Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei, vi har en labrador retriever tispe på 2 år. De siste løpetidene har hun lekket en del urin. Vi fikk nå konstantert at nyrene er helt fine, men at hun har livmorsbetennelse. Veterinæren mente at vi ikke trengte å gjøre noe enda, men fjerne livmoren etter en 2-3 løpetider. Og vi kunne fint ha valper på henne om vi gjorde det raskt, det kunne til og med hende at det ville hjelpe. Jeg er ikke interessert i å ta noen sjanser, og syntes egentlig dette høres rart ut. Kan det være risiko forbundet med å få valper på tisper med livmorsbetennelse? Og er dette noe som evt. kan videreføres genetisk?

Skrevet

Ja det går an, og det er sikkert ikke noen ekstra risiko for tispa så lenge hun er frisk når hun er med valper. Men det er en dårlig ide. Ikke hjelper det mot livmorbetennelse og ja det kan i aller høyeste grad være arvelig. Om du først skal kastrere fordi hunden er veldig plaget med livmorbetennelse ville jeg gjort det med en gang, det er jo kjempeskummelt.

Skrevet

Første hunden vår hadde livmorbetennelse ved drekrighet, de to siste valpene døde dagen før termin. Ble til slutt hstekeisersnitt for å i det hele tatt redde tispen som holdt på å dø. Tabbe av veterinær som sendte oss hjem dagen før med levende valper.. (Hun fikk betennelse, hun hadde ikke før hun ble drektig).

Skrevet

Vi hadde ei boxer tispe som fikk betennelse mens hun var drektig, og kastet endel av kullet. men hadde fortsatt levende valper igjen. Hun var fortispe så vi hadde henne kun på slutten, så vet ikke nøyaktig hva som skjedde i starten. men enden på visa ble at hun mistet flere og flere av valpene- dvs at deler av fostre (fant b.l.a skulderblad fra valp i hundesenga :shocked: )OG et halvråttent helt foster kom ut til slutt før det ble bestemt at alt måtte fjernes med keisersnitt. Da hadde hun igjen enda ett dødt foster...

Hun ble lappet i sammen og etter dyrlegens råd fikk hun ett flott kull uten problemer på neste løpetid.

Var aldri noen problemer igjen.

Men unner virkelig ingen å gå igjennom det der.... *GRØSS*

Ville nok sterilisert ei tispe som hadde livmorbetennelse ja..

Skrevet

Vår ble livmoren operert ut på, så vi fikk dessverre ikke noe valper etter henne. Utrolig leit! En fantastisk hund på alle måter.

Skrevet

Etter å ha mistet ei boxertispe i livmorbetennelse kommer jeg aldri til å medisinere på nytt. Får de livmorbetennelse blir jeg å fjerne skitten uansett. Det var lite morsomt å oppleve at livmora sprakk og at hun gikk i sjokk med blodforgiftning. Det var en opplevelse som alltid kommer til å sitte i meg.

Skrevet

Min høyst udokumenterne mini-forskning viser at det er en mistenkelig sammenheng mellom at tisper som får livmorbetennelse er i en og samme hundeslekt. Jeg vet blant annet om en oppdretter som har mistet tre unge (3-6 år) tisper på grunn av livmorbetennelse, hvorav alle disse var nært beslektet. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men det aner meg at det ikke er så enkelt som det.

Personlig ville jeg tenkt at gjentatt livmorbetennelse er en helsemessig god grunn til å kastrere en tispe. Spesielt med tanke på at livmorbetennelse i mange tilfeller får letale følger. Det er ikke verdt å risikere tispas liv ved å la det gå fra gang til gang. Plutselig blir det akutt.

Jeg må si jeg blir like overrasket hver gang jeg hører hvor ulikt veterinærer uttaler seg om drektighet, kastrering og beslektet problematikk. Noen oppfordrer til preventiv kastrering av unge hunder for å unngå livmorhalskreft, andre følger loven og tillater ikke slike inngrep uten at helsemessige årsaker ligger til grunn. Dette med at det lønner seg å ha kull på en tispe som sliter med livmorbetennelse eller innbilt svangerskap har jeg hørt flere ganger, og jeg blir alltid like overrasket. Hvilken forskning underbygger den påstanden? Vis meg gjerne, om noen vet om noe.

  • Like 1
Skrevet

Det er vel to forskjellige tilstander som omtales her.

En ting er om tispa får en betennelse eller en annen komplikasjon under drektighet. Da blir jo oppgaven å begrense skaden mest mulig med tanke på både tispe og fostrene. Det kan ende godt hvis man får bukt med problemet tidlig, men resultatet kan også bli helt fatalt. Så vidt jeg veit har man ingen holdepunkter for at slike problemer er arvelige.

I dette tilfellet er det vel snakk om en tispe som har hatt en eller flere livmorbetennelser før det i det hele tatt er snakk om paring - og det altså i ung alder. Det tyder på at noe er feil - enten i tispas underliv eller når det gjelder immunforsvar. Her opplyser eier om at det også er urinlekkasjer i forbindelse med løpetid. Jeg ville ikke satt valper på en slik tispe.

