Kan man ha dårlig kjemi med en hund? - splittet fra "Vurderer å ompl.."

[Malamuten]

Tja.. jeg har ett familiemedlem jeg ikke bare mangler kjemi med, men kjemien er direkte dårlig. Hadde det vært mulig å omplassere denne personen/meg selv på samme måte som en hund ville jeg lett gjort det, for alle ville nok hatt det mye bedre.

Ikke sant. Det er faktisk ikke alle som er veldig close med/omgåes alle i familien sin heller, og mange helt uten kontakt. Men uansett så er det ikke i nærheten av å kunne sammenlignes, de fleste familiemedlemmer flytter hjemmefra og er selvstendige individer man kan velge å treffe når man vil å i tidsbegrensede besøk. Og når man er lei så kan man bare stikke fra dem. Og man trenger jo ikke forholde seg til dem over hodet utenom om de snakker direkte til deg, sånn i ytterste konsekvens de går på egne bein og er selv ansvarlig for sine handlinger.

Jeg lurer på hva som ligger i "manglende kjemi" med en hund? Er det å ikke takle det man anser som problemområder på hunden sin?

Ikke for meg ihvertfall, og har ikke inntrykk av at det er det de fleste andre mener heller, men på slike ting vil det jo være personlige forskjeller på hvordan man oppfatter ting og hva man legger i ordet. Men, dårlig kjemi kan jo generelt gjøre at man takler ting dårligere/får kortere lunte, også på ting som evt er problematiske, men jeg vil ikke kalle det å ikke takle et problem i seg selv for dårlig kjemi. Det blir isåfall å være utålmodig, oppgitt eller frustrert fordi man ikke vet hvordan man skal håndtere en utfordring eller noe man synes er et problem i hundeholdet, og det er vell heller ikke så uvanlig.

[Huldra]

Gikk og tenkte på dette med kjemi i dag da jeg var på tur.. Det blir jo av flere her hevdet at kjemi er noe man kan konkretisere, og faktisk beskrive, og det blir også satt i sammenheng med at det er egenskaper man er ute etter; feks en hund som duger til LP-konkurranse. Hvis dette stemte, så skulle jo folk som har hund for å konkurrere innen noe (nesten hva som helst) miste kjemien med de når de ble gamle. Gamle hunder mister jo litt koken de en gang hadde, og de funker ikke lengre til konkurrering. Men det skjer jo ikke! Og jeg tror at de som mener det, er enig med meg i at selv om hunden mister egenskaper man opprinnelig hadde hunden for (LP-egnethet), så betyr ikke det at man begynner å irritere seg over hunden, eller mangle kjemi. Det skulle jammen ikke fantes mange gamle hunder rundt omkring i hjemmene til folk som driver aktivt med hund da!

[Gjest]

Gikk og tenkte på dette med kjemi i dag da jeg var på tur.. Det blir jo av flere her hevdet at kjemi er noe man kan konkretisere, og faktisk beskrive, og det blir også satt i sammenheng med at det er egenskaper man er ute etter; feks en hund som duger til LP-konkurranse. Hvis dette stemte, så skulle jo folk som har hund for å konkurrere innen noe (nesten hva som helst) miste kjemien med de når de ble gamle.

Det er iallefall overhodet ikke det jeg har ment i denne diskusjonen. Dårlig kjemi med mennesker for meg er:

*Kroppsholdningen deres når de prater til meg. Det kan være bevisst eller ubevisst, men noen vil antakeligvis ha en heller provoserende eller på annen måte "i klinsj med meg" kroppsholdning og dermed skape dårlig kjemi mellom meg og vedkommende.

*Toneleiet i stemmen deres/måten de prater til meg på. Igjen, bevisst eller ubevisst. De kan ha en hånende eller på annen måte "i klinsj med meg" tone i stemmen sin når de prater med meg. Jeg vet av erfaring at jeg kan ha problemer med å forholde meg til enkelte mennesker fordi de har en måte å prate på som får meg til å føle ubehag, helt uten at de mener det.

