Jump to content
Hundesonen.no

Aussie eller Border Collie eller Kelpie?


Angelina
 Share

Recommended Posts

Nå vet jeg ikke hva du legger i "masse mosjon" men felles for alle tre rasene er at de bør få jevnt med mental stimuli.

Kun en av mine kelpier er "fornøyd" etter en 2-3 timers fjelltur. At han er fysisk sliten opplever jeg sjeldent, men etter 12-1500 m spor er han godt fornøyd :)

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Jeg synes rasene Border Collie og Australsk gjeterhund ligner veldig på hverandre i utseende. Noen som kan foreslå hva jeg bør se etter for å skille de to hunderasene? De har mye like farger og langhårete og Aussie er ganske like i pelsen. Kelpie er det lett å se hvem er.

Link to comment
Share on other sites

Jeg synes rasene Border Collie og Australsk gjeterhund ligner veldig på hverandre i utseende. Noen som kan foreslå hva jeg bør se etter for å skille de to hunderasene? De har mye like farger og langhårete og Aussie er ganske like i pelsen. Kelpie er det lett å se hvem er.

Aussien er ofte mer massiv. Mer masse og pels. Bredere i hodet og kanskje et søtere utrrykk. Border collien er ofte smalere og mindre i bygning.
Link to comment
Share on other sites

Det som kan være litt av greia med aussie kontra kelpie og border, er at aussien er en hund som krever mye oppdragelse, rotrening og miljøtrening for å fungere godt i samfunnet. Den har sterke vokt og gjeterinstinkter, og krever en fast med vennlig hånd da mange av de kan ha dårligim pulskontroll og høyt ressursforsvar. Dette gjør den til mye hund, den er sterk, smart og meget våken - fordi den skal kunne arbeide selvstendig så kan den finne på å ta avgjørelser som ikke helt passer for fører. Jeg sitter med et inntrykk av at aussien er sleipere og seigere enn border collie og kelpie.

Aussien i dens 4 'hovedfarger'
Black tric, red merle, blue merle og red tric.

australian_shepherd2.jpg

En gul border, en black bi border og en red tric border.

d94f8ab83612f24eb45b86d4fef6d16f.jpg


Ser du på aussien så er den kraftigere, har mer pels, og beveger seg annerledes enn borderen. Aussien kan også føds uten hale, med halv hale eller med hel hale. Border collie så vidt meg bekjent, fødes kun med hel hale. Aussien skal ha mandel formede øyne, border har gjerne litt rundere og større øyne. Stående ører er diskvalifiserende feil hos aussie, og forekommer ikke så ofte som hos f.eks border collie.

Hva skal du bruke hunden til ? Det er viktig å tenke på at masse mosjon ikke er det som er så relevant, reint fysisk trenger ikke aussien min noe mer mosjon enn de andre hundene jeg har hatt. Men oppdragelse, rotrening og miljøtrening derimot, krevde hun enorme mengder av for ikke å f.eks hoppe på forbipasserende, pipe og mase når vi sto stille, gjete biler, folk og sykkeler, unngå stress på bussen og toget osv. De krever gjerne med mental trening enn fysisk mosjon, og de er ikke hunder som trives med å være mye alene med kun en tisse tur morgen og kveld., Dette er gjeterhunder, som er laget til å være med flokken sin, som trenger en jobb å gjøre.

Foruten om det så er aussien en fantastisk hund, og en av rasene i mitt hjerte.

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Jeg opplever Borderen som noe lengre i kroppen enn Aussie også, eller er det bare meg?

Ja, også er de ofte mer langbeinte :) Men det finnes aussier som er så å si umulige å skille fra BC utseendemessig. De kommer gjerne fra arbeidslinjer.

En annen ting som skiller aussie og BC er gjeting. Jeg liker ikke eye'ingen som BC'er driver med hele tiden på alt og alle. Ja, jeg vet at det ikke er alle som er slik men det er liksom veldig vanlig. Aussier har gjerne gjeterinnstinkt de og, men man merker det mest i unghundsperioden når de napper deg i anklene og ringer deg inn under lek og på tur. Og er man flere på tur, så merker man at aussien ikke liker det når flokken skilles :lol:

