Gå til innhold
Hundesonen.no

En liten maskothund


Poter
 Share

Recommended Posts

Maskothund. Hva er det, egentlig? Vil du ha en som du kan trene litt med, men som ikke krever at du jobber masse med den? Vil du ha en liten hund, som er enkel å ta med rundt omkring? Hvis størelsen ikke har noe å si, kunne du jo tenke på en berner sennen som maskothund, liksom :P

Vel, du snakket om pels. Phalenen har kjempeenkel pels. Det tar to minutter å børste gjennom den. Klippe litt potepels innimellom og passe på tugger bak ørene og på ørene og det er det. De drar ikke inn mye rusk og rask. Tinka er også stille. Altså happy go lycky, men ingen gneldrehund.

Belingtonterrieren erheller ingen gneldrehund. Ja, vår var ikke det, i allfall. Han tok derimot med seg halve skogen hjem i pelsen. Dessuten var han ikke snill mot andre hannhunder. Eller han var sint på de som var større enn seg. Det var de fleste. Klin kokkos og lynkjapp. Fikk fader meg ikke tak i ham der han spratt rundt Fido og freste. Ellers elsket han alt og alle. Med hele seg. Bare de ikke prøvde å gå tur med ham. Det var forbeholdt familien :) Han tok ikke mat fra fremmede heller.

.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 100
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg anbefaler en mellompuddel. Praktisk størrelse som ikke blir for liten og puslete Sosiale, morsomme og smarte hunder! Pelsstellt er litt hva du gjør det til, men selvsagt krever det mer enn en h

Har nesten gitt opp å finne en liten hyggelig mascot *følger med her*

Papillon/Phalene. Pelsen er ikke vanskelig, men de kan trenge et dekken eller noe om vinteren Noen individer har jo veldig godt med pels da, og jeg ser stadig papillons uten klær om vinteren.. Men d

Posted Images

Tenker det samme som ida her. Må en maskothund være liten, liksom :P

Selv har mine maskothunder vært dober og canario. Og den som var planlagt for framtiden var iu.. (en drøm fortsatt, men usannsynlig)

For min del er maskothund en som krever mindre enn røkla, og skiller seg litt ut.

Så da er det vel bare å velge den mest ubrukelige hunden av de man kan ønske seg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med en kjekk liten omplasseringshund gjennom f.eks en raseklubb? Sånne som ikke er atferds-kasteball-FOD-greier, men som er litt dårlig kjemi eller bare uheldige tilfeldigheter. Så vet du hva du får ang bjeffing og sånt? Å alliere seg med noen oppdrettere er sikkert også en god ide, kanskje de har den rette hunden :)

Ja, jeg har tenkt på det, jeg er bare valpesyk :P Men spøk til side, det er absolutt et alternativ.

Maskothund. Hva er det, egentlig? Vil du ha en som du kan trene litt med, men som ikke krever at du jobber masse med den? Vil du ha en liten hund, som er enkel å ta med rundt omkring? Hvis størelsen ikke har noe å si, kunne du jo tenke på en berner sennen som maskothund, liksom :P

Vel, du snakket om pels. Phalenen har kjempeenkel pels. Det tar to minutter å børste gjennom den. Klippe litt potepels innimellom og passe på tugger bak ørene og på ørene og det er det. De drar ikke inn mye rusk og rask. Tinka er også stille. Altså happy go lykcy, men ingen gneldrehund.

Belingtonterrieren erheller ingen gneldrehund. Ja, vår var ikke det, i allfall. Han tok derimot med seg halve skogen hjem i pelsen. Dessuten var han ikke snill mot andre hannhunder. Eller han var sint på de som var større enn seg. Det var de fleste. Klin kokkos og lynkjapp. Fikk fader meg ikke tak i ham der han spratt rundt Fido og freste. Ellers elsket han alt og alle. Med hele seg. Bare de ikke prøvde å gå tur med ham. Det var forbeholdt familien :) Han tok ikke mat fra fremmede heller.

.

En maskothund for meg er en attåthund, en som ikke krever så himla mye, som kan trenes triks med og gå spor med for aktiviseringens skyld. Som jeg nevnte tidligere i tråden, den kan godt være litt dum og deilig. Siden jeg har lyst å godkjenne den som besøkshund, så må den ha egenskapene til det. Ellers en hund som bare er med på det vi gjør fra før av, som ikke krever mye ekstra stimulanse for å være lykkelig.

Størrelsen har noe å si, som jeg svarte til Huldra tidligere i tråden, så ønsker jeg en liten maskot, en jeg kan ta under armen, fordi det er praktisk og kjekt med en liten hund.