*Fokus, ønsker og ambisjoner i livet. Det å ha helt konkret 101% forskjellig mål og mening i livet kan skape dårlig kjemi uten at det på noen måte har vært dårlig stemning, krangling eller noe annet før. Bare en annen livsambisjon og dermed en annen "drive" som driver deg gjennom dagene. Folk som f.eks er veldig glade i hip hop-miljøet og har den der marihuana-gangsta-tralala livsmottoet kan være uberhyggelig med meg og alt, men vi passer bare ikke sammen pga mine livsmotto og mål i livet. Det er ingen kjemi mellom oss. Jeg kan fint sette pris på sånne mennesker, være venn med de og bli glade i de. Men om vi skal være sammen over lengre tid... Nope. Ingen ting.

*Tilstedeværelse. Kanskje relatert til forrige punkt, men mennesker som er sånn "sosete", ikke helt på samme planeten som meg.... Nok en gang et tilfelle av at vi ikke har noe kjemi.

Et cetera. Listen kan fortsette, but my point is proven.

Ser du, det var ikke vanskelig å sette ord på Men alle disse tingene har jeg vondt for å forstå man skal føle for dyr, med mindre man har helt forskjellige ambisjoner i livet (ala livsmotto) hvor hunden bare er en hippie mens jeg som eier er en uber-konservativ naturalist. For å ta et eksempel. Det kjøper jeg.

[Huldra]

Siden du kan si at det jeg sa om andres tolkning av kjemi ikke stemmer, vil jeg si at din tolkning av kjemi slik jeg ser det, ikke stemmer. De tingene du ramser opp her, er ikke hva jeg legger i kjemi. Det er noe annet. Når du skriver at du kan fint være venn med en gangstah-dude, så har du til en viss grad kjemi med vedkommende. Noen du ikke har kjemi med kan du nemlig ikke være venn med. Kroppsholdning og toneleie ser jeg vansker med å overføre til hunder? Tilstedeværelse derimot, tja, da snakker vi kanskje. Det handler forsåvidt ikke om ting som at bikkja vil jakte eller snuse, jeg vil jogge eller ha den til å gå pent i bånd, det handler om en connection man har eller ikke har. Hjemme i stua, når det koses i sofaen, når man ser på hverandre. Det lille i blikket som sier at "vi forstår hverandre vi to". Så da, for å koke det ned til noe du kanskje klarer å comprende, så må det være at kjemi handler om blikk. Uten at det handler om man er blind eller ikke. Forstå det den som kan.

[Mirai]

Jeg har litt vanskelig for å skjønne hvorfor dere som aldri har opplevd "dårlig kjemi" (la oss si at det er de rette ordene å bruke) med en hund og ikke forstår at det finnes stiller spørsmålstegn ved at andre føler det på den måten/ikke tror på at det finnes? For meg blir det litt som å aldri ha vært forelsket, og deretter ikke forstå eller stille seg tvilende til at andre har en følelse av forelskelse.

Var egentlig litt ferdig med denne diskusjonen, men .

[KristinR]

Jeg syns kjemi er kjempevanskelig å forstå. Skikkelig vanskelig. Jeg kan prøve å være forståelsesfull og akseptere at dere mener det er slik eller slik å ha dårlig kjemi. Men jeg forstår det ikke og "inni mitt hode" så er det en dårlig unnskyldning for at man vil ha en ny hund fordi den man har ikke oppfylte forventningene. Ikke ta det personlig noen av dere, jeg prøver bare å tenke helt åpent.

Jeg har hatt mange hunder og vært glad i de alle. Selvsagt er det et par av de som har krøpet inn i hjerterota mi mer enn de andre, men jeg kunne ikke ha omplassert de andre likevel.

Det er mulig jeg er sta og vanskelig, kanskje. Men har man skaffet seg hund så beholder man den om det ikke oppstår noe som gjør at det er umulig. Med det mener jeg forhold man ikke kan eller klarer å forandre. Store problemer i hundeholdet, atferdsproblemer, skilsmisse eller annet.

Man skal selvsagt ikke sammenligne barn med hunder. Men det er noe med at "man tar det man får" på et vis. Og så vil jeg si at med noen av hundene jeg har hatt så har det tatt noen år før jeg har fått en ordentlig connection og følt at de har vært mer enn "bare en hund". Men etterhvert så setter personligheten seg, de utvikler særtrekk og blir noe mer for meg.

