Gå til innhold
Hundesonen.no

Få valper med livsmorsbetennelse?


stianj
 Share

Recommended Posts

Hei, vi har en labrador retriever tispe på 2 år. De siste løpetidene har hun lekket en del urin. Vi fikk nå konstantert at nyrene er helt fine, men at hun har livmorsbetennelse. Veterinæren mente at vi ikke trengte å gjøre noe enda, men fjerne livmoren etter en 2-3 løpetider. Og vi kunne fint ha valper på henne om vi gjorde det raskt, det kunne til og med hende at det ville hjelpe. Jeg er ikke interessert i å ta noen sjanser, og syntes egentlig dette høres rart ut. Kan det være risiko forbundet med å få valper på tisper med livmorsbetennelse? Og er dette noe som evt. kan videreføres genetisk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det går an, og det er sikkert ikke noen ekstra risiko for tispa så lenge hun er frisk når hun er med valper. Men det er en dårlig ide. Ikke hjelper det mot livmorbetennelse og ja det kan i aller høyeste grad være arvelig. Om du først skal kastrere fordi hunden er veldig plaget med livmorbetennelse ville jeg gjort det med en gang, det er jo kjempeskummelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første hunden vår hadde livmorbetennelse ved drekrighet, de to siste valpene døde dagen før termin. Ble til slutt hstekeisersnitt for å i det hele tatt redde tispen som holdt på å dø. Tabbe av veterinær som sendte oss hjem dagen før med levende valper.. (Hun fikk betennelse, hun hadde ikke før hun ble drektig).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde ei boxer tispe som fikk betennelse mens hun var drektig, og kastet endel av kullet. men hadde fortsatt levende valper igjen. Hun var fortispe så vi hadde henne kun på slutten, så vet ikke nøyaktig hva som skjedde i starten. men enden på visa ble at hun mistet flere og flere av valpene- dvs at deler av fostre (fant b.l.a skulderblad fra valp i hundesenga :shocked: )OG et halvråttent helt foster kom ut til slutt før det ble bestemt at alt måtte fjernes med keisersnitt. Da hadde hun igjen enda ett dødt foster...

Hun ble lappet i sammen og etter dyrlegens råd fikk hun ett flott kull uten problemer på neste løpetid.

Var aldri noen problemer igjen.

Men unner virkelig ingen å gå igjennom det der.... *GRØSS*

Ville nok sterilisert ei tispe som hadde livmorbetennelse ja..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha mistet ei boxertispe i livmorbetennelse kommer jeg aldri til å medisinere på nytt. Får de livmorbetennelse blir jeg å fjerne skitten uansett. Det var lite morsomt å oppleve at livmora sprakk og at hun gikk i sjokk med blodforgiftning. Det var en opplevelse som alltid kommer til å sitte i meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min høyst udokumenterne mini-forskning viser at det er en mistenkelig sammenheng mellom at tisper som får livmorbetennelse er i en og samme hundeslekt. Jeg vet blant annet om en oppdretter som har mistet tre unge (3-6 år) tisper på grunn av livmorbetennelse, hvorav alle disse var nært beslektet. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men det aner meg at det ikke er så enkelt som det.

Personlig ville jeg tenkt at gjentatt livmorbetennelse er en helsemessig god grunn til å kastrere en tispe. Spesielt med tanke på at livmorbetennelse i mange tilfeller får letale følger. Det er ikke verdt å risikere tispas liv ved å la det gå fra gang til gang. Plutselig blir det akutt.

Jeg må si jeg blir like overrasket hver gang jeg hører hvor ulikt veterinærer uttaler seg om drektighet, kastrering og beslektet problematikk. Noen oppfordrer til preventiv kastrering av unge hunder for å unngå livmorhalskreft, andre følger loven og tillater ikke slike inngrep uten at helsemessige årsaker ligger til grunn. Dette med at det lønner seg å ha kull på en tispe som sliter med livmorbetennelse eller innbilt svangerskap har jeg hørt flere ganger, og jeg blir alltid like overrasket. Hvilken forskning underbygger den påstanden? Vis meg gjerne, om noen vet om noe.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel to forskjellige tilstander som omtales her.

En ting er om tispa får en betennelse eller en annen komplikasjon under drektighet. Da blir jo oppgaven å begrense skaden mest mulig med tanke på både tispe og fostrene. Det kan ende godt hvis man får bukt med problemet tidlig, men resultatet kan også bli helt fatalt. Så vidt jeg veit har man ingen holdepunkter for at slike problemer er arvelige.

