Jeg er ihvertfall (såklart) veldig glad i rasen min, gjør det jeg kan for å promotere den i bruksen samtidig som vi har det gøy på utstillinger. Brains og beauty. :)

Kelpie har jeg jo litt personlig erfaring med, noe fra hunder jeg kjenner og har sett jobbe, andre har jeg kun sett i utstillingsringen og kan ikke uttale meg så mye om annet enn når det gjelder akkurat den situasjonen. Jeg liker selv rasen veldig godt, og de er nok mer intense og utholdende enn den gjengse aussie, men også der er det variasjon innad i de forskjellige linjene. En veldig kul og sporty rase som man også kan få både brains og beauty hos.

BC har jeg ikke snøring på annet enn at jeg har sett en del av dem i bruksen i løpet av min ikke så lange karriere der, så jeg føler ikke jeg har grunnlag til å uttale meg om dem i det hele tatt. Blir feil å uttale seg om noen individer man bare har sett en gang eller to, synes jeg, ihvertfall vil ikke jeg gjøre det.

11167977_10155581897140641_7557245351245
Moira og farmor Sycamore

10407941_10155581897630641_7679522032491
Tibra og tante Jada

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt inntrykk av aussien er at du må finne rett oppdretter og rette linjer for å finne en god hund.
Jeg har ikke aussie selv, men har trent med flere når jeg bodde i Sverige. Både rene working linjer, ustillingslinjer og de som har prøvd å få til begge.

De fra workinglinjene har vært veldig skarpe og en følelse av at de er litt uberegnelige, litt vanskelig å forutsi hva som trigget dem, eller hvor grensene deres gikk. Skarpheten ga seg uttrykk i at hunden gikk ut og støtte på det som kom for nære, enten det var hund eller menneske og kunne nype med tett munn, dvs kløyp med framtennene som en advarsel.

De rene utstillingslinjene har jeg heller ikke likt fordi de har hatt så mye pels og nærmest sett ut som små berner sennener (om de har vært tricolor), med noe varierende temperament der også.

Dual (sikkert feil å kalle dem det) linjene har jeg likt best temperamentsmessig, de har vært sosiale og greie jobbhunder, kanskje litt veike de jeg har truffet, men helt ok og stort sett lette å ha med å gjøre.

Working har helt klart vært de beste konkurransehundene. Og de kunne til tider være vanskelig å skille fra bc utseendemessig. Ofte ganske små og tynne, med lite pels. Men som sagt litt ustabilt temperament og veldig enmannshunder.

Jeg kan si at min erfaring med dem fikk meg til å velge bort rasen da jeg skulle ha hund sist gang. Men dette er så klart min erfaring fra trening med andres hunder. Jeg har møtt en del som jeg godt kunne ha selv og som jeg har syntes vært veldig fine, men min følelse har vært at det har vært enkeltindivider og at det var vanskelig å vite hva man kunne ende opp med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt inntrykk av aussien er at du må finne rett oppdretter og rette linjer for å finne en god hund.

Jeg har ikke aussie selv, men har trent med flere når jeg bodde i Sverige. Både rene working linjer, ustillingslinjer og de som har prøvd å få til begge.

De fra workinglinjene har vært veldig skarpe og en følelse av at de er litt uberegnelige, litt vanskelig å forutsi hva som trigget dem, eller hvor grensene deres gikk. Skarpheten ga seg uttrykk i at hunden gikk ut og støtte på det som kom for nære, enten det var hund eller menneske og kunne nype med tett munn, dvs kløyp med framtennene som en advarsel.

De rene utstillingslinjene har jeg heller ikke likt fordi de har hatt så mye pels og nærmest sett ut som små berner sennener (om de har vært tricolor), med noe varierende temperament der også.

Dual (sikkert feil å kalle dem det) linjene har jeg likt best temperamentsmessig, de har vært sosiale og greie jobbhunder, kanskje litt veike de jeg har truffet, men helt ok og stort sett lette å ha med å gjøre.

Working har helt klart vært de beste konkurransehundene. Og de kunne til tider være vanskelig å skille fra bc utseendemessig. Ofte ganske små og tynne, med lite pels. Men som sagt litt ustabilt temperament og veldig enmannshunder.

Jeg kan si at min erfaring med dem fikk meg til å velge bort rasen da jeg skulle ha hund sist gang. Men dette er så klart min erfaring fra trening med andres hunder. Jeg har møtt en del som jeg godt kunne ha selv og som jeg har syntes vært veldig fine, men min følelse har vært at det har vært enkeltindivider og at det var vanskelig å vite hva man kunne ende opp med.

Tro meg, de trenger ikke se ut som bernere selv om de er fra rene utstillingslinjer.

11 mnd tispe, ca. 20 kg/49-50 cm. Søstrene er kanskje aningen høyere, men ikke noe grovere. Heller tvert i mot. Kullet er veldig jevnt i størrelse og masse. Rene, amerikanske, såkalte utstillingslinjer.

11102796_10155581925180641_2919971284915

Random berner fra google:

finn_fuer_website_lg_sachsen.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med skraphet, så har jeg egentlig ikke opplevd så mye. Men jeg synes det er greit å gi folk en pekepinn på at skarphet kan være et problem hos noen hunder i rasen.

Jeg har selv oppled 3 stykker som jeg selv synes er utypiske og skarpe.

Nr 1, ei tispe, som ved flere anledninger har angrepet andre hunder, jaget/gjetet/voktet huset for forbipasserende, bla bitt en forbipasserende sykkelist i buksebeinet da h*n syklet for nære gården. Den var veldig 'på', intens og på hugget. Working linjer.

Nr 2, en hannhund. Type hund som kunne knurre/flekke tenner på deg om du f.eks stoppet den fra å gjøre noe den ikke skulle. Kunne nappe og bite om den ikke fikk viljen sin (F.eks slikke på tisseflekker). Han var aggressiv mot andre hunder, og kunne finne på å gjete folk om han var løs. Type ringe deg inn mens han bjeffet og gikk etter bena dine med full kraft. Denne hunden ble avlivet da han til slutt bet et menneske, og jeg vet at to av hans kullsøsken ble avlivet av samme årsak. Working/show linjer.

Nr 3, hannhund. Voldsom varsling og vokting av alt og alle. Kan finne på å knurre på ting som er ukjent, f.eks fremmende barn, folk med hatt, osv. Ingen ressursforsvar, men veldig mye lyd. Gikk du ut av rommet, og kom tilbake 5 min etter, ble du bjeffet på som om du hadde vært en fremmend på vei inn. Show linjer.


For meg er skarphet aggresjon/ubestemmelig/uknotrollert vokt.

Jeg har nok møtt de fleste aussier på østlandet, og det er kun disse 3, som jeg har oppfattet som skarpe/ubereinelige mentalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...