Når det kommer til stykket så er det nok fordi det strider i mot prinsipper jeg har. Det føles ikke etisk riktig liksom. Men det viktigste når det kommer til alt er at hunden har det bra og de fleste hunder takler greit å bytte hjem, så folk får gjøre som de vil for min del. Men siden det ble spurt om det i denne tråden så har jeg sagt min mening om dette.

[Siri]

Er det ikke så enkelt som å kalle det en slags forelskelse da?

[Gjest]

Siden du kan si at det jeg sa om andres tolkning av kjemi ikke stemmer, vil jeg si at din tolkning av kjemi slik jeg ser det, ikke stemmer. De tingene du ramser opp her, er ikke hva jeg legger i kjemi. Det er noe annet. Når du skriver at du kan fint være venn med en gangstah-dude, så har du til en viss grad kjemi med vedkommende. Noen du ikke har kjemi med kan du nemlig ikke være venn med. Kroppsholdning og toneleie ser jeg vansker med å overføre til hunder? Tilstedeværelse derimot, tja, da snakker vi kanskje. Det handler forsåvidt ikke om ting som at bikkja vil jakte eller snuse, jeg vil jogge eller ha den til å gå pent i bånd, det handler om en connection man har eller ikke har. Hjemme i stua, når det koses i sofaen, når man ser på hverandre. Det lille i blikket som sier at "vi forstår hverandre vi to". Så da, for å koke det ned til noe du kanskje klarer å comprende, så må det være at kjemi handler om blikk. Uten at det handler om man er blind eller ikke. Forstå det den som kan.

Enn at det går an å være så nedlatende? Det blir rett og slett helt poengløst. I grunnen synes jeg at du og jeg er et sykt godt eksempel på møle dårlig kjemi akkurat nå. For du snakker en veg, og jeg snakker tydeligvis en annen veg fra ditt synspunkt. Og jeg tror du henger deg fryktelig opp i dette siden du har omplassert hund pga manglende kjemi, mens jeg bare er en person som tiltrekkes ting jeg ikke forstår. Som ingeniør vil jeg plukke ting fra hverandre og forstå det. Men man møter bare nedlatende holdninger om at "forstår du det ikke så er det ikke vits". Way to go. Som om ikke alle hundeeiere ser inn i øynene på hunden sin og føler kjærlighet? Hvis man ser inn i øynene på hunden sin og ikke opplever noe så håper jeg virkelig man omplasserer den og slutter å ha dyr for alltid, for da er man rimelig hjerteløs. Jeg ser inn i øynene på stort sett alle verdens dyr og tenker, akk, som jeg elsker deg. Fra knølhval til bjørkefinker.

Trådstarter sier hun er kjempeglad i hunden sin, men at kjemien mangler. Trådstarter kaller hunden sin "lille bolla" og sier hun ikke kan se for seg livet uten, men at det ikke helt fungerer allikevel. Også klarer du nå komme og si : "Noen du ikke har kjemi med kan du nemlig ikke være venn med.". Grattis med tidenes mest motstridende svar på hva dette med kjemi er. Dette beviser dessverre for meg at dette kjemibegrepet er ute på tynn is og danser. Og ja, nå er jeg og rimelig kass i svarene, for jeg får bitch-on når folk ikke klarer snakke med folkeskikk til meg. Heldigvis er vi i debattkjelleren.

[Huldra]

Haha, ja så var det jeg som startet det denne gangen også da..! Som man roper får man svar, eller noe sånt. Ser du, det var faktisk ikke så svart/hvitt?

Som jeg har vært inne på før; for alt JEG vet, kan kjemi faktisk være et lite stoff i hjernen som de ikke har funnet enda. (Du vet at forelskelse er et stff, sant?) Da går det kankje ikke an å beskrive det med ord en ingeniør forstår. Jeg er også veldig opptatt av å forstå, og det er frustrerende å ikke forstå ting, så jeg kan sette meg inn i hvordan det må føles. Men, når jeg ikke forstår ting, så er jeg ikke så nedlatende og påståelig om det - fordi jeg nettopp ikke forstår. Og den innsikten, min forståelsesfulle ingeniør, ser det ikke ut til at du innehar.

Edit: Glemte helt å si at jeg ikke er noe hårsår fordi jeg har omplassert en hund pga denne årsaken, det er jeg veldig komfortabel med.

[Belgerdama]

Tenker ut høyt her og vet at hunder ikke tenker, men de føler.