Så er det jo voktingen. Mange BC'er har og en viss mengde vokt, men aussien tar liksom på seg den jobben med alt de får lov til. Det gjelder buret sitt, lekene sine, tyggebein, mennesker de liker, mennesker de ikke liker, ryggsekken til eieren sin, bilen til eieren sin osvosv. Det må man være obs må at ligger latent e de aller fleste og ta hensyn til under oppveksten. Ikke la de styre showet så mye selv, og få på plass lydighet og kontroll tidlig.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Jeg har hatt både border, og har per dags dato to aussier. Ingen tvil om hvilke rase jeg liker best. Jeg syns heller ikke det har vært spesielt vanskelig å bli kvitt de "rasetypiske" trekkene. Ingen vokt, ingen lyd eller gjeting på mine. De er faktisk enklere enn gårdshunden mange ganger, syns jeg.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Ja, også er de ofte mer langbeinte :) Men det finnes aussier som er så å si umulige å skille fra BC utseendemessig. De kommer gjerne fra arbeidslinjer.

En annen ting som skiller aussie og BC er gjeting. Jeg liker ikke eye'ingen som BC'er driver med hele tiden på alt og alle. Ja, jeg vet at det ikke er alle som er slik men det er liksom veldig vanlig. Aussier har gjerne gjeterinnstinkt de og, men man merker det mest i unghundsperioden når de napper deg i anklene og ringer deg inn under lek og på tur. Og er man flere på tur, så merker man at aussien ikke liker det når flokken skilles :lol:

Så er det jo voktingen. Mange BC'er har og en viss mengde vokt, men aussien tar liksom på seg den jobben med alt de får lov til. Det gjelder buret sitt, lekene sine, tyggebein, mennesker de liker, mennesker de ikke liker, ryggsekken til eieren sin, bilen til eieren sin osvosv. Det må man være obs må at ligger latent e de aller fleste og ta hensyn til under oppveksten. Ikke la de styre showet så mye selv, og få på plass lydighet og kontroll tidlig.

Min stirrer mye ja. Han stirrer for å øke avstand, er jo det de vil oppnå under gjeting om jeg ikke har oppfattet opplegget med "the eye" helt totalt feil.

Jeg syns ikke Aussie er så vanskelig å kjenne igjen med mindre det er en som er Bi black, da kan de visst glatt gå under radaren min. Og jo mer jeg ser på farge BC'er så ser jeg veldig stor forskjell, spesielt på ansiktet mellom dem og Aussie. Aussie er jo siden de er ganske lik BC i utseende en av mine favoritter :wub: Synd med så mye vokt, selv om jeg vet man kan lære å begrense det. Men det syns jeg at krever litt mer erfaring enn hva jeg har enda. Jeg driver jo å lærer ung loppa at han trenger ikke varsle om at ett løv rusket forbi utenfor liksom.. :blink:

Link to comment
Share on other sites

Hm, ja som med alle raser, kommer vel heller ikke aussien med noen helt bastante lyter. Nå kjenner jeg ikke så mange, men jeg har da truffet på den litt skarpe: "Så langt, men ikke lenger" varianten, den litt, "du er luft for meg" varianten, men som oftest "du er dritkul og det er hunden din, også" varianten. Passe happy, rimelig førerorienterte og særdeles godlynte, uten å være så himla hoppedeisesuperhappy. Liker aussien, jeg. Men jeg har i og for seg ikke så veldig mye erfaring med rasen :P

Link to comment
Share on other sites

Jeg har for det meste dårlig inntrykk av aussien, mye vokt, mye usikkerhet og mye miljøberørthet... Foreløpig ikke møtt noen som har vært wow treningsmessig eller konkurransemessig. Jeg har ikke all verdens erfaring, men går god for både kelpie (som jeg har selv) og bc lenge før aussie :-)

Link to comment
Share on other sites

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å svare, men jeg ble litt nysgjerrig på en del meninger.

Nå har ikke jeg så mye nær kjennskap til individer fra andre linjer enn mine egne og nær slekt av dem, annet enn det jeg har sett på utstillinger og noen få på konkurranser. Dere som har sett "så mye skarphet og vokt", kan dere definere det for meg? Bare så jeg ikke tolker uttrykkene på en annen måte enn dere.