I dette tilfellet er det vel snakk om en tispe som har hatt en eller flere livmorbetennelser før det i det hele tatt er snakk om paring - og det altså i ung alder. Det tyder på at noe er feil - enten i tispas underliv eller når det gjelder immunforsvar. Her opplyser eier om at det også er urinlekkasjer i forbindelse med løpetid. Jeg ville ikke satt valper på en slik tispe.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville kastrert, det er en ung tispe som allerede har hatt livmorsbetennelse. Etter hva jeg har hørt og lest kan det komme svært akutt og med høy risiko for død hund (som med hunden beskrevet over her). Hadde ikke tatt den sjansen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med at det lønner seg å ha kull på en tispe som sliter med livmorbetennelse eller innbilt svangerskap har jeg hørt flere ganger, og jeg blir alltid like overrasket. Hvilken forskning underbygger den påstanden? Vis meg gjerne, om noen vet om noe.

Tror dette må være noe som henger igjen fra "gammelt av". Før i tiden hadde jeg rasekattoppdrett, og da var det helt vanlig praksis å parre snarest mulig ved livmorsbetennelse. Husker tilogmed et tilfelle der det ble spekulert i å parre en rasekatt med livmorsbetennelse med en huskatt for å redde avlskarrieren da det ikke var noen hanner av samme rase tilgjengelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel to forskjellige tilstander som omtales her.

En ting er om tispa får en betennelse eller en annen komplikasjon under drektighet. Da blir jo oppgaven å begrense skaden mest mulig med tanke på både tispe og fostrene. Det kan ende godt hvis man får bukt med problemet tidlig, men resultatet kan også bli helt fatalt. Så vidt jeg veit har man ingen holdepunkter for at slike problemer er arvelige.

Kanskje ikke livmorbetennelse i seg selv, regner med det kan være flere grunner til at det oppstår, men veldig mange hunder får det ifbm løpetid/innbilt eller andre situasjoner styrt av hormoner, og det er arvelig(og det kan sikkert en del andre mulige triggere også være). Mulig jeg leser feil, men jeg forstår det sånn at denne hunden har livmorbetennelse og andre plager ifbm løpetid og hormoner og det er definitivt noe jeg ikke ville avlet på ifht mulig arvbarhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje ikke livmorbetennelse i seg selv, regner med det kan være flere grunner til at det oppstår, men veldig mange hunder får det ifbm løpetid/innbilt eller andre situasjoner styrt av hormoner, og det er arvelig(og det kan sikkert en del andre mulige triggere også være). Mulig jeg leser feil, men jeg forstår det sånn at denne hunden har livmorbetennelse og andre plager ifbm løpetid og hormoner og det er definitivt noe jeg ikke ville avlet på ifht mulig arvbarhet.

Helt enig med deg når det gjelder vanlig livmorbetennelse uten at hunden er drektig.

Det du siterer meg på er betennelser som oppstår under drektighet og det kan nok ha mange årsaker uten at det trenger å ha noe med arvbarhet å gjøre. Vi ser jo det samme på mennesker. En graviditet kan ende fatalt, men samme person kan ha et helt vellykket svangerskap seinere. Terskelen for at komplikasjoner kan oppstå er nok atskillig lavere under drektigheten.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med deg når det gjelder vanlig livmorbetennelse uten at hunden er drektig.

Det du siterer meg på er betennelser som oppstår under drektighet og det kan nok ha mange årsaker uten at det trenger å ha noe med arvbarhet å gjøre. Vi ser jo det samme på mennesker. En graviditet kan ende fatalt, men samme person kan ha et helt vellykket svangerskap seinere. Terskelen for at komplikasjoner kan oppstå er nok atskillig lavere under drektigheten.

Ja, da er jeg helt enig, jeg trodde du mente at livmorbetennelse ikke var arvelig på noen måte (eller som du sa, ikke noen holdepunkter mtp arvbarhet), mtp TS sitt spm om genetikk ifht valpene så tenkte jeg at det kan være ganske relevant å få frem at en plaget tispe(ifbm løpetid og hormoner) kan nedarve slike problemer. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange svar og erfaringer! Hunden har fått antibiotika, noe hun også har gått på tidligere. Lekkingen har da pleid da å gi seg. Men så kommer den tilbake neste løpetid. Tidligere har dyrlegen trodd det kun dreide seg om urinveisinfeksjon, men konstanterte altså nå at det var livmorsbetennelse. Jeg stiller meg også skeptisk til å vente for lenge, og om det i det hele tatt er trygt å få valper, men har sendt henvendelse til veterinæren for å få en begrunnelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange svar og erfaringer! Hunden har fått antibiotika, noe hun også har gått på tidligere. Lekkingen har da pleid da å gi seg. Men så kommer den tilbake neste løpetid. Tidligere har dyrlegen trodd det kun dreide seg om urinveisinfeksjon, men konstanterte altså nå at det var livmorsbetennelse. Jeg stiller meg også skeptisk til å vente for lenge, og om det i det hele tatt er trygt å få valper, men har sendt henvendelse til veterinæren for å få en begrunnelse.