Og hva om hunden ikke føler kjemi med oss??

Har selv hatt en hund som i løpet av to år gikk fra den beste hunden ever. Prinsessa mi - til at vi begge testet ut hverandre hver dag. Hvis jeg kan si det slik.

Jeg ser jo at jeg tydeligvis ikke gav henne det hun trengte. Og hun var det jeg vil kalle "eiersyk"

Til et visst punkt gikk alt bra, men så satte hun seg til motverge.

Hun tisset inne når jeg tok de ut en og en på tur, selvom hun var den første jeg tok ut.

Dette skjedde da ALDRI når hun var hos andre. På pass og slikt.

Hun begynte å smått utagere på andre hunder og uansett hvor mye jeg tilrettela ting så ble det aldri bedre.

Jeg søkte råd hos oppdretter og andre og endte tilslutt opp med at det beste for henne var å få et nytt hjem.

Et hjem hvor hun kunne bruke seg til jakt som hun er laget for.

Er det meste av dette min skyld?

Helt sikkert.

Kjøpte jeg feil rase?

Helt sikkert.

In the end har hun det supert i sitt nye hjem.

Det var super tungt å la henne gå.

Jeg gråt mange tårer den uken.

Men faktum var at HUN fortjente bedre.

Jeg var ikke bra nok for henne.

Det er slik jeg føler og dere kan gjerne være uenige, men jeg vet at det å omplassere en hund man elsker er ikke lett.

[simira]

Dere som ikke har opplevd kjemi - eller mangel på - med hundene deres, har dere aldri opplevd å møte et menneske dere bare ikke kommer overens med eller greier å like? Et menneske som ikke har gjort noe spesielt for å bli mislikt, som er hyggelig, fornuftig og omgjengelig, men dere klikker bare liksom ikke? At dere er for forskjellige til å trives med å samarbeide om noe?

[ElisabethHH]

Jeg både forstår og ikke forstår kjemi. Jeg har selv omplassert dyr, men det har aldri vært pga. dårlig kjemi - det kan hende vi utvikler en dårlig relasjon over tid og at det kan være vanskelig å skylde det på det ene eller det andre, men hvis jeg virkelig analyserer og tenker meg om har jeg alltid funnet ut av hvilke faktorer det er som til sammen gjør at det ikke funker. Små personlighetstrekk og særheter som er vanskeligere for meg å relatere til/jobbe med/takle enn særtrekk et annet dyr har.

Likevel er jeg ikke helt fremmed for at kjemi og det udefinerbare eksisterer. Jeg har som sagt aldri opplevd fryktelig dårlig kjemi - noe som ikke kan forklares i det hele tatt - men jeg har opplevd utrolig god kjemi. Jeg vet ikke hvorfor jeg elsket whippeten som nærmest ødela livet mitt (separasjonsangst og totalt andre egenskaper enn det jeg egentlig ønsker) mer enn jeg har elsket noe dyr tidligere, det bare var sånn.

Men, uansett om man omplasserer pga. kjemi eller pga. problemer man faktisk er klar over, så kan det være det beste for begge. Jeg vet selv hvor utrolig kjipt det er å leve med et dyr som ''ikke funker'', uansett grunn, og det er nærmest umulig å ikke la det gå ut over dyret i det hele tatt. Er man stadig vekk irritert og lei har man ikke like lyst til å kose og klemme liksom.

[ElisabethHH]

Dere som ikke har opplevd kjemi - eller mangel på - med hundene deres, har dere aldri opplevd å møte et menneske dere bare ikke kommer overens med eller greier å like? Et menneske som ikke har gjort noe spesielt for å bli mislikt, som er hyggelig, fornuftig og omgjengelig, men dere klikker bare liksom ikke? At dere er for forskjellige til å trives med å samarbeide om noe?

Det er liksom det - jeg har ikke det. Aldri. Jeg har opplevd å ikke komme overens med et annet menneske utallige ganger, uten å kunne sette fingeren på nøyaktig hvorfor dersom jeg ikke tenker noe særlig over det... Men tenker jeg meg nøye om er det alltid noe - littegrann for stille, uinteressert, ikke nok til felles, negativ/pessimistisk, etc, etc.