Jeg kan ihvertfall si at jeg mener de jeg selv har er ganske sosiale, rimelig miljøsterke og det er minimalt med det jeg personlig vil kalle vokt, skarphet fins ikke (veldig lite utslag på aggresjon f.eks. på MH). Ja, de kan varsle i gitte situasjoner, f.eks. i bilen når noen kommer for tett innpå (få meter), men kun når de er der alene og ikke ser at jeg er i nærheten. Og det er greit, synes jeg. De varsler ikke når noen går forbi huset, eller når noen kommer på døra (vanligvis, ihvertfall). Vi har per idag fire hunder hjemme, derav to aussier, en (bruks)schäfer og en sheltie (som visst også er veldig bråkete ;) ).

Det jeg liker med dem er at det (merk, på de individene jeg kjenner godt), nærmest ikke samkjønnsaggresjon. Som eksempel var jeg med mine tre jenter hos oppdretteren min i ei uke, og hun har selv 8 hunder fra 3 mnd til 10 år, samt et valpekull på da 4-5 uker. Mine tisper gikk da rett inn i hennes flokk, alle bor inne i huset og ingen bor i bur. De gikk sammen ute i hagen, ble fôret på plenen, det lå leker og bein ute som de kunne ha hvis de ønsket. I løpet av uka var det flere hunder innom, bl.a. to voksne hanner av samme rase (hun har selv to voksne hanner i flokken) og en lundehund, også hannhund, samt en voksen aussiehann til og en voksen stabyhannhund, og noen av hennes fôrtisper som var på overnatting før de skulle på en utstilling. De gikk rett inn i denne eksisterende flokken som var kombinert med min lille flokk, og det var helt uproblematisk.

Jeg har jo da hunder som er fra sk "showlinjer" (selv om de også jobber, er lettmotiverte og elsker det), og kjenner personlig lite til de linjene som er mer avlet for rent arbeid med fokus på gjeting, så det er mye mulig det bor en del andre egenskaper i disse linjene. Jeg er ihvertfall (såklart) veldig glad i rasen min, gjør det jeg kan for å promotere den i bruksen samtidig som vi har det gøy på utstillinger. Brains og beauty. :)

Kelpie har jeg jo litt personlig erfaring med, noe fra hunder jeg kjenner og har sett jobbe, andre har jeg kun sett i utstillingsringen og kan ikke uttale meg så mye om annet enn når det gjelder akkurat den situasjonen. Jeg liker selv rasen veldig godt, og de er nok mer intense og utholdende enn den gjengse aussie, men også der er det variasjon innad i de forskjellige linjene. En veldig kul og sporty rase som man også kan få både brains og beauty hos.

BC har jeg ikke snøring på annet enn at jeg har sett en del av dem i bruksen i løpet av min ikke så lange karriere der, så jeg føler ikke jeg har grunnlag til å uttale meg om dem i det hele tatt. Blir feil å uttale seg om noen individer man bare har sett en gang eller to, synes jeg, ihvertfall vil ikke jeg gjøre det.

11167977_10155581897140641_7557245351245
Moira og farmor Sycamore

10407941_10155581897630641_7679522032491
Tibra og tante Jada

Link to comment
Share on other sites

Mitt inntrykk av aussien er at du må finne rett oppdretter og rette linjer for å finne en god hund.
Jeg har ikke aussie selv, men har trent med flere når jeg bodde i Sverige. Både rene working linjer, ustillingslinjer og de som har prøvd å få til begge.

De fra workinglinjene har vært veldig skarpe og en følelse av at de er litt uberegnelige, litt vanskelig å forutsi hva som trigget dem, eller hvor grensene deres gikk. Skarpheten ga seg uttrykk i at hunden gikk ut og støtte på det som kom for nære, enten det var hund eller menneske og kunne nype med tett munn, dvs kløyp med framtennene som en advarsel.

De rene utstillingslinjene har jeg heller ikke likt fordi de har hatt så mye pels og nærmest sett ut som små berner sennener (om de har vært tricolor), med noe varierende temperament der også.

Dual (sikkert feil å kalle dem det) linjene har jeg likt best temperamentsmessig, de har vært sosiale og greie jobbhunder, kanskje litt veike de jeg har truffet, men helt ok og stort sett lette å ha med å gjøre.

Working har helt klart vært de beste konkurransehundene. Og de kunne til tider være vanskelig å skille fra bc utseendemessig. Ofte ganske små og tynne, med lite pels. Men som sagt litt ustabilt temperament og veldig enmannshunder.