  • Like 3
Skrevet

Jeg ville kastrert, det er en ung tispe som allerede har hatt livmorsbetennelse. Etter hva jeg har hørt og lest kan det komme svært akutt og med høy risiko for død hund (som med hunden beskrevet over her). Hadde ikke tatt den sjansen!

Skrevet

Dette med at det lønner seg å ha kull på en tispe som sliter med livmorbetennelse eller innbilt svangerskap har jeg hørt flere ganger, og jeg blir alltid like overrasket. Hvilken forskning underbygger den påstanden? Vis meg gjerne, om noen vet om noe.

Tror dette må være noe som henger igjen fra "gammelt av". Før i tiden hadde jeg rasekattoppdrett, og da var det helt vanlig praksis å parre snarest mulig ved livmorsbetennelse. Husker tilogmed et tilfelle der det ble spekulert i å parre en rasekatt med livmorsbetennelse med en huskatt for å redde avlskarrieren da det ikke var noen hanner av samme rase tilgjengelig.

Skrevet

Det er vel to forskjellige tilstander som omtales her.

En ting er om tispa får en betennelse eller en annen komplikasjon under drektighet. Da blir jo oppgaven å begrense skaden mest mulig med tanke på både tispe og fostrene. Det kan ende godt hvis man får bukt med problemet tidlig, men resultatet kan også bli helt fatalt. Så vidt jeg veit har man ingen holdepunkter for at slike problemer er arvelige.

Kanskje ikke livmorbetennelse i seg selv, regner med det kan være flere grunner til at det oppstår, men veldig mange hunder får det ifbm løpetid/innbilt eller andre situasjoner styrt av hormoner, og det er arvelig(og det kan sikkert en del andre mulige triggere også være). Mulig jeg leser feil, men jeg forstår det sånn at denne hunden har livmorbetennelse og andre plager ifbm løpetid og hormoner og det er definitivt noe jeg ikke ville avlet på ifht mulig arvbarhet.

Skrevet

Kanskje ikke livmorbetennelse i seg selv, regner med det kan være flere grunner til at det oppstår, men veldig mange hunder får det ifbm løpetid/innbilt eller andre situasjoner styrt av hormoner, og det er arvelig(og det kan sikkert en del andre mulige triggere også være). Mulig jeg leser feil, men jeg forstår det sånn at denne hunden har livmorbetennelse og andre plager ifbm løpetid og hormoner og det er definitivt noe jeg ikke ville avlet på ifht mulig arvbarhet.

Helt enig med deg når det gjelder vanlig livmorbetennelse uten at hunden er drektig.

Det du siterer meg på er betennelser som oppstår under drektighet og det kan nok ha mange årsaker uten at det trenger å ha noe med arvbarhet å gjøre. Vi ser jo det samme på mennesker. En graviditet kan ende fatalt, men samme person kan ha et helt vellykket svangerskap seinere. Terskelen for at komplikasjoner kan oppstå er nok atskillig lavere under drektigheten.

  • Like 1
Skrevet

Helt enig med deg når det gjelder vanlig livmorbetennelse uten at hunden er drektig.

Det du siterer meg på er betennelser som oppstår under drektighet og det kan nok ha mange årsaker uten at det trenger å ha noe med arvbarhet å gjøre. Vi ser jo det samme på mennesker. En graviditet kan ende fatalt, men samme person kan ha et helt vellykket svangerskap seinere. Terskelen for at komplikasjoner kan oppstå er nok atskillig lavere under drektigheten.

Ja, da er jeg helt enig, jeg trodde du mente at livmorbetennelse ikke var arvelig på noen måte (eller som du sa, ikke noen holdepunkter mtp arvbarhet), mtp TS sitt spm om genetikk ifht valpene så tenkte jeg at det kan være ganske relevant å få frem at en plaget tispe(ifbm løpetid og hormoner) kan nedarve slike problemer. :)

Skrevet

Takk for mange svar og erfaringer! Hunden har fått antibiotika, noe hun også har gått på tidligere. Lekkingen har da pleid da å gi seg. Men så kommer den tilbake neste løpetid. Tidligere har dyrlegen trodd det kun dreide seg om urinveisinfeksjon, men konstanterte altså nå at det var livmorsbetennelse. Jeg stiller meg også skeptisk til å vente for lenge, og om det i det hele tatt er trygt å få valper, men har sendt henvendelse til veterinæren for å få en begrunnelse.

Skrevet

Takk for mange svar og erfaringer! Hunden har fått antibiotika, noe hun også har gått på tidligere. Lekkingen har da pleid da å gi seg. Men så kommer den tilbake neste løpetid. Tidligere har dyrlegen trodd det kun dreide seg om urinveisinfeksjon, men konstanterte altså nå at det var livmorsbetennelse. Jeg stiller meg også skeptisk til å vente for lenge, og om det i det hele tatt er trygt å få valper, men har sendt henvendelse til veterinæren for å få en begrunnelse.