[Aussieglis]

Det er liksom det - jeg har ikke det. Aldri. Jeg har opplevd å ikke komme overens med et annet menneske utallige ganger, uten å kunne sette fingeren på nøyaktig hvorfor dersom jeg ikke tenker noe særlig over det... Men tenker jeg meg nøye om er det alltid noe - littegrann for stille, uinteressert, ikke nok til felles, negativ/pessimistisk, etc, etc.

Samme her.

Og når det kommer til hunder, er det på samme viset..

[Huldra]

Jeg lurer på om dere som sier dere ikke har opplevd dårlig kjemi enten a) ikke har det, eller b) ikke vet det, dvs at dere ikke har definert dårlig kjemi på samme måte som oss som har opplevd det eller at dere ikke "har skjønt" at det er dårlig kjemi dere har opplevd. Noen beskriver jo at de har opplevd å ikke klaffe med folk, men at de ikke tror det er dårlig kjemi - hva er det da? Kan det også være at de av oss som faktisk har opplevd dårlig kjemi, at det er noe med oss? At vi er sensitive ovenfor den typen ting? Stemninger, feks? Noen ganger kommer jeg inn i rom hvor ting kjennes helt grusomt ut, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor. Det handler kanskje om en slags sans noen har mer eller mindre utviklet. Kan kjemi være i samme gaten? Eller at noen av oss er mer oppmerksomme på denne typen ting?

[Eloise]

Jeg har hatt god og dårlig kjemi med både hunder og folk, og det er alltid en grunn. Som regel en kombinasjon av språkbruk, kroppspråk, tonefall, personlighet og interesser, hvor stor aksept de har for andre mennesker, osv. Disse tingene registrerer jeg helt uten å tenke over det, og føler dermed dårlig kjemi. Men hvis jeg setter meg ned og analyserer personen/forholdet, så finner jeg alltid grunnen. Så snart det går opp for meg hva problemet er, så faller alt på plass.

Vimsete hunder som interesserer seg mest for å snuse og leve i sin egen verden er vel den vanligste grunnen til at jeg føler dårlig kjemi med hunder. Jeg liker sosiale hunder som svarer med samme intensiteten som de blir møtt med. Jeg har møtt flere settere og retrievere jeg ikke fungerer bra sammen med, men jeg har til gode å møte en bullehund jeg ikke liker. Og selv om jeg elsker border collier når jeg treffer dem, så hadde jeg gått på veggen hvis jeg hadde eid en. En såpass førerorientert hund med mye energi og stress i kroppen ville jeg oppfattet som masete uten at den var det, siden jeg er litt overfølsom på akkurat det.

Disse tingene er jo gjerne raserelaterte, men likevel vanskelig å sette fingeren på siden det er personlighetstrekk som er ganske flytende i sine overganger. Her sitter jeg å sier at jeg ikke hadde taklet en BC pga. energi, intensitet og stress, men dette er jo noe man kan se mye av hos boxeren. Jeg vet godt hva jeg mener, men det er vanskelig å få uttrykt forskjellen med ord.

Uansett så håper jeg jo at alle som føler dårlig kjemi med hunden sin klarer å finne frem til grunnen, for jeg er , som flere andre i tråden, hellig overbevist om at god og dårlig kjemi alltid har bakenforliggende grunner.

[julnil]

Dårlig kjemi er i min verden et samlebegrep for "liker ikke, irriterer meh, skremmer meg, får ikke gjennomslag for mine meninger, er gått lei, vil prøve på nytt, innser at jeg tok feil valg" osv osv

I hesteverden så omplasserer vi ikke hester vi ha "dårlig kjemi" med, vi selger dem

Har solgt noen "dårlig kjemi"-hester hvorav 1 skremte vannet av meg, 1 hadde for mange gangarter, 1 ikke lengre hadde de egenskapene jeg trengte og 1 ikke egnet seg for mitt interessefelt

Dog bruker jeg ikke ordene dårlig kjemi i salgsprosessen, men prøver heller å sette ord på hva den egentlige årsaken er

[Gjest]

Hvis man vet grunnen til at man har dårlig kjemi med en hund man eier, så er det mye mindre sjangs for at man kommer til å havne i samme situasjon med en annen hund senere i livet. Jo sikrere man er på hva man selv ønsker i sitt hundehold, jo bedre får både hund og eier det.