Men hvorfor er det så om å gjøre med valper? Er du oppdretter? Eller er det ene og alene bare for å forsøke å bli kvitt hormonplager/livmorbetennelse? For om så det hjelper tispa, la oss bare si at det er så enkelt, rettferdiggjør det å sette et helt kull til verden, hvor det da kommer flere nye tisper som risikerer å få slite med det samme eller lignende utfordringer knyttet til hormoner? Og er du villig til å ta den risikoen (og kostnaden) et kull kan være med hunden din bare for å kanskje bli kvitt problemet (det er lite sannsynlig da dette er en gammel myte bare, innbilt og slike problemer kommer ikke fordi hunden ikke har hatt valper, men fordi det er slik hundedyr er, fra naturens side så har det en funksjon mtp å kunne hjelpe til eller ta over når ledertispa har valper)? I verste fall så kan du miste både valper og tispe etter at du har betalt mange kr for paring, veterinær osv, og ikke minst ved komplikasjoner, der alene kan man raskt komme opp i store summer med en gang.

Om du vurderer et kull, uansett hva grunn som ligger bak så anbefaler jeg deg og heller lese noe skikkelig og korrekt litteratur om emnet og/eller ta kontakt med noen som kan avl og genetikk, og ikke en veterinær som anbefaler deg å ha kull på en tispe med livmorbettennelse og tydelige hormonplager. For jeg tviler på at avl og genetikk er denne personens sterkeste side. Veterinærer er litt som fastlegen, de kan litt om mye, og de er flinke til det de gjør (det er jo tross alt ikke mulig for et normalt menneske å være spesialist innen alle felt), men det er kanskje ikke dem man nødvendigvis stoler blindt på når det kommer til litt mer spesialiserte spm om tema som de selv ikke holder på med ofte, har ekstra utdanning i eller har annen relevant erfaring med.. Det er mange som stoler alt for mye på veterinæren sin i ting som er utenfor deres kompetanse, og litt for mange veterinærer som uttaler seg litt for mye/bastant om ting de strengt tatt ikke kan. Dessverre.

Det kan godt hende at det er ok å avle på din hund, men den beslutningen bør isåfall ikke tas på bakgrunn av at hunden da kanskje blir bedre fra hormonelle plager, det bør isåfall da være fordi hunden er bra, frisk og ikke har plager den kan føre videre. Avl bør alltid være for å forbedre en rase, eller om det er snakk om blandinger så bør i det minste målet være å få sunne og friske hunder uten plager, ikke bevist avle på noe man vet kan nedarves og videreføres. Det viktige med avl er tross alt valpene. Valpene skal ha det bra.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker det samme som @Malamuten, er det virkelig verdt det å sette hunden din og eventuelle valper i fare bare for å få valper?

Er tispa veldig unik med tanke på ekstremt godt gemytt i tillegg til over gjennomsnittet bra eksteriør og gode bruksegenskaper. Eller det en ren familiehund som dere vil ha ett avkom etter?

Er det førstnevnte kan jeg på en måte forstå at dere ønsker å prøve til tross for at tispa tydelig har genetiske egenskaper som gjør at hun er mer utsatt for betennelse i livmoren.

Men jeg synes ikke det forsvarer å faktisk gjøre det!

Det at tispa har disse problemene i ung alder og uten å ha hatt valper før er i mitt hode ett stort faresignal i forhold til drektighet og helse!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes det ingen regler og lover mot å sette valper på syke hunder? :|:hmm::huh:

Jo, NKKs etiske retningslinjer, kun klinisk friske hunder skal avles på. I tillegg dyrevelferdsloven § 25 kan jo tolkes i den retning, selv om det ikke står spesifikt.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si det sånn: som hanhundeier hadde jeg aldri gått med på å stille med far til et kull hvor mor ikke er frisk. En tispe med livmorbetennelse, akutt, kronisk, tilbakevendende eller hva, er ikke frisk.

Nei, dessverre får man jo slengt tilgjengelige hannhunder etter seg på finn.no eller facebook om man bare er mindre kresen. :(

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg hadde en hund som fikk akutt livmorbetennelse. Første dyrlegen ga den penicilin, men hun ble ikke bra av det, andre dyrlegen sa at livmorbetennelse er stadig tilbakevendende så han opererte henne og fjernet livmoren. Fikk også vite i ettertid at både moren og bestemoren til min tispe hadde blitt operert for livmorbetennelse så jeg har en mistanke på at det er arvelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...