Men hvorfor er det så om å gjøre med valper? Er du oppdretter? Eller er det ene og alene bare for å forsøke å bli kvitt hormonplager/livmorbetennelse? For om så det hjelper tispa, la oss bare si at det er så enkelt, rettferdiggjør det å sette et helt kull til verden, hvor det da kommer flere nye tisper som risikerer å få slite med det samme eller lignende utfordringer knyttet til hormoner? Og er du villig til å ta den risikoen (og kostnaden) et kull kan være med hunden din bare for å kanskje bli kvitt problemet (det er lite sannsynlig da dette er en gammel myte bare, innbilt og slike problemer kommer ikke fordi hunden ikke har hatt valper, men fordi det er slik hundedyr er, fra naturens side så har det en funksjon mtp å kunne hjelpe til eller ta over når ledertispa har valper)? I verste fall så kan du miste både valper og tispe etter at du har betalt mange kr for paring, veterinær osv, og ikke minst ved komplikasjoner, der alene kan man raskt komme opp i store summer med en gang.

Om du vurderer et kull, uansett hva grunn som ligger bak så anbefaler jeg deg og heller lese noe skikkelig og korrekt litteratur om emnet og/eller ta kontakt med noen som kan avl og genetikk, og ikke en veterinær som anbefaler deg å ha kull på en tispe med livmorbettennelse og tydelige hormonplager. For jeg tviler på at avl og genetikk er denne personens sterkeste side. Veterinærer er litt som fastlegen, de kan litt om mye, og de er flinke til det de gjør (det er jo tross alt ikke mulig for et normalt menneske å være spesialist innen alle felt), men det er kanskje ikke dem man nødvendigvis stoler blindt på når det kommer til litt mer spesialiserte spm om tema som de selv ikke holder på med ofte, har ekstra utdanning i eller har annen relevant erfaring med.. Det er mange som stoler alt for mye på veterinæren sin i ting som er utenfor deres kompetanse, og litt for mange veterinærer som uttaler seg litt for mye/bastant om ting de strengt tatt ikke kan. Dessverre.

Det kan godt hende at det er ok å avle på din hund, men den beslutningen bør isåfall ikke tas på bakgrunn av at hunden da kanskje blir bedre fra hormonelle plager, det bør isåfall da være fordi hunden er bra, frisk og ikke har plager den kan føre videre. Avl bør alltid være for å forbedre en rase, eller om det er snakk om blandinger så bør i det minste målet være å få sunne og friske hunder uten plager, ikke bevist avle på noe man vet kan nedarves og videreføres. Det viktige med avl er tross alt valpene. Valpene skal ha det bra.

  • Like 7
Skrevet

Tenker det samme som @Malamuten, er det virkelig verdt det å sette hunden din og eventuelle valper i fare bare for å få valper?

Er tispa veldig unik med tanke på ekstremt godt gemytt i tillegg til over gjennomsnittet bra eksteriør og gode bruksegenskaper. Eller det en ren familiehund som dere vil ha ett avkom etter?

Er det førstnevnte kan jeg på en måte forstå at dere ønsker å prøve til tross for at tispa tydelig har genetiske egenskaper som gjør at hun er mer utsatt for betennelse i livmoren.

Men jeg synes ikke det forsvarer å faktisk gjøre det!

Det at tispa har disse problemene i ung alder og uten å ha hatt valper før er i mitt hode ett stort faresignal i forhold til drektighet og helse!

Skrevet

Finnes det ingen regler og lover mot å sette valper på syke hunder? :|:hmm::huh:

Jo, NKKs etiske retningslinjer, kun klinisk friske hunder skal avles på. I tillegg dyrevelferdsloven § 25 kan jo tolkes i den retning, selv om det ikke står spesifikt.

  • Like 4
Skrevet

For å si det sånn: som hanhundeier hadde jeg aldri gått med på å stille med far til et kull hvor mor ikke er frisk. En tispe med livmorbetennelse, akutt, kronisk, tilbakevendende eller hva, er ikke frisk.

  • Like 6
Skrevet

For å si det sånn: som hanhundeier hadde jeg aldri gått med på å stille med far til et kull hvor mor ikke er frisk. En tispe med livmorbetennelse, akutt, kronisk, tilbakevendende eller hva, er ikke frisk.

Nei, dessverre får man jo slengt tilgjengelige hannhunder etter seg på finn.no eller facebook om man bare er mindre kresen. :(

  • Like 1
  • 2 weeks later...
Skrevet

Jeg hadde en hund som fikk akutt livmorbetennelse. Første dyrlegen ga den penicilin, men hun ble ikke bra av det, andre dyrlegen sa at livmorbetennelse er stadig tilbakevendende så han opererte henne og fjernet livmoren. Fikk også vite i ettertid at både moren og bestemoren til min tispe hadde blitt operert for livmorbetennelse så jeg har en mistanke på at det er arvelig.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...