Man kan liste opp mange mange grunner for det man mener er "Dårlig kjemi". Til syvende og sist er det for de fleste noe udefinerbart "summen" av alt som gjør at man opplever "kjemien" som dårlig.

En av de to vi hadde for noen år siden, som jeg aldri greidde å like - når hun viste en viss type adferd så irriterte det vettet av meg. Når en av de jeg har i dag viser samme type adferd, så syns jeg bare det er koselig. Hvorfor det virket som et gnagsår når ene bikkja gjorde det men hyggelig når den andre bikkja gjør det, finner jeg ingen åpenbar forklaring på. Annet enn mine egne følelser ovenfor bikkjene som individer og personligheter.

Og joda - alt, inkl følelser, er til syvende og sist hjernekjemi. Det betyr likevel ikke at det er kontrollerbart for de som eier de følelsene.

Og poenget er hva man gjør når man sitter i en slik situasjon. Ikke om følelsene er riktige eller moralsk forkastelige. For meg, der og da, betydde det at jeg gav bikkja stell og trening og en teknisk form for omsorg hele hennes liv, samtidig som jeg ikke likte å ta i henne (jeg unngikk å klappe henne, og hun fikk aldri ligge på fanget mitt). For andre betyr det at de kommer dit at de kjenner de må selge/omplassere hunden.

Og uansett løsning så angår det ikke andre å sette moralske merkelapper på det, så lenge dyrevelferden er i varetatt.

[Malamuten]

Det er liksom det - jeg har ikke det. Aldri. Jeg har opplevd å ikke komme overens med et annet menneske utallige ganger, uten å kunne sette fingeren på nøyaktig hvorfor dersom jeg ikke tenker noe særlig over det... Men tenker jeg meg nøye om er det alltid noe - littegrann for stille, uinteressert, ikke nok til felles, negativ/pessimistisk, etc, etc.

Det er jo alltids noe man kan finne hos alle som man ikke liker, men jeg er sikker på at det gjelder hos dine beste venner også. Og hvorfor liker man med en gang noen man ikke kjenner eller missliker med en gang noen man ikke kjenner, omtrent rett etter at man har sagt hei?

Det jeg observerer er at de fleste som sier de ikke forstår hva dårlig kjemi er legger noe helt annet i kjemi enn hva ihvertfall jeg gjør, og samme hvordan kjemi blir forklart så tviholdes det på egen definisjon, selv om det gang på gang sies at det du beskriver der er ikke kjemi, det er noe annet. Og da er det jo ikke så rart at det er vanskelig å forstå. Det er jo stort sett alltid umulig å forstå noe som helst når man går inn i en diskusjon og har bestemt seg på forhånd og nekter å rikke på seg samme hva man blir fortalt eller forklart.

Feks at noen er nedlatende, har dårlig holdninger, kroppspråk etc etc er ikke kjemi, det er jo noen som behandler deg dårlig eller får deg til å føle deg som dritt, samme om det er bevisst eller ubevisst fra deres side. Det er dårlig oppførsel rett og slett og det er det vell sjeldent noen som liker. Jeg ser feks "jeg har aldri opplevd å ikke være glad i hundene mine", nei, det er ikke så rart det vell. De fleste er glad i alle hundene sine, og man er ofte veldig glad i hunden sin også om man har dårlig kjemi. Dårlig kjemi er ikke nødvendigvis det samme som å ikke like, ikke være glad i, ikke bry seg om osv.

Neida, alle trenger ikke å forstå, det er helt greit det, men det er litt vanskelig å diskutere på et slikt nivå der noen bare overser alt som blir skrevet også skriver noe helt motsatt av det som blir sagt etterfulgt av "jeg forstår ikke at det går an"..

[ElisabethHH]

..

Ja da, alle mennesker har dårlige sider også, men hvorvidt jeg kommer overens med noen eller handler om det er negative egenskaper jeg føler er håndterlige/passer overens med mine egne. Jeg kommer generelt sett oftere overens med litt stille og sjenerte mennesker heller enn de veldig utadvendte som ''tar mer plass'' f.eks., andre gjør det motsatte, uten at det har noe med dårlig oppførsel eller å bli dårlig behandlet å gjøre. Det handler også om totalen av inntrykk, har man kun møtt noen et par ganger og tilfeldigvis har sett en del dårlige egenskaper i løpet av den tiden (kanskje den personen var stresset, hadde en dårlig dag, etc) er det vanskeligere å overse det enn om man er godt kjent og har sett mye positivt også.