Jeg kan si at min erfaring med dem fikk meg til å velge bort rasen da jeg skulle ha hund sist gang. Men dette er så klart min erfaring fra trening med andres hunder. Jeg har møtt en del som jeg godt kunne ha selv og som jeg har syntes vært veldig fine, men min følelse har vært at det har vært enkeltindivider og at det var vanskelig å vite hva man kunne ende opp med.

Link to comment
Share on other sites

Mitt inntrykk av aussien er at du må finne rett oppdretter og rette linjer for å finne en god hund.

Jeg har ikke aussie selv, men har trent med flere når jeg bodde i Sverige. Både rene working linjer, ustillingslinjer og de som har prøvd å få til begge.

De fra workinglinjene har vært veldig skarpe og en følelse av at de er litt uberegnelige, litt vanskelig å forutsi hva som trigget dem, eller hvor grensene deres gikk. Skarpheten ga seg uttrykk i at hunden gikk ut og støtte på det som kom for nære, enten det var hund eller menneske og kunne nype med tett munn, dvs kløyp med framtennene som en advarsel.

De rene utstillingslinjene har jeg heller ikke likt fordi de har hatt så mye pels og nærmest sett ut som små berner sennener (om de har vært tricolor), med noe varierende temperament der også.

Dual (sikkert feil å kalle dem det) linjene har jeg likt best temperamentsmessig, de har vært sosiale og greie jobbhunder, kanskje litt veike de jeg har truffet, men helt ok og stort sett lette å ha med å gjøre.

Working har helt klart vært de beste konkurransehundene. Og de kunne til tider være vanskelig å skille fra bc utseendemessig. Ofte ganske små og tynne, med lite pels. Men som sagt litt ustabilt temperament og veldig enmannshunder.

Jeg kan si at min erfaring med dem fikk meg til å velge bort rasen da jeg skulle ha hund sist gang. Men dette er så klart min erfaring fra trening med andres hunder. Jeg har møtt en del som jeg godt kunne ha selv og som jeg har syntes vært veldig fine, men min følelse har vært at det har vært enkeltindivider og at det var vanskelig å vite hva man kunne ende opp med.

Tro meg, de trenger ikke se ut som bernere selv om de er fra rene utstillingslinjer.

11 mnd tispe, ca. 20 kg/49-50 cm. Søstrene er kanskje aningen høyere, men ikke noe grovere. Heller tvert i mot. Kullet er veldig jevnt i størrelse og masse. Rene, amerikanske, såkalte utstillingslinjer.

11102796_10155581925180641_2919971284915

Random berner fra google:

finn_fuer_website_lg_sachsen.jpg

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Med skraphet, så har jeg egentlig ikke opplevd så mye. Men jeg synes det er greit å gi folk en pekepinn på at skarphet kan være et problem hos noen hunder i rasen.

Jeg har selv oppled 3 stykker som jeg selv synes er utypiske og skarpe.

Nr 1, ei tispe, som ved flere anledninger har angrepet andre hunder, jaget/gjetet/voktet huset for forbipasserende, bla bitt en forbipasserende sykkelist i buksebeinet da h*n syklet for nære gården. Den var veldig 'på', intens og på hugget. Working linjer.

Nr 2, en hannhund. Type hund som kunne knurre/flekke tenner på deg om du f.eks stoppet den fra å gjøre noe den ikke skulle. Kunne nappe og bite om den ikke fikk viljen sin (F.eks slikke på tisseflekker). Han var aggressiv mot andre hunder, og kunne finne på å gjete folk om han var løs. Type ringe deg inn mens han bjeffet og gikk etter bena dine med full kraft. Denne hunden ble avlivet da han til slutt bet et menneske, og jeg vet at to av hans kullsøsken ble avlivet av samme årsak. Working/show linjer.

Nr 3, hannhund. Voldsom varsling og vokting av alt og alle. Kan finne på å knurre på ting som er ukjent, f.eks fremmende barn, folk med hatt, osv. Ingen ressursforsvar, men veldig mye lyd. Gikk du ut av rommet, og kom tilbake 5 min etter, ble du bjeffet på som om du hadde vært en fremmend på vei inn. Show linjer.


For meg er skarphet aggresjon/ubestemmelig/uknotrollert vokt.

Jeg har nok møtt de fleste aussier på østlandet, og det er kun disse 3, som jeg har oppfattet som skarpe/ubereinelige mentalt.