Høres jo bra ut at phalenen har enkel pels :)

Tenker det samme som ida her. Må en maskothund være liten, liksom :P

Selv har mine maskothunder vært dober og canario. Og den som var planlagt for framtiden var iu.. (en drøm fortsatt, men usannsynlig)

For min del er maskothund en som krever mindre enn røkla, og skiller seg litt ut.

Så da er det vel bare å velge den mest ubrukelige hunden av de man kan ønske seg :)

Maskoten skal helst være liten, ja :) Jeg er åpen for en viss variasjon, fra dvergpuddel til whippet i størrelse, men blir det større enn det, blir det ikke liten maskot :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får kaste inn en rase til i samlingen: Brasiliansk terrier.

Utseendemessig mye lik DSG, men lettere bygget.

Dette er en mild variant av terrier: Lettlært, vennlig og våken.

I rasebeskrivelser står det noen ganger at den kan være reservert ovenfor fremmede, men det er ikke mitt inntrykk. Jeg opplever de som sosiale og kontaktsøkende. Mitt eksemplar er litt av den forsiktige sorten, men hun hopper likevel glatt opp i fanget til fremmede mennesker og slår seg til ro der om hun får lov.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får kaste inn en rase til i samlingen: Brasiliansk terrier.

Utseendemessig mye lik DSG, men lettere bygget.

Dette er en mild variant av terrier: Lettlært, vennlig og våken.

I rasebeskrivelser står det noen ganger at den kan være reservert ovenfor fremmede, men det er ikke mitt inntrykk. Jeg opplever de som sosiale og kontaktsøkende. Mitt eksemplar er litt av den forsiktige sorten, men hun hopper likevel glatt opp i fanget til fremmede mennesker og slår seg til ro der om hun får lov.

Det var en rase jeg ikke har hørt om. Takk for tips :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bedlington, ja! De hadde jeg glemt av! De ser jo så kule ut! Hvordan er de i vesen?

Jeg kjenner bare min, og aner ikke hvor rasetypisk hun er, men kan jo prøve å beskrive henne:

(advarsel, dette blir langt. :P )

når vi møter folk:

labradorsosial ute, ekstremt kosete innendørs. Vil helst bare ligge på fanget og bli strøket, eller i det minste sammenkrølla, helt klin inntil. Hun er ekstremt lysten på kos, jeg har aldri klart å "slite henne ut" (jeg har prøvd), og alle mennesker er like fantastiske. I hvert fall når det gjelder kos og oppmerksomhet. Samtidig er hun såpass rolig og forsiktig i framtoning, at også mennesker som egentlig er litt redde for hunder ofte blir trygge på henne. Hun er en skikkelig småbarnsmagnet, og er heldigvis glad i unger også.

når vi møter andre hunder, og spesielt slike store, svarte:

Gneldrete. Etter all sannsynlighet henger nok dette sammen med at hun har vært dårlig sosialisert, hun har litt dårlig språk og klarer ofte ikke å lese møtende hunder så godt, men jeg nevner det likevel. Hun går stort sett fint sammen med hunder hun kjenner, mens møtesituasjoner med ukjente er utfordrende for henne. Heldigvis er hun enkel å holde igjen, men hun bråker.

ute på tur:

hun har én knapp som heter "løpe", og én knapp som heter "følg sporet, og finn den ***** katta/elgen/måsen/oteren/haren".

i treningssituasjoner:

nå har jeg ikke trent så forferdelig mye med henne, men hun er flink til å følge spor, og jeg tror hun kunne egnet seg for både lydighet og agility. Til tross for noen terrierfakter er hun veldig lydhør ovenfor meg, tar ting kjapt, og det er tydelig at hun liker å trene og gjøre triks.

I likhet med mange mynder er hun veldig rolig inne (ligger stort sett sammenkrølla og slapper av/ får kos), mens det er full fart ute. Hun er selvfølgelig litt terrier også, det merker jeg best i innkallingssituasjoner, eller hvis jeg skal ha henne til å gjøre noe hun ikke vil. Da kan hun ha fryktelig treg hørsel, og når jeg roper kan hun gjerne se på meg, snu hodet unna ("jeg hørte ikke at du ropte, jeg"), og sklii unna bort fra meg. Når det skjer kommer hun etter hvert, men gjør det veldig tydelig at hun kommer fordi "hun fikk lyst, og hadde tenkt å gå den veien uansett", og ikke fordi jeg tilfeldigvis ropte akkurat da. Men hun kan også være lynkjapp, og komme springende i full fart, med "se så flink jeg er"- uttrykk. Det kommer selvfølgelig også litt an på om hun er i snusemodus eller treningsmodus.