Jeg har forøvrig aldri opplevd å mislike noen etter bare et ''hei'', det er noe som utløser det altså. Og jeg håper ingen misliker meg etter kun et hei heller, uten at jeg har sagt eller gjort noe galt...

Resten av teksten vet jeg ikke om var myntet på meg eller ikke, i så fall får du lese hva jeg har skrevet på nytt. Jeg har skrevet hva jeg tenker og føler om temaet, som alle andre, samt skrevet at det i det store og hele er irrelevant hva det er som ikke funker så lenge det faktisk ikke gjør det. Med andre ord vært enig med det Lunatic tenker til tross for at jeg ikke har opplevd det samme.

[Malamuten]

Ja da, alle mennesker har dårlige sider også, men hvorvidt jeg kommer overens med noen eller handler om det er negative egenskaper jeg føler er håndterlige/passer overens med mine egne. Jeg kommer generelt sett oftere overens med litt stille og sjenerte mennesker heller enn de veldig utadvendte som ''tar mer plass'' f.eks., andre gjør det motsatte, uten at det har noe med dårlig oppførsel eller å bli dårlig behandlet å gjøre. Det handler også om totalen av inntrykk, har man kun møtt noen et par ganger og tilfeldigvis har sett en del dårlige egenskaper i løpet av den tiden (kanskje den personen var stresset, hadde en dårlig dag, etc) er det vanskeligere å overse det enn om man er godt kjent og har sett mye positivt også.

Jeg har forøvrig aldri opplevd å mislike noen etter bare et ''hei'', det er noe som utløser det altså. Og jeg håper ingen misliker meg etter kun et hei heller, uten at jeg har sagt eller gjort noe galt...

Resten av teksten vet jeg ikke om var myntet på meg eller ikke, i så fall får du lese hva jeg har skrevet på nytt. Jeg har skrevet hva jeg tenker og føler om temaet, som alle andre, samt skrevet at det i det store og hele er irrelevant hva det er som ikke funker så lenge det faktisk ikke gjør det. Med andre ord vært enig med det Lunatic tenker til tross for at jeg ikke har opplevd det samme.

Selvsagt, det vil det jo alltid være. Men det at man har lite til felles feks og ikke nødvendigvis blir venner trenger jo ikke å være det samme som at man har dårlig kjemi.

Det er sikkert ingen som missliker deg etter et hei, men det er jo noen man bare kjenner at man ikke går over ens med uten at man kjenner dem eller at de har gjort noe galt. Jeg har ihvertfall flere sånne. Det er ikke det at jeg ikke liker dem elelr synes de er fæle personer, for jeg vet at de er hyggelige og ikke på noen måte har gjort noe galt eller uhøflig, men samtidig så vet jeg at vi kommer aldri til å bli venner, for å si det sånn. Det er ikke noen jeg går over ens med eller vil være med, selv om jeg ikke missliker dem. Og noen blir man trekt imot før man i det hele tatt har hilst eller snakket sammen. Helt uavhengig av interesser eller om man vet om personen er hyggelig eller ikke. Har dere virkelig ikke opplevd det? Eller to relativt like personer, der den ene synes man er sjarmerende at de tar litt mye plass (feks), mens den andre synes man er irriterende pga samme egenskap. Eller at man har en eller et par venner, kolleger eller lignende som man klikker ekstra med uten noen åpenlys grunn og evt motsatt, ikke klikker med, selv om de er hyggelige osv.?

Nei, resten var ikke myntet på deg.

[SandyEyeCandy]

Jeg synes det er litt spesielt at det liksom ikke skal gå an å ha dårlig kjemi med et dyr bare fordi du bor med det eller har skaffa deg det sjøl. Alle har vel opplevd å møte hunder og representanter fra raser som en liker, men er glad en slipper å bo sammen med? Eller andres hunder en liksom ikke helt får kontakt med og dermed ikke "tar" helt? Det handler ikke om manglende respekt eller empati, det er en følelse som oppstår i møtet med en annen skapning. Og i litt typisk sonen-stil, så blir det en diskusjon om semantikk. Nei, kanskje er ikke uttrykket "kjemi" spesielt godt, men det funker for å beskrive en følelse som er vanskelig å eksemplifisere ved hjelp av konkrete situasjoner eller hendelser.