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Jeg har mine tvil om det er noen sterke forsvarere av straff og dominans som treningsmetode her på forumet. Det pleide å være en håndfull brukere som ikke utelukket fysisk korreksjon i noen situasjoner og ikke "dillet med godbiter for alt", men fortsatt i all hovedsak positive, og heller ikke aktive lengre. Jeg ser ingen god grunn til å diskutere det for å være ærlig, for svært få er villige til å se den andre siden sitt standpunkt eller endre mening. Det beste folk kan gjøre er å vise til reell forskning, og selv være et godt eksempel for metodene man mener er best.
    • E gidder rett og slett ikke. Jeg holder meg til forskning og fakta- ikke hva man tror og føler.
    • Lite biting i dag. Utover cranky toddler trøtt var eneste situasjonen med normal valp krokodillekjeft da jeg gjorde klart for å gå tur mens han var uthvilt og energisk på topp i midtpartiet av våken syklus, midt på lyse dagen og gira av mat på benken, noe som vanligvis betyr masse oppmerksomhet og oppgaver og servering, så det girer ham veldig opp — men så var jeg så teit at jeg skiftet pels istedenfor å mate ham, etter å ha satt maten på benken. Insanity. World gone mad. Selvsagt måtte den adferden der korrigeres. På den mer seriøse siden, så fortoner nok tekstilene i bevegelse under et hamskifte seg som smågnagere, harer og rådyr. ..og muligens elg når det skiftes sengetøy. Utløser mer byttedrift i ham jo større det er.  Kan hende han var sur fordi han gjenkjenner turklær også, og prøvde drepe dem for å slippe bli møkkete på labbene. Han liker ikke gå tur i området her. Vil helst bare være hjemme. Må lokke ham med godbiter og leker for å få ham med bort fra heimen på egne bein. Når han forstår at vi er på tur hjem igjen, så er han super happy og vi jogger pent og pyntelig sammen uten at han stiller noen krav om godtgjørelse per meter.  Årsaken er sammensatt, tror jeg. Begynte skrive om det, men innså det ble for mye tekst og jeg vil sove.  Point being: Bare helt vanlig valpebiting på ting og klær og møbler i dag, heldigvis. Tror ikke vi kommer til å få så store utfordringer som jeg ble litt redd for i går. Fikk snøre skoene mine i fred ved å stappe et vanlig tyggebein i munnen hans og fikk stoppet drakamp om buksene mine ved å sette opp et trist og såret ansikt. Helt normalt sammenskrudd empatisk valp. ..i dag. Hvem hadde gjettet at det er mat på den benken, rett utenfor bildet? Ede argumenterer for at vi kan følge reglene fra Uffa/Blitz: Så lenge han rekker over bardisken, da skal han få servert.  Øver på impulskontroll
    • Jeg vokste opp på 80- og 90-tallet. Den gang hundetrening gikk ut på å banke, klype, filleriste, strupe, kjefte og brøle hundene til passivitet. Lydig hund var hund som hadde fått hard nok juling til å ikke våge prøve seg på annet enn den fikk beskjed om. Helt vanlig måte å trene gå pent i bånd var med rykk og røsk og helstrup, og om det ikke virket - prong collar - som ikke bare var lovlige back then, det var typisk hva rottweilere gikk med by default, derav navnet jeg kjente det som i barndommen: "Rottweilerhalsbånd" Fra en høy trendbølge av pure positiv trening influert av tilgang til informasjon på internettet ser det ut til at old school fysiske korreksjoner - for å kalle spaden en spade: bruk av vold - igjen trender. Ikke så ille som i gamle dager, de fleste blander nå med positiv trening slik at hele kvadranten av +/- belønning og straff brukes. Det er steile fronter mellom tilhengere og brukere av moderne og tradisjonelle metoder, så jeg åpner tråden i Debattkjelleren, fordi jeg håper på en alvorlig slosskamp mellom leirene, selvsagt med gode argumenter og real life konkrete eksempler på failures og suksesser med ulike metoder. Hundetrening er praktisk, ikke teoretisk, så de konkrete eksemplene er viktige.  Til inspirasjon for å forsvare standpunkt til den ene leiren og en provokasjon for angrep fra den andre peker jeg på eiernes og Fredrik Steens håndtering av Harley og Ciska i Hundcoachen Sesong 1, fordi de typisk er "den typen hund" den ene leiren driver med og hevder at moderne metoder alene kommer til kort på.               
    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...