I hverdagen er hun en utrolig enkel og grei hund, som krever lite, men gjerne er med på mye. Innendørs ligger hun enten på fanget mitt, eller i et hjørne og slapper av. Det mest negative med henne (ved siden av pelsen) synes jeg er den litt selektive hørselen, og bjeffinga på andre hunder. Det første trener vi stadig på, det andre har jeg gitt litt opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vet jeg ikke mye om Norbottenspets, men det har hvertfall vært parring mellom lundehund og norrbottenspets nå nylig. Kanskje verdt å ta en titt, sånn hvis prosjektet er interessant i utgangspunktet :)

Ellers er jo vi overveldende fornøyd med vår prosjekthund. Han er den aller fineste fyren noensinne! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Norbottenspets er en utpreget jakthund, og de to jeg kjenner godt stikker til skogen så fort båndet kommer av :P De er også veeeeldig vanskelige å motivere, men det varierer jo selvfølgelig. Hvis du vil ha en hund å trene litt med så ville jeg sett på en annen rase. Den ene jeg kjenner kan ikke en gang sitt, mens den andre er litt lettere belønnet, så den kan både sitt og dekk :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nordbottenspets har vel lyd så det holder?

Ja, de skal vel halse/lose når de er på jakt?

Lundehundprosjektet synes jeg forresten er veldig spennende! Skulle likt å vite hvordan helsa på de utkryssede blir.

Jeg har nok bestemt meg nå, men jeg skal holde kortene litt inntil brystet til ting blir litt mer sikkert ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Norbottenspets er en utpreget jakthund, og de to jeg kjenner godt stikker til skogen så fort båndet kommer av :P De er også veeeeldig vanskelige å motivere, men det varierer jo selvfølgelig. Hvis du vil ha en hund å trene litt med så ville jeg sett på en annen rase. Den ene jeg kjenner kan ikke en gang sitt, mens den andre er litt lettere belønnet, så den kan både sitt og dekk :P

Norbottenspets er en treskjeller. Egentlig akkurat det samme som finskspets. Kaklehøner av en annen verden :P De har jo søk, så de dilter ikke akkurat i beina på fører, men ikke veldig stort søk, som støvere og elghunder.

Egentlig et merkelig valg for innkryssning i en selskapshund, men for all del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Norbottenspets er en treskjeller. Egentlig akkurat det samme som finskspets. Kaklehøner av en annen verden :P De har jo søk, så de dilter ikke akkurat i beina på fører, men ikke veldig stort søk, som støvere og elghunder.

Egentlig et merkelig valg for innkryssning i en selskapshund, men for all del.

Det siste er jeg enig i.

De to jeg kjenner er i hvert fall sånne som løper til skogs og blir der et par timer før de plutselig sitter på trappa :P Og fyy så mye lyd!

Det hadde ikke vært en rase jeg hadde vurdert om jeg ville trent litt i hvert fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men dere må huske at det er blandet med lundis da, så da blir den magisk. Siden lundehunden er magiske hunder :D

Neida (joda, lundehunden er magisk!), men ok! Jeg visste ikke dette, bare så at prosjekthundene ble nevnt :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde tenkt å styre unna terriergemytt og krevende pels på neste hund. Da passer det så bra å være forelsket i bedlington.

Men hva med kromfohrländer? De er jeg nysgjerrig på. Har inntrykk av at det er greie hunder. Skal vel kanskje nappes da, for alt jeg vet. Har truffet noen, de var sosiale, morsomme og kosete.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde tenkt å styre unna terriergemytt og krevende pels på neste hund. Da passer det så bra å være forelsket i bedlington.

Men hva med kromfohrländer? De er jeg nysgjerrig på. Har inntrykk av at det er greie hunder. Skal vel kanskje nappes da, for alt jeg vet. Har truffet noen, de var sosiale, morsomme og kosete.

Den rasen kjenner jeg ikke til i det hele tatt. Trodde det var en fuglehund av noe slag, men ser jo jeg tok feil... Lyst å fortelle mer om den?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått kurs med en, og den var kjempesøt! Lettlært og morsom, virket enkel.

Den som går rally? De er ihvertfall kjempesøte, selv om hun er litt utypisk. De må nappes, ja. Er veldig nysgjerrig på den rasen selv. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den rasen kjenner jeg ikke til i det hele tatt. Trodde det var en fuglehund av noe slag, men ser jo jeg tok feil... Lyst å fortelle mer om den?

Jeg vet ikke så mye mer, men det er det sikkert noen andre på sonen som gjør. En norsk oppdretter som heter Kjetil, jeg aner ikke etternavnet, var litt på sonen før. Jeg tror det var han som innførte de første til Norge og begynte å avle på dem.

Sjekk denne tråden: http://hundesonen.no/forum/topic/32366-kromfohrlaender/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...