Jeg har en ganske merkelig hund som oppfører seg veldig annerledes enn hva en forventer av ei "normal" bikkje, og ingen irriterer meg mer. Men gud hjelpe meg som jeg elsker den hunden og føler på båndet mellom oss! Mens andre hadde gått fra vettet. Det har jeg ingen problemer med å forstå, hehe. På samme måte opplever jeg at trekk andre synes er uhyre sjarmerende eller praktiske, er ting jeg ville blitt gal av å ha i min hund, sjøl om de bikkjene eller den og den rasen "burde" passa meg.

[madam mim]

Jeg kjøper en valp, former den og ser hvordan den blir. Også forholder jeg meg til det individet som jeg har "fått fram" og oppdratt og dens personlighet. Det er vel det jeg har å si om kjemi. Selv to bikkjer av samme rase har ikke blitt like hjemme hos meg og sånn er det bare. Jeg er enkel sånn. Har jeg lyst på en hund til og jeg har tid, plass og anledning til det så kjøper jeg en til i tillegg til den første og da går livet sin gang med to hunder istedenfor en. Om jeg ikke har plass, anledning osv så beholder jeg den jeg allerede har.

Edit: Gjorde om en bambus-setning.

Endret 17. April 2015 av madam mim

[Gjest]

Jeg synes det er litt spesielt at det liksom ikke skal gå an å ha dårlig kjemi med et dyr bare fordi du bor med det eller har skaffa deg det sjøl. Alle har vel opplevd å møte hunder og representanter fra raser som en liker, men er glad en slipper å bo sammen med? Eller andres hunder en liksom ikke helt får kontakt med og dermed ikke "tar" helt? Det handler ikke om manglende respekt eller empati, det er en følelse som oppstår i møtet med en annen skapning. Og i litt typisk sonen-stil, så blir det en diskusjon om semantikk. Nei, kanskje er ikke uttrykket "kjemi" spesielt godt, men det funker for å beskrive en følelse som er vanskelig å eksemplifisere ved hjelp av konkrete situasjoner eller hendelser.

Jeg har en ganske merkelig hund som oppfører seg veldig annerledes enn hva en forventer av ei "normal" bikkje, og ingen irriterer meg mer. Men gud hjelpe meg som jeg elsker den hunden og føler på båndet mellom oss! Mens andre hadde gått fra vettet. Det har jeg ingen problemer med å forstå, hehe. På samme måte opplever jeg at trekk andre synes er uhyre sjarmerende eller praktiske, er ting jeg ville blitt gal av å ha i min hund, sjøl om de bikkjene eller den og den rasen "burde" passa meg.

noen tanker til dette, ikke nødvendigvis myntet mot sandy personlig - men som tankesprang fra teksten ovenfor:

*Jeg benekter ikke at man ikke kan ha dårlig kjemi med et dyr, men er ute etter å ha en forklaring på hva man mener med det.

*Jeg mener det er tull at det er noe abstrakt man ikke kan sette ord på, for selv de mest jævlige ptsd-tilfeller og de mest sinnsyke kjærlighetshistorier, de mest intense hatforhold og det umiddelbare møtet hvor man følte ubehag...alt kan man sette ord på i en grad.

*Jeg undres på om "abstrakt kjemi"- folka kan bestemme seg for om de liker hunden eller ikke, for så langt har noen sagt de elsker hunden men har dårlig kjemi, og noen andre sier man ikke kan elske en hund man har dårlig kjemi med fordi dårlig kjemi er å mangle kjærligheten, tilknytningen i øynene, blikket man deler et cetera.

*kjemi funker dårlig å beskrive det når det er et veldefinert ord ad kjemi mellom individer - men beskrivelsen av denne kjemien sables ned med "nei dette er iallefall ikke det og dette er poengløst for du vil aldri fatte det, dust".

[Siri]

Denne passer kanskje inn her

http://www.dagbladet.no/2015/04/17/nyheter/dyr/forskning/hunder/oxytocin/38735366/

For min del kan det stemme bra... De to hundene jeg har nå tar mye mer øyenkontakt og er mer opptatt av å ha kontakt med meg enn det mine tidligere hunder har hatt - kanskje er det der